Så ble det som ventet en spurt, og nok en gang var Jasper Philipsen den raskeste i spurten. Det ble nok en nesten for Mark Cavendish, og heller ikke denne gangen lyktes UoX med sitt spurtopplegg. Men å kalle en 9. plass i dette feltet en fiasko, slik NRK gjør, det er å gå for langt etter min vurdering. Noe av det Mark Cavendish demonstrerer er at en slik spurt handler om posisjonering og timing. Beslutningene må tas i løpet av en brøkdel av et sekund, hvilket vil si at de må tas på instinkt. Og da handler det mye om erfaring. Debutantene i UnoX mangler nok noe av den erfaringen man må ha for å vinne i et felt som dette. Hvis det var noen uhell av betydning på den etappen, fikk jeg dem ikke med meg. Det ble som ventet ingen endringer i sammendraget.

Dette er en 201 km lang, kupert etappe. Når vi nå har kommet til 8. etappe, kan det være en etappe hvor et brudd kan gå inn. Tour de France er litt gjerrige med informasjon om etappene til oss vanlige dødlige. Giro d’Italia pleier å publisere kart og profil for avslutningen på etappene. Det gjør ikke Tour de France, så her må vi holde oss til de generelle kartene og etappeprofilen. Men jeg forstår det slik at avslutningen går litt oppover.

I dag bør vi ta med oss vin fra begynnelsen av etappen. Vi er fortsatt i den store vinregionen Bordeaux. Men vi er på det som gjerne kalles høyrebredden. Som om ikke det med høyre- og venstrebredd er forvirrende nok fra før, så har vi i Bordaux også to elver å velge mellom. Vi er på høyrebredden av elven Dordogne. Vi er i vinområdene Pomerol og Saint-Emillon. Startbyen Libourne er hovedstaden i Saint-Emillon. Byen Saint-Emillon ligger litt lenger øst. Det er en fin by som det er verdt å besøke, ikke bare på grunn av vinen.

Jorden på venstrebredden av Garonne er grusholdig, noe som reflekteres i navnet på underområdet Graves, som betyr grus. Her på høyrebredden av Dordogne er jorden mer sandholdig, og druen Merlot trives særlig godt her. Hoveddruen i Pomerol og Saint-Emillon er Merlot.

Like etter start går etappen gjennom Pomerol, et område kjent blant annet for viner som Chateau Petrus. Jeg har pleid å kalle den Petrus. Men det er visst egentlig feil. I Pomerol har man ikke den tradisjonen med “Slott” som man har så mange andre steder i Bordeaux. Det er heller ikke noe offisielt klassifikasjonssystem. Petrus kaller seg ganske enkelt Petrus, uten å bruke betegnelsen Chateau. De andre mest kjente produsentene i Pomerol gjør tilsvarende. Pomerol er et område som i de senere år har klatret høyt opp på kvalitets- og prisstigen.

Ved en feiltagelse kom Thomas Alsgaard en gang til å kjøpe noen flasker Petrus på flyplassen i Paris, og det ble begynnelsen på hans vinsamling. Vinen var langt dyrere enn han hadde ventet. Han så feil på prisen og trodde den kostet 150 franc per flaske, men det viste seg å være 1500 franc. (i 1996). Men den var ikke på langt nær så dyr som den har blitt senere. Det var ganske sikkert en god investering. Man kan lese om den historien her.

Når rytterne krysser grensen fra Pomerol til Saint-Emilion passerer de et av de mest kjente slottene i Saint Emilion: Cheval Blanc — den hvite hesten. Heller ikke her kan man bare stikke innom for å smake. Dette er også en vin som er langt utenfor mitt vinbudsjett. Vinmonopolet har noen årganger, til priser mellom 7 250 og 11 500 kr per flaske. Men de har også en Le Petit Cheval, nærmest en ponni, som “bare” koster 1 595 til 2 875 kr for en flaske.

En av topprodusentene i Saint Emilion, Ch Ausone, ligger helt inne i byen. Også deres viner ligger langt utenfor mitt budsjett. Vinmonopolet har årgang 2019, til drøyt 8 600 kr.

Chateau Canon er en annen produsent som ligger inne i byen. For en som for det meste bruker Canon kameraer, kunne dette være en fristende vin. Men dette er også viner som er for dyre om ikke for min smak, så i alle fall for min lommebok. Vinmonopolet har noen årganger, som koster mellom 1 200 og 3 200 kr per flaske. Når man søker på denne får man også med Ch. Canon La Gaffelière, som er en annen produsent i Saint Emilion. Det er også en Croix Canon, til “bare” 533 kr, som ser ut til å være andrevinen fra Ch Canon. Skjønt det ser ut til å være en annen eiendom, eid av Ch Canon.

Det engelske vintidsskriftet Decanter hadde for et par år siden en artikkel om sideprosjekter fra de mest kjente produsentene i Pomerol og Saint Emilion, som kan gi meget god vin til ikke fullt så avskrekkende priser som fra toppslottene. Klikker du på lenken får du en oversikt, men vil du ha alle detaljer må du være abonnent.

I alle fall på noen av restaurantene i Saint Emillon kunne vi i stedet for ett glass vin til maten, få tre mindre glass med tre viner — slik at det kunne bli en liten vinsmaking. Jeg vil anbefale den varianten.

Dagens lille gelogileksjon fra Geo-sports.org handler om et sted lenger ute i etappen, og har tittelen: Etappe 8: Et mystisk meteorittkrater.

“Et mystisk meteorittkrater står på menyen for etappe 8 i Tour de France. Rytterne og seerne vil bare se de fredelige, bølgende jordene i Limousin-regionen. Imidlertid var det ikke akkurat fredelig for 200 millioner år siden på akkurat dette stedet. I det øyeblikket styrtet en romstein med en diameter på rundt én kilometer inn i stedet der den pittoreske landsbyen Rochechouart nå ligger. Det er ikke langt unna dagens rute.”

Målbyen Limoges har blitt et slags “In the middle of nowhere” i Frankrike. Før første verdenskrig hadde Frankrike delt ut offisersgrader nærmest som æresbevisninger. Når det faktisk ble bruk for offiserer, viste de fleste av disse seg å være helt ubrukelige. De ble da beordret til å tjenestegjøre i Limoge, som var omtrent så langt fra noen krigsfront det var mulig å komme. Etter dette fikk man uttrykket “être Limogèe”, eller å bli limogert, som betyr at man forflyttes eller “forfremmes” til en posisjon hvor man ikke kan gjøre noen skade.

Vi kan ikke etterlate Limoge bare som som et slags ingensteds i midten av Frankrike. Limoge ligger i den tidligere regionen Limousin. Frankrike hadde en regionreform som trådte i kraft 1. januar 2016. Da ble den tidligere regionen Limousin en del av Nouvelle Aquitaine, sammen med det som var regionene Aquitaine og Poitou-Charentes.

Frankrike har tre administrative nivåer under det nasjonale: Regioner, departementer og kommuner. I tillegg har de cantoner, som så vidt jeg forstår er valgkretser ved nasjonale valg. Det er nå 13 regioner, 96 departementer og ca 36 000 kommuer, hvorav ca 20 000 har færre enn 500 innbyggere, om vi holder oss til fastlands-Frankrike. Strørre byer er gjerne inndelt i arrondissementer, hvis rolle jeg heller ikke har forstått. I tillegg har Frankrike tre regioner og fem departementer i såkalte oversjøiske provinser, som er et litt penere navn på kolonier. Hadde det ikke vært for at Frankrike var en av grunnleggerne av det som ble til EU, burde det ha vært et av Senterpartiets favorittland, men mange småkommuner og mange sinte bønder. Jeg har forsøkt å forstå ansvarsfordelingen mellom de ulike administrative nivåene i Frankrike, men har gitt opp. Det er komplisert. Når noen kommuner har færre enn ti innbyggere, sier det seg selv at kommunene generelt ikke kan ha ansvar for store oppgaver.

Jeg fulgte regionreformen i “vår” del av Frankrike. De tidligere regionene Languedoc-Rousillon og Midi-Pyrénées ble slått sammen til den regionen som nå heter Occitanie. Det ble vedtatt på overordnet nivå at regionene skulle slås sammen, og den nye regionen fikk det foreløpige navnet Languedoc Roussillon Midi-Pyrénées. Regionen fikk så en frist til å bestemme seg for et annet navn. Mitt inntrykk var at denne reformen ikke skapte det store engasjementet, ikke på langt nær som regionreformen i Norge. Det var en del diskusjon om det burde være Montpellier eller Toulouse som burde ble den nye regionhovedstaden (prefecture). Det ble Toulouse. Og det var en del diskusjon om hvilket navn man skulle velge. Min tolkning var at folk i liten grad identifiserte seg meg regionen. Identiteten var knyttet til kommunen og departementet, slik at en reform på regionnivå ikke utløste den store debatten.

Men tilbake til Limousin, et ord vi støter på i flere sammenhenger. Navnet kommer fra den keltiske stammen Lemovices som bodde her. Det keltiske eller galliske navnet har bokstaver som ble bare rot da jeg forsøker å skrive dem i dette innlegget. Den betydningen av ordet limousin som jeg har kjent lengst, er en stor og staselig bil. Betegnelsen av avledet fra stedsnavnet Limousin. Men sammenhengen er uklar. Rikfolk hadde hestevogner hvor de selv satt inne, mens kusken satt ute uten noen beskyttelse mot vær og vind. Da bilen overtok, ville de ha biler laget på samme måte.

Etter hvert som vi har fått produksjon av kjøttfé også i Norge (som vi bør spise mindre av, som annet rødt kjøtt), har vi også blitt kjent med storférasen Limousin. De kommer også fra denne regionen, og ble opprinnelig avlet fram for å være trekkdyr. Men nå avles de for kjøttproduksjon. Storféavl har også gitt skinn, slik at det er en tradisjon for produksjon av skinn- og lærvarer i området.

Vi skal nærme oss drikke. Vin og annet drikke lagres ofte på tønner eller fat, laget av eik. Mange fat lages av eik fra Limousin. Fat laget av eik fra Limousin har ifølge ekspertisen mer tanniner enn en del annen fransk eik. Den brukes særlig til lagring av cognac, men noen vinmakere foretrekker denne til lagring av hvitvin laget av Chardonnay. Vi skal komme mer tilbake til eikefat når vi kommer til 11. etappe.

Nær Limoge ble det i 1768 oppdaget forekomster av kaolin eller kaolinitt, et mineral som brukes blant annet til produksjon av porselen. Dette la grunnlaget for en porselensindustri i Limoge. Våre venner geologene gir oss mer informasjon om dette mineralet når vi kommer til 11. etappe. Her er det nok på tide å forlate Limoge, men helst på sykkel og ikke i en limousin.

Tour de France 2023