Min kommentar om etterligning av Knut Hamsuns stemme har ført til mer debatt enn jeg hadde ventet. Jeg skal ikke gå tilbake til det spørsmålet, men heller si noe om regulering av tekonologi generelt, og kunstig intelligens spesielt. Sist ut var universitetslektor Mads M. Stornes ved UiT, som skrev “Kunstig intelligens må lovreguleres” i Rett24.

Lover som vedtas i panikk blir som regel ikke gode. For KI har vi nå en merkelig blanding av panikk og naiv teknologioptimisme. Ikke noe av det er gode utgangspunkter for en hensiktsmessig regulering. Generelt bør vi tilstrebe teknologinøytral lovgining, hvor vi regulerer funksjon og hva man gjør, ikke hva slags teknologi man bruker for å gjøre det. Mine favoritteksempler på teknologispesifikk lovregulering er fra avtaleloven. Den ble vedtatt i 1918, og man ville åpenbart være fremtidsrettet og inkludere regulering når man brukte datidens moderne kommunikasjonsteknologi: Telegram. Jeg starter med avtalelovens § 2 annet ledd:

“Er tilbudet gjort i brev, regnes fristen fra den dag, brevet er datert. Er tilbudet gjort i telegram, regnes fristen fra det øieblik, det er indlevert til avsendelsesstedets telegrafstation.”

I § 3 står det:

“Har tilbyderen ikke fastsat nogen akceptfrist, maa akcepten, hvis tilbudet er gjort i brev eller telegram, være kommet frem til ham inden utløpet av den tid, som han, da han avgav tilbudet, maatte regne paa skulde gaa med. Tiden beregnes, hvis ikke andet fremgaar av forholdet, under forutsætning av, at tilbudet kommer frem uten forsinkelse, at den anden part skal ha rimelig tid til at overveie, før han svarer, og at svaret ikke blir forsinket underveis. Er tilbudet gjort i telegram, skal akcepten telegraferes, hvis den ikke paa anden maate kommer likesaa tidlig frem.”

Videre i § 32 annet ledd:

“Er en viljeserklæring forvansket ved feiltelegrafering, blir den, som har avgit den, ikke bundet ved erklæringen i den skikkelse, den er kommet frem.”

Endelig tar jeg med § 40:

“Naar nogen, som efter denne lov skal «gi meddelelse», har indlevert meddelelsen til befordring med telegraf eller post eller avsendt den paa anden forsvarlig maate, gaar det ikke ut over ham, om meddelelsen forsinkes eller ikke kommer frem.”

Avtaleloven er fra 1918. Den regulerer ikke alt en moderne avtalelov burde regulere, men det meste av den har stått seg godt og kan anvendes uten betydelige problemer mer enn 100 år etter at loven ble vedtatt. Der den virkelig er utdatert, er der man forsøkte å regulere moderne kommunikasjonsteknologi.

En teknolognøytral regulering blir ikke alltid kort og elegant. Et eksempel er åndsverkloven § 3 annet ledd, bokstav d, som sier at et verk gjøres tilgjengleig for allmennheten bl.a. når:

“verket overføres til allmennheten, i tråd eller trådløst, herunder når verket kringkastes eller stilles til rådighet på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket.”

At verket stilles til rådighet på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket, fremstår i dag som en tungvindt måte å si at verket gjøres tilgjengelig på Internett. Men om man skulle gjøre verket tilgjengelig på en annen måte, eller gjennom et annet nett enn Internett, så vil bestemmelsen fortsatt kunne anvendes uten problemer. Den regulerer det funksjonelle, ikke den teknologi man i dag anvender.

Mange frykter, ofte med rette, at datamaskinene overtar jobbene deres. Skjønt det er vel slik at datateknologien har skapt langt flere jobber enn den har fjernet. Det blir som håndspinnerne og håndveverne da man fikk dampdrevne spinne- og vevemaskiner. Her er en gammel engelsk sang om dette, fremført av folk rock-gruppen Steeleye Span: The Weaver and the Factory Maid. Skjønt jeg tror det er to sanger de har satt sammen til én:

Jeg har fulgt utviklngen av Kunstig intelligens, om enn litt på avstand, siden 1980-tallet. Jeg var skeptisk til teknologioptimistene den gang, og er det fortsatt. Den gang var det ekspertsystemer det handlet om, det som vi ifølge Inga Strümke har rundt oss over alt, men vi kaller det bare dataprogrammer. Den gang arbeidet noen med å lage systemer som skulle kunne erstatte dommere, leger osv.

Teknologien kan gis oss bedre og kraftigere verktøy. Men det er verktøy. Kunstig intelligens har vist seg nyttig i medisinsk diagnostikk, ikke minst når det gjelder vurdering av røntgenbilder. De kan sikkert være verdifulle på andre områder også.

Mange saker avgjøres av datamaskiner, både i offentlig og privat sektor. Men om vi skal tro de som vet mer om dette enn meg, så er ikke de systemene veldig “intelligente”. Vi kan leke med tanken om hvor mange som måtte ha vært ansatt i skatteetaten dersom våre skattemeldinger hadde blitt kontrollert manuelt. Mer avansert teknologi gjør antageligvis også at man kan ha en mer effektiv overvåking og kontroll, slik at systemene kan plukke ut skattemeldinger som virker påfallende, og som dermed bør kontrolleres mer nøye av mennesker.

Hvis vi søker lån i en bank, blir saken sannysynligvis avgjort at et datasystem. Så vidt jeg vet innvilger de fleste banker lån på denne måten. Noen lar systemene også avslå, hos andre blir slike saker sendt videre til manuell behmandling.

Jeg er ganske sikkert på at vi jurister i fremtiden vil få kraftigere, KI-baserte verktøy som vil lette vårt arbeid. Men jeg frykter ikke å bli erstattet av datamaskiner. I og med at jeg blir pensjonist fra neste sommer, vil jeg uansett ha lite å frykte på det området.

Jeg bruker noen programmer for behandling av musikk og behandling av bilder. Billedprogrammene kan f.eks. gjenkjenne ansikter, og indeksere personer. Jeg brukte en stund et som ble utviklet før kunstig intelligens igjen kom på moten, og utviklerne av dette hevdet ikke at det brukte kunstig intelligens. Nå bruker jeg et program som hevdes å bruke kunstig intelligens. Men jeg kan ikke se at det programmet på dette området presterer noe bedre enn det som ikke var basert på KI. Tilsvarende gjelder for musikkprogrammer.

Jeg tror at språkvaskere og korrekturlesere er ytrkesgrupper som kan være truet av KI. I dag får man som forfatter et bokmanus tilbake fra forlaget med forslag til endringer fra språkvask og korrektur. Så blir det jeg som forfatter som må gå gjennom disse, og avgjøre om jeg vil følge deres forslag eller ikke. Noen mener at også oversettere er truet. En god del enkel sakprosa, som bruksanvisninger mm, blir i dag oversatt maskinelt, av og til med noen komiske resultater. Men oversettelse er en kreativ prosess, og jeg tiltror ikke datamaskiner kreativitet. Et av mine favoritteksempler på hvordan en oversetter virkelig løste en nøtt på en kreativ måte, er dette:

Det gjaldt oversettelse av en tegneseriestripe i serien “Peanuts” (“Knøttene”). Snoopy har en av sine forfatterraptuser, og Charlie Brown spør om han vil bli den nye “Dogstojevskij”. Hvordan oversetter man Dogstojevskij til norsk? Oversetteren, jeg vet dessverre ikke hvem det var, løste det på en meget kreativ og elegant måte. I den norske oversettelsen spør Charlie Brown (Baltus) om han skal bli den nye Hamshund. Jeg tror ikke at KI ville ha kommet med noe tilsvarende.

Det blir sagt, uten at jeg har sett det bekreftet, at en ganske stor del av musikken som dukker opp på diverse spillelister i Spotify er KI-generert. Den er billig å lage, og de slipper å betale royalty til opphavere og utøvere. Jeg vil tro at mye av den musikken som spilles som lydkulisse på kjøpesentre med mer, er KI-generert. Det er ikke meningen at noen skal legge merke til og virkelig høre på den musikken. Den spilles bare for at kundene skal slippe den ubehagelige stillheten.

Når det spilles inn musikk har det lenge vært slik at om man vil ha f.eks. strykere i bakgrunnen, så egasjerer man ikke en gruppe strykere som kommer med sine instrumenter og spiller. Det lages ved hjelp av datamaskiner som etterligner strykere. Markedet for en del studiomusikere har ganske sikkert krympet som en følge av dette, og KI vil sikkert gjøre det enda enklere.

Et første vilkår for at man skal kunne lage en god regulering av en teknologi, er at man kan stille opp kriterier for å avgjøre hva reguleringen skal omfatte, og hva som faller utenfor. Jeg har til nå ikke sett noen slike kriterier for å avgjøre hvilke systemer som er KI og hvilke som ikke er det. En uklar regulering vil gi oss mye “advokatmat” av typen er dette KI, eller er det ikke KI?

Det er ganske sikkert mye som kan gjøres ved hjelp av avansert programmering som det er grunn til å regulere, f.eks. bruk av personlig informasjon i markedsføring, ovevåking, osv. .Og det bør være et generelt krav at noe ikke kan presenteres som noe annet enn hva det er. Deep fake skal ikke kunne utgis for å være ekte. Jeg mener at plattformer som brukes til å distribuere slikt bør ha plikt til å overvåke slikt og luke ut det som er falskt, omtrent som bankene er pålagt å overvåke transaksjoner for å hindre hvitvasking av penger. Hvordan de skal gjøre dette i praksis, er ikke jeg den rette til å svare på.

Det kan være god grunn til å lovregulere en del av de aktiviteter hvor man vil bruke KI, men da må man regulere aktivitetene, ikke teknologien.

Papir er en teknologi som vi bruker og har brukt til svært mye. Vi inngår avtaler, betaler, formidler nyheter, skriver littertur, ærekrenker hverandre, kommer med hatefulle og diskriminerende ytringer, osv. Heldigvis har ingen funnet på å foreslå en lov om og om bruk av papir. En lov om og om bruk av KI vil kunne bli en moderne utgave av en slik papirlov.