Jeg har i en del år hatt kurset RINF 1100 “Ytringsfrihet og medieregulering”, som går i vårsemesteret. Det er et kurs om de rettslige sidene ved ytringsfrihet og medieregulering. Det er et kurs for de som møter spørsmål om ytringsfrihet, men som ikke er jurister og ikke har ambisjoner om å bli jurister. Skjønt noen jurister kan sikkert også ha nytte av en slik innføring i dette området. Som nevnt i overskriften er det et kurs som gir 10 studiepoeng. Vi kan behandle ytringsfrihet i mange perspektiver. Vi kan diskuere hvorfor vi har og bør ha ytringsfrihet, og hvor omfattende den bør være, vi kan beskrive og diskutere ytringsfrihetens kår i verden. Og vi kan diskutere spørsmålet om hvilke ytringer som er tillatt og hvilke som ikke er tillatt etter norsk rett. Dette kurset handler om ytringsfrihet i et rettslig perspektiv, altså om hvilke ytringer som er tillatt og hvilket som ikke er tillatt. Men man kan ikke diskutere det uten også å diskutere hvorfor vi bør ha ytringsfrihet og hvor omfattende ytringsfriheten bør være.
Jeg velger nå å lage en liten presentasjon av kurset, kall det gjerne reklame. Kurset ble utviklet til det tverrfagelige og tverrfakultære studieprogrammet “Digitale medier”. Bak dette programmet sto Institutt for informatikk, Institutt for meider og kommunikasjon, og Institutt (når Senter) for rettsinformatikk. Vårt bidrag var kursene “Ytringsfrihet og medieregulering RINF 1100” som undervises i vårsemesteret og det tilsvarende faget “Opphavsrett og beslektede emner RINF 1200”, som undervises i høstsemesteret.
Tverrfaglighet er et honnørord. Universitetet i Oslo har problemer med å ivareta tverrfaglige og tverrinstitujonelle satsinger. Jeg har deltatt i noen, og det pleier å gå omtrent slik:
Noen entusiaster drar i gang prosjektet, og får støtte fra sine institusjoner. Men UiO klarer ikke å ta vare på slikt som går på tvers av fag og institusjoner (innenfor UiO). Etter en tid blir satsingen plassert i linjen, altså under ett insitutt og dermed ett fakultet. Da prioriterer man der det man ved den institusjonen mener er viktig, og det pleier å være fagets kjerneområde og det er ikke slikt som strekker seg over mot andre fag og går på tvers av faggrenser. “Digitale medier” ble på denne måten lagt til Institutt for informatikk. Det var en informatikkomponent i studieprogrammet, men det var ikke et tungt informatikkfag. Så da var det ikke viktig nok når man skulle prioritere ressuser ved Insitutt for informatikk. Så da ble studieprogrammet lagt ned. Og slikt skjer typisk på det tidspunktet da markedet for de som har en slik utdannelse virkelig åpner seg. Så da kommer gjerne andre institusjoner på banen, og UiO blir stående på sidelinjen med tapte muligheter, og ingen vil bruke krefter på å reise det på nytt. Det er ingen kritikk mot Institutt for informatikk spesielt i dette. Da det kom til at programmet måtte plasseres i en linje var det ingen stor entusiasme hos de som deltok, og IFI tok ansvaret så lenge det varte. Det hadde neppe gått bedre om noen av de andre hadde tatt ansvaret.
Men om programmet ikke lenger finnes, så har vi fortsatt en del av de kursene som inngikk i programmet. De som i dag tar “våre” fag er studenter som tar det som en element i andre studieprogrammer, og andre som har behov for og/eller interesse for kunnskap om ytringsfrihet og medieregulering. Det kan være folk fra pressen, forlag, og ulike organisasjoner og institusjoner. Det er ofte en spennende gjeng av studenter. Antallet kan variere en del fra år til år. De temaene som behandles, er:
Ytringsfrihetens grunnlag i Grunnloven og menneskerettighetene. De fleste er for ytringsfrihet. Men jeg tror ikke noen er for en ubegrenset ytringsfrihet. De som sier at de er det, som Elon Musk, er raske til å snevre inn ytringsfriheten når noen benytter sin ytringsfrihet til å kritisere dem. Andre klager over at de blir kansellert. Det er påfallende hvordan enkelte til stadighet får store medieoppslag hvor de kan fortelle om at de blir kneblet og kansellert fordi de mener det de gjør.
Det er når vi møter ytringsfrihetens grenser at vi får de viktige rettslige diskusjonene. Det er de ubehagelige og upopulære ytringer som trenger ytringsfrihetens vern. Ytringsfriheten er utgangspunktet. Det er ikke slik at vi må begrunne hvorfor ytringer skal være tillatt, men hvorfor man vil forby noen ytringer. Vi går bl.a. gjennom de lovbestemmelser som begrenser ytringsfriheten når det gjelder:
- Diskriminerende og hatefulle ytringer.
- Ærekrenkelser, vern av privatliv
- Pornografiske og seksuelt krenkende ytringer (særlig bilder)
- Trusler og oppfordring til straffbare handlinger
- Pressens referatprivilegium
- Informasjonsfrihet (rett til å ha og motta informasjon)
Regulering av medier er i stor grad også begrensning av ytringsfrihet. Vi går gjennom regler om
- Redaksjonell frihet i medier og
- redaktøransvar,
- kildevernansvar for plattformer,
- konsesjonser for TV,
- reklameregler mm.
Læreboken er min bok Ytringsfrihet og medieregulering. Ytringsfrihet er et dynamisk område. Bøker er ikke like dynamiske. Boken ble utgitt i 2020, og det har skjedd mye siden den gang, både når det gjelder lovgivning og rettspraksis. Undervisningen er selvfølgleig oppdatert, slik at vi gjennom den vil bringe fremstillingen ajour med utviklingen.
Undervisningen består av 10×2 timer forelesninger, og et kurs på 5×2 timer. I kursdelen går vi gjennom oppgaver, bl.a. slik at den type oppgaver som gis på eksamen ikke skal komme som en altfor ubehagelig overraskelse. Ingen undervisning er obligatorisk. Praktiske opplysninger, oversikt over undervisning mm, finner du her.
Flere praktiske opplysninger: Jeg har ansvaret for undervisningen, men er som vanlig uvitende om alle praktiske spørsmål som jeg ikke har ansvar for. Her er det jeg har fått oppgitt om påmelding mm, fra de som kan noe om dette:
