Så har det skjedd igjen, denne gangen ved Universitetet i Bergen: Man har ødelagt et originaleksemplar av et kunstverk ved å male over det. Det er ikke første gangen dette skjer. Jeg har tidligere kommentert et tilfelle hvor Entra eiendom og en skole i Agder malte over et verk av Iben Sandemose.

Det er ikke noe forbud mot at eieren ødelegger et originaleksemplar av et åndsverk. Noen ganger er det i praksis uungåelig og nødvendig. Et veggmaleri gjør det ikke forbudt å rive bygget og veggen med maleriet. Et bygg kan i seg selv være et åndsverk, som bygningskunst, uten at det betyr at huset ikke kan rives eller bygges om. Men det gjelder langt fra alle bygg. Bygningskunst er ikke det første ordet jeg tenker på når jeg er i et typisk norsk boligfelt.

Men det er ett viktig krav hvis et originaleksemplar skal ødelegges: Opphaveren skal varsles. Dette følger av åndsverkloven § 109, som lyder:

“Krever omstendighetene at originaleksemplar må ødelegges og opphaveren er i live, skal opphaveren gis varsel i rimelig tid når det kan skje uten særlig ulempe.”

Universitetet i Bergen varslet ikke kunstneren, som de skulle ha gjort. Når det som kalles “Estetisk utval” ved UiB hevder at de ikke har noe ansvar for å ta vare på verket, da bommer de. Nå vet jeg ikke hva slags mandat og funksjon dette utvalget har. Men hvis de har et ansvar for å forvalte kunsten ved UiB, da avslører de seg selv som inkompetente. Man må kunne kreve at de som har ansvaret for institusjonens kunstverk har elementær kunnskap om opphavsrett, i alle fall den delen av opphavsretten som er relevant for forvaltningen av en kunstsamling. Khrono skriver:

“Det var i 2016 at Universitetet i Bergen (UiB) ønskte kunstnaren Sandie Carol Dougnacs (signert Sandie Carol) verk «Fjordprinsessa» velkommen til å pryde ein av veggene ved hovudinngangen til Det samfunnsvitskapelege fakultet på Nygårdshøyden i Bergen.”

Et medlem av Estetisk utval, Sigrun Åsebø, sier til Khrono:

“Det finst ingen juridisk bindande avtale med kunstnaren. Det betyr at UiB ikkje har ansvar for å bevare verket,”

Dette er dessverre en utbredt misforståelse. En avtale er en avtale, og den vil som regel være rettslig bindende. Det finnes riktignok noen avtaler som ikke er rettslig bindende. Hvis man har avtalt en date, og daten uteblir, da er ikke dette en avtale som kan bringes inn for domstolene med krav om at daten skal komme.

Jeg kjenner ikke detaljene i avtalen mellom kunstnere Sandie Carol Dougnacs og UiB. Jeg kjenner saken kun gjennom omtale i Khrono. Der står det:

“Det var i 2016 at Universitetet i Bergen (UiB) ønskte kunstnaren Sandie Carol Dougnacs (signert Sandie Carol) verk «Fjordprinsessa» velkommen til å pryde ein av veggene ved hovudinngangen til Det samfunnsvitskapelege fakultet på Nygårdshøyden i Bergen.”

Jeg tolker dette slik at det ble avtalt mellom Sandie Carol Dougnacs og UiB at hun skulle male sitt verk på den veggen. En slik avtale er juridisk bindende. Et helt annet og vanskeligere spørsmål er det nærmere innhold i denne avtalen, bl.a. når det gjelder å ta vare på verket. Plikten til å varsle kunstneren følger uansett av åndsverkloven, ikke av avtalen. Så det er ingen tvil om den plikten. Kunstneren skal bl.a. gis mulighet til å dokumentere sitt verk, kanskje også ta helt eller delvis vare på det om det skulle være praktisk mulig.

Forfatteren av kapittelet om gatekunst i boken «Art and Architecture at the University of Bergen», Walter Wehus, er også helt på jordet når han, fortsatt ifølge Khrono, skriver:

«Det å klage over at et verk blir fjernet etter å ha fått stå på en vegg i byrommet i syv år, og i tillegg trekke inn åndsverksloven, vitner om liten forståelse for gatekunstens vesen»

For å si det på en litt annen måte: Uttalelsen vitner om manglende kunnskap om åndsverkloven og manglende respekt for kunstneren.

Jeg kjenner ikke den administrative organiseringen ved UiB. Men jeg vil tro det er Eiendomsavdelingen som i praksis håndterer slike bygningsmessge endringer, og da bør de ha ansvaret for at alt går riktig for seg, blant annet at kunstneren varsles hvis de er aktuelt å ødelegge et kunstverk.

Det er selvfølgelig mye man kan diskutere om å ødelegge originalverk. Gatekunst kan være utsatt. Dels kan bygget hvor kunsten står bli revet eller pusset opp slik at det i praksis ikke er mulig å ta vare på kunsten. Den kan også bli så skadet, f.eks. av foruresnning, at den i praksis vanskelig kan repareres. Vi har hatt mange reklamer malt på husfasader som har forsvunnet, men som vi nå begynner å se dukke opp igjen. Også reklame kan være kunstverk.

Jeg skal ikke gi meg inn i noen diskusjon om grensen mellom gatekunst og grafitti/tagging. Men når kunsten er malt etter avtale med eieren, da er vi langt fra grafitti — selv om det kunsteriske uttrykket kan være beslektet. Man trenger ikke kontkakte opphaver for å fjerne grafitti eller tagging. Da vet man nok heller ikke hvem som har stått for “dekorasjonen”, slik at det er vanskelig å kontakte vedkommende.

Det er nok en del loppemarkeder som får inn ganske dårlige malerier av for lengst glemte kunstnere, som ingen kjøper. Da må de kunne kaste de usolgte verkene uten å anstrenge seg for å finne fram til kunstneren.

Noen veggdekorasjoner har en slik kunsterisk og kulturhistorisk verdi at man gjør det man kan for å ta vare på dem. Et nærliggende eksempel er Pablo Picassos dekorasjon på den nå (dessverre) revne Y-blokka i Regjeringskvartalet. Leonardo da Vincis “Nattverden” ble malt med en teknikk som gjør at bildet er lite holdbart. Man gjør det man kan for å bevare bildet. Et mindre betydningsfullt verk ville sannsynligvis ha vært malt over for lenge siden.