Det var mye knall og nesten enda mere fall på søndagens etappe. Det er trist når en klønete tilskuer tar ned ryttere. Og det var en del andre stygge velt. Imponerende av Wout Poels, som vant etappen, selv om han ikke fikk så mye oppmerksomhet da han gikk i mål. Og nesten enda mer imponerende av Wout van Aert, selv om han “bare” ble nummer to. Det er ikke lett å bli klok på Wout van Aert, og enda vanskeligere å bli klok på taktikken til Jumbo Visma. I TourManager er Wout van Aert oppført som spurter, og det er ikke typisk for en spurter å hevde seg på en etappe som søndagens. Men den store duellen mellom Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard endte uavgjort.

I dag kan det meste bli avgjort. Dagens etappe er en 22 km lang tempoetappe. Etappen er relativt kort, og som helhet også relativt flat. Men den stiger en del mot slutten. Fra drøyt 16 til ca 19 km er det en stigning på 2,5 km med 9,4% stigning. Derfra stiger det fortsatt mot mål, men ikke like bratt. Det kan bli interessant å se hvordan rytterne takler dette på den første konkurransedagen etter andre hviledag. Det er mange som ser på en tempoetappe ganske langt ute i et treukers ritt som i alle fall delvis en hviledag. De som har ambisjoner i sammendraget kan ikke hvile. De må satse i håp om å vinne tid på, eller i alle fall ikke tape tid til sine konkurrenter. Som sammenlagtleder har Jonas Vingegaard fordelen av å starte sist, og kan bli sekundert etter Tadej Pogacars passeringstider.

Noen tempospesialister har ambisjoner om etappeseier. Men for de fleste gjelder det bare å gjennomføre med en viss stil, innenfor tidsgrensen. Hjelperytterne har stort sett ikke ambisjoner på egne vegne, og kan ikke hjelpe laget og kapteinen på en individuell tempoetappe. På en etappe som denne er profilen mer interessant enn kartet, så jeg tar med profilen først.

Det er en kort etappe, og geologene gir oss en kort historie om hvordan Alpene har fått den formen de har Etappe 16: En kort historie om.

“Etappe 16 er en kort tidsprøve, men den geologiske historien til regionen er nesten kort. Hav åpnet og lukket. Alpene ble løftet i en buet form. I dag vil du lære hvorfor.”

Jeg har nevnt tidligere at det dyrkes vindruer i en del av dalene mellom fjellene i Alpene. Men i dag er det bare en kort strekning i en dal klemt inne mellom høye fjell. I denne dalen har jeg ikke klart å finne noe vin, i alle fall ikke i denne delen av den.

Jeg henter i stedet fram litt øl. Vi er i nærheten av Mont Blanc, så det blir øl fra Brasserie Mont Blanc. Det har eksistert i 180 år. Det er et bryggeri som synes å ha relativt god distribusjon, i alle fall i Frankrike. Jeg har kjøpt mitt øl i Montpellier.

Når man brygger øl må det ikke være for varmt. Det ølet som betegnes Saisson, som i alle fall brygges av flere belgiske bryggerier, var et øl man brygget på våren mens det ennå var kjølig nok til å brygge øl, og som skulle ha holdbarhet så det kunne oppbevares til man kunne gjenoppta bryggingen på høsten. Her, ved foten av Mont Blanc, brukte man tidligere is fra fjellene for å holde bryggekjellerne kjølige.

Bryggeriet ligger i Chambery, som vi kommer en liten tur innom på torsdag, men da for å ta for oss noe av vinen. Men vannet som ølet brygges på kommer fra fjellene. Vi kan starte med deres La Blonde. Som navnet sier er det et blonde øl, et lyst, overgjæret øl. Det er et lett og friskt øl. Det har noe sitrussmak, og ga meg assosiasjoner til markjordbær. Første gang jeg drakk det likte jeg det veldig godt, uten at jeg har noen klare smaksminner. Etter neste møte ble jeg noe mer forbeholden. Personlig synes jeg ølet tipper litt for mye over i det søte, og det kunne hatt litt mer bitterhet.

De har videre en La Rousse. Dette er et kobberfarget øl med litt smak av karamell og frukt. Dette er et øl jeg liker.

Deres La Blanche er et lyst hveteøl. Jeg synes det er et friskt og godt bière blanche. Men jeg må samtidig innrømme at denne øltypen ikke er mitt favorittøl.

De brygger også to mer spesielle øl: La Violette og La Verte.

La Violette er i utgangspunktet en blonde, men den er smaksatt med tyttebær og fioler. Jeg må vel innrømme at denne ikke havnet blant minne favoritter. Det har fruktsmak, men ikke den friskhet man finner f.eks. hos Lindemanns lambic-øl med eple eller bringebær — som begge er gode sommerdrikker, selv om de ikke smaker så veldig mye av øl. Jeg synes også det er litt søtt.

Et ganske spesielt drikke er deres La Verte (den grønne). Det er laget med einer, uten at jeg her helt sikker på hvordan det er laget. Første gang jeg fant det i en butikkhylle, syntes jeg det virket så sært at det bare måtte smakes. Et grønt øl! Nå kan det nok diskuteres om dette er øl eller om det er noe annet. Men det spiller ikke så stor rolle.

Når jeg kjøper underlig drikke som jeg ikke vet noe om, er jeg forberedt på at det kan være mer “interessant” enn godt, og det har hendt at jeg har helt ut mesteparten av flasken etter å ha smakt på innholdet. Samtidig har jeg lært meg at man bør gi slikt drikke to sjanser. Første gang man smaker det, har man en forventning om at det i alle fall skal minne om hvordan øl vanligvis smaker. Når det ikke gjør det, blir man skuffet. Så må man nullstille seg, og smake det uten forventninger om at det skal smake øl. Det er en frisk, kullsyre- og alkoholholdig urtedrikk. Dette er av de merkelige øl som jeg faktisk har kjøpt på nytt flere ganger, etter at jeg første gang kjøpte det av ren nysgjerrighet. Men jeg foretrekker mer tradisjonelt øl.

Tour de France 2023