Spania, Sykkelsport, Vin

Los vinos de la Vuelta 2023. 12. etappe: Ólvega — Zaragoza

Leave a comment

Så ble det bruddvarianten i går. Jesus Herrada tok etappeseieren. Det var nok flere som hadde ventet at Geraint Thomas skulle gjøre det bedre, særlig etter Flippo Gannas innsats for å hjelpe ham. Sammenlagtrytterne virket lite interessert å angripe.

I dag er det nok en flat etappe, 165,4 km lang. Det er ikke mange etapper for spurterne i årets Vuelta, men dette er en av dem. Så har må spurtlagene ta ansvar og legge opp til et spurtoppgjør.

Vi er i Aragon.

Jeg har fått oppklart litt drueforvirring i løpet av Vueltaen. Til 4. etappe, da vi var innom Priorat, nevnte jeg druen Cariñena, som jeg kjenner fra Frankrike som Carignan. Hvis vi følger veien A23 drøyt fire mil mot sydvest fra dagens målby Zaragosa, kommer vi til landsbyen Cariñena. Det er antatt at druen kommer fra Aragon, den autonome regionen hvor Zaragosa ligger og er hovedstad, uten at jeg har sett den lokalisert nærmere. Men for å finne opprinnelsen til det offisielle navnet Mazuelo, må vi lenger øst og inn i regionen Castilla y León. Et par mil sydvest for byen Burgos, finner vi landsbyen Mazuelo de Muñó, og herfa kommer det navnet. Men forvirringen stopper ikke her. Som jeg nevnte til etappe 4, kaller de den Samsó i Catalonia. Men navnet Samsó brukes også om druen Cinsaut. Og det er, så langt jeg har klart å finne ut, en drue som opprinnelig er fra Hérault i Languedoc i Frankrike. Men den dyrkes mange steder.

Vi må vente et par måneder for etappene i Tour de France 2024 offentliggjøres. Det vi vet per i dag er at den starter i Firenze, og at målgang vil være i Nice. Det er OL i Paris den sommeren, og da kunne man ikke også ha målgang for Tour de France i Paris — selv om Tour de France så vidt jeg vet avsluttes før OL begynner, og arrangøren av Tour de France ønsket målgang i Paris. Hvis det blir noen etapper i Syd-Frankrike (som Touren ungikk i år), vil det kunne bli en god anledning til å komme tilbake til noen av disse druene.

Dagens etappe er ikke innom Cariñena. Etappen går litt lenger nord. Men har vi sagt A, får vi også si B. Så jeg velger å starte med vinområdet Cariñena. Vinmarkene ligger relativt høyt, mellom 400 og 800 meter over havet. Jordsmonnet er preget av steiner, og vinen herfra blir gjrene kalt el vino de las piedras, som betyr noe slikt som vin fra steinene. Det fikk DO-status i 1932, så her kan jeg ikke unskylde min manglende kunnskap med at det er et nytt vinområde. Det er et av de europeiske vinområdene som først ble klassifisert.

Det har blitt produsert vin fra romertiden. I riktig gamle dager ville man ha vinen søt. Det er dokumentasjon på at lokalbefolkningen på den tiden drakk Cariñenavin blandet med honning. Det er mulig smaken generelt har endret seg. Men jeg har lurt på om sansen for det søte kan ha hatt en sammenheng med at oppbevaringsmulighetene ikke var like gode som i dag, slik at vinen ofte var oksydert og sur, og at det ble kompensert med å søte vinen. Men det er bare spekulasjoner.

Selv om druen Cariñena har navn herfra, er ikke det lenger den viktigste druen i vinområdet Cariñena, selv om den en gang dominerte her. Den dominerende druen i dag er også her Garnacha. Cariñena har beveget seg bort fra lokale kollektiver som har produsert alkohlsterke viner i bulk, til et marked hvor de har blitt blandet med andre viner. Mindre produsenter har i større grad satset på kvalitet fremfor kvantitet. De har eksperimentert med druer som Cabernet Sauvignon, Merlot og Syrah.

Det produseres også en del hvitvin av Viura (Macabeo), og det produseres en del Cava.

Litt nærmere dagens etappe finner vi vinområdet Campo de Borja. Vinmarkene ligger mellom 340 og 550 meter over havet. Også her er Garnacha den dominerende druen. Med vinstokker som er30 til 50 år gamle, får man her noe av det beste Granacha kan by på. Lokalt kaller de området El Imperio de la Garnacha, Granachas keiserdømme.

Vi hadde en periode samarbeid med universitetet i Zaragosa. Jeg tar med en historie fra mitt første besøk i Zaragosa. Jeg skulle fly Oslo — Paris, og skulle bytte flyplass fra Charles DeGaulle til Orly i Paris, og fly derfra til Zaragosa. Jeg ventet på Fornebu, som vi fløy fra den gangen. Så ble jeg ropt opp: “Personlig beskjed til Olav Torvund, henvend deg til SAS-informasjonen”. Beskjeden var at flyet til Paris var såpass mye forsinket at jeg ikke ville rekke flyet videre. De foreslo en annen rute, som ville innebære ganske mange timer forsinkelse. På veg fra der jeg ventet til informasjonen, så jeg at de var i gang med boarding på et fly til Barcelona. Så jeg sa til SAS: Få meg med på flyet til Barcelona, så skal jeg klare å komme meg videre derfra. Det gikk, men bagasjen ville de ikke klare å få med de flyet. Så den skulle komme med den alternative ruten de hadde foreslått.

Da jeg kom til Barcelona fant jeg ikke noe fly og heller ikke noe tog til Zaragosa. Så jeg leide en bil. I bilen var det kart over Spania og over Barcelona og omegn. Men selvfølgelig ikke noe kart over Zaragosa. Praktiske tjenester som Google maps og tilsvarende fantes ikke den gangen. Jeg hadde fått fakset et kart over campus på Universitetet i Zaragosa, som viste hvilken bygning vi skulle være i. Men jeg hadde ikke noe kart som viste hvor i Zaragosa dette universitetet lå. Jeg kom inn til Zaragosa, og ante ikke hvor jeg skulle. På bussholdeplassene var det kart, med en rød prikk som viste hvor vi var, og jeg fant “Universidad” på kartet. Så var det å memorere en rute. Når jeg igjen mistet oversikten over hvor jeg var, måtte jeg finne en ny bussholdeplass med kart. Jeg kom fram, og rakk i alle fall nesten det møtet jeg skulle på.

Bagasjen kom selvfølgelig ikke. Jeg forsøkte å ringe flyplassen i Zaragosa, men det var såpass sent på kvelden at den var stengt. Jeg var heller ikke veldig tiltalt av tanken på å forklare folkene på en flyplass i Spania at jeg søkte etter en koffert som var sjekket inn til CDG i Paris. Så morgenen etter ringte jeg til Fornebu, og de kunne fortelle meg at kofferten min var i Paris. Jeg sa at de bare måtte få den tilbake til Oslo. Om de forsøkte å få den videre til Zaragosa, ville jeg sannsynligvis ha reist før den kom fram. Å gå med den samme skjorten og den samme underbuksen i tre dager i ca 30 graders varme, var ikke særlig fristende. Så jeg måtte ut på shopping. Jeg er generelt ikke noe glad i shopping, og særlig ikke denne formen for kriseshopping i en by som jeg ikke visste noe om. Men jeg fant en klesbutikk og fikk kjøpt det mest nødvendige.

Hotellet jeg skulle bo på var ganske nær Universitetet, og lå ved et fotballstadion, hvor det var en stor parkeringsplass. Jeg ble fortalt at jeg kunne sette bilen på den parkeringsplassen. Jeg husker ikke lenger om det var de på Universitetet eller på hotellet som sa det. Jeg parkerte, og tenkte ikke mer på bilen før jeg skulle kjøre til Madrid, som jeg skulle fly hjem fra, søndag morgen. Da viste det seg at det sikkert var helt fint å parkere på den parkeringsplassen alle dager, bortsett fra søndag. Da jeg kom til parkeringsplassen var det marked og veldig mye folk, men ingen biler. Jeg gikk tilbake til hotellet og spurte i resepsjonen hvordan jeg kunne finne igjen bilen. En fra resepsjonen ble med meg ned til plassen, og snakket med en politimann. Han kunne fortelle at alle bilene var tauet bort.

Det var ikke noen inntauingstomt med alle bilene som var tauet inn. De hadde bare plassert bilene i sidegater hvor de hadde funnet plass, og ingen kunne fortelle meg i hvilken sidegate “min” bil var plassert. Jeg husket knapt hva slags bil det var og hvilken farge den hadde. Men jeg vandret opp og ned i sidegater, og akkurat da var jeg glad for at jeg ikke hadde fått kofferten min. Det var før alle biler hadde fått fjernkontroll til låsen, slik at det ikke bare var å trykke på nøkkelen for å se hvilken bil som responderte. Jeg fant bilen til slutt, og hadde ikke kjørt mange meter før jeg ble stoppet av politiet. Den var parkert i en enveiskjørt gate, mot enveiskjøringen — noe jeg ikke hadde lagt merke til. Jeg kjørte selvfølgelig i den retningen bilen sto, mot enveiskjøringen. Men det gikk bra til slutt. Heldigvis hadde jeg valgt å starte tidlig, og hadde tenkt å ha tid til å stanse på veien til Madrid, fremfor å slå ihjel et par timer i Zaragosa. Jeg kom til Madrid, fikk levert bilen og kom med flyet hjem. På Fornebu sto kofferten min slik at vi kunne bli gjenforenet, og jeg kunne komme meg hjem. Senere besøk i Zaragosa var heldigvis mindre begivenhetsrike.

Los vinos de la Vuelta 2023

Los vinos de la Vuelta

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.