Les vins du Tour de France 2023. Etappe 4: Dax — Nogaro

Dette ble en typisk spurtetappe, som var ganske kjedelig før man kom til finalen. Da var det Jasper Philipsen som trakk det lengste strået, etter en noe uryddig spurt. Igjen markerte UnoX-laget seg godt, selv om de heller ikke denne gangen lyktes helt.

Dagens etappe er en 181,8 km lang, flat etappe, hvor vi kan vente et nytt spurtoppgjør. Om jeg har forstått det rett, avsluttes dagens etappe inne på en racerbane. Jeg kjenner ikke denne banen, men jeg antar at det ikke er mange rundkjøringer inne på banen, slik at finalen blir en annen enn på gårsdagens etappe. På dagens etappe er det bare én klassifisert stigning, en fjerdekategori. Så det skal bare deles ut et enkelt klatrepoeng. Hvis Neilson Powless kommer seg til mål, beholder han klatretrøyen også etter dagens etappe.

Lag med sammenlagtambisjoner kommer antageligvistil å ta det rolig i dag, for å spare kreftene til de kommende fjelletappene. Det er spurtlagene som må gjøre jobben i dag.

Pyreneene er dannet der den iberiske kontinentalplaten treffer den euroasiatiske. I kollisjonssonen er det store krefter i spill, og det er et geologisk aktivt område. Det er mange varme kilder ved Pyreneene, som har gitt grunnlag for ulike spa. I dagens startby er det en varm kilde midt i byen. Det kommer, i følge TdF-nettsidene 2,4 mill liter vann per dag, og vannet holder 64 grader. Det er en del myter om vannets helsebringende effekter, men de går vi ikke innom. Det neppe egnet som drikkevann.

Bilde: fredpanassac, CC BY-SA 2.0 https://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0, via Wikimedia Commons

TV2s kommentatorer gjorde oss under gårsdagens etappe oppmerksomme på nettsiden, Geo-sports.org, som også finnes i en norsk versjon, om geologien langs etappene. Det er Universitetet i Utrecht som har hovedansvaret for nettsiden. Jeg har noen ganger skrevet litt om geologi, som jeg synes er interessant og som har betydning for vinproduksjonen. Men jeg er, i motsetning til de som skriver Geo-sports.org, ikke geolog. De tar for seg etappe for etappe, og jeg kommer nok til å vise til disse sidene til de kommende etappene. Til dagens etappe innleder de slik, under overskriften Etappe 4: Usynlige fjell av salt:

“Den umerkelige, milde profilen til dagens etappe favoriserer klart sprinterne. Imidlertid er de grunne åsene med vinranker og beitende kyr ikke annet enn et overfladisk slør drapert på noen enorme fjell som ingen syklist noen gang ville vurdere å bestige.

Ikke langt under asfalten skjuler det seg gigantiske søyler med salt, såkalte saltdiapirer, som reiser seg fra over 2000 meters dyp. En slik diapir er faktisk den eneste eksistensgrunnen for den største spabyen i Frankrike og dagens startsted, Dax. Mer om det senere, la oss først dykke inn i opprinnelsen til saltdiapirer.”

I dag blir det mest sterke saker. Vi er i området for Armagnac. Men før vi åpner flaskene, må vi stoppe ved en kuriositet, hvor syklistene som konkurrerer ikke bør stoppe. For det er der det er mellomsprint: Kirken Notre Dame des Cyclistes. Selv oppdaget jeg den ved en tilfeldighet for noen år siden, da vi kjørte forbi og så skiltet. Dette måtte vi se nærmere på.

Den 22. august 1958 ble presten i området, fader Joseph Massie inspirert av kapellet Madonna del Ghisallo på toppen av bakken Madonna del Ghisallo ved Comosjøen i Italia, til å lage et tilsvarende kapell for syklister.

Den 18. mai 1959 godkjente pave John XXIII at det gamle kapellet skulle gjøres om til et kapell for syklister, beskyttet av Jomfru Maria: Notre-Dame des cyclistes. Det er også et sykkelmuseum.

Madonna del Ghisallo hadde jeg ikke hørt om før jeg begynte å undersøke litt mer rundt Notre-Dame des cyclistes. Men bakken opp dit skal ha vært en del av Giro di Lomardia, og har vært brukt flere ganger i Giro d’Italia. Vi får eventuelt komme tilbake til dette en gang Giro d’Italia er innom stedet.

På plaketten under statuen kan vi lese at Jomfru Maria beskytter marken som syklistene sykler på. Så da bør det i alle fall ikke skje noen alvorlige utlykker på den etappen.

Armagnac er den eldste formen for fransk brandy. Den har vært produsert siden 1300-tallet. Produksjon av brandy representerer et møte mellom tre kulturer. Den romerske, som introduserte vinene (som romerne, i likhet med så mye annet, hadde lært av grekerne), araberne som introduserte destillasjonskunsten, og kelterne som introduserte tønnene.

Produksjonsområdet i Armagnac er delt inn i tre områder: Bas Armagnac, Haut Armagnac og Tenaréze. Bare ca 1% produseres i Haut Armagnac, så det området betyr ikke særlig mye i praksis.

Armagnac starter som en ganske kjedelig hvitvin. Når man produserer brandy, produserer man nødvendigvis også vin. En del av den drikkes sikkert som vin, men det er ikke en særlig interessant vin og det er neppe lett å finne den utenfor området. Den er antageligvis heller ikke verdt å lete etter. Som vi kommer til nedenfor, er Ugni Blanc den mest brukte druen ved produksjon av Armagnac (og Cognac). Den blir gjerne omtalt litt nedlatende, som en kjedelig drue som ikke brukes til stort annet enn til produksjon av vin som skal destilleres til brandy, slik jeg gjør her. Det er litt urettferdig. Det er den samme druen som i Italia er kjent som Trebbiano, og i Italia lages det utmerket hvitvin av denne druen, f.eks. Trebbiano d’Abruzzo, som vi var innom til første etappe i årets Giro d’Italia. Men denne gangen holder vi oss til Ugni Blanc og Armagnac.

Man bruker druer som gir relativt lite alkohol og mye syre. Ti forskjellige druer er tillatt, men i praksis brukes bare de første fire på denne listen.

  • Ugni Blanc 55%
  • Baco (aka Baco 22A) 35%
  • Folle Blanche 5%
  • Colombard 5%
  • Plant de Graisse
  • Meslier St François
  • Clairette de Gascogne
  • Jurançon blanc
  • Mauzac Blanc
  • Mauzac Rosé

Vinen blir så destillert. I Armagnac brukes vanligvis i en Alambic Armagnacais. Disse er ofte ganske små, noen ganger mobile.

Apparatet er laget av kobber. Det er en kontinuerlig destillasjonsprosess. Vin fylles opp i vinbeholderen på toppen. Vinen brukes til å kjøle ned destillatet. Når denne kommer inn i kolonnen (fordamingskammeret), er den allerede varm. Denne vinen ledes over fordamingsplater, som gjør at en del av alkoholen fordamper umiddelbart, og ikke kommer ned i kokekaret. Ved denne prosessen kommer vin og damp i kontakt med hverandre. Dampen ledes så over til kjølekammeret, hvor destillatet kondenseres og samles opp som Armagnac.

Armagnac destilleres en gang, til en styrke på mellom 52 og 72,4%. Man destillerer til høy alkoholstyrke for finesse i armagnac som ikke er ment å skulle lagres lenge, og for Blanche Armagnac (armagnac som ikke er lagret). Man destillerer til lavere alkoholstyrke for å ta vare på frukt og rikhet i armagnac som er ment å skulle lagres.

I 2005 ble reguleringen endret, slik at det ble tillatt å produsere Blanche de armagnac, en armagnac som ikke er lagret. Denne har jeg ikke smakt, men generelt foretrekker jeg lagret brennevin, i alle fall brennevin som drikkes bart og ikke i blandede drinker. Jeg drikker stadig mindre brennevin, og i den grad jeg drikker brennevin er det stort sett i form av et lite glass akevitt, cognac, armagnac eller calvados, alt sammen brunt brennevin. Det er lenge siden sist jeg drakk en brennsvinsbasert drink. Kravene til (fat)lagring for de ulike kvalitetsbetegnelser er:

  • VS: 1 year
  • VSOP: 4 years
  • NAPOLEON: 6 years
  • XO: 6 years
  • 20 years  20 years

Jeg synes at armagnac er mer interessant enn cognac. Mer interessant betyr ikke nødvendigvis bedre, men nettopp mer interessant. Armagnac får man i stor grad fra enkeltprodusenter og i spesifikke årganger, mens cognac er, i likhet med champagne, et mer standardisert produkt. En Martell VSOP skal smake som en Martell VSOP, uansett hvilket år den er produsert. Så man blander ulike produkter og årganger, for å få sin stil. Jeg synes produkter med preg av stedet og eventuelt året den er laget, er mer interessante.

En gang for ganske lenge siden, det må ha vært på slutten av 1980- eller på 1990-tallet hadde jeg en interessant opplevelse med armagnac. Vi var på en restaurant i Oslo, så vidt jeg husker var det på Feinschmecker, hvor de hadde et stort utvalg av ulike armagnacer. De hadde i alle fall to armagnacer fra samme produsent i ulike årganger, jeg tror det var 1963 og 1971 (jeg husker dessverre ikke hvilken produsent det var). Til vår overraskelse var 1971-årgangen betydelig dyrere enn 1963-årgangen. Det var bare en måte å finne ut om dette hadde noe for seg. Vi måtte ha en av hver årgang. 1971-årgangen var rund og avbalansert, mens 1963-årgangen hadde dårligere balanse og fortsatt en litt råere smak. Jeg var overrasket over at ulikheter i årganger i det som er en ganske enkel vin hadde overlevd destillasjonsprosessen, og fortsatt var så markerte etter mange års lagring. Men det var de altså.

For en del år siden hadde den store og kjente vinhandleren i London, Berry Bros & Rudd, et utsalg på den terminalen på Heathrow som SAS bruker. Den er dessverre nedlagt. Utsalget var lite og utvalget begrenset. Men man kunne bestille fra hele deres rikholdige utvalg, oppgi hvilken dato og hvilket fly man skulle reise med, og så få det man hadde bestilt i det utsalget. De hadde den gangen nesten samtlige årganger av Armagnac fra J. Nismes-Delclou fra 1893 og fram til de siste årganger. Den nyeste de hadde med årgang da jeg sjekket nå, er fra 2003. Jeg er født i 1955, og hver gang jeg var i London bestilte jeg to halvlitersflasker J. Nismes-Delclou armagnac fra 1955, som jeg ville ha til min 50-årsdag. Jeg trodde jeg hadde fem flasker, men det viste seg å være syv. Det er slike slag livet gir. Jeg har fortsatt noen flasker igjen, og kanskje henter jeg dem fram når jeg blir 70 om et par år. Utvalget av årganger er mindre enn da jeg samlet 1955-årgangen, og denne årgangen er ikke lenger tilgjengelig.

Nå finnes det også standardisert merkevare av armagnac, og det har begynt å komme cognac fra individuelle produsenter i enkeltårganger. Men hovedbildet er likevel et annet.

Armagnac har ofte en litt råere, jeg er fristet til å si mer maskulin smak (som det sikkert er politisk ukorrekt å si) enn cognac, noe som antageligvis kan tilskrives at armagnac destilleres en gang, mens cognac vanligvis destilleres to ganger.

Under forberedelsen til denne etappen oppdaget jeg et vinområde som jeg til nå har oversett: Saint-Mont. Som så mange steder var det klostrene som brakte vinen hit, ved etableringen av Abbaye de Saint-Mont i 1050. Området ligger litt syd for dagens målby, og er en slags nordlig utløper av det mer kjente området Madiran. Det produseres hvitvin, rødvin og rosévin i området.

Hvitvin lages av druene Arrufiac, Petit Corbu, Petit Manseng og Gros Manseng. Druene Arrufiac og Petit Corbu må jeg erkjenne at jeg ikke kjenner. De beskrives som relativt lette, hvite/grønne druer, som gjerne brukes i blandinger i syd-vest Frankrike. Petit Manseng og Gros Manseng er druer som blant annet brukes i Jurançon, som vi kommer til i morgen.

Rødvinen lages av druen Tannat, som er mest kjent fra Madiran, samt Cabernet-Franc og Fer Servadou. Den siste er særlig brukt i Gaillac. Blandingen er i stor grad den samme som i Irouléguy, som vi var innom til gårsdagens etappe. Jeg finner ikke noe nærmere informasjon om rosévin fra området, men den lages gjerne av de samme druene som rødvin. Vinmonopolet har syv viner fra Saint-Mont, tre hvite og fire røde. Jeg får finne ut mer om vinene herfra innen nest års Tour de France. De kommer nok innom Pyreneene da også.

Tour de France 2023

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.