Bilde på toppen: Flomskadet jernbanebro på Tretten, hentet fra Store norske leksikon. Foto: Jo Halvard Halleraker. Lisens: CC BY NC SA 3.0

Jeg har ingen tro på at Norge kommer til å nå de klimamålene som politikerne har sagt at vi skal nå. Til nå har politikerne vedtatt uforpliktende mål, uten konkrete tiltak for hvordan de vil nå disse målene. Mål uten en strategi og handlingsplan er verdiløse drømmer. For hvert år som går uten konkrete og kraftfulle tiltak, jo vanskeligere blir det å nå disse målene.

Skal man kort oppsummere “klimapolitikken” til den gråsvarte alliansen, med AP, SP, H og FrP, skal klimaproblemene “løses” ved ny og ennå ikke eksisterende teknologi. Erna Solberg ville som vanlig ikke ha valgt akkurat de ordene da hun kommenterte den famøse kommentaren om Greta Thunberggenerasjonen fra Ola Svenneby. Han er er opptatt av klimaspørsmål, men mer teknologioptimistisk enn Greta Thunberg. Det er trollmannens læregutter (og -piker) som hele tiden forsøker å finne på noe nytt som skal løse de problemene de tidligere oppfinnelsene har skapt.

Ute i koko-høyre er det kunnskapsfornektere som “tror” at våre utslipp ikke påvirker klimaet. Dette er et spørsmål om kunnskap, ikke om tro. Det er også noen ute i koko-høyre som mener at det vi gjør betyr så lite i den globale sammenhengen, slik at vi ikke behøver å gjøre noe. Det kan alle si, uansett hvor i verden de måtte være: Mine utslipp er så små at i den globale sammenhengen at jeg ikke behøver å gjøre noe. De mener visst at norske politikere skal vedta at Kina skal kutte sine utslipp, fremfor å kutte utslipp i Norge.

Ifølge Store norske leksikon stammer skikken med å gi uvær personnavn fra Australia, hvor en meteorolog skal ha oppkalt uvær etter kontroversielle politikere. Så sommerens ekstremvært burde ikke ha vært kalt “Hans”. Vi burde kalle dem for Erna, Jonas, Espen, Trygve, Sylvi osv.

De såkalt ansvarlige politikerne, som fører en helt uansvarlig politikk, synes å leve i den vilfarelsen at “det grønne skiftet” skal kunne gjennomføres uten at vi skal merke noe til det. Vi skal fortsette å leve som før. Vi skal kunne kjøre like mye bil, vi skal kunne fly like mye, bygge like mange hytter (som genererer biltrafikk), osv. Politikernes universalløsning er elektrifisering.

“Det grønne skiftet” har blitt politikernes standardfloskel som de bruker som unskydldning for å ødelegge natur. Den tidligere miljøaktivisten og ivrige Tesla-selgeren Frederic Hauge har kastet seg på og sier at vi må ødelegge natur for å få mer kraft.

Fremtiden er dessverre ikke slik. Vi må gjennom en omstilling som kommer til å koste og som kommer til å gjøre vondt. Det er ingen trøst at det kommer til å koste enda mer og gjøre enda mer vondt om vi ikke gjennomfører nødvendige tiltak. Denne sommeren har vi fått en forsmak på hva vi har i vente, med tørke og skogbranner som har blitt avløst av styrtregn og flom. I det tidligere i skogbrannherjede Hellas fikk man nylig et sted mellom 600 og 800 mm nedbør i løpet av 24 timer. Det tilsvarer den nedbøren Bergen får i løpet av 3-4 måneder i et normalår — om noe slikt som normalår finnes lenger. En ørkenfestival i Nevada i USA ble til en gjørmefestival pga kraftig regnvær. Vi opplevde i sommer at denne sangen ble skjøvet ut som en slags historisk drøm:

Norge har noen av Europas mest trafikerte flyruter. Det er ikke på kortbanenettet i Nord-Norge og på Vestlandet. De rutene betyr i denne sammenhengen lite. Det er fly mellom byer hvor det går jernbane, jernbaner som de såkalt ansvarlige politikerne har forsømt i tiår etter tiår, og som de fortsatt forsømmer. I stedet for å satse på det som virker, jernbane, har politikerne lullet seg inn i en fjern og helt urealistisk drøm om elfly. Kanskje kan elfly bli en gang i fremtiden bli en løsning på kortbanenettet hvor det er få passasjerer. Men vi kan nok bare glemme dem på ruten mellom f.eks. Oslo og Bergen.

Politikerne har satset på en massiv grønnvasking av privatbilismen, ved en vanvittig elbilpolitikk. Hvis målet er flest mulig elbiler for enhver pris, da er norsk elbilpolitikk en suksess, til en veldig høy pris. Det er en politikk som har ført til at biltrafikken øker, og utslippene fra veitrafikken går ikke ned. Konseptet med å bruke en blikkboks på et par tonn for å transportere et menneske er ikke bærekraftig, uansett hva slags energibærer bilen bruker. I tillegg er privatbil den mest plassineffektive transportformen vi kan velge, slik at den ødelegger byene.

For å kunne gjennomføre politikernes elektrifiseringsdrøm krever en voldsom økning i elektrisistetsproduksjonen. Vi har fått en forsmak på hva vi har i vente ved Statens og Equinors grønnvaskingsprosjekt på Melkøya. Politikerne vil elektrifisere, men vil ikke gjennomføre den kraftige utbyggingen av f.eks. vindkraft som dette vil kreve.

Politikerne snakker om å flytte transport fra vei til bane. Men i praksis fører de en politikk for å flytte stadig mer transport fra bane til vei. Det bygges stadig mer motorveier, mens jernbanen forsømmes. Styres landet virkelig av politikere som er så dumme at de ikke forstår slike åpenbare og enkle sammenhenger som at dette betyr at transport flyttes fra bane til vei?

Unnskyldningen for å bygge stadig mer motorveier er “at det bare vil være uslippsfrie biler som skal kjøre på disse”. Det er en bløff. Det finnes ikke utslippsfrie biler.

Politikerne satser på fortsatt leting etter mer olje og gass, selv om det er både et klimamessig og økonomisk sjansespill. Oljeutbygging og motorveibygging legger beslag på ressurser, og det er ikke bare spørsmål om penger, man om eksepertise, utbyggingskapasitet, osv. Det blir lite igjen til en fremtidsmessi, klima- og miljøvennlig virksomhet.

Politikerne later som om dette ikke skal koste samfunnet noe, for veiene skal finansieres med bompenger. Men de “uslippsfrie” bilene som skal kjøre på disse veiene, skal ikke være med på å betale — i alle fall skal de bare betale symbolsk. Regningen går til de som ikke har råd til å kjøpe ny elbil, mens rike elbilister slipper unna.

Vi kan ikke privatisere klima- og miljøkrisen, og la det være opp til den enkeltes moral å handle på en klima- og miljøvennlig måte. Politikerne må legge til rette for og stimulere til gode valg, som f.eks. å satse på kollektivtransport og sykkel, installering av solceller, energieffektivisering osv. Privatbil og fly er ikke fremtidens transportform.

Vi kan glemme 2030-målene. Det er så liten tid igjen at det vi vil se er kortsiktige panikktilak som kan pynte på CO2-regnskapet, uten at de har noen langsiktig effekt. Vi må satse på det som har varig effekt. Det kommer til å koste og det kommer til å gjøre vondt. Men det er nødvendig.