Så har nok et år løpt ut, og nye verk faller i det fri. Når jeg nå ser tilbake, så tar jeg med at min bok Opphavsrett for begynnere kom i 3. utgave i 2023.
Opphavsretten varer hos oss i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det er nå 70 år siden utløpet av 1953, slik at det er verk av opphavere som døde i 1953 som nå faller i det fri. Jeg har kommet til år jeg selv har et forhold til, som ikke er historiske årstall som jeg bare kjenner av omtale. Det vil nok gå noen år før vi kommer til år jeg husker noe fra. Det er fortsatt to år igjen til det året jeg ble født. Men jeg har kommet til et år da mange jeg kjenner ble født.
Før vi ser nærmere på opphavere som døde i 1953, minner jeg om hovedregelen etter Bernkonvensjonen art 7 (8) at når et verk ikke lenger er vernet i hjemlandet, er det heller ikke vernet i andre land. Jeg kan også ta med den andre siden av dette: Det er retten i det landet hvor man søker beskyttelse som skal legges til grunn. Vi holder oss i Norge, og da er det norsk rett som gjelder. Om et verk skulle være vernet i hjemlandet, vil det likevel ikke være vernet i Norge hvis de ikke er vernet etter norsk rett. Sist jeg sjekket hadde Mexico en vernetid på 100 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det får ingen betydning hos oss. Også mexicanske verk er hos oss vernet i 70 år etter uløpet av opphavers dødsår.
CBS har et innslag om verk som nå faller i det fri, som Disney’s “Steam Boat Willie”, med Micke Mus og andre karakterer.
Men dette er eksempler på verk som blir frie etter USAnsk opphavsrett. Hos oss har vi ikke de samme reglene. Film er kompliserte verk, med mange som bidrar på måter som gir dem medopphavsrett. Hos oss begynner vernetiden for et filmverk etter åvl § 11 bokstav c å løpe ved:
“utløpet av dødsåret for den lengstlevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av musikk som er frembrakt med henblikk på filminnspillingen for filmverk?.”
Vi har ikke noe som tilsvarer de USAnske regler om “corporate copyright”. Hvis dette ha vært avgjort etter norsk rett, måtte vi ha sett på om det har gått mer enn 70 år siden utløpet av noen av de nevnte personers dødsår. Men er det fritt i hjemlandet USA, er det uansett fritt hos oss.
<edit>Walt Disney døde i 1966. Jeg mener (uten å ha sikker kunnskap) at han var såpass involvert i det kreative i de første filmene, til at han i alle fall hadde en medopphavsrett til disse. Så etter norsk rett ville “Steamboat Willie”, og også andre tidlige Disney-filmers som “Snøhvit” først ha blitt frie fra 2037.</edit>
Når det gjelder utnyttelse av karakterene i f.eks. en tegneserie, reiser det flere spørsmål. Selv om “Steamboat Willie” nå er fri, betyr ikke det nødvendigvis at det er fritt fram for å lage nye tegnefilmer eller tegneserier med Micke Mus. Så lenge Disney fortsetter å lage nye verk med Micke Mus, kan de ha en form for varemerkebeskyttelse, og den løper ikke ut så lenge varemerket benyttes. Men at et selskap som Disney har appriopriert kjente karakterer, eventuelt inngått avtaler med opphaver, så gir ikke det dem noen enerett annet enn til deres versjoner av karakterene. Som det sies i dette CBS-innslaget, kan andre nå gjøre det samme med Disneys karakterer som Disney har gjort med andre karakterer som er frie, som Snøhvit, Tornerose, Askepott, Aladdin, Den lille havfruen, osv. Om Disney eller andre har ervervet rettigheter til karakterer ved avtaler med rettighetshavere, vil resultatet bli det samme hvis originalen er fri.
Alan Alexander Milne, forfatteren av blant annet historiene om “Winnie the Pooh” (Ole Brumm) døde i 1956, så hans verk vil ikke være frie før fra 2027. Disney har overtatt rettighetene til Winnie the Pooh, i alle fall til å lage nye historier med karakterene fra bøkene. Detaljene kjenner jeg ikke, så jeg vet ikke om Disney har overtatt rettighetene til originalene. Jeg var en tur innom Ole Brumm i oversikten over opphavere hvis verk var frie fra 2022. Det var fordi den første boken om Winnie the Pooh da var fri etter USAnsk rett. Men Alan Alexander Milne var engelsk, og USAnsk rett har i det tilfellet ingen betydning for oss. Originaltegningene av Ole Brumm og vennene hans ble tegnet av Ernest Howard Shepard. Han døde i 1976, så originaltegninene vil ikke være frie før fra 2047.
Vi har i Norge hatt en slektning av Disney’s appropriasjon av ulike karakterer, ved Caprinos forsøk på å legge under seg Aukrust-universet gjennom sine filmatiseringer. Heldigvis vant ikke Caprino fram, annet enn med at de kunne få et visst vern for sine bearbeidelser av Aukrusts tegninger. Saken gir en eksemplarisk gjennomgang av vern for bearbeidelser. Jeg har omtalt denne saken bl.a. her.
Rettigheter til tegneseriekarakterer reiser en lang rekke spørsmål som jeg ikke vil gå inn på i denne sammenhengen. Jon Gisle skrev i 1998 en studentoppgave, det vi i dag ville ha kalt en masteroppgave (de ble ikke kalt det den gangen) om “Opphavsrettslig vern av tegneseriefigurer”. Den finnes hos Lovdata, men er bare tilgjengelig for abonnenter.
En parentes om Jon Gisle. Han er en fascinerende person. Jeg møtte navnet, men ikke personen, da han var en av pionoerene med utgivelser av “undergrunnsblader”, såklate fanziner, med hans “Bananløse Tidende”. Han er en litteraturviter som senere omskolerte seg til å bli jurist. Han ble mest kjent for det brede publikum med bokversjonen av hans hovedoppgave i litteraturvitenskap, “Donaldismen”. Jeg må ta det forbehold at jeg leste den da den ble utgitt første gang i 1973, og har ikke lest den på nytt siden. Jeg husker den som meget morsom. Han treffer perfekt den vanskelige balansen hvor man aldri er helt sikker på om dette er en seriøs litteraturvitenskapelig analyse av Donald, eller om det er en parodi på litteraturvitenskap, eller begge deler. Han har gjort mye for tegneserier i Norge, men det går jeg ikke nærmere inn på.
Tilbake til det som er tema for denne kommentaren. Her er noen av de, etter min vurdering, viktige opphavere hvis verk nå faller i det fri.
Sergej Prokofjev
Jeg velger å starte med den russiske komponisten Sergej Prokofjev. Prokofjev døde 5.mars 1953, ca en time etter Josef Stalin. Prokofjev er et interessant eksempel i opphavsrettssammenheng. Selv om AKP(ml) opphøyde Josef Stalin til en av de halvguder rørsla tilba i sin sykelige persondyrking, har jeg ikke sett noen grunn til å undersøke om han etterlot seg noen opphavsrettslige vernede verk. De ville nok uansett vært frie for lenge siden, av samme grunner som Sergej Prokofjevs sovjetiske verker har vært frie.
Tsar-Russland hadde en lite utviklet opphavsrett. De få bilaterale avtalene landet hadde, gikk ut av kraft etter den russiske revolusjonen. Opphavsrett var neppe prioritert i Sovjet etter revolusjonen. En grunn til at den russiske komponisten Igor Stravinskij i 1934 ble fransk statsborger skal ha vært at han som fransk statsborger hadde bedre opphavsrettslig vern enn han hadde hatt som russisk/sovjetisk statsborger. Jeg er usikker på om dette var noe han selv trodde eller om det faktisk var en korrekt antagelse. Jeg har ikke vurdert nærmere hva han i opphavsrettslig forstand oppnådde ved å blir fransk statsborger den gangen. Stravnskij døde i 1971, slik at hans verker ikke vil være frie før fra 2042.
Sovjetisk opphavsrett er komplisert, og har i dag bare en viss historisk interesse, selv om den får betydning for eldre verk. Sovjet var en føderal stat. Fram til 1961 var opphavsrett regulert i de enkelte sovjetrepublikker, men i stor grad basert på en sovjetisk modellov. I modelloven fra 1928 var vernetiden 15 år fra opphavers dødsår. Dette var gjeldende inntil Sovjet tiltrådte The Universal Copyright Convention (UCC) i 1973, da vernetiden ble utvidet til 25 år etter opphavers død. Om jeg har forstått det rett, noe jeg ikke garanterer at jeg gjør, var det slik at verk som fortsatt var vernet da vernetiden ble utvidet, fikk 25 års vernetid. Sovjet vedtok å tiltre Bernkonvensjonen i 1989. Men Sovjetunionen gikk i oppløsning før dette ble gjennomført. Russland tiltrådte Bernkonvensjonen i 1995. Verk som fortsatt var vernet da dette trådte i kraft fikk vern etter Bernkonvensjonens regler. En som ble reddet av dette, eller snarere hvis arvinger ble reddet av dette, var Dmitri Sjostakovitsj, som døde 1975. Vernetiden var etter opphavsrettslovgivningen fra 1993 50 år etter utløpet av opphavers dødsår, som er minimumskravet etter Bernkonvensjonen. I 2004 ble dette utvidet til 70 år for de verk som fortsatt var vernet da dette trådte i kraft.
Prokofjev er en opphavsrettslig utfordring. Her må vi en tur innom Bernkonvensjonen. Etter dennes art 5 nr 4 regnes verk i forhold til Bernkonvensjonen som hjemmehørende i det (Bern)land hvor de først ble utgitt. Hvis verk utgis i et annet (Bern)land innen 30 dager etter første utgivelse, regnes verket som utgitt samtidig i disse land. Vernetiden regnes da etter retten i det land som har kortest vernetid.
Hvis et verk utgis i et land som ikke er med i Bernkonvensjonen uten å bli utgitt innen et Bernland innen 30 dager, regnes verket som hjemmehørende i utgivelseslandet. Verket vil da ikke få vern etter Bernkonvensjonen. Dette betyr at sovjetiske eller russiske verk fra før 1993 ikke vil være vernet i andre land i Bernkonvensjonen, deriblant Norge. Her må jeg medgi at jeg ikke har undersøkt eventuelle overgangsregler fra vern etter UCC til vern etter Bernkonvensjonen. Dette betyr kanskje at Dmitri Sjostakovitsj‘ verker ikke er vernet utenfor Russland, hvis de ble utgitt i Sovjet/Russland før Russland ble med i Bernkonvensjonen. Jeg tror at verk som var verne i Russland da de tiltrådte Bernkonvensjonen er vernet i samsvar med denne, som blant annet vil gjelde Sjostakovitsj‘ verker.
Prokofjev var født i Russland 1891. Han flyttet fra Russland i 1918, like etter revolusjonen. Han bodde noen år i USA, før han i 1920 flyttet til Paris. I 1936 flyttet han tilbake til Moskva, hvor han bodde til han døde i 1953. Man kan undre seg over hvorfor en kunstner som hadde bodd utenfor Sovjet i nesten 20 år, valgte å flytte tilbake til Stalins Sovjet. Så langt jeg har oversikt, var Prokofjev repspektert, men ikke særlig populær eller særlig godt likt i vesten. Så hans karriere i USA tok aldri helt av. Han gjestet Sovjet noen ganger og ble tatt imot som den fortapte sønn. Til slutt valgte han å flytte tilbake. Da han oppdaget hva slags feilgrep dette var, var det for sent.
Når vi skal vurdere vern for Prokofjevs verk må vi vurdere hvert enkelt verk, og jeg har ikke gått ned i detaljene her. Verk han utga før han flyttet fra Russland har kanskje aldri vært vernet. Verk utgitt i USA mens han bodde der, vil være hjemmehørende i USA. Alle verk utgitt i USA før 1. januar 1928 er frie, ifølge US Copyright Office. Dette må gjelde verk Prokofjev komponerte og utga mens han bodde der. Jeg har ikke vurdert alle overgangsregler i USA etter at de tiltrådte Bernkonvensjonen med virkning fra 1989, og hvordan disse står i forhold til forpliktelsene etter Bernkonvensjonen. Men minimum vernetid etter konvensjonen er 50 år etter utøpet av opphavers dødsår. Så om reglene i USA fører til at verk av opphavere som døde i 1973 eller tidligere er frie, vil det ikke være i strid med konvensjonen.
Verk Prokfjev utga i Frankrike, etter at han flyttet dit, vil være hjemmehørende i Frankrike, og altså innenfor Bernkonvensjonen. Hans “franske” verk vil være frie fra og med i dag. Men vi møter her nye utfordringer. Opphavsretten er preget av at den er utviklet med utgangspunkt i litteratur. Bernkonvensjonens kriterium for tilknytning til et land, er hvor verket er utgitt (“published”). For musikkverk finner vi gjerne opplysninger om hvor og når et verk første gang ble fremført. Men for at et verk skal være utgitt må eksemplarer (“copies”) av verket være tilgjengelig.
Går vi tilbake i tid ville det i praksis si at notene til verket måtte være utgitt. Et opptak av musikken vil også være et eksemplar av musikken, så når musikken er utgitt på plate vil den være utgitt. Musikkinnspillinger som er tilgjenglig i strømmetjenester vil antageligvis også være utgitt, men sikkert er det ikke om vi vurderer det internasjonalt. Detaljene rundt dette går jeg ikke inn på. Men veldig mye musikk blir aldri utgitt. Holder vi oss til kunstmusikken blir nye verk fremført en eller noen få ganger, for så å bli glemt. De blir aldri utgitt, verken på noter eller som innspillinger. Markedet for slik musikk er slik at et musikkforlag sitter på et eller noen få eksemplarer av verket (i sett med orkesterstemmene), som de leier ut til orkestre som vil spille det. Så lenge dette er tilstrekkelig til å dekke en rimelig etterspørsel, er det utgitt.
I populærmusikken er det også mye som aldri blir utgitt. Mange reiser rundt med sin egen musikk i håp om en gang å få platekontrakt, som de aldri får. Også veletablerte musikere har gjerne låter som de spiller på konserter, men som aldri har blitt utgitt i noen form.
Verk komponert av Prokofjev og først utgitt i Sovjet etter at han flyttet tilbake dit i 1936, er sovjetiske eller russiske verk. Dette omfatter blant annet hans kanskje mest fremførte verk, «Petter og ulven». De er sannsynligvis ikke vernet i dag. Tar vi utgangspunkt i at vernetiden i Sovjet var 15 år etter opphavers dødsår, betyr det at Sergeij Prokofjevs verker ble frie fra 1969. De var ikke lenger vernet i Sovjet da de tiltrådte UCC. Dette betyr at Prokofjevs verker fra sovjettiden ikke lenger var vernet etter 1968.
Vi forlater Prokofjev her, og konstaterer at han illustrerer noe av det problematiske ved internasjonal opphavsrett generelt, og sovjetiske verk spesielt.
Django Reinhardt
Mitt instrument er gitar, og Django Reinhardt er en av mine gitarhelter. Han ble født i Belgia i 1910. Django Reinhardt vokste opp i en sigøynerfamilie, eller rom-familie som det heter i dag, som stort sett bodde i en campigvogn. Under en brann i campingvognen i 1928 ble Django Reinhardt stygt branskadet. Hans venstre hånd ble varig skadet. Ringfingeren og lillefingeren vokste sammen og var i praksis ubrukelige til å spille med. Han kunne bare bruke pekefingeren og langfingeren i tillegg til tommelen på den hånden. Han utviklet en tenikk hvor han spilte bare med disse fingrene, og det han spilte er vanskelig å spille selv om man kan bruke alle fingrene.
Man kan finne mye av Djangos musikk på nett, men det er ikke så mange klipp hvor vi kan se ham spille. Her er et fra 1945.
Django debuterte i 1934 i kvartetten Hot Club de Paris, som i 1935 ble utvidet til en kvintet under navnet Le Quintette du Hot Club de France (QHCF). Her spilte han blant annet sammen med fiolinisten Stéphane Grappelli. (som døde i 1997). Forholdet mellom Django Reinhardt og Stéphane Grappelli var et av de kjente forholdene mellom to kreative sjeler som inspirerte hverandre på en måte som gjorde at de var avhengige av hverandre, men som egentlig ikke likte hverandre.
Django Reinhardt spilte i Norge i 1939. Det sies at da ble invitert spurte han hvorfor de inviterte ham, når Norge hadde Robert Normann.
Elsa Beskow
Jeg forlater musikken et øyeblikk, og går til en svensk forfatter og tegner som i alle fall var en del av min barndom: Elsa Beskow. Jeg husker ikke hvilken av hennes bøker jeg leste først. Men jeg husker i alle fall åpningen på “Putte i blåbærskogen”:
Putte han vandrer i skogen inn
han skal plukke bær til moren sin.
Blåbær og tyttebær fine.
I dag er det fødselsdagen til mor,
derfor er Puttes iver så stor.
Han skal fylle kurvene sine.
Så husker jeg noe med at eplene er aldeles blå, men her husker jeg det ikke lenger ordrett.
“Onkel Blås nye båt” er en annen av hennes kjente bøker. Men det finnes flere. Når jeg nå søker etter hennes bøker, finner jeg “Putte i blåbærskogen” som lydbok, men ikke som vanlig bok. Det synes jeg er synd, for illustrasjonene er viktige i hennes bøker. Hun illustrerte sine bøker selv, så også bildene er frie fra i dag.
Som alltid når det gjelder utenlandske forfattere, så må vi undersøke om også den norske oversettelsen er fri. For oversetteren har et selvstendig vern for sin oversettelse, og vernetiden for oversettelsen er 70 år etter uløpet av oversetterens dødsår. Hvis vi har den situasjonen at oversetteren døde før forfatteren av originalen, så vil oversettelsen likevel være vernet så lenge originalen er vernet, da oversettelsen er en bearbeidelse av originalen.
Så vender jeg igjen tilbake til musikken.
Hank Williams
Jeg vender tilbake til musikken, og skifter sjanger. Hank Williams er en av legendene innen countrymusikken. Han led av ryggmargsbrokk, som ikke var diagnostisert. På grunn av dette hadde han sterke smerter hele livet, noe han selvmedisinerte med alkohol og diverse narkotiske stoffer. Nyttårshelgen 1952-53 hadde han to spillejobber. Det var dårlig vær, og han kunne ikke reise med fly. Han leide en Cadillac med sjåfør. Underveis stoppet de på et motell i Knoxville. Der ble Hank Williams dårlig, og fikk to doser morfin. En time før midnatt fortsatte de i retning Canton. Under en trafikkontroll bemerket en politimann at passasjeren i baksetet så død ut, men sjåføren svarte at det skyldtes smertestillende medisiner. Senere fant sjåføren ut at Hank Williams var død. Dødsårsaken var hjerteinfarkt etter overdose av alkohol og narkotika. Vi er i nyttårshelgen, og dødstidspunktet ble satt til etter midnatt, og dermed fikk hans sanger et år lenger vernetid.
Her er hans Cold Cold Heart:
Ruth Crawford Seeger
Vår neste komponist, Ruth Crawford Seeger, havner nok litt i skyggen av sine barn og stebarn. Mest kjent er hennes stesønn Pete Seeger. Ruth Crawford Seeger var kjent som ultramodernist. Selv må jeg innrømme at jeg ikke kjenner noe av hennes musikk. Sammen med blant andre sin mann Charles Seeger og folk som Alan Lomax samlet hun inn folkemusikk i USA.
Det er en veldig søt historie om hvordan hun indirekte og ganske tilfeldig kom til å bidra til mange amatørgitarister, blant annet mitt repertoar. Hennes datter Peggy hadde kommet bort fra sin mor i et varehus i Washington DC. En hyggelig dame i butikken tok seg av Peggy, og sørget for at hun ble gjenforenet med sin mor. Ruth Crawford Seeger og denne damen fant tonen, og det endte med at hun ble ansatt som hushjelp hos familien Seeger. Seeger-familien var en musikkfamilie. En dag overhørte de at hushjelpen spilte gitar. Hun hadde ikke fortalt noen at hun spilte gitar, og hun hadde egentlig lagt gtaren på hylla for 25 år siden. Denne hushjelpen var Elizabeth Cotten, og det hun spilte var “Freight Train”, som mange av oss har forsøkt å få under fingrene.
Man kan si at Elizabeth Cottten var havnet midt i smørøyet hos Seeger-familien, og her ble hun oppdaget som musiker og det ble starten på en ny karriere for den beskjedne damen. Hun har en ganske spesiell spilleteknikk. Hun spiller venstrehendt, men på en høyrehendt gitar. De fleste av oss som spiller en form for fingerspill bruker tommelen på basstrengene og de andre fingrene på diskantstrengene. Men Elizabeth Cotten spilte basstrengene med pekefingeren, og diskantstrengene med tommelen.
Arnold Bax
Den siste komponisten jeg vil ta med er britiske Arnold Bax. Han regnes som en av de mest betydelige britiske komponister i det tyvende århundre. Det er særlig hans orkesterverk, syv symfonier og en rekke symfoniske dikt som er kjent. Hans kammermusikk anses for mer ujevn. Han startet i en senromantisk tradisjon, påvirket særlig av Richard Strauss.
Det er komponert veldig mange symfonier, skal jeg våge å gjette, vil jeg tro et sted mellom 15- og 20 000, og bare et fåtall har blitt en del av det internasjonale standardrepertoaret. Arnold Bax’ symfonier ser ikke ut til å ha havnet blant dem. Jeg kan ikke huske å ha sett hans symfonier på noe konsertprogram. Britene er vel som andre opptatt av sine egne. Jeg regner med at hans musikk spilles oftere i Storbritania enn i andre land. Jeg har valgt hans symfoni no 6 som eksempel på hans musikk, her i en innspilling med David Lloyd-Jones og Royal Scottish National Orchestra.
Noen nobelprisvinnere i litteratur og andre forfattere
Vi har et par nobelprisvinnere som døde det året. Men jeg velger først en som ikke fikk noen Nobelpris, den walisiske forfatteren Dylan Thomas, som er mest kjent for sin romantiske og ekspressive lyrikk. Han skrev også essay og noveller, og en ikke fullført roman. Hans alkoholisme bidro til hans tidlige død under en opplesningsturné i USA. Han ble bare 39 år gammel.
Jeg må innrømme at det som først gjorde at jeg festet meg ved navnet Dylan Thomas var at var han som fikk den USAnske låtskriver og sanger Robert Zimmermann til å velge kunstnernavnet Bob Dylan.
Eugene O’Neill er mest kjent som dramatiker. Jeg forbinder ham først og fremst med skuespillet som i norsk oversettelse har fått tittelen Lang dags ferd mot natt. Han fikk Nobelprisen i 1936, og man får ikke den for å ha skrevet ett skuespill. Når jeg leser om hans forfatterskap, ser jeg at han har skrevet langt mer enn dette. Men jeg må innrømme at jeg ikke kjenner andre av hans verk enn Lang dags ferd mot natt.
Den russiske forfatteren Ivan Bunin fikk Nobelprisen i 1933. Han føyer seg inn i den litt for lange rekken av nobelprisvinnere som jeg ikke hadde hørt om. Han skrev både dikt og prosa. Jeg må bare erkjenne at ingen av hans boktitler fikk det til å ringe noen bjeller hos meg.