Sammen med Jens Måge og Tanu Priya Uteng har jeg skrevet boken “Den store elbilbløffen”. Om vi skal være ærlige, og det skal vi helst være, har Jens skrevet mest og har vært initiativtaker og pådriver i prosjektet. Jens Måge arbeider med avfallshåndtering i “Avfall Norge”. Tanu Priya Uteng er forskningsleder ved Transportøkonomisk insititutt.
Norsk elbilpolitikk var industripolitikk som ble grønnvasket og fikk en klimapolitisk legitimering. Det viktigste norsk klimatiltaket synes å være at vi skal kjøre mest mulig elbil. Jo flere elbiler vi kjøper og jo mer vi kjører med dem, desto mer klimavennlige er vi. Det er nesten som om elbil er et mobilt anlegg for karbongjenvinning. Det er selvfølgelig ikke sant. Elbil er en grønnvasking av privatbilismen.
Det er en markedsføringsmyte at elbiler er “nullutslippsbiler”. Selv om det ikke er noe CO2-utslipp ved bruk, fører elbilen til mange andre store utslipp, både når den produseres og når den brukes. Produksjon av elbiler og transport til markedet medfører betydelige CO2-utslipp. Å bruke en bil på 2+ tonn for å frakte én person kan aldri bli bærekraftig, uansett energibærer.
Norsk elbilpolitikk har blitt vedtatt “i blinde”, og politikere har kjørt seg så fast i egen klimaretorikk for elbilen er selve Løsningen med stor L, slik at de vanskelig kommer seg ut av den. Elbilen fører til mange utslipp både ved produksjon, transport til markedet og i bruk. Elbilpropagandaen har fått folk til å kjøre bil med grønnvasket samvittighet, noe som gjør at i Norge stiger bilbruken, mens den f.eks. i Sverige går ned.
Det er ikke foretatt noen utredninger av de klima- eller miljømessige gevinster av elbilpolitikken, og man har heller ikke vurdert kostnadene. Hva man ellers kunne ha oppnådd av klima- og miljøtiltak for de ca 40 mrd per år som elbilpolitikken for tiden koster, er ikke utredet. At man vedtok å innføre moms på kollektivtrafikk samtidig som man innførte nullmoms på elbiler, viser at dette ikke er klima- og mijljøpolitikk. Hvis man hadde vært opptatt av klima og miljø, ville man selvfølgelig ha prioritert kollektivtrafikken.
Produksjon av stadig flere elbiler medfører utplyndring av jordens begrensede ressurser for å tilfredsstille det umettelige og stadig økende forbruket i vår del av verden. Mange av råvarende utvinnes under farlige arbeidsforhold med betydelig barnearbeid i fattige land. Det er det vanlige: Store naturødeleggelser og utnytting av fattigfolk og fattige barn i fattige land, for å sørge for å opprettholde overforbruket i vår del av verden.
Elbilpolitikken og den overdrevne troen på elektrifisering som det som skal løse klimakrisen, har brakt Norge på feil kurs. Holder vi oss på samferdselssektoren, må målet være mindre kjøring med privatbil og færre flyreiser. Det man bør satse på, er tog og (el)sykkel. Norske politikere har i stedet satset massivt på økt bruk av privatbil, og har nå også satset på flybransjens luftslott om elfly. Vi får selvfølgelig ikke til en endring over natten. Men vi må i det minste begynne å gå i riktig retning. Politikerne har formulert stadig mer ambisiøse mål, men har gjort lite eller ingen ting for at vi skal nå disse målene. Målene er helt urealistiske.
Elsykkelen representerer en langt større transportrevolusjon enn elbilen. Elbil får bare folk til å bytte motor, og ellers gjøre mer av det de gjorde før. Elsykkelen får folk til å endre vaner. E18 Vestkorridoren og forbindelsen fra Sandvika til Ringerike er tragiske eksempler på politikernes feilprioriteringer. Særlig Høyres Nikolai Astrup var ivrig med å fremstille E18 vestkorridoren som et miljøtiltak. Men for å spare penger kuttet man all grønn glasus og kakepynt: Bussveien og sykkelveien forsvant ut av planene, og alt som står igjen er mer motorvei. Etter det har det blitt helt stille fra Nikolai Astrup.
Politikerne prioriterer å bygge motorvei til Ringerike, for å stimulere til mer biltrafikk. Ringeriksbanen er skjøvet ut i en ubestemt fremtid. Ringeriksbanen, som i tillegg til å gi langt bedre kollektivforbindelse inn mot Oslo, vil kutte reisetiden mellom Oslo og Bergen med omtrent en time. Da kan vi begynne å nærme oss at vi også i Norge kan få jernbane som kan konkurrere med flyene. Men norske politikere er åpenbart redde for å utfordre flybransen, som inkluderer det statlige Avinor, og vil ikke bygge jernbane som kan være en reell konkurrent til flyene. Det bygges generelt mer motorvei, som stimulerer til mer biltrafikk. Mens kapasiteten på det meste av det norske jernbanenettet er sprengt. Det er ganske enkelt ikke plass til flere tog, på grunn av en dårlig infrastruktur med svingete enkeltspor og får krysningmuligheter. Politikerne drømmer om elbiler og elfly, men har ikke en gang klart å elektrifisere jernbanestrekningene i Norge.
Samfredselsminister Jon Ivar Nygård har sagt at elfly kan erstatte tog. Hvor mange og hvor store elfly trenger han for å erstatte et godstog? Elfly kan kanskje få betydning på kortbanenettet med få passasjerer. Men på de store rutene, som går på strekninger hvor det finnes jernbaner som har blitt forsømt i årevis, er det ingen grunn til å tro at elfly kommer til å bli et realistisk alternativ. Flybransjen selger drømmen om elfly for å hindre at det skal bygges moderne jernbane som kan konkurrere med flyene. Dessverre ser det ut som om de lykkes i Norge.
Elbilpolitikken innebærer en betydlig overføring fra de som har lite til de som har mye. De som har råd til å kjøpe nye og avgiftsfrie elbiler nyter godt av reduserte bompenger og billig parkering. De med dårligere råd, men som fortsatt tar seg råd til å ha bil, må betale kostnadene. Det er noe av dette som fikk magasinet Wired til å skrive “Norway Is Running Out of Gas-Guzzling Cars to Tax”.
Les mer om norsk elbilpolitikk, om elbilens svarte side og om hvordan elbilpolitikken har blitt en “omvendt Robin Hood” politikk.