Så ble det deilig å være dansk i Frankrike, med etappeseier til Mads Pedersen. Jeg håper alltid på norsk etappeseier, men det er ikke så verst med dansk seier heller.

Det var trist å se Mark Cavendish ut av rittet med brukket kraveben etter en velt. Jeg hadde håpet at han skulle lykkes med å vinne en etappeseier til. Det var nok slutten på hans karriere. Det er åpenbart mange måter å brekke et kraveben på. Mark Cavendish hadde det åpenbart vondt, og det var nok ikke bare fordi det gjorde at muligheten for å sette rekord forsvant. Jeg leste et sted noe om at det var en tidligere skade som gjorde skaden verre denne gangen. Jeg brakk kravebenet for noen år siden. Det var en helt klønete amatørtabbe. Det som irriterte meg mer enn at jeg brakk kravebenet, var at jeg kunne sykle så klønete. Jeg krysset trikkeskinnene i Dokkveien med litt for spiss vinkel, et hjul kom ned i skinnene og jeg var sjanseløs. Farten var liten og heldigvis kom det ikke en trikk like bak. Jeg var på vei til Operaen. Jeg satte meg på sykkelen og syklet til Operaen, så forestillingen og syklet hjem. Det gjorde ikke veldig vondt.

Dagen etter dro jeg til legen for sikkerhets skyld, og røntgen avslørte at kravebenet var brukket. Jeg ville ikke bare se det an, og så risikere å oppleve at noe utvikler seg feil og så få høre at dette skulle du ha kommet med tidligere. Bruddet var pent, og de gjorde ingen ting med det. Jeg var bare forsiktig i de nærmeste dagene og ukene. Jeg fikk høre fra noen at jeg endelig var blitt syklist etter å ha brukket kravebenet. Vi får bare ønske Mark Cavendish god bedring. Vi kan vende tilbake til Tour de France, dessverre uten Mark Cavendish.

For UnoX ble det bare nesten på denne etappen også. Men 8. plass i dette selskapet er ikke dårlig. Vi har en tendens til å skru opp forventningene til et helt urealistisk nivå. Jeg synes sykkeljournalist Jarle Fredagsvik sa det godt i en tweet:

“Å komme ned til Frankrike med et urutinert norsk konsept og tro at man skal valse over alt og alle … Det er ganske urealistisk på dette nivået. Men å prøve hardt under hver etappe, det forventer vi!”

Ingen kan si at de ikke har prøvd hardt, selv om de i alle fall så langt ikke har klart å vinne en etappe. Fire topp-ti plasseringer på åtte etapper, og i tillegg å vinne bakkespurten over Tourmalet, det er mer enn godkjent. De konkurrerer med verdens beste syklister på verdens beste sykkellag. Disse prøver like hardt, og de fleste lykkes ikke noe bedre. Sykkelverden har nok hatt større forventninger til Wout van Aert enn til debutantene på debutlaget UnoX. Han har heller fått det helt til. Som CyclingWeekly skriver om hans prestasjoner: ‘Tour of not quite’.

Nå er det mer fjell, denne gangen i Massif Central. Massif Central er et gammelt vulkansk område, med mange utdødde vulkaner. Etappen avsluttes på toppen av en av dem: Puy de Dôme. Etappen er 184 km lang.

Vi skal nå inn i Massif-Central, et stort område med fjell og høysletter som dekker omtrent 15% av fastlands-Frankrike. Det er opprinnelig et vulkansk område, og sies å være det området med flest utdødde vulkaner. Dette med at vulkaner er utdødd kan man visst aldri stole helt på. Vulkanen Eldfell på Vestmannaeyjar på Island, som hadde utbrudd i 1973, var visstnok også utdødd. Vi får i alle fall håpe at de holder seg i ro under denne etappen. Målgang er på det høyeste av de vulkanske kraterne, Puy de Dôme, som ble dannet ved et vulkanutbrudd for ca 10 700 år siden. Den er ca 1465 meter høy. Den ligger i Parc Naturel Regional des Volcans d’Auvergne. Jeg går igjen til Geo-sports.org, som har følgende tittel til dagens etappe: Trinn 9: Eksplosive dager.

“Eksplosive dager er ikke uvanlig i Tour de France. Dagens etappe til Puy de Dome kan være nettopp det. Det er flere grunner til å vurdere dette eksplosivet på niende trinn. Det er tid for en vulkansk tur rundt i regionen!”

Ordentlige fjell er som isfjell, bortsett fra at de flyter i magmaen i stedet for i vann. De er mye større under enn over bakken. Massif Central skilles på overflaten fra Alpene med den rift-dalen som utgjør Rhônedalen. Mot sydvest kolliderer Massif Central mot Pyrenéene. Det er enorme krefter i spill under overflaten, og Massif Central blir utsatt for en slags knipetangsmanøver fra Alpene og Pyrenéene. Derfor er det mange forskastninger og andre geologiske omveltninger i Massif Central, i tillegg til de dalene, dype canyons som er gravd ut av vann gjennom noen millioner år. Det er store kalkplatåer, som lokalt kalles Causse. Den mest kjente og mest spektakulære av disse canyons, eller gorges som de kalles i Frankrike, er Gorge du Tarn, som vi ikke skal innom i år.

Auvergne, som vi er inne i nå, er ikke det mest interessante vinområdet i Frankrike. Området ligger relativt høyt, stort sett mellom 4 og 500 meter. Det gir et klima som er betydelig kjøligere enn i Burgund og Rhône, som ikke er så langt unna. Det produseres en del ganske lett rød- og rosévin av druen Gamay. Gamay er hoveddruen i Beaujolais. Vi skal en tur gjennom Beaujolais på 12. etappe, så vi venter med denne type vin til vi kommer dit. Men er man i Auvergne, drikker man selvfølgelig den lokale vinen.

Når vi er i Auvergne kan vi smake på noen av Auvergnes oster. Kanskje kan vi ta dem med til vi finner noe mer egnet vin å drikke til dem. Skjønt en tommerlfingerregel er at lokal mat og lokal vin ofte går godt sammen, selv om det ikke nødvendigvis er den mest interessante vinen i seg selv. Auvergne har fem oster som er AOC eller AOP-klassifisert. Systemet for opprinnelses- og kvalitetsklassifisering som vi kjenner fra vin, er egentlig et klassifiseringssystem for landbruksprodukter. Foruten vin, omfatter det ost, kjøtt osv. I Norge har vi noen få landbruksprodukter som er klassifisert innenfor dette systemet. Men så langt jeg har oversikten, har vi ikke noe som er klassifisert på et høyere nivå enn det som tilsvarer IGP, altså nivået under AOC/AOP. Den kvalitetstenkningen som ligger bak de klassifiserte kvalitetsproduktene er ganske fremmed i norsk landbruks- og matpolitikk. Vi læres opp til å tro at alt norsk per definisjon har høy kvalitet. Det er ikke sant, selv om prisene gjerne er som på topprodukter. Men jeg skal ikke ta denne tiraden en gang til.

Vi må gjøre en sving sydover for å finne osten Cantal. Cantal er en av Frankrikes eldste oster. Den skal ha vært produsert siden gallertiden. Det er en halvhard ost, laget på kumelk og formet som en sylinder. Det finnes to typer Cantal: Cantal Fermier som er laget på upasteurisert melk, og Cantal Laitier som er en masseprodusert ost laget på pasturisert melk. Generelt gir upasteurisert melk en mer smaksrik ost. Osten fikk AOC-status i 1956.

Cantal produseres av vintermelk, melket i perioden 15. november til 15. april, da kyrne er fôret med høy. Sommermelken, fra den tiden kyrne er på beite, brukes til å produsere osten Salers. Den osten fikk AOC-status i 1979.

Canal kan minne om Cheddar. I området hvor den produseres, mener man at det var her engelskmenn i sin tid lærte å lage ost, slik at dette er originalen til Cheddar. Jeg går ikke nødvendigvis god for den historien og har ikke spurt engelskmenn om hva de mener om den.

Vi kan forsette enda lenger sydover til landsbyen Laguiole, selv om vi da er litt ute av kurs. Denne landsbyen har gitt navn til osten Laguiole. Den skal først ha blitt laget på 1800-tallet av noen munker i et kloster i fjellene, som siden ga oppskriften til lokale bønder. Den har vært AOC-beskyttet siden 1961. Den lages på upasteurisert kumelk, fra kurasene Fransk Simmental eller Aubrac. Kyrene skal ha beitet i områder som ligger over 800 meter over havet. Den kan kun lages av melk som er melket i perioden mellom mai og oktober. Det er i den perioden kyrne er ute på beite. De kan gjerne lage ost av vintermelken også, men den osten blir ikke Laguiole. Jeg har aldri sett denne type krav til produksjon av norsk ost. I Norge satses det på industriell volumproduksjon, uten lokal tilknytning. Hvilken av tilsvarende ostetyper som er best, kan det være delte meninger om. Men tilfredsstiller den ikke disse kravene, kan den ikke selges som Laguiole.

I Laguiloe lages det også kniver. Jeg har ingen erfaring med kniver derfra. Det ser ut til å være mest foldekniver. Men jeg har også sett omtale av sableringssverd hvis man vil åpne champagne på den mest spektakulære måten. (Jeg vil anbefale at man trener på en rimeligere musserende vin enn champagne før man vil prøve seg foran publikum.) Og jeg har sett omtale av biffkniver. Jeg har egentlig aldri helt forstått poenget med biffkniver. Hvis man trenger en ekstra skarp kniv for å spise biffen, da er den etter min mening ikke god og mør nok. De lager også andre typer kjøkkenkniver.

Bleu d’Auvergne er en blåmuggost laget av kumelk. Nå produseres den i stor grad av pasteurisert melk på store meierier. Men det lages fortsatt håndverksost av upasteurisert melk. Den fikk AOC-status i 1961. Når vi er inne på blåmuggost, nevner jeg at den mest berømte av de alle, Roquefort, er laget av sauemelk.

Saint Nectaire var den første osten fra Auvergne som fikk AOC-klassifisering, noe den fikk i 1955. Det er et av de minste AOP-områder for ost i Europa. Det er en ganske myk ost laget av kumelk. Den lages innenfor et ganske lite området mellom Cantal og Puy-de-Dôme. Osten modnes i 4-8 uker. Den skal ha vært en av Ludvig XIVs favorittoster.

Fourme d’Ambert er en halvhard blåmuggost. Den skal være en av Frankrikes eldtse oster som har vært produsert siden romertiden. Den ble opprinnelig laget på upasteurisert melk, noe som i grunnen sier seg selv siden den ble produsert lenge før Louis Pasteur utviklet sin metode pasteurisering. Nå er det mye industriproduksjon med pasteurisert melk, men det begynner også igjen å bli mer håndverksproduksjon av upasteurisert melk.

Etter denne etappen er det hviledag.

Tour de France 2023