Musikere og låtskrivere er bekymret for at teknologien vil ta jobbene fra mange av dem. “Mange i musikkbransjen kommer til å miste jobben” sier Espen Lind til NRK. Mange jobber har forsvunnet som følge av ny teknologi, fra veverne som ble erstattet av maskiner, til de som drev med bokføring for hånd. Jeg tar med denne som en musikalsk kommentar til konflikten mellom veverne og fabrikkarbeiderne, den gangen det var aktuelt.
Enhver kunstner, uansett kunstart, lærer ved å ta etter sine forbilder. Går man i Louvre i Paris, og går i sidegalleriene heller enn der alle turistene står i kø for å se “Mona Lisa” ser vi mange som forsøker å kopiere de utstilte bildene, som på bilde til høyre. Jeg vil tro at vi finner en del kunststudenter blant dem.
Noen utvikler med tiden sin egen “stemme” eller stil. De virkelig store kunstnerne utfordrer og overskrider det som er akseptert i deres egen samtid. Det er disse som gjerne blir de misforståtte genier, som ikke ble anerkjent i sin egen samtid, men som ettertiden har gitt oppreisning.
Da Johann Sebastian Bach søkte stillingen som kantor i Leipzig ble han innstilt som nr 4. Den som ble innstilt først var Georg Phillip Telemann, som var Tysklands mest kjente og populære komponist på den tiden. Men han gjorde det som sikkert mange hadde gjort før ham, og mange har gjort siden: Han forhandlet seg fram til gode vilkår, og gikk tilbake til sin arbeidsgiver Hamburg, og viste hvor godt tilbud han hadde fått fra Leipzig. Han takket nei til Leipzig, og ble værende i Hamburg.
Nummer to og tre på listen var Christoph Graupner og Johann Friedrich Fasch, som av ulike grunner trakk sine søknader. Den eneste grunnen til at noen kjenner til Graupner og Fasch i dag, er at de ble innstilt før Johann Sebastian Bach til stillingen i Leipzig. Etter at de tre første hadde sagt nei, sa myndighetene i Leipzig at siden de ikke kunne få noen bedre, måtte de ta til takke med en middelmådighet. Denne middelmådigheten var Johann Sebastian Bach. Han var en av disse vanskelige samtidskomponistene som komponerte altfor avansert og komplisert musikk.
Wolfgang Mozart var som voksen ikke like populær som han hadde vært som omreisende vidunderbarn, grovt utnyttet av sin far. Den musikken som har gjort Mozart til en av historiens største komponister, kompnerte han fra 1781 til sin altfor tidlige død i 1791. I 1781 brøt han med erkebiskop Coloredo og sin far i Salzburg og flyttet til Wien hvor han levde som frilans musiker og komponist. Det er mange grunner til Mozarts problemer i Wien, men en grunn var at hans kammermusikk ikke solgte i det voksende markedet for musikk til amatører. Mozart ville ikke inngå kunstneriske kompromisser for å markedstilpasse musikken. Den var for avansert, for komplisert og for vanskelig for musikkmarkedet, og solgte ikke.
Ludwig van Beethoven hadde rike sponsorer blant aristokratiet i Wien, som gjorde at han ikke behøvde å tenke på om markedet ville ha hans musikk. Denne delen av aristokratiet var en avant garde blant musikkpublikum. På tysk indikerer ‘von’ i navnet adelskap. Det sies at aristokratiet i Wien trodde at ‘van’ indikerte omtrent det samme, slik at Beethover egentlig var en av dem. Men det nederlandske ‘van’ indikerer ikke adelskap. Ludwig van Beethoven betyr visst noe slikt som Ludwig fra beteåkeren. Uansett: Hans musikk var ikke særlig populær, og det var ikke Beethovens symfonier som gjerne ble fremført i Wien i hans levetid. Det som ble fremført var musikk av mainstream komponister som laget musikk etter tidens smak — komponister som for lengst er glemt.
Det skulle gå lang tid før Beethovens mest nyskapende symfonier fikk bred anerkjennelse. I 1857, 30 år etter Beethovens død og 49 år etter at hans 5. symfoni ble uroppført, skrev den franske musikkritikeren A. Oulibicheff, omtrent dette: «Er dette musikk? Hvis jeg svarte velvillig ville jeg si … det hører absolutt ikke til den kunst jeg har for vane å regne som musikk.» Han skrev om den litt skyggeaktige musikken mot slutten i 3. sats, hvor musikken gir en følelse av forventning og spenning før lyset bryter fram i 4. sats.
Listen kunne vært gjort mye lenger, men vi kan stoppe her. Vi må ikke tro at de komponister vi dag holder fram som de store, var representative for sin tid.
En kunstner, uansett kunstart, for det første ha en kunstnerisk fantasi eller kreativitet. Hen må se mulighetene og ha ideer om hva hen vil skape. Noen ganger er ideen enkel å realisere, uten at det reduserer det kunstneriske uttrykket. En av mine favoritter er Pablo Picassos Oksehode, laget ved å sette sammen et sykkelsete og et sykkelstyre.
Foto: Lars Wästfelt. CC BY-ND 2.0
Det er et klart eksempel på et verk hvor veldig mange kan si: “Det kunne jeg også ha gjort!”. Ja, de fleste av oss kunne ha laget noe slikt som dette, etter at Picasso har vist oss hvordan det kan gjøres. Men han så muligheten, det ville de fleste av oss ikke ha sett om han ikke hadde vist oss den.
En kunstner må også beherske sitt håndverk. Om jeg skulle se for meg et fantastisk bilde for mitt indre øye, ville jeg neppe ha klart å lage det. For jeg kan verken tegne eller male, i alle fall ikke utover det helt enkle og banale. En komponist må beherske sitt håndverk, slik at hen kan uttrykke sine idéer i form av musikk. Mange har strevd og strever med å uttrykke den musikken de ønsker å lage. Rytmegitaristen i The Grateful Dead, Bob Weir, ønsket ikke å spille som andre gitarister, som f.eks. Steve Cropper. Han ville at hans rytmegitar skulle fungere omtrent som pianisten McCoy Tyner fungerte i John Coltranes kvartett. Men han manglet ferdighetene til å spille gitar slik McCoy Tyner spilte piano, så det forble inne i Bob Weirs hode. Han er neppe den eneste som ikke har klart å uttrykke den musikken han gjerne ville lage.
Om vi holder oss til populærmusikk er den stort sett veldig enkel. Den er svært ofte basert på de samme fire akkordene, som demonstrert at The Axis of Awesome i deres “Four Chord Song”.
Det hender at popsanger har flere enn fire akkorder, men veldig sjelden mer enn seks. De følger kjente mønstre. De har vanligvis ganske enkle melodier, og de bør ha et hook som setter seg fast slik at folk husker dem. Det ligger ikke noen kritikk i at det er enkelt. Den store utfordringen er å lage noe basert på denne “oppskriften” som skiller seg fra alle de andre millioner av sanger som er basert på akkurat det samme. Noen klarer det, og de beste låtskriverne klarer å gjøre det mange ganger. Men det meste av den musikken som lages blir fort glemt, om den i det hele tatt blir lagt merke til. Det ble nylig meldt at det ligger 38 mill sanger på Spotify og andre strømmetjenester som ikke ble spilt en eneste gang i løpet av 2022.
Jeg tror at Kunstig intelligens kan lage kjedelig mainstream musikk, f.eks. basert på de samme fire akkordene som “The Four Chord Song”. Men for å lage noe som stikker seg fram og fremstår som originalt- og interessant nok til at folk faktisk er interessert i å høre på det, da kreves en kunstner. Det forusetter evner som jeg ikke tiltror kunstig intelligens.
En sang jeg pleier å bruke som eksempel på noe som ikke kunne ha vært laget av kunstig intelligens, er Otis Redding og Steve Cropper’s “(Sittin’ On) The Dock Of The Bay”.
Musikalsk er den enkel. Mer interessant i vår sammenheng er at den harmonsik er “helt feil”. Det er bare durakkorder som beveger seg parallelt. Om en musikkstudent hadde levert noe slikt som en oppgave i harmonisering, ville hen fått den tilbake totalt overskrevet av rettelser (om læreren i det hele tatt hadde tatt seg bryet med å rette det), med klar beskjed om at slik kan man ikke gjøre det. Forklaringen på at “Dock of the Bay” ble som den ble, er at Steve Cropper ville vise Otis Redding hvordan han kunne spille gitar på en veldig enkel måte. Steve Cropper satte en gitar stemt i open-G stemming hos Otis Redding. Gitaren er da stemt slik at man ved å spille på åpne strenger får en G-durakkord. Ved å spille enkle barré, hvor man presser ned alle strengene, får man andre durakkorder. Otis Redding “lekte” med dette, og det ble utgangpsunktet for “Dock of the Bay”. Det er denne “feilharmoniseringen” som gir sangen dens karaktier og identitet. Jeg har forsøkt å reharmonisere den med en slags lærebokharmonisering, og da faller den flatt til jorden.
Mye musikk er laget for at den ikke skal merkes. Espen Lind sier til NRK:
“Flere av de som for eksempel lager stemningsmusikk til TV-serier eller reklamer, de vil snart bli arbeidsledige.”
Fiolinisten Sigurd Imsen treffer godt når han på Bluesky skriver:
“Hvis musikken du lager er så ultraprosessert at den like gjerne kunne vært laget av en datamaskin, synes jeg ikke så veldig synd på deg.
Jeg synes mer synd på dem som kun lever på denne musikalske dietten.”
Musikk som skal vøre en lydkulisse og skape en slags stemning på et kjøpesenter for å unngå den ubehagelige stillheten uten å forstyrre kjøpelysten, kan sikkert lages av dataprogrammer. Man kan ta en enkel I-vi-ii-V progresjon og la den gå rundt og rundt med enkle melodier i all hovedsak basert på akkordtonene. Mye bakgrunnsmusikk høres omtrent slik ut, uten at jeg vet om den her laget av datamaskiner eller av mennesker. De som har komponert slik musikk, vil være som håndveverne som ble erstattet av vevemaskiner.
Mange tegnere som har tegnet enkle illustrasjoner har allerede blitt erstattet av prefabrikert “clip art”. Flere av dem vil ganske sikkert bli truet når vi kan instruere datasystemet til å lage en tegningen vi vil ha, om vi ikke finner noe som passer i de mange clip art bibliotekene.
Gjennom mitt verv som styremedlem i Norsk faglitterære forfatter og oversetterforening (NFFO), kom jeg i kontakt med mange oversettere, ikke minst oversettere av sakprosa. De bruker ofte oversetterprogrammer, men da mer avanserte utgaver enn “gratis” versjonen av “Google Translate”. De bruker disse for å lage et utkast, som de så arbeider videre med. Fortsatt er ikke slike systemer veldig “intelligente”. En av mine venner gransket en gang bruksanvisningen til en vaskemaskin, hvor det bl.a. sto “Laget i Kalkun”. I en automatisk teksting av et TV-innslag med tidligere speaker i Representantenes hus, Nancy Pelosi, ble “miss speaker” oversatt til “fru Høytaler”. VG-nett hadde for en tid tilbake en omtale av “Det nasjonale symesterskapet” i sin TV-oversikt, hvor de skulle kåre “The best amateur sewer”, oversatt til at de skulle kåre “den beste amatørkloakken”. De vil nok bli bedre med tiden.
Vi som skriver kan ha nytte av stavekontroll, og etter hvert også kontroll av grammatikk. Jeg har sett reklame for programmer som skal kunne hjelpe slik at man får bedre språk, i alle fall så lenge man skriver på engelsk. Jeg har ikke forsøkt å bruke slike programmer, så jeg kan ikke si noe om dem basert på erfaring. ChatGPT er en språkmodell, og den kan sikkert utvikles videre til å bli et viktig språklig hjelpemiddel for skrivende mennesker. Det vil sikkert kunne bidra til mindre dårlig språk, men jeg tviler på at det vil være slike systemer som vil utvikle språket. Forfatter og journalist Bjørn Bjørnsen sa det en gang omtrent slik, ved overgangen fra å skrive på skrivemaskin til å bruke tekstbehandling, her gjengitt etter den ganske usikre kilden egen hukommelse.
“Når jeg skriver på skrivemaskin bearbeider jeg teksten kanskje 20 ganger. Når jeg bruker tekstbehandling bearbeider jeg den 80-90 ganger. Om den blir bedre, er jeg ikke så sikker på. Den blir omtrent som destillert vann: Helt sterilt, men også helt uten smak.”
Jeg har lenge brukt et musikkprogram som heter “Band in a Box”. Det er et program utviklet for å lage et musikkakompagnement, slik at man kan øve til noe litt mer interessant enn en metronom. Jeg har brukt det i ganske mange år, og det ble lansert i en tid da kunstig intelligens ikke var på moten. Jeg har ikke sett at de som har utviklet det har hevdet at det bruker KI. For hver ny versjon har det fått nye og mer avanserte funksjoner. Det er slik programvareleverandører får oss om har kjøpt programmet til stadig å betale for oppgraderinger. I utgangpunktet legger man inn akkorder og velger en stil, så lager programmet kompet. Men nå kan det også lage en solo over de valgte akkorder i stilen til en musiker, det kan lage en melodi og det kan harmonisere en melodi. Velger man en jazzprogresjon og ber om en solo på altsax i stilen til Charlie Parker, kunne det ha vært Charlie Parker på en av sine ikke aller beste dager.
For en del år siden snakket jeg om dette med Arne Norheim, på et seminar om musikk og opphavsrett. Jeg sa at det var nesten skremmende at man kunne få et program til å lage slik musikk, og spurte om musikken virkelig var så forutsigbar at den kunne programmeres. Han svarte uten å nøle. Ja, den er så forutsigbar.
Min dessverre avdøde venn og kollega Jon Bing sa omtrent dette om teknologiutvikling og kreativitet: Gutenbergs bokpresse førte ikke umiddelbart til en oppblomstring av ny og interessant litteratur. Stort sett ble den brukt til å trykke Bibelen og andre kjente skrifter. Først senere ble man i stand til å utnytte de muligheter teknologien ga når det gjaldt utgivelse og distribusjon av litteratur, slik at den på den måten bidro til at det ble skrevet ny litteratur.
Det har alltid vært noen som har villet eksperimentere med bruk av teknologi i skapende prosesser. På 1950- og -60-tallet eksperimenterte mange med det som vi i dag vil anse som ganseke primitive elektroniske hjelpemidler for å lage musikk. Mye av det står i dag som interessante eksperimenter, men ofte uinteressant musikk. Det er ikke mye av den musikken som spilles i dag, men den viste vei mot noe som skulle komme. Den som vil vite litt mer om denne utviklingen kan lytte til Robert Greenbergs podkastserie “Music History Monday“, episoden fra 21. august 2023: “Where is the “Sin” in “Synthesizer?: Robert Moog and “Synthetic” Sound.” I dag eksperimenterer folk med selve teknologien, i fremtiden vil vi sannsynligvis lære oss å utnytte den som verktøy i en kreativ prosess.
Om min tiltro til KI når det gjelder å skape interessant musikk som vi gidder å lytte til, er begrenset, tror jeg den vil bli nyttig for de som skaper musikk. Hvis vi har en enkel låt, en tekst, melodi og enkle akkorder, vil jeg tro at KI kan være et nyttig verktøy om man skal arrangere musikken. Kanskje vil arrangører bruke et egnet program til å lage et utkast til et arrangement, som så arrangøren kan bearbeide videre — omtrent som oversettere bruker oversettelsesprogrammer.
Alle kunstnere lærer ved å ta etter sine forbilder. Konsertformen ble utviklet i Italia, av komponister som Corelli, Torelli og ikke minst Vivaldi. Johann Sebastian Bach tilegnet seg konserformen ved å studere notene til italienske konserter, og arrangere dem for det instrumentet han hadd tilgjengelig: Cembalo. En del av dette ville vi i dag i beste fall kalt plagiat. Et eksempel er det som omtales som han cembalokonsert i D-dur, BWV 972.
Det er stort sett et cembaloarrangement av Antonio Vivaldis fiolinkonsert L’Estro Armonico Op 3 No 9, men Bach gjorde selvfølgelig sin egen vri på denne. Og da han først hadde tilegnet seg konsertformen, utviklet han den langt utover det Vivaldi noen gang gjorde.
Vi kan finne en god del Haydn hos Mozart, og ikke minst veldig mye Mozart (og Bach) hos Beethoven. Jeg holdt for en del år siden foredraget “Musikkplagiat. Fra Bach til Led Zeppelin”, og laget en spilleliste med en del av de eksemplene jeg brukte (noen av klippene på YouTube er dessverre ikke lenger tilgjengelige).
Vi kan ikke fryse utvikingen, og si at fra nå av vil det være en opphavsrettskrenkelse å lære av dagens låtskrivere. Selvfølgelig vil vi kunne gjenfinne elementer som noen har brukt før. Det vil være vanskeligere å finne elementer som ikke noen har brukt før. At datamaskiner trenes opp på en annen måte enn hvordan vi mennesker lærer, bør ikke være til hinder for at datamaskiner brukes til å analysere store datamengder som så vil kunne brukes til å lage musikk, tekster, bilder eller annet. Det er litt friksjon i dagens regler, men dette er noe som må kunne løses. Ingen har opphavsrett til en C-durakkord spilt på den ene eller andre måten, ei heller til vanlige akkordprogresjoner. Om vi bruker en datamaskin til å analysere poplåter og komme fram til at veldig mange har akkordene I-V-vi-IV, eller om medlemmene i The Axis of Awsome lytter gjennom musikk og kommer fram til det samme, bør være uten betydning.
Når datamaskiner trenes opp, uavhengig av om man kaller det kunstig intelligens eller ikke, vil man nødvendigvis måtte fremstille maskinlesbare eksemplarer av det som er treningsgrunnlaget. Det er det samme som skjer når søketjenester som DuckDuckGo, Google søker gjennom det som finnes på nettet for å lage sine søkeindekser. Det vil være åndsverk, og utgangspunktet etter åvl § 3 er at opphaver har enerett til å fremstille varige og midlertidige eksemplar av sine åndsverk. Dette modifiseres av åvl § 4, som tillater fremstilling av visse midlertidige eksemplarer. Om de eksemplarer som fremstilles når datamaskiner brukes til å analysere verk omfattes av eneretten etter åvl § 3 eller om de omfattes av unntaket i åvl § 4 er et av de spørsmål som for tiden er uavklart.
Styreleder i Norsk forening for komponister og tekstforfattere Ole Henrik Antonsen sier til NRK:
“For hvem skal få betalt når maskiner i større grad «eier» musikken? Maskinene bruker jo musikk laget av ekte musikere som «ingredienser» når de produserer. Så hvilke artister skal da få betalt?”
Her må vi gå til åvl § 6:
“Den som oversetter eller på annen måte bearbeider et åndsverk eller overfører det til en annen litterær eller kunstnerisk form, har opphavsrett til verket i denne skikkelse, men kan ikke råde over det i strid med opphavsretten til originalverket.
Opphavsrett er ikke til hinder for at det skapes nye og selvstendige verk gjennom å benytte eksisterende verk. Opphavsretten til det nye verket er i så fall ikke avhengig av opphavsretten til originalverket.”
Spørsmålet er om den musikken som skapes er en bearbeidelse av en eller flere eksisterende låter, som i alle fall må kunne gjenkjennes i resultatet, eller er det et nytt og selvstendig verk? Hvem man har lært f.eks. akkordprogresjonen I-V-vi-IV fra bør være helt uten betydning hvis man har laget en ny låt basert på denne progresjonen. Det bør være det samme, enten det er et menneske eller en maskin som har laget låten.
Vi bør i alle fall ikke ende der at de som har utviklet teknologien skal ha noen rettigheter til det som er laget ved hjelp av denne teknologien. Om jeg bruker et avansert program med kunstig intelligens til å lage musikk eller et mer avansert tekstbehandlingsprogram enn MS Word til å skrive bøker, så bør ikke teknologileverandøren ha noen rettigheter til resultatene.