Det ble et fyrverkeri fra start i går, og det holdt seg helt til mål. Pello Bilbao Lopez sørget for at det ikke ble spansk jubileum med 100 etapper i Tour de France uten spansk seier. Det var en heroisk innsats av Krists Neilands, men det holdt ikke helt. Man får medlidenhet med ryttere som kjører så godt og så blir tatt igjen like før mål. UnoX fikk to blant de 20 beste, og det er absolutt godkjent. Jeg merker meg også at det i sammendraget skiller bare fem sekunder mellom tvillingene Adam og Simon Yates.

I dag er det 179,8 km. Etappen betegnes som flat. De er ingen store klatreutfordringer. Men det går mye opp og ned, selv om det bare er tre klassifiserte stigninger i fjerde kategori. Skulle noen også i dag sette i gang et hardkjør tilsvarende det vi så i går, kan det bli bruddseier også i dag. Men avslutningen er flat og skal passe spurterne, om de henger med til slutten. Klatrerne og sammenlagtkandidatene bør kunne hvile litt i dag, og overlate jobben til spurtlagene — eller kontrollere at et brudd ikke blir farlig. Så får vi se om Alexander Kristoff og Søren Wærenskjold får til noe i dag.

Etappen starter i Clermont-Ferrand, og går først mot nordvest, og deretter østover. Heller ikke dette er et område som er kjent for vin. Om jeg skulle si noe om vin her, ville det bli å reptere det jeg skrev til gårsdagens etappe, og Cotes d’Auvergne har ikke blitt mer interessant siden i går. Så vi får heller ta med oss noe annet fra området.

Jeg vet ikke hvor mange syklister det er, om noen, som bruker produkter fra Clemont Ferrand. Dette er hjemstedet til dekkprodusenten Michelin. Om de leverer dekk til noen av lagene i Tour de France, vet jeg ikke. Men jeg har i alle fall hatt Michelindekk (eller i alle fall slanger) på noen sykler. Men TdF-syklistene sykler vel slangeløst. Om jeg skal snike inn litt ubetalt reklame her, så nevner jeg at jeg på sykler til daglig bruk foretrekker dekkene Schwalbe Maraton Plus. Det er ganske punkteringssikre dekk. Lite er mer irriterende enn punkterte dekk når man sykler. Virkeligheten er ikke som på TV: Det er ikke bare å rekke opp hånden og så kommer det noen å skifter hjulet eller gir deg en ny sykkel. De er etter det jeg har forstått ikke de raskeste dekkene, og blir av den grunn neppe brukt i sykkelritt. Jeg vet heller ikke om de finnes i utgaver for landeveissykler. En gang leste jeg en test hvor testeren hevdet at han brukte ca et minutt lenger på en “45 minutes commute”, uten at jeg vet hvordan han klarte å komme fram til det tallet. Jeg bruker gjerne et minutt eller to lengre tid på en times sykkeltur hvis det bidrar til å redusere risikoen for punktering.

Nå for tiden hører vi mer om Michelin i forbindelse med stjernerestauranter enn dekk. Michelin ønsket å få folk til å kjøre mer bil, slik at de igjen kunne selge flere bildekk. Derfor begynte de å gi ut veikart og guidebøker. De har to serier guidebøker. De grønne er guidebøker med severdigheter osv. De røde er restaurant- og hotelguider. De har det samme stjernesystemet i begge: Tre stjerner er verdt en reise, to stjerner er verdt en omvei, og en stjerne er et interessant sted eller en restuarant med veldig godt kjøkken. Jeg liker god mat, og besøker gjerne stjernerestauranter, selv om mitt budsjett ikke tillater meg å besøke dem særlig ofte. Michelinguiden er ikke bare stjernerestauranter. Hvis en restaurant er nevnt i den guiden, uten at den har fått stjerne eller en annen utmerkelse, så er det et kvalitetstegn. Det er gjerne restauranter som gir god valuta for pengene. Michelinguiden skrives av profesjonelle matfolk, i motsetning til f.eks. Trip Advisor og Zagat. De siste er basert på vurderinger fra vanlige gjester, og min tillit til dem er langt mindre enn min tillit til Michelins observatører. Jeg har noen ganger blitt meget skuffet over det jeg har fått servert på restauranter som har fått strålende anmeldelser i slike guider. Kanskje jeg er mer kresen en “folk flest”.

Geologinettstedet Geo-sports.org skriver i dag om den hvite ungdomstrøyen, eller egentlig om et hvitt fargestoff Etappe 11: Hvit trøye:

“Den hvite trøya for den beste unge rytteren er alltid en god indikasjon på fremtidig storhet. Slike som Tadej Pogacar eller Egan Bernal vant til og med Tour de France i den hvite trøya. I dag skal vi undersøke et mineral for alt hvitt og litt batterikraft for de trådløse skiftesystemene.”

Det mineralet de skriver om er det som i den norske versjoen kalles kaolinitt. Jeg er fra Porsgrunn, og en av byens gamle stoltheter er eller var porselensfabrikken. Nå er det dessverre ikke mye produksjon igjen der, om det er noe. De har noen ganger hatt en liten produksjonslinje til ære for besøkende i utsalget. Det meste produseres andre steder. Men, og her er poenget: Et av mineralene som inngår i porselen er kaolin, som etter det jeg forstår er det samme mineralet som kaolinitt. Som jeg nevnte til 8. etappe, fant man kaolin i Limoges, som ga grunnlaget for en porselenindustri der.

Hvis man er litt proselensnerd, noe man lett blir når man vokser opp i Porsgrunn, så ser man forskjell mellom porselen og fajanse (steingods, “flint”), ved at lyset skinner gjennom porselen. Hvis man holder en tallerken eller bunnen av en kopp opp mot lyset, ser man lyset gjennom porselen. Det gjør man ikke gjennom fajanse. På et litt høyere nerdenivå kan jeg nevne at klangen i porselen og fajanse er ulik, når man dunker lett på det. Fajanse har navn fra Faenza i Romagna i Italia. Jeg skrev litt om det og litt mer om proselen da 12. etappe i Giro d’Italia i 2017 gikk gjennom området.

Jeg skrev til den 8. etappen at vi skulle komme tilbake til eikefat i dag. Til nå har jeg stort sett kjent til fransk og USAnsk eik, uten noen nærmere nyansering. Men så enkelt er det ikke. Generelt gir USAnsk eik mer smak enn fransk eik, og den er ikke minst billigere. Prisen sies å være omtrent det halve sammenlignet med fat av fransk eik. USAnsk eik er særlig populær i Rioja og hos australske produsenter som dyrker Syrah, eller Shiraz som de kaller druen “down under”. Ulik struktur i veden gjør at fransk og USAnsk eik må kuttes forskjellig, og man kan bare bruke ca 25% av franske eikestokker til fat, mens man kan bruke 50% av de USAnske. Ikke spør meg om detaljer om hvorfor det er slik, for det vet jeg ikke. Det er det jeg har lest om slik eik og eikefat. Men vi går ikke nærmere inn på USAnsk eik.

Brukte fat gir mindre smak enn nye fat. Det har også betydning hva som har vært lagret på fatene tidligere. Mitt inntrykk er at vinfat brukes til vin, og jeg vil anta (men vet ikke) at rødvinsfat (gjen)brukes til rødvin og hvitvinsfat til hvitvin. Men de som også er interessert i maltwhisky kan ikke ha unngått å legge merke til at det ofte står at den har vært lagret på f.eks. sherryfat. Jeg mener at man også bruker fat som tidligere har vært brukt til cognac til fatlagring av akevitt.

Som jeg nevnte i omtalen av armagnac under 4. etappe, var det kelterne som introduserte tønnene. Tønner laget av tre er en nærmest genial beholder. Den avrundede fasongen gjør dem ganske enkle å manøvrere, samtidig som de kan stables. De sylinderiske stålfatene, som blant annet brukes til oljeprodukter, men ikke til vin, er vanskeligere å manøvrere. En person kan håndtere et trefat, bortsett fra når et fullt fat skal løftes, men det er mye vanskeligere å håndtere oljefat.

Å lage tønner er et spesialisert, og antageligvis vanskelig håndverk. Å lage tønner kalles bøkring, og håndverkerne kalles bøkker eller bødtker. Jeg har stor respekt for folk som kan det jeg ikke behersker selv. Som professor har jeg derfor ofte større beundring for dyktige håndverkere med yrkesstolthet, enn for de som er flinke med teori. Når man skal lage en tønne, sager og høvler man til bord, som kalles staver. Disse må være bredere på midten enn ved endene, for at vi skal få den typiske tønnefasongen. Disse settes inn i ringer i den ene enden. Om jeg har forstått det rett, blir tønnestavene dampet for å gjøre dem mer medgjørlige, før de settes sammen til en tønne.

Ulike treslag har ulike egenskaper, og jeg vet ikke hva slags tre man har brukt for å lage f.eks. sildetønner. For vin er det uansett eik som gjelder. Fatene lages i ulike størrelser. Fra veldig små, til gigantiske gjæringsbeholder på mange tusen liter. Et lite fat gir mer smak, da det er mer veggflate i forhold til volumet. Det mest vanlige fatet for oppbevaring (modning) av vin, er Barrique, som er på ca 225 liter. Når man bruker “fat” som måleenhet for olje er det ca 159 liter, eller mer presist 158,987 liter, I den grad man fortsatt bruker fat til oppbevaring og transport av olje og oljeprodukter, er standardstørrelsen i dag visstnok 216 liter. Bildet nedenfor viser noen gigantiske gjæringsfat i eik hos Chateau Mouton Rotschild i Medoc, med noen barriques i bakgrunnen. Jeg husker ikke hvor store de er.

Her er rekke på rekke med barriques med rødvin til modning, fortsatt hos Chateau Mouton Rotchild i Medoc.

Skogen i Ailler er relativt liten, og det er strengt regulert hvor mye man får lov til å hugge. Trærne vokser høye og rette, og eik fra Ailler gir ganske myke og blanserte tanniner. Vin sies å utvikle seg harmonisk i fat av eik fra Ailler. Med lett toasting “respekterer” den vinen, mens den gir mer karakter av krydder og karamell med kraftigere toasting.

Litt nord for Ailler finnes et mindre område med eik som kalles Tronçais. Den har veldig tett ved, som ikke slipper gjennom vin på samme måte som mindre tett ved. Det brukes til å lage det som kalles luksustønner, og gir ifølge ekspertisen litt mer søtlige toner enn eik fra Ailler. Jeg skal ikke gi meg ut for å være noen ekspert på eik og eikefat. Men slik jeg har forstått det, er et poeng med levende materiale som eik (og kork) at det ikke er helt tett, og at det “puster”. Men det skal vel verken være for mye eller for lite.

Nordøst for Ailler og Tronçais ligger området Nièvre. Jorden her består i stor grad av leire og silikaholdig sand, som gir eik med tett ved. Vinmakere bruker den gjerne til å modne hvitvin av Sauvignon Blanc og Chardonnay, og den sies å bevare friskhet i vinen.

Det lages også fat av eik fra andre deler av Frankrike, og fra andre europeiske land. Men de går vi ikke inn på.

Tour de France 2023