Dette er en av mange kommentarer som jeg startet på for ganske lenge siden. Men andre oppgaver gjorde at det ikke ble tid til å gjøre den ferdig før tiden hadde løpt fra den. Men spørsmål har det med å dukke opp på nytt. I kjølvannet av Natt og Dags ikke helt heldige omtale av influensere som hyller seg selv, nå kjent som Wixen award, ble det på nytt aktuelt. NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad treffer spikeren på hodet når hun skriver: Smarte selgere når blitz­lampene lyser, sårbare enkelt­personer idet de får kritikk. En gamnelt jungelord, eller hva man skal kalle det, lyder: If you can’t stand the heat, stay out of the kitchen.

Så tilbake til der jeg egentlig startet denne kommentaren:

Tirsdag 25. april 2023 deltok tvillingsøstrene Vita og Wanda Mashadi i NRK-programmet Debatten, hvor de kom med nedsettende karakteristikker av rusmisbrukere. Hvorfor de var invitert som deltakere i “Debatten”, forteller først og fremst ganske mye om forfallet i NRK generelt og “Debatten” spesielt. Før skulle man ha noe å bidra med for å bli invitert inn i slike debatter, men det er åpenbart ikke lenger et krav. Det bør ikke overraske noen at tilliten til NRK synker.

Så langt jeg har klart å finne ut, har Vita og Wanda ingen sakkunnskap på området, noe de for så vidt bekreftet gjennom sin deltakelse i “Debatten”. De er såkalte “influensere”, alstå reklameplakater som selger sitt ansikt og sin sjel (om de har noen ) til de som vil betale for at de skal reklamere for dem. De hadde kommet med noen nedsettende karakteristikker av rusmisbruk på Instagram, og siden de har mange følgere i sosiale medier var det åpenbart tilstrekkelig for “Debatten”-redaksjonen til at til ble invitert inn som deltakere.

“Influensere”, som er en slags åndelig prostituerte, lever av, og jeg vil også tro for oppmerksomhet om sin person. Man kan neppe leve av å være “influenser” med mindre man er narcissist. Så de stiller selvsagt opp i media når muligheten byr seg, selv om de ikke har noe å bidra med. Det er NRK og “Debatten”-redaksjonen som fortjener kritikk for å ha invitert dem, ikke Vita og Wanda for å takke ja til invitasjonen. Vita og Wanda er vel verken verre eller bedre enn andre såkalte “influensere”, så vidt jeg kan se. Men jeg må innrømme at det er en gruppe personer som generelt interesserer meg lite, i beste fall bare som mediefenomen, så jeg har ikke brukt mye tid på å skaffe meg oversikt over arten.

Etter sin ublåsing på Instagram og opptredenen i debatten fikk de velfortjent kritikk. Da kommer den store idiotien. I nettavisen Medier24 kommer de med utblåsingen “Ytrings­friheten er for alle, bare ikke når du er influenser”. Dette fordi de angivelig skal ha blitt utsatt for hets etter sin opptreden i “Debatten”. Det er lite som er mer idiotisk og patetisk enn når folk, etter først å ha fått mye oppmerksomhet for uttalelser i sosiale medier, så blir invitert i “Debatten”, og så får oppslag i en nettavis som Medier24, hevder at de ikke har ytringsfrihet. At såkalte “influensere” kommer med tåpelige uttalelser, det er ikke annet enn de pleier å gjøre. Det som er vanskeligere å forstå er at Medier24 ville gi dette spalteplass. Mediene støtter i alle fall deres sutringsfrihet. Det ville være å håpe at de som driver en nettavis om medier har en bedre forståelse for ytringsfriheten. Men det forteller en del om hvordan mange medier har sunket ned i klikkhoreriet.

Det er elementært: Den som ytrer seg offentlig må være forberedt på å få svar på det man ytrer. Sier man noe dumt, så må man regne med kritikk, ofte mye, velfortjent og skarp kritikk. Men også usaklig og ufortjent kritikk. Det er kritikk, det er ikke hets. Såkalte “influensere” som har det med å stikke seg fram og ytre seg om slikt de ikke kan noe om, er selvsagt særlig utsatt for kritikk. Hvis man ikke tåler kritikk, da får man la være å ytre seg offentlig. Å få kritikk, i alle fall som svar på noe man har ytrert, er ikke knebling eller hets, det betyr bare at andre benytter sin ytringsfrihet til å ta til motmæle, som er helt grunnleggende for ytringsfriheten.

Hovedproduktet til mange “influensere” er dem selv, deres utseende, deres klær, sminke, osv. Da må de også tåle å få oppmerksomhet om og omtale av sine “hovedproduketer”. Det er ikke så mye verre enn at noen slakter konserten eller “platen” til en håpefull musiker. Eller man slakter boken til en håpefull forfatter. En musiker må tåle kritikk av av sin musikk, selv om den kan virke sårende. En forfatter skjuler seg på en måte bak sin tekst. Å kritisere en forfatters utseende eller klær blir usaklig, for det er ikke forfatterens produkt. Men stikker man hodet fram må man også tåle usaklig kritikk. Det gjelder også for professorer som har lagt seg til den uvanen å mene mye om mangt.

Vi har alltid hatt ymse varianter av kjendiser. Men tidligere måtte man gjerne ha prestert noe for å bli interessant, i tillegg til å være en mediepersonlighet. Det holder ikke å være dyktig i det man gjør, hvis man er en kjedelig person uten karisma. Petter Northug ble ikke medieyndling bare fordi han gikk fort på ski.

Hvis man forsøker å livnære seg som en offentlig person som “byr på seg selv”, da må man regne meg kommentarer og kritikk rettet mot det man byr på. Den vil ikke alltid være hyggelig. Har man skapt seg en falsk fasade som man dyrker i offentligheten, da er det denne falske fasaden man får tilbakemeldinger på. Hvis man forsøker å bygge opp et image som man søker oppmerksomhet om i et forsøk på å temme sine demoner, da er det dette imaget folk vil være opptatt av, og ikke det som eventuelt ligger bak og under. Men viser det seg at fasaden er falsk, da må man tåle oppmerksomhet også om det.

Det er mange unge og uerfarne som gjerne vil bli “influensere” i håp om oppmerksomhet og ikke minst om å tjene penger, De kommer sikkert til å si og gjøre mye dumt. Det gjør man gjerne når man er ung og uerfaren. Når det blir stadig flere som forsøker å livnære seg som influensere, må vi regne med stadig mer desperate utspill og stunt for å få oppmerksomhet. Det er grenser for hvor mange det er plass til i mediebildet samtidig, også om vi inkluderer diverse sosiale medier.

Jeg er glad for at jeg var ung og gjorde de dumme tingene man ofte gjør når man er ung, før alle gikk rundt med mobilkamera og filmet det man gjorde. Jeg ytret meg ganske mye også da jeg var ung, i avisen på ungdomsklubben, i veggavisen på skolen, og noen ganger også i andre medier. Jeg skrev sikkert mye dumt. Og fikk svar fra de som ikke var enige med meg. Men arrangøren av inluensernes offentlige selforherligelse, Pia Tryland, burde vite bedre. Det blir bare patetisk når hun begrunner en klage til Pressens Faglige Utvalg med at “gjestene på Vixen Awards skal være «trygge»”. Her er jeg helt enig med Inger Merete Hobbelstad:

“Hvis du stiller opp på en rød løper på et av årets mest pressedekkede prisshow, stylet til tennene, er du på jobb.”

Som alle andre må de tåle kritikk for den jobben de gjør, i alle fall når de selv gjør alt for å eksponere det for offentligheten. Hvis jobben er å vise fram seg selv, sin kropp, sine klær og sin sminke, da må man også tåle kritiske kommentarer om dette.

En “influenser” ved navn Oskar Westerlin var i harnisk etter Dagbladet-artikkel, kunne VG melde. Ifølge influenseren var premisset at de skulle skrive om hans mediestunt. Så var de frekke nok til også å skrive om at det var slutt mellom ham og kjæresten. Pressen skriver om det pressen synes det er interessant å skrive om, og kjendispressen elsker kjendisers privatliv, særlig når det er litt krise. Det nytter ikke å ta regien på dette selv, i alle fall ikke å skjule det. Slik er kjendistilværelsen. Aksepter det, eller finn deg en jobb.

“Influenserne” driver næringsvirksomhet med seg selv som reklameplakater. Noen synes å bli overrasket over at de regler som gjelder for markedsføring også gjelder for dem. Det synes som om de bare ser muligheter for lettjente penger, uten ansvar eller forpliktelser. Folk som har passert 18 er myndige, og kan blant annet drive næringsvirksomhet. Men de er fortsatt ganske umodne. Det siste jeg hørte om dette var at den delen av hjernen som gir oss en form for ansvarsfølelse og evne til å vurdere konsekvenser, pannelappen eller prefrontal cortex, hos kvinner er ferdig utviklet en gang før de fyller 25, mens den hos menn ikke er ferdig utviklet før de nærmer seg 30. Man kan få inntrykk av at hos en del blir den aldri ferdig utviklet. Jeg er sikker på at jeg hadde avvist dette blankt, om noen hadde prøvd å fortelle meg noe slikt da jeg var mellom 16 og 30 år.

Noen av influenserne opererer med manager, og man skulle tro at de i det minste var voksne folk som kan informere folk i “stallen” sin om hvilke regler som gjelder for det de driver med. Men det ser ikke slik ut. Her er to som åpenbart mener at regler om markedsføring ikke gjelder form dem, og her er en som mener det er forskjellbehandling at det kreves at deres sponsede bilder skal merkes som reklame. Hennes sammenligning med idrett treffer ikke. Vi kan mene mye om kommersialiseringen av idretten, men når idrettsutøverne er overlesset med sponsormerker, og sikrer at sponsorartiklene kommer med i enhver TV-sending og på alle bilder, da trenger vi ikke å bli fortalt at det er reklame. Det er åpenbart for oss alle.

Noen av disse influenserne tjener godt, enn så lenge. Den kjendisfokuserte pressen laget selvsagt en oversikt over inntektene til disse kjendisene da skattelistene ble lagt ut, her er det VG publiserte. Ingen av disse såkalte “influenserne” er særlig gamle, og de kan heller ikke regne med å holde på med dette særlig lenge. Publikum er ikke trofast, i alle fall ikke så lenge man ikke presterer noe. Det mest nærliggende av litt mer tradisjonelle yrker, er modeller. Når man ikke lenger er like ung og pen, da mister publikum og markedet interessen. Bare nostalgikere bryr seg om gårsdagens idrettshelter. Det kommer stadig nye som kjemper om plassen. Hvem bryr seg om modeller som var populære for 10, 20 eller 30 år siden? Når glansen falmer, forsvinner også inntektene. Og de har dårlige pensjonsordninger.

Popstjerner må hele tiden komme med nye sanger, ellers rir de inn i solnedgangen lenge før solen har rukket å komme særlig høyt på himmelen. Forfattere lever ikke i samme grad av sin image, og da kan det også være en fordel å ha fått livserfaring og ha blitt mer moden. Men også blant slike ser vi ofte at de blir mer desperate i å “by på seg selv” for å få oppmerksomhet. Det er påfallende mange, særlig når karrieren er litt på hell, som “plutselig” har fått en vanskelig barndom som de må fortelle om. En slik vanskelig barndom har blitt inngangsbilletten for å bli gjest hos “Lindmo”.

Åge Aleksandersen gir seg nå som har har fylt 75 år, og har ikke tenkt å ta opp konkurransen med Mick Jagger og Keith Richards om geriatrirock. Han har klart å selge ut Lerkendal stadion tre ganger til sine avskjedskonserter. Men så har han da også prestert gjennom veldig mange år, med sanger som har blitt folkeeie, og med veldig mange konserter. Og han har klart å sette Trøndelag på musikkartet, selv om han ikke har gjort det alene. Han representerer unntakene — det er flere enn ham. De fleste i den bransjen er glemt etter kort tid.

Den første jeg merket meg som forsøkte å leve av å være kjendis, bare i kraft av å være kjendis, var Solfrid Rørlien Saue. Hun var programvert på TV, det som vi den gangen kalte hallodame. Ordet “influenser” var ikke funnet på da hun boltret seg i kjendispressen. Da jeg søkte litt på nettet for å oppdatere meg om henne før jeg skrev denne kommentaren, kom jeg over bl.a. dette hos ABC Nyheter:

“I Norge har jo vi vår egen Nicole Smith, nærmere bestemt Solfrid Rørlien Saue. Jeg tror de færreste av oss husker hvorfor hun egentlig er kjendis. Nå er hun kun kjent for å være kjent og sitt tragiske liv.”

Slik gikk det, og basert på antall treff da jeg søkte, kan det nesten se ut som om hun har skapt seg en slags ny karriere av å fortelle hvor vanskelig det har vært.

Jeg tror at Solfrid Rørlien Saue representerer den fremtiden mange av de såkalte “influenserne” har å se fram til.