Tidligere statsråd for forskning og høyere utdanning Sandra Borch, sier bl.a. dette om arbeidet med sin masteroppgave i et intervju med Khrono:
“Jeg tror alle som skriver master henter litt her og der, limer inn i et dokument for så å skrive det til sitt eget. Men jeg husker ikke det. Når man viser til de to masteroppgavene jeg har hentet tekst fra, husker jeg verken navn eller tittelen på de oppgavene.”
Jeg tror nok at noen skriver sin masteroppgave på den måten. Men langt fra alle. Det er ikke uten grunn at vi har plagiatkontroll, en kontroll som har blitt bedre siden Sandra Borch leverte sin oppgave. Men om det hun sier stemmer for hennes del, kan man virkelig undre seg over hva slags opplæring studentene fikk ved Universitetet i Tromsø, og hvor veilederen har vært i denne saken.
Dekan for utdanning ved Det juridiske fakultet ved UiB, Halvard Haukeland Fredriksen, skrev tildligere i Rett24: “Etter Borch-saken: Masteroppgaven i juss må reformeres”. Det er ikke vanskelig å være enig med ham i det, selv om man kan diskutere hvordan den bør reformeres.
I min studietid var det ikke obligatorisk masteroppgave. Man kunne velge å skrive “spesialoppgave” i stedet for å ta et spesialfag. Jeg skrev noe som kanskje kunne ha vært levert som en slik oppgave da jeg var vit.ass. på det som da var Institutt for rettsinformatikk. Men jeg hadde da allerede tatt eksamen i et spesialfag med såpass god karakter at jeg neppe ville ha stort å tjene på å levere det jeg skrev som en “spesialoppgave”, ut fra hvordan slike oppgaver i praksis ble bedømt. I ettertid tror jeg at det var et fornuftig valg. Jeg skrev om et emne hvor det nesten ikke var skrevet noe i Norden. Det ble mer en oversikt over problemstillinger, enn en inngående drøftelse av noen av dem. Lest i ettertid synes jeg at jeg traff godt med en oversikt over problemstillinger. Men slike brede og realtivt grunne fremstillinger er ikke det som gir god uttelling bedømt som spesialoppgaver eller masteroppgaver. Jeg tok opp temaet senere, og skrev en doktoravhandling om hovedtemaet.
Jeg skal her røpe noe av den lite kjente forhistorien til hvordan vi fikk en obligatorisk masteroppgave i det juridiske studiet, en historie jeg til nå bare har fortalt til noe få personer. Jeg har “alltid” ment at det burde være en obligatorisk oppgave av en viss størrelse i Det juridiske studiet. Jurister er en profesjon som i sitt yrkesakrive liv i stor grad skriver utredninger og lignende. Det bør man få en opplæring i å gjøre i løpet av studiet, ved selv å måtte skrive et rimelig omfattende arbeid. Skulle man bli lektor i videregående skole, måtte man ha hovedfag og dermed ha skrevet en hovedoppgave. Men skulle man bli jurist, ble man bare testet ved trdisjonell skoleeksamen, med i praksis den store røde Lovsamlingen som eneste hjelpemiddel.
Jeg diskuterte dette, sikkert flere ganger, med Jon Bing. Jon var enig med meg. Så var Jon i en middag med blant andre Gudmund Hernes, og Gudmund Hernes var “tilfeldigvis” statsråd med ansvaret for sektoren på det tidspunktet. Jon tok opp spørsmålet med Gudmund Hernes. Hernes syntes at det var interessant, og spurte Jon om han kunne skrive et notat om saken. Siden det særlig var jeg som hadde ivret for dette, spurte Jon om jeg kunne skrive et utkast til et slikt notat, som han kunne bearbeide og sende videre. Det gjorde jeg, og Jon omformulerte det som et notat fra ham til Gudmund Hernes. Ikke veldig lenge etter kom det beskjed “fra høyere makter” om at De juridiske fakultetene burde innføre obligatorisk masteroppgave.
Slik jeg husker det, ble det ikke mottatt med noen stormende jubel. Mange var bekymret. Noen var bekymret for om det var nok temaer som studentene kunne skrive om, om kapasitet til veiledning og til bedømmesle. Det var sikkert også noen som mente at “alt var bedre før”, og at det var tilstrekkelig med tradisjonell eksamen. Om jeg hadde forsøkt å foreslå dette som en studieordningsreform på fakultetet, ville det neppe ha blitt vedtatt. Når det kom fra departementet, hadde man ikke så mye valg. Jeg var lite involvert i denne saken på fakultetet, så jeg kjenner ikke den videre behandlingen særlig godt.
Det var antalgeligvis bekymringer for kapasiteten som gjorde at det ble satt ganske stramme omfangsbegrenseninger. Det er nå en veiledende norm at de skal være på ca 15 000 ord, med 18 000 ord som et maksimum for en masteroppgave til 30 studiepong. Mer ambisiøse studenter kan velge å skrive en oppgave til 60 studiepoeng, men den går jeg ikke nærmere inn på.
Vi kan diskutere hvor stort omfanget bør være, men en begresning var helt påkrevd. I den gamle ordnigen for “spesialavhandling” var regelen at den skulle være på 40-50 sider. Men det var det ingen som brydde seg om. Det ble levert slike oppgaver på over 200 sider. Noen ble publisert uendret i bokform, som bl.a. Kåre Lilleholts “Oppseiingsvernet i bustadleigeforhold”, som er på 218 sider. Selv om det var en viss trussel om at det kunne føre til trekk om man sprengte grensen, så ble det ikke praktisert slik. Om jeg husker rett (ingen garanti) fikk Kåre toppkarakter (2,15) på sin spesialavhandling, selv om den var mer enn fire ganger så lang som den etter reglene skulle være. Hvis man skrev en oppgave på “bare” 40-50 sider, hadde man dårlige utsikter til å få en god karakter. Det var helt nødvendig å sette en grense, og det var helt nødvendig å håndheve den grensen.
De første årene var veileder en av de to sensorene, i alle fall ved UiO. Det var en ordning jeg mislikte sterkt. Det bidro ganske sikkert til karakterinflasjon. Veilederne hadde nok sterk motvilje mot å gi svake karakterer til “sine” kandidater. En periode var det visstnok slik at mer enn halvparten fikk A på sine masteroppgaver, noe som klart viser at karaktersettingen var helt feil. Heldigvis er det ikke slik lenger.
Siden vi ikke hadde hovedoppgaver i Det juridiske studiet, kjenner jeg ikke ordningen med hovedfag veldig godt. Men om jeg husker det rett, var det, i alle fall i de fleste fag, et minstekrav til karakter på mellofag for at man skulle kunne gå videre til hovedfag. Den gangen var det nok også flere som nøyde seg med en cand.mag grad, enn de som nøyer seg med en bachelorgrad i dag. Hovedfaget hadde på den måten et visst elitepreg. De som virkelig hadde forskerambisjoner, skrev magisteroppgave i stedet for hovedoppgave, i de fagene hvor det var mulig. Nå som alle, eller i alle fall nesten alle (hos oss er det alle), skal skrive masteroppgaver, sier det seg selv ikke alle vil være på det høyeste nivået.
I masteroppgaver ved Det juridiske fakultet (jeg antar ved de juridiske fakulteter, men det er UiO jeg kjenner), er det ikke noe krav om at det skal være et forskningsarbeid. Jeg pleier å si til de studenter jeg veileder at en masteroppgave først og fremst er et eksamensarbeid, en slags stor hjemmeeksamen. Gjennom det arbeidet skal studenten vise at hen på selvstendig måte kan utrede og behandle et juridisk spørsmål av et visst omfang, men en faglig dybde og ved bruk av et relartivt omfattende kildemateriale, som selvfølgelig vil variere etter kildetilfanget om det temaet man velger å skrive om.
Halvor Haukeland Fredriksen skriver:
“Det er dessverre eksempler på masteroppgaver som reelt sett er skrevet på bare et par uker, men som likevel har passert med C eller bedre.”
Jeg har nok også sett noen slike. Jeg mener også at det er fullt mulig å skrive en OK oppgave innenfor dagens krav i løpet av ikke altfor mange uker.
“Også er jeg jo veldig tydelig på at jeg burde brukt mer tid på masteroppgaven. Jeg skrev bare for å bli ferdig, for å si det sånn. Jeg skrev den samtidig som jeg hadde en rekke andre politiske verv..”
Sandra Borch har, om jeg husker rett [jeg har ikke lett det opp], i andre sammenhenger sagt at det var slurv, i alle fall ikke noe bevisst forsøk på juks. Jeg har ikke noen problemer med å tro henne der. Men når hun kopierte fra andre var nok det noe hun gjorde med vilje, eller forsettlig, som det heter i juridisk terminologi. Hensikt vil vanligvis ikke være avgjørende. Det er uansett en uakseptabel måte å gjøre det på.
Jeg har ikke veiledet noen studenter som hadde politiske toppverv. Men jeg har veiledet studenter som har vært veldig aktive med mye annet. Jeg har også hatt studenter som bare har vært opptatt av å bli ferdige. Jeg husker særlig en student som det egentlig var litt deprimerende å veilede. Han var helt tydelig på at det hadde vært en feil av ham å begynne på det juridiske studiet. Han skulle ha valgt noe annet. Han ønsket å ikke ende som Erna Solberg og Sindre Finnes, med en ikke fullført grad. Han hadde ikke ambisjoner om noe mer enn å stå, slik at han kunne avslutte studiene og få graden. Det klarte han.
La det også være sagt: Det er studenten og ikke veilederen som setter målene, selv om vi noen ganger kan håpe på å inspirere enkelte studenter til å satse mer seriøst. Selv om det ikke er veldig inspirerende å veilede studenter med lave ambisjoner, så er vår oppgave som veiledere å bidra til at studenten kommer i mål ut fra studentenes ambisjoner, vilje og forutsetninger.
Jeg husker også et tilfelle hvor det skjedde underverker i løpet av den siste uken. Jeg legger alltid opp min veiledning slik at jeg har den siste veiledningssamtalen omtrent en uke før oppgaven skal leveres. Da bør utkastet se ganske ferdig ut, men studenten har fortsatt tid til å gjøre noe mer om jeg som veileder har kommet med noen innspill før oppløpet. På den siste veiledningstimen var jeg alvorlig bekymret, for det så veldig langt fra bra ut. Det var den gangen veileder også var sensor, slik at jeg fikk den ferdige oppgaven igjen som sensor. Den var ikke til å kjenne igjen. Oppgaven ble faktisk ganske god til slutt. Jeg anbefaler ingen å arbeide på den måten.
Jeg ser på masteroppgaven, i alle fall i Det juridiske studiet, som en del av utdannelsen til de jobber jurister typisk havner i. Vi utdanner ikke folk til å bli forskere. I dagens system er det doktorgraden som er forskerutdannelsen.
Jeg har ikke sagt eller skrevet veldig mye pent om Sandra Borch som politiker. Senterpartiet er ikke mitt parti. Men jeg synes at hun har håndtert denne saken på en voksen og ryddig måte. Hun sa til Khrono:
“Det jeg kom inn i departementet og så tekstlikhetene, brukte jeg vel tre til fem minutter på å bestemme at dette ikke var forenelig med å være forsknings- og høyere utdanningsminister.”
Vi skal ikke kreve at bare perfekte mennesker skal kunne bli statsråder eller ha andre toppstillinger. Mange av oss har gjort dumme ting da vi var unge, som vi håper at ikke skal innhente oss. Men som statsråd for forskning- og høyere utdanning kunne hun ikke ha dette på seg. Hun kunne kanskje ha fortsatt som landbruksminister. Sammnligner vi med Ingvild Kjerkols sak, så er hennes masteroppgave ikke direkte relatert til henns ansvarsområde som statsråd. På den annen side var hun betydelig eldre enn Sandra Borch da hun leverte sin masteroppgave, og det har vært mye fokus på plagiat mm i tiden mellom Sandra Borch leverte sin masteroppgave i 2014 og Ingvild Kjerkol leverte sin i 2021.
Det kan sikkert være grunn til å se kritisk på masteroppgavene, slik de har utviklet seg. Jeg begynner å nærme med tidspunktet for “fest setebeltene, slå sammen bordet og rett opp stolryggen”. Sagt på en annen måte: Jeg planlegger å gå av sommeren 2025. Den tiden jeg har igjen som aktiv professor har jeg ikke tenkt å bruke på å arbeide med studiereformer.