Foreldelse av opphavsrettslige royaltykrav

Konflikten mellom trønderrockerne Åge Aleksandersen og Terje Tysland på den ene siden, og Warner på den andre, ruller videre. Fortsatt kjenner jeg saken bare fra VGs omtale, og den bærer preg av at trønderrockernes rådgiver Sæmund Fiskvik synes å ha ganske fri tilgang til VGs spalter. Warner er gitt tilsvar, men har vært tilbakeholdne med å uttale seg. Det er derfor stor risiko for at jeg ikke har et balansert bilde av denne konflikten. Jeg har tidligere drøftet det som jeg oppfatter som hovedspørsmålet i konflikten: Håndtering av rettighetere etter konkursen i Gunnar Hordsviks selskap “Plateselskapet”. Ifølge det siste oppslaget i VG påstår Warner at kravene uansett er falt bort på grunn av passivitet og foreldelse. De hevder ifølge VG:

“At saksøkernes krav uansett er tapt på grunn av passivitet, og at krav på erstatning eller vederlag er foreldet.”

I slike saker må vi skille mellom to hovedspørsmål. Opphavsretten, utøverretten og rettighetene som produsent foreldes ikke. Vi har en bestemmelse i foreldelsesloven (fe) § 6 om “pensjon, livrente, føderåd, underholdsbidrag eller annen ytelse, og som forfaller med bestemte mellomrom og ikke er avdrag på hovedstol” som foreldes etter ti år “fra den dag da siste ytelse ble betalt”. Men opphavsrett og royalty basert på denne er ikke en slik ytelse, selv om det er en ytelse som gjerne forfaller med bestemte mellomrom. Opphavsretten faller ikke bort, like lite som eiendomsretten faller bort. Den som lar være å kreve inn husleie eller festeavgift mister ikke av den grunn eiendomsretten til utleieobjektet. Og man mister ikke retten til på nytt å kreve leie.

Men pengekrav, som royalty som er basert på denne opphavsretten, foreldes etter vanlige foreldelsesregler. Utgangspunktet er at kravet etter fe § 2 foreldes etter tre år. Denne fristen regnes etter fe § 3 nr 1 fra den dagen kreditor, i dette tilfellet opphavere og utøvere, “tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse”. For å kunne avgjøre dette, må vi kjenne avtalene og de konkrete omstendighetene i denne saken, noe jeg ikke gjør.

Foreldelsen er i utgangspunktet objektiv, ved at den er uavhengig av partenes gode eller onde tro. Den som bevisst klarer å hale ut betalingen lenge nok til at foreldelsesfristen løper ut, nyter godt av foreldelsen.

Jeg gjorde dette for ganske mange år siden, da vi pusset opp den leiligheten vi fortsatt bor i. Vi hadde avtalt en pris med en entreprenør for blant annet å legge fliser på badet. Etter at flisene var lagt, fikk vi en tilleggsregning som jeg nektet å betale. Entreprenøren hevdet at dette var fordi vi hadde valgt fliser som var mer krevende å legge, enn hva de hadde lagt til grunn i sine beregninger. Vi hadde valgt marmorfliser og ikke keramiske fliser. Ikke spør meg om hvorfor det ene skal være vanskeligere å legge enn det andre, det aner jeg ingen ting om. Entreprenøren sendte noen purringer, og jeg voktet mine ord vel i den lille korrespondansen vi hadde, for ikke å si noe som kunne tolkes som en erkjennelse som kunne avbryte foreldelsen. Jeg lot den ubetalte fakturaen ligge på benken i tre år. Da det var gått tre år etter forfallsdato, kastet jeg den som foreldet. Jeg mener fortsatt at jeg ikke hadde plikt til å betale tilleggsregningen. Entreprenøren var ikke enig, og ville sikkert ikke vært enig i dette om de hadde husket saken i dag, noe jeg tviler på at de gjør. På denne måten bidrar foreldelsesreglene til å bilegge konflikter hvor ingen av partene vil gi seg.

I VGs artikkel vises det til krav fra 2010, og de er i utgangspunktet foreldet i dag. Men man kan etter fe § 10 nr 1 få en tilleggsfrist på inntil ti år hvis kreditor “manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren”. Det gjelder altså hvis man er uvitende om at man har et krav eller kravets størrelse, og om hvem kravet kan rettes mot. Kravet vil da foreldes tidligst et år etter at kreditor “fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap”. Igjen må vi inn i de konkrete omstendighetene i saken, som jeg ikke kjenner, for å avgjøre om de kan påberope seg en slik tilleggsfrist, og hvor lang den eventuelt vil være. Her er det “advokatmat”. Det er ikke lett å avgjøre når kreditorene, her Åge Aleksandersen og Terje Tysland “fikk eller burde ha skaffet seg kunnskap om kravene og om skyldneren”.

Foreldelsesfristen avbrytes etter fe § 15 nr 1 når kreditor har tatt “rettslig skritt mot skyldneren for å få dom, skjønn, voldgiftsdom eller tilsvarende avgjørelse”. Det er på det rene at Åge Alesandersen og Terje Tysland har tatt rettslige skritt mot Warner. Fristen avbrytes når det “ved forliksklage eller stevning”. Når dette skjedde, er også slikt som jeg ikke vet noe om. Ifølge VG har konflikten formelt pågått siden 2016. Men om det var da de fremmet kravene, eller da de to rettslige skritt, opplyses det ikke noe om. Eventuelle forpostfektninger som purringer, forhandlinger mm avbryter ikke foreldelsesfristen.

Her må jeg ta ytterligere et forbehold. Foreldelsen avbrytes etter fe § 14 hvis debitor, i dette tilfellet Warner, “uttrykkelig eller ved sin handlemåte erkjenner forpliktelsen”. Jeg nevnte ovenfor at jeg i min korrespondanse med den entreprenøren jeg hadde en konflikt med, veide mine ord for ikke å si noe som kunne tolkes som en slik erkjennelse. Her vil det være tilstrekkelig at debitor erkjenner at kreditor har et krav, men at man er uenige om kravets størrelse. Om det har blitt sagt noe fra Warner underveis i prosessen som kan tolkes som en slik erkjennelse, vet jeg ikke noe om. Også her kan det ligge en del “advokatmat”.

Saken reiser også et annet interessant opphavsrettslig spørsmål. Den dreier seg, fortsatt ifølge VG, om “erstatning eller vederlag”. Her møter vi det ganske vanskelige spørsmålet om forholdet mellom kontraktsbrudd og opphavsrettskrenkelse. Warner hevder at det er en bindende avtale og gyldig rettighetsovergang, mens Åge Aleksandersen og Terje Tysland hevder at så ikke er tilfelle. For erstatning gjelder en egen foreldelsesregel etter fe § 9. Her kommer vi til et spørsmål som kan være vanskelig for jurister og enda vanskeligere for folk som ikke er jurister.

Etter fe § 9 nr 3 gjelder denne foreldelsesregelen ikke for krav “som springer ut av kontrakt”. Hvis det foreligger en bindende avtale og gydlig rettighetsovergang, vil det eventuelt være vederlag og erstatning for manglende oppfyllelse av kontraktsmessige forpliktelser. Da gjelder de alminnelige foreldelsesregler som det er redegjort for ovenfor.

Er det derimot ikke noen bindende avtale og ikke en gyldig rettighetsovergang, da vil det være et erstatningskrav utenfor konrakt, som foreldes etter regelen i fe § 9. Foreldelse inntrer da først tre år etter at kreditor “fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap”, og ikke et år etter, som det er etter regelen om tilleggsfrist i fe § 10. Dessuten foreldes kravet etter fe § 9 senest 20 år “etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte”, mens den maksimale fristforlengelsen etter fe § 10 er ti år. Det betyr at maksimal foreldelsesfrist for erstatning i kontrakt vil være 13 år, mens den maksimale foreldelsesfristen for erstatningskrav utenfor kontrakt vil være 20 år. Når det i denne saken dreiser seg om ganske gamle krav, vil det kunne få betydning for hvor gamle krav som eventuelt vil kunne omfattes av et erstatningskrav, og dermed for erstaningsbeløpets størrelse. Igjen mangler det opplysninger for å kunne mene noe om når skadegjørnde handling eller annet ansvarsgrunnlag eventuelt opphørte. Her er det mer “advokatmat”. Det begynner å ligne på en “advokatbuffet”.

Det som var den direkte foranledningen til VGs omale denne gangen, er at Oslo tingrett har avsagt en kjennelsen om at en avtale mellom Ergo Rettigheter og Warner må legges fram for retten, men at den skal legges fram for lukkede dører av hensyn til forretningshemmeligheter. Av det VG skriver har Warner ikke motsatt seg at den fremlegges, men det har Ergo Rettigheter gjort. Jeg finner det noe merkelig at hensynet til forretningshemmeligheter i et selskap som er oppløst og ikke lenger eksisterer skal begrunne at dette skal skje for lukkede dører. Men her mangler jeg ikke bare konkrete opplysninger. Dette er spørsmål som jeg kan for lite om til å ha noen offentlig mening.

Passivitet har ikke skarpe frister, som foreldelse. Her vil man også se mer på partenes opptreden, ikke bare på de objektive omstendigheter. Fortsatt vil det være slik at man må vite at man har et krav og hvem det skal rettes mot, og kravet vil ikke falle bort ved passivitet med mindre man etter et slikt tidspunkt har forholdt seg passiv. Jeg går ikke nærmere inn på spørsmålet om passivitet.

Jeg begynte første gang å reflektere rundt spørsmålet om roaylty og foreldelse etter at organisten i gruppen Procol Harum, Matthew Fisher vant fram med et krav om at han hadde medopphavsrett til Prodol Harums store hit fra 1967, “A Whiter Shade of Pale”. Et av spørsmålene som britisk høyesterett, House of Lords, tok stilling til, var om kravet var foreldet. De kom til at krav på vederlag fra før en viss dato var foreldet, men ikke rettigheten som sådan. Jeg syntes det var interessant med denne kombinasjonen av opphavsrett og pengekravsrett.