“Rettsstaten forvitrer” kunne vi lese i en overskrift i Aftenposten. Håkon Wium Lie spissformulerer seg ut i det absurde:

“Ordningen med Lovdata er et svik mot demokratiet og det nærmeste vi kommer et statskupp her til lands,”

Dette er rent tøv, og et uttrykk for den utbredte holdningen: “Vi vil ha alt, vi vil ha det gratis, og vi vil ha det nå (eller aller helst i går)”.

Rettskildene har aldri vært mer tilgjengelige enn de er nå, og veldig mye er gratis tilgjengelig. Vi skal ikke så veldig mange år tilbake, før man enten måtte kjøpe “den store røde”, et særtrykk av loven, eller ha abonnement hos Lovdata for å få tilgang til den norsk lovningen. I dag er alle gjeldende lover og alle gjeldende forskrifter gratis tilgjengelig på nett. Det er Lovdata som har sørget for det. Lovdatas formål etter vedtektenes § 3 er “å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon. Stiftelsen kan påta seg oppdrag fra såvel det offentlige som fra private i forbindelse med dette. Stiftelsen kan også bidra til forskning og utvikling innenfor stiftelsens formål”.

Det sitter ikke noen aksjonærer bak som skal tjene penger på virksomheten. Å gjøre lover og forskrifter gratis tilgjengelig var Lovdatas gave til det norske folk.

Norge har hatt en konsolidert lovsamling siden mellomkrigstiden. Det er en lovsamling hvor vedtatte endringer blir innarbeidet i lovene, slik at man viser oppdaterte versjoner av lovteksten. Det er ingen selvfølge. De fleste land har ikke hatt noe tilsvarende. Lovsamlingen ble utgitt etter initiativ fra noen professorer ved Det juridiske fakultet i Oslo. De foreslo overfor Justisdepartementet at de burde utgi en slik samling, men Justisdepartementet var ikke interessert. Professorene hadde tro på sin idé, og lånte penger, faktisk av Stortinget, til sitt prosjekt. Det ble etablert et eget fond, Lovsamlingsfondet, som sto for utgivelsen. Fondets inntekter var fra salg av lovsamlingen, en bok som ville vært alle forlags drømmeutgivelse.

Det var Lovsamlinges redaksjon som sørget for oppdatering av lovteksene, samtidig som det ble laget et noteapparat. Redaksjonen og alle som bidro med å skrive noteapparatet, ble betalt av Lovsamlingsfondet.

Da Lovdata ble etablert tidlig på 1980-tallet, var det Lovsamlingsforndet, ikke Det juridiske fakultet som gikk inn med penger, sammen med Justisdepartementet. Å bli med på å etablere Lovdata og skyte inn 400.000 kr av grunnkapitalen, er vel omtrent det eneste Justisdepartementet har gjort for å gjøre rettskilder tilgjengelige. Noe av det første Lovdata gjorde var å effektivisere produksjonen av den trykte lovsamlingen. Man konveterte den gamle satsen til en database som kunne brukes som grunnlag for å trykke lovsamlingen, og det gjorde det enklere å vedlikeholde og oppdatere lovsamlingen. Men planen var også å utvikle et datamaskinbasert rettslig informasjonssystem.

Den offisielle publiseringen av norske lover og forskrifter er Norske Lovtidend. Den publiseres nå av Lovdata på oppdrag fra Statsministerens kontor. Norsk Lovtidend er en offentlig publikasjon, som i medhold av åvl § 14 er unntatt fra vern etter åndsverkloven. Norsk Lovtidend får selvfølelig ikke vern av at Lovdata har fått i oppdrag å publisere den. Hvem som helst kan gjøre hva helst med Norsk Lovtidend, uten å krenke noens rettigheter.

Her publiseres lover og forskrifter slik de vedtas, f.eks. i form av endringer i eksisterende lover. Et eksempel er endringsloven til forbrukerkjøpsloven, med de endringer som ble gjennomført for å innarbeide EUs forbrukerkjøpsdirektiv i norsk lov, som trådte i kraft 1. januar i år. Det blir ikke vedtatt eller publisert konsoliderte lovtekster hvor endringene er innarbeidet. Når vi nå kan lese den konsoliderte versjonen av forbrukerkjøpsloven, hvor disse endringene er innarbeidet, er det Lovdata som har sørget for konsolideringen.

Skal man finne ut hva som er gjeldende lovgivning basert på de offisielle publikasjonene må vi gå tilbake til den opprinnelig vedtatte teksten, og deretter gå gjennom alle senere endringer. Fram til 2015 var det straffeloven av 1902 som gjaldt i Norge, og den var endret veldig mange ganger siden det ble vedtatt. Det ville ha vært en omfattende oppgave om man skulle ha måttet lete seg fram til den til enhver tid gjeldende lovgivningen, basert på de offisielle publikasjonene, slik man har måttet gjøre i mange land.

Konsolideringen er ikke alltid en enkel operasjon. Jeg husker et tilfelle hvor Stortinget etter forslag fra et departement vedtok endringer i en lovbesemmelse som Stortinget kort tid i forveien hadde opphevet etter forslag fra et annet departement. Desverre noterte jeg det ikke, og har ikke gått tilbake for å finne ut hva det var. Det finnes en del andre tilfeller, og tilfeller hvor det er åpenbare feil i det som er vedtatt. Hvis vi hadde gjort en ny konsolidering fra de opprinnelig vedtatte tekstene, er det langt fra sikkert at vi ville ha endt opp med det som i dag står som den konsoliderte lovteksten.

Jurister er kjent med prinsippet lex posterior, som betyr at ny lov går foran gammel lov. Hos oss har dette liten praktisk betydning, siden vi har hatt en konsolidert lovsamling siden mellomkrigstiden. I land hvor man ikke har hatt dette, har man vedtatt nye lover uten å ha oversikt over gjeldende lovgivning, og da får prinsippet større betydning. Hos oss hadde det betydning for forskrifter, inntil Lovdata ryddet opp i forskriftsjungelen.

Lovdata la også inn forskriftene. Før Lovdata gjorde dette var det ingen som hadde oversikt over gjeldende forskrifter. Lovdata sørget for en grundig opprydding, med konsolidering av gjeldende forskrifter og oppheving av forskrifter som var blitt erstattet av nye, men ikke opphevet. Lovdata hadde ingen myndighet til å oppheve forskriftene, så de måtte sende sakene til de relevante myndigheter, som så vedtok å oppheve utdaterte forskrifter. Daværende statsråd Astird Giertsen tok urettmessig æren for det som ble beskrevet som tidenes største regelverksforenkling.

Senere la man inn andre rettskilder, og høyesterettsdommer var de første etter lover og forskrifter. Høyesterettsdommer var da bare tilgjengelig i den trykte publikasjonen Norsk Retstidende, som ble utgitt av Den norske advokatforening. Heller ikke her bidro myndighetene. Da de ble lagt inn hos Lovdata ble de skrevet av fra Norsk Retstidende. Datidens OCR-teknologi var ikke god nok til at man kunne skanne tekstene med godt nok resultat. Erfaringen var at det ble så mye feil og så omfattende korrekturarbeid at det heller lønte seg å skrive av tekstene. Mange studenter jobbet med å skrive inn dommer, ved siden av studiene. Det var en nærmest ideell studentjobb. Man kunne dukke opp når det passet, sette seg ved en ledig terminal og skrive.

Med tiden kom andre dommer og annet materiale. Aftenposten skriver:

“Den private stiftelsen [Lovdata] har enerett på mesteparten av materialet som en slik modell må trenes på.”

Feil igjen. Ingen har rettigheter til lover, forskrifter eller rettsavgjørelser. Dette følger direkte av åvl § 14. Det som Lovdata har rettigheter til er, som det heter i databasebestemmelsen i åvl § 24: En database

“hvor innsamling, kontroll eller presentasjon av innholdet innebærer en vesentlig investering”.

Hvem som helst kan gjøre den jobben som Lovdata har gjort, selvfølgelig på egen regning. Gyldendal rettsdata har i stor grad de samme materialet som Lovdata, som de gjør tilgjengelig på kommersielle vilkår.

Håkon Wium Lie var en av de som urettmessig forsynte seg fra Lovdatas database for å gjøre materialet tilgjengelig på nett. Saken endte i Høyesterett, og Håkon Wium Lie & co tapte. Så når han nå sier at Lovdata “er et svik mot demokratiet og det nærmeste vi kommer et statskupp her til lands”, fremstår det som en gretten, Trumpsk kommentar til en sak han tapte.

Fra og med år 2000 har Høyesterett gjort sine avgjørelser tilgjengelig på nett. Disse er ikke vernet. Hvem som helst kan gjøre hva de vil med disse dommene. Lovforarbeidene ble publisert på nettet fra midten av 1990-tallet, forskjellige år for de ulike dokumenttypene. NOUene kom først, og det var Universitetet i Oslo som gjorde de tilgjengelige. Stortinget fulgte opp med sine dokumenter litt senere, og til slutt kom også Regjeringen på den digitale banen med sine dokumenter.

Senere har Stortinget digitalisert alle sine dokumenter, herunder alle lovforarbeider som ikke tidligere var tilgjengelig på nettet, og disse er fritt tilgjengelig i digital form. Hvis noen vil vise hva de kan få til ved hjelp av kunstig intelligens, kan de la systemet trene på lovtekster, forskrifter, lovforarbeider og per i dag litt mer enn 24 årganger med høyesterettsdommer. Lovdata har også gjort mye fritt tilgjengelig:

“Høyesteretts begrunnede avgjørelser og avgjørelser fra lagmannsrettene er gratis tilgjengelige tilbake til 2008. Avgjørelser fra tingrettene og jordskifterettene er tilgjengelige tilbake til 2016.”

I Aftenpostens artikkel vises det til USA. Hos oss er lovforarbeider en viktig rettskilde, noe de ikke er i USA. Så her er det mange muligheter i Norge, hvor man ikke kan se hen til USAnske forbilder.

De enkelte landene har ulike tradisjoner når det gjelder hvordan dommer skrives. Det er f.eks. store forskjeller mellom norske, svenske og danske høyesterettsdommer. Et KI-basert system til bruk i Norge må trenes opp på et norsk domsmateriale og andre norske rettskilder. Jeg tror det kan være en ufordring å få et KI-basert system til å håndtere når man i dommer refererer partenes anførsler, og når vi får rettens vurderinger. Men jeg har ingen erfaring med å trene opp slike systemer, så kanskje tar jeg feil akkurat på dette punktet.

Legg til at alle EU-direktiver og forordinger, samt avgjørelser fra EU-domstolen og Menneskerettsdomstolen er fritt tilgjengelige på nett. Det bør være mer enn nok av materiale til å trene opp en KI-basert modell, om enn ikke til å lage et system i full skala. Det er bare å gå i gang. Hvis det er så enkelt og resultatet blir noe i nærheten av det teknologioptimistene påstår, bør det ikke være vanskelig å mobilisere et politisk press for å skalere det opp: Hvorfor fanden nøler de?

I 2021 kom det en rapport som anbefalte å gjøre dommer åpent tilgjengelig, i “avidentifisert form”. Siden har det ikke skjedd noe. Jeg er helt enig med direktøren i Lovdata, Odd Storm-Paulsen, i at det er statens ansvar å finansiere det arbeidet som kreves for å gjøre rettskilder gratis tilgjengelig. Man kan ikke bare forsyne seg av resultatene av de investeringer og det arbeidet Lovdata har utført. Ingen regjering, i alle fall i de senere tiårene, har prioritert rettssikkerhet, og det er det som er problemet. Underfinansierte domstoler vil ikke prioritere ressurser til dette.

I dag skrives selvfølgelig alle dommer digitalt, og det bør ikke være en veldig stor oppgave å gjøre alle disse dommene fritt tilgjengelig på nett. Hvis man vil ha dommer fra den tiden da dommer fortsatt bare fantes på papir kan man enten digitalisere dem selv, eller man kan inngå en avtale med Lovdata om å kjøpe det av dem. Det man da vil måtte betale for er ikke rettigheter til materialet, men man må betale for den jobben Lovdata for egen regning har gjort med å digitalisere materialet.

Najonalbiblioteket har stor kompetanse og omfattende erfaring med å digitalisere trykte tekster, som er gjort tilgjengelig i tjenesten bokhylla.no. Skjønt heller ikke det er, basert på mine egne erfaringer, godt nok til å kunne konverteres til en brukbar database. Basert på kvaliteten i det som finnes i denne tjenesten, kan det ikke ha blitt korrekturlest. Det må et omfattende korrekturarbeid til, om man skal gjøre det på den måten. Jeg tror at korrekturlesere er en yrkesgruppe som står utsatt til for å bli erstattet av kunstig intelligens. Men jeg har ikke mer tillit til teknologien enn at det må skje som ved tradisjonell korrektur: Man får teksten tilbake med korrekturmerknader, så må et kompetent menneske ta stilling til om man skal følge forslagene fra korrekturen.

Da jeg i unge år fusket litt i journalistfaget som frilanser for lokaleavisen, skrev jeg blant annet et intervju med FInn Kalvik. Da han snakket som sangtekster, brukte han som eksempel “En ekkel sang som frihet”. I aviskorrekturen ble det selvfølgelig endret til “En enkel sang om frihet”, som var tittelen på den sangen som Gro Anita Schønn hadde spilt inn. Dermed forsvant hele poenget. Jeg tror ikke at en KI-basert korrektur hadde “forstått” et slikt poeng, og hadde gjort den samme endringen.

Dommer må selvfølgelig anonymiseres. Dette gjøres i dag av Lovdata. Det er ingen triviell oppgave, særlig i store og kompliserte saker med mange parter. Lovdata indekserer også materialet med bl.a. kryssreferanser mellom ulike kilder. Det er noe vi finner i pro-versjonen som man må betale for, men som ikke finnes i gratisversjonen. Det Lovdata har gjort på dette området er noe som teknologioptimistene ikke bør ha noe behov for. Det bør deres kunstige intelligens klare mye bedre enn hva Lovdata har gjort, om den leverer slik de sier den vil gjøre.

Vi kan legge til at det i Lovdata ligger mye juridisk litteratur i form av artikler. Dette er opphavsrettsbeskyttet materiale som ikke kan gjøres tilgjengelig uten samtykke fra rettighetshaverne. Lovdata har innhentet samtykker til dette, og har også betalt rettighetshaverne for å gjøre materialet tilgjengelig.

Det koster penger å bygge opp og drifte et system som Lovdata. Ifølge årsrapporten for 2022 var driftskostnadene i 2022 ca 61,7 mill kroner. Jeg har ikke hatt så mye nærkontakt med Lovdata de senere årene at jeg kan si mye om Lovdatas drift. Men Lovdata har vært kjennetegnet ved at de leverer bedre tjenester billigere enn tilsvarende tjenester i andre land. Til en viss frustrasjon i andre land da Lovdata begynte å gjøre EU-rettskilder tilgjenglig, da det innebar direkte konkurranse med tilsvarende tjenesteytere i andre land.