Spania, Sykkelsport, Vin

Los vinos de la Vuelta 2023. 2. etappe: Mataró — Barcelona

Leave a comment

Landeveisykling er en utendørs idrett. Været får man ta som det er. Når det er intervallstart vil forholdene kunne variere, og det blir ikke “rettferdig”, enten det er individuell start eller start for lag. Været kan ikke arrangøren lastes for. Men at starttidspunktene var satt opp slik at de lagene som startet sist syklet i mørke, det er en arrangørtabbe. Det kan ikke være mye tvil om at vinnerlaget DSM, som kunne sykle på noenlunde tørre veier i ordentlig dagslys hadde en stor fordel fremfor lagene som syklet i mørket på våte og glatte veier.

Jeg skrev visst feil i går, da jeg skrev at tiden på lagtempo ble tatt på fjerde rytter. Det var ftemte rytter. Jeg lurte et øyeblikk på om Alpecin-Deceuninck hadde gjort samme tabbe, siden det bare kom fire ryttere samlet til mål. Men der var det et fall på slutten som gjorde at femtemann ble hengende etter. Jeg lærte også at det er førstemann over mål på vinnerlaget som vil få den røde ledertrøyen, slik at den som vil bære den i dag er Lorenzo Milesi.

2. etappe er en 181,3 km lang, kupert etappe fra Mataró til Barcelona. Hadde det vært lenger uten i Vueltaen ville jeg ha tenkt at dette kunne være en typisk bruddetappe. Men jeg tviler på at et brudd får gå allerede på andre etappe. Jeg vil tro at det går mot en massespurt. Skjønt slik de har syklet i Giroen og Tour de France, kan man ikke lenger basere seg på denne type “gammeldagse” vurderinger. DSM er ikke et lag med store sammenlagtambisjoner. Men én eappeseier og i alle fall en dag med den røde ledertrøyen har de allerede fått en OK uttelling. Jeg regner med at de vil gjøre alt for å beholde ledertrøyen så lenge som mulig. Men de ar ikke så mye å gå på. Med 10, 6 og 4 bonussekunder til de tre første, har de ikke veldig mye å gå på til ryttere på lag som ligger nærmest i sammendraget.

Catalonia har en lang vintradisjon. Man antar at vinproduksjon ble introdusert i Catalonia av grekerne og fønikerne omtrent 400 år før vår tidsregning. Romerne fortsatte dette, og vinproduksjonen fortsatte inntil maurerne okkuperte Spania. Da gikk vinproduksjonen tilbake. Etter at maurerne ble fortrengt, tok vinproduksjonen seg opp. Her, som så mange andre steder, var det kirken, eller egentlig klostrene, som bidro til spredning av vinkulturen.

Catalansk vinproduksjon er påvirket fra Frankrike, sælig Rousillon, noe som ikke er overraskende. Dagens nasjonalstater har ikke vært her bestandig. Det har vært mange ulike småstater. Det er en kompleks historie, og jeg skal ikke gå inn i detaljene. Men Rousillon var en del av prinsipatet Catalonia, som igjen var i union med kongedømmet Aragon. (Jeg klarer ikke å la være å tenke på Aragorn fra “Ringenes Herre” hver gang det navnet dukker opp.) Ved Pyreneertraktaten fra 1659, som endte den fransk-spanske krigen som hadde pågått siden 1635, ble Catalonia delt, og Rousillon ble en del av Frankrike. Roussilon er fransk Catalonia.

Både Frankrike og Spania har ført en veldig sentralistisk politikk, også når det gjelder språk. Regionale språk, som catalansk, har vært undertrykt i begge land, men i dag er de anerkjent. I Rousillon er det i dag en del som snakker catalansk, uten at jeg vet hvor mange. Vi ser både franske og catalnske stedsnavn på skilt. Det synes å være språkstrid her også, uten at jeg kjenner detaljer. Akkurat som noen i Nord-Norge skyter på skilt med samiske navn, ser vi at folk skyter på skilt med catalnske navn i Rousillon. Om det er Catalonia som er påvirket fra Rousillon eller Rousillon som er påvirket fra Catalonia, kan sikkert diskuteres. Men når det gjelder vinproduksjon har påvirkningen stort sett gått fra Frankrike mot Spania. Skjønt, som vi vil komme tilbake til noen ganger, så er en del av de druer som dyrkes i Syd-Frankrike, og som jeg til nå har oppfattet som franske, opprinnelig spanske.

Det produseres mange interessante viner i Catalonia. Jeg velger å starte med området Alella, som ligger mellom dagens startby og Barcelona. Rødviner (og roséviner) herfra er laget av druene Monastrell, Syrah, Garnacha, Cabernet Sauvignon, Merlot og Tempranillo. Monastrell er den druen som i Provence og Languedoc i Frankrike er kjent som Mourvédre. I Australia og California ble denne druen lenge kalt Mataró, altså navnet på dagens startby. Jeg kjenner fransk vin bedre enn spansk vin, og er mest kjent med de franske druenavnene. Men druen kommer fra Spania. Jeg er visst ikke helt alene om å foretrekke de franske navnene. Det er særlig rødvinene fra Bandol i Provence som har satt Mourvédre på det internasjonale vinkartet. Etter at man i California og Australia oppdaget at deres drue Mataró var den samme som Mourvédre, har de gått over til å kalle druen for Mourvédre, og produksjonen av druen har økt begge steder. Vi kommer litt tilbake til denne druen når vi kommer til 5. etappe.

Det meste av vinen som produseres i Alella er tørr og frisk hvitvin med et visst floralt preg, laget av druene Xarel-lo (her kjent som Pansa Blanca), Garnacha Blanca og Viura. Hvitvinen herfra har til nå vært ukjent for meg. Vinmonopolet har en hvitvin herfra i sine lister, Alta Alella PB 2022. Skjønt her er muligens Vinmonopolets lister ikke helt presise, for når jeg søker på “Alella”, får jeg flere hvite og noen cava, som ikke har noen angivelse av distrikt i Spania.

Vi flytter oss nærmere mål. Penedès, som regnes som det viktigste vinområdet i Catalonia. Området ligger vest for Barcelona. Klassifikasjonen Penedès DO omfatter tørr, søt og musserende, rød, hvit og rosévin. I tillegg produseres det mye Cava i området. Rød Penedès har tradisjonelt blitt laget av druene Garnacha, Carinena, Monastrell og Tempranillo (som lokalt kalles Ull de Llebre). Men mange vinmakere har begynt å dyrke “internasjonale”, franske druer som Cabernet Sauvignon og Merlot. Hvitvin lages for det meste av de sammen druene som brukes i Cava: Macabeo, Parellada, Xarel-lo, men også etterhvert Chardonnay.

Klassifikasjonen Penedès DO ble introdusert i 1960, og førte til en endring i vinproduksjonen med større satsing på kvalitet. Instrumentell i utviklingen av Penedès som vinområde var Miguel Torres. Han tok i bruk temperaturkontrollerte ståltanker til gjæring, og eksperimenterte med druer som ikke hadde noen tradisjon i området, som Cabernet Sauvignon og Merlot. For meg var Penedès lenge ensbetydende med Torres’ røde Coronas og Gran Coronas viner.

Penedès og Torres ble for alvor satt på det internasjonale vinkartet i 1979, under Gault–Millaus vinolympiade. 1970-årgangen av Torres – Mas La Plana, som jeg tror het Torres Gran Coronas – Mas La Plana den gangen, og som ofte omtales som “black label”, vant konkurransen foran Bordeux-storheter som blant annet Chateau Latour og Chateau Haut Brion. Mas La Plana er en vin laget av 100% Cabernet Sauvignon. Vinmonopolet har den i 2017-årgang til 560 kr for en flaske og i 2016-årgang til 1090 kr for en magnumflaske. Coronas og Gran Coronas kjøpte jeg ganske ofte, selv om det på en måte er en vin jeg har “glemt”. Det er lenge siden jeg har smakt disse vinene, og jeg husker dem som gode viner som ikke er “overeiket”, slik Rioja kan ha en tendens til å være. Når jeg går gjennom pollistene nå blir jeg overrasket over hvor rimelige disse vinene er, så det bør være gode kjøp — om ikke min hukommelse er tåkelagt av nostalgi.

Som folk som leser dette ikke kan ha unngått å legge merke til, er jeg opptatt av musikk. Når er orkester vil presenere seg internasjonalt, er det gjerne med noe fra standardrepertoaret, for å vise at de er (minst) like gode som de mer velkjente orkestrene. Da Oslofilharmonien under ledelse av Mariss Jansons begynte å markere seg internasjonalt, var de ikke med norsk musikk. Deres internasjonale gjennombrudd var deres innspillinger av Peter Tchaikovskijs symfonier. Særlig symfoni no 4. Musikktidsskriftet Gramophone hadde lenge denne som referanseinnspilling som andre innspillinger ble vurdert mot. I vinverden synes det som om man må slå Bordeaux på deres hjemmebane, ved å lage rødviner av Cabernet Sauvignon som hevder seg mot de kjente vinene fra Bordeaux. Torres er ikke den eneste historien av denne typen.

I 2013/14 fikk vi klassifikasjonen Penedès Espumoso DO for musserende vin fra Penedès. I 2014 ble varemerket Clàssic Penedès føyd til. Den som ble laget med tradisjonell metode var en direkte konkurrent til Cava. Men Penedès Espumoso kan også lages med ancestral metode. Her tappes vinen på flaske før den er utgjæret, slik at det ikke er noen andregang gjæring. Vinen blir ikke omkorket, slik man gjør med musserende vin laget med tradisjonell metode. Fra 2017-årgangen har det vært et krav at vinen bare kan lages av organisk dyrkede druer. Dette er — i alle fall så langt jeg har oversikten — den eneste 100% organiske vinklassifikasjonen i verden. Opprettelsen av Penedès Espumoso DO var et resultat av ønsket om en mer stedsbasert musserende vin enn Cava. Det sies at opprettelsen av denne ga støtet til endringene i Cava-klassifiseringene i 2020.

Det produseres også hvit- og rosévin i området. Disse har jeg i liten grad gjort med kjent med. En av hvitvinene jeg husker er Torres Viña Esmeralda. Det er en fruktig og om jeg husker rett, ganske floral vin som er mer en terassevin enn en matvin. Jeg sjekket drueblandingen, som på en måte bekreftet dette, med 85% Muscat of Alexandria og 15% Gewürztraminer. Det er ikke typiske spanske hvitvinsdruer, skjønt vi kommer tilbake til Muscat når vi kommer til Valencia på 7. etappe. Viña Sol er en annen hvitvin fra Torres som jeg også har drukket noen ganger, men det begynner å bli lenge siden sist. Produksjonsområdet er bare angitt som Catalonia. Den er laget av druen Parellada. Jeg husker også den som litt for søt etter min smak. I en test i Aperitif omtales 2021-årgangen som “En renere utgave av denne billigklassikeren som er best nå”. De siterer tester av tidligere årganger, som de karakteriseres som vel søt, som kan stemme med min hukommelse. Det er 2022-årgangen som nå kan fås på Vinmonopolet. Det er en billig vin, til 110 kr per flaske. Generelt er jeg overrasket over hvor rimelig mye av de spanske vinene er.

I går var jeg innom alkoholfritt drikke, og gikk som en del av forberedelsene til de gjennom Aperitfs gjennomgang av mange alkoholfrie drikker. Der fant jeg to alkoholfrie viner fra Torres, som jeg velger å ta med her, en hvitvin Miguel Torres Natureo Free Muscat og en rosévin, Torres Natureo 0,0 Syrah Cabernet Sauvignon. Jeg har ikke smakt noen av dem, og har derfor heller ikke noen mening om disse vinene.

Los vinos de la Vuelta 2023

Los vinos de la Vuelta

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.