Stortinget har vedtatt en endring i finansavtaleloven § 2-1, som får følgende ordlyd, gjengitt etter Stortingets nettsider.

§ 2-1 skal lyde:

§ 2-1. Oppgjørsmåte. Forbrukeres rett til å betale med kontanter

(1) Betaling kan foretas ved overføring av beløpet til mottakerens konto, med mindre noe annet er avtalt eller mottakeren har bedt om utbetaling med tvungne betalingsmidler.

(2) Mottakeren kan gi nærmere anvisning om betalingsmåten dersom dette ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren. Første punktum gjelder ikke for en næringsdrivende selgers plikt til å tilby forbrukere å betale med tvungne betalingsmidler ved salg av varer eller tjenester, jf. tredje ledd.

(3) I salgslokale der en næringsdrivende på fast basis selger varer eller tjenester til forbrukere, skal forbrukeren tilbys å betale med tvungne betalingsmidler hvis det kan betales for varen eller tjenesten med andre betalingsløsninger i eller i umiddelbar tilknytning til salgslokalet. Har den næringsdrivende tilgjengelig veksel, skal det i disse tilfellene også tilbys å veksle i forbindelse med betalingen, men ikke hvis det er et klart misforhold mellom seddelen som tilbys som betaling, og beløpet som skal betales. Første og annet punktum gjelder ikke salg av varer fra automater, salg i ubetjente salgslokaler og salg i lokaler som bare en begrenset krets av personer har adgang til. Første og annet punktum gjelder heller ikke når beløpet som skal betales, er høyere enn 20 000 kroner.

Vi må skille mellom rett til å betale og dermed frigjøre seg fra betalingsforpliktelser ved å tilby oppgjør med tvungne betalingsmidler, og en kontraheringsforpliktelse hvor man plikter å inngå avtaler om å levere varer eller tjenester mot betaling i kontanter. Bestemmelsen er en bestemmelse om kontraheringsplikt, ikke om rett til å gjøre opp med tvungne betalingsmidler.

Beredskapshensyn har blitt anført som et argument for en slik bestemmelse. Reverseringsrepresentant Sigbjørn Gjeldsvik sier til E24:

“Krig og uro i vårt eget nærområde de siste årene har for alvor vist at vi må ta beredskap på alvor. Det er ikke uten grunn at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap anbefaler alle å ha litt kontanter hjemme. Derfor er dagens vedtak også et viktig beredskapstiltak,”

Hvis betalingssystemenene svikter, er det viktig at man skal kunne gjøre opp med tvungne betalingsmidler. Det holder ikke i forhold til en bestemmelsen om kontraheringsplikt. Om det skulle bli krise og betalingssystemene skulle svikte, tilsier neppe beredskapshensyn at vi umiddelbart må kunne gå til Cutters for å klippe håret, og betale for klippen med kontanter. Jeg har opplevd at betalingssytemene har sviktet, og da har vi kunnet bruke en off-line reserveløsning.

Men hvis folk vil sy kontanter inn i madrassen i tilfelle krise, kan de selvsagt gjøre det. Og de vil sikkert kunne bruke dem til å betale med så lenge krisen varer, også for å klippe håret hos Cutters.

De som tilbyr varer og tjenester er selvfølgelig interessert i kunne levere dette. Cutters og andre som ikke vil ha kontanter i en normalsituasjon, tar helt sikkert gjerne kontanter om det skulle bli krise.

Det sentrale ved tvungne betalingsmidler er som nevnt at vi skal kunne frigjøre oss fra betalingsforpliktelser ved å tilby oppgjør med tvungne betalingsmidler. Vi skal ikke risikere å ende i betalingsmislighold fordi kreditor avviser et betalingstilbud med tvungne betalingsmidler. Kreditor vil da være i det som kalles kreditormora, altså at betalingen ikke skjer på grunn av mislighold fra kreditors side. Det viktige er ikke at vi skal kunne klippe håret mot betaling med kontanter.

Når staten har slik omsorg for de som vil betale med kontanter, bør de gå foran med et godt eksempel: Vi må kunne betale for tjenester fra det offentlige med kontanter, vi må kunne betale skatter og avgifter, diverse gebyrer, bøter osv. Staten har nylig vedtatt at forbrukere som vil klage en sak inn til Forbrukerklageutvalget må betale et gebyr på 1277 kroner (et rettsgebyr). Skal forbrukeren risikere å tape sin rett fordi staten ikke oppfyller det grunnleggende prinsippet for tvungne betalingsmidler ved ikke å akseptere at forbrukeren betaler gebyret ved kontanter?

Vi kan gå tilbake til det reverseringsrepresentant Sigbjørn Gjeldsvik sier til E24:

“Vi må legge til rette for at folk som synes det digitale er litt vanskelig kan være trygge på at de får betalt kontant når de går i butikken”

Jeg lurer på hvordan disse som synes det digitale er vanskelig, får tak i kontanter. Alle mottar lønn eller trygd ved overføring til en bankkonto. En gang var det en del pensjonister som hevet hele trygden på postkontoret hver måned, slik at de fikk kontanter. Dermed gjorde de seg selv til utsatte ransofre. Nå finnes det knapt postkontor lenger. Skal de ha ut kontanter i post i butikk, i den grad det er mulig, må de vel bruke sitt bankkort.

Etter arbeidsmiljøloven § 14-15 (2) er det ikke tillatt å utbetale lønn i kontanter. Bestemmelsen lyder:

“(2) Lønn i penger, herunder feriepenger og annen godtgjøring i penger, skal utbetales fra arbeidsgiver via bank eller foretak med rett til å drive betalingsformidling til arbeidstakers konto. Første punktum gjelder likevel ikke dersom slik betalingsmåte er umulig eller svært byrdefull for arbeidstaker eller arbeidsgiver.”

Det er visse unntak, som jeg ikke går nærmere inn på: Hvis man vil ha kontanter, må man enten gå i en minibank (som det blir stadig færre av), eller ta ut kontanter i en butikk som tilbyr slike tjenester. Og man må da bruke sitt bankkort, akkurat som om når man betaler for varer i den butikken. Hvis de ikke klarer å betale ved bruk av de vanlige betalingssystemene, vil de heller ikke klare å få tak i kontanter.

Det er mange “huller” i den nye loven. Den er avgrenset til “salgslokale der en næringsdrivende på fast basis selger varer eller tjenester til forbrukere”. Det utelukker netthandel og avtaler som inngås utenfor fast salgslokale. Men hva er egentlig et salgslokale hvor man på fast basis selger tjenester til forbrukere? Er en buss et slikt lokale? Kan man insistere på å kunne betale med kontanter på en buss, uten å måtte betale et betydelig straffegebyr? Transportselskapene lider i stor grad av app-syken. Så hvis man vil ta hensyn til de som ikke er fortrolige med digital teknologi, kan man i alle fall ikke forutsette at de kjøper billetter med en app.

Man skal tilby å veksle hvis man har veksel tilgjengelig. Noen busselskaper har forsøkt seg med ikke å ha veksel tilgjengelig, slik at de som ikke har eksakt beløp ikke får penger tilbake. Kanskje det er noe å ta etter for de som helst vil unngå kontanter? Alle kontanter går rett i safen, og personalet har av sikkerhetgrunner ikke tilgang til kontanter som ligger der.

Kontanthåndtering tar tid, og er derfor kostbart. Man skal ikke bare ta imot kontanter i kassen. De skal telles opp når man gjør opp kassen, og kontanter skal deponeres i natt-safe eller på annen betryggende måte. Kontanter medfører risiko. Den gang jeg kjørte taxi i Oslo, på begynnelsen av 1980-tallet, ble turene stort sett betalt med kontanter. Hvis jeg hadde hatt noe valg, ville jeg mye heller ha foretrukket kortbetaling, for å slippe å kjøre med relativt store kontantbeløp i bilen.

Vi får se hvordan det går. Det innebærer i alle fall kostbare løsninger av hensyn til helt marginale grupper,