Vi får stadig høre om at folk i Oslo ikke skal kunne bestemme hva som skjer i de såkalte “distriktene”. Da får vi høre om “lokalt selvtyre”, som når man bruker penger på meningsløse prosesser for å oppløse sammenslåtte kommuner. Men når det gjelder de områdene hvor de fleste folkene bor, i og rundt de større byene, der skal det ikke være lokalt selvstyre. Som da Trygve Slagsvold Vedum parkerte sin dieselbil ulovlig på Tøyen for å demonstrere mot restriksjoner på bruk av fossilbiler i Oslo. Det er disse politikerne som pådytter Oslo et meningsløst stort regjeringskvartal, med en fullstendig meningsløs tunnel under. Det er Norges suverent dyreste veiprosjekt, prisen er vel nå beregnet til ca 6 mill per meter. (Og noen klager over at sykkelveier er dyre.)

Bilfetisjsistene er panisk redde for at bililster skal risikere å bli stående i kø mens de arbeider med idiotprosjektet sitt. De vil heller ødelegge byen enn at bilister skal risikere å måtte vente i kø. Derfor har de nå fjernet sykkelfeltene i Rådhusgata, slik at de skal kunne lede bilistene gjennom Rådhusgata og over Rådhusplassen hvis det helt ekstraordninære skulle skje at begge løpene i Operatunnelen skulle bli stengt samtidig. Det finnes omkjøringsveier. Men det vil sikkert bli kø, og da får bilfolket og bilpolitikerne panikk. Bilfetisjistene håper vel på å kunne oppleve sin våte, nostalgiske drøm om den gang det var biltrafikk som “skapte liv” i Oslo. Som her, i Rådhusgata i 1962.

Andreas Halse traff spikeren på hodet i sin ytring “Byer uten sjølråderett”. Magnus Forsberg introduserte begrepet “byevne”, og viste at mange politikere mangler byevne. Det er mulig at et parkeringsgebyr på 900 kr svir litt når folk parkerer hvor det er parkering forbudt i bygdene. Men for de store egoistene som parkerer sine dyre biler slik at de hindrer trikken i Oslo, slik at hundervis av mennesker blir forsinket, da er det latterlig lavt. Noen synes å regne med at et gebyr i ny og ne er en grei pris å betale for å parkere i sentrale bygater. Men samferdselsminister Jon Ivar Nygaard vil ikke endre dette. Her skal visst bygdestandarden også gjelde i de større byene.

NAF opererer med noen tall som ser ut til å være tulletall, at kø koster 1,2 mill i minuttet. Nå mener nok sikkert NAF at bilisters tid er mye mer verdt enn tiden til noen skarve trikkepassasjerer. Om man ikke kommer fram til de samme tallene, kan man i alle fall bruke samme type beregning for å komme fram til hvor mye en bilist som parkerer slik at han hindrer trikken, bør betale. Mediene er styrt og drevet av bilfolk. De er veldig opptatt av om bilister må stå i kø. At det å kaste elbilene ut av kollektivfeltene har ført til langt bedre fremkommelighet for busser, det er ikke mediene opptatt av.

En av de mest idiotiske og sentralistsiske regler vi har om trafikk i Norge, er skiltforskriften § 30. I dennes nr 1, første ledd, står det:

“Vegdirektoratet kan treffe vedtak om å sette opp eller å ta ned trafikklyssignal for offentlig og privat veg.”

Trafikklys er et bilfremmende tiltak. Det er noe som er satt opp i et forsøk på å få bedre flyt i biltrafikken. Når man fjerner eller begrenser biltrafikken er trafikklys bare en hindring, slik de er i Rådhusgt. Disse burde ha vært fjernet for lenge siden. Men man kan altså ikke bestemme lokalt at unødvendige og trafikkhindrende lyssignal skal fjernes. Det må bestemmes av Vegdirektoratet. Det samme gjelder om man vil sette opp lyssignal for folk som sykler, f.eks. om man vil får orden på det direkte trafikkfarlige trafikklyset ved sykkelveien ved avkjøringen til Aker brygge. I Vegdirektoratet synes de som bestemmer fortsatt å være menn som i sin tid lærte at folk som sykler ikke er trafikk, men “bevegelige sidehindre” i trafikken. Å skulle gi gående prioritet ved lyskryss, synes også å være en utenkelig tanke for bilfolket. For dem er folk som bruker en bil på 2+ tonn til å transportere én person viktigere og mer verdifulle enn alle andre.

Sentralstyremedlem i Senterungdommen, Dordi Lerum, slapp katten ut av sekken med sin ytring på nrk.no: “Regjeringa flår Oslo – hurra!” Oslo og andre større byer er til for å finansiere “distrikter” som ifølge Dordi Lerum står for all verdiskaping i Norge, men som likevel ikke er i stand til å klare seg uten store overføringer, særlig fra Oslo. Hun fikk svar på tiltale av Gaute Fredriksen: “Det er nok nå, Bygde-Norge. Nok.” Fra Oslo overføres det årlig ca 8,5 mrd til andre kommuner via den såkalte “kommuneskatten”. Det er misvisende å kalle det kommuneskatt når det ikke går til den kommunen man bor i. Pengene overføres til kommuner som sliter, men også til noen av Norges rikeste kommuner: 15 av landets 25 rikeste kommuner får enda mer fra staten, skrev Aftenposten. At de får det fra “staten” betyr at de blant annet får det fra Oslo. Dordi Lerum jubler helt sikkert for at regjeringen flår Oslo for å gi til noen av Norges rikeste kommuner i “distriktene”.

Som andre i Seterpartiet viser Dordi Lerum stor omsorg for folk i “distriktene” som må betale for fjernbilletter. Men hva folk i Oslo og de andre større byene i Norge må betale for å få et sted å bo, det har de aldri brydd seg om.

Norge har en valgordning som gjør at de som kommer fra områder hvor det bor folk, er underrepresentert, og de såkalte “distriktene” er overrepresentert. Dette forsterkes av at de politikerne som velges fra Oslo gjerne vil være rikpolitikere som ivartar nasjonale hensyn, og “hever seg over” distriktsinteresser. Når de er valgt fra Oslo skal de ivareta Oslos interesser. Og representanter fra andre deler av landet har like stor forpliktelse til å ivareta nasjonale hensyn. Jeg har aldri hatt sans for Carl I Hagen. Men da han søkte politisk asyl i Oppland, og ble valgt på Stortinget derfra, sa han i det minste at han skulle kjempe for Opplands interesser. Om han faktisk har gjort det, vet jeg ikke.

Den siste stortingsrepresentanten som jeg kan huske at faktisk opptrådte som en Oslo-representant, var Arbeiderpartiets Marit Nybakk. Men hun forlot Stortinget i 2017.

Ser vi oss om i verden etter byer som har klart å få til en menneskevennlig byutvikling som ikke klamrer seg til bilistene, kjennetegnes de ved at de har fått bestemme selv. Det gjelder Groningen, Paris og New York, for å nevne noen. De er opptatt av å løse sine byers utfordringer, og får faktisk bestemme ganske mye selv. I Paris er det nå nesten tre ganger så mange som sykler som kjører bil. Men det ser ikke slik ut. Bilistene tar så mye mer plass, og derfor får man et inntrykk av at de er veldig mange. Disse byene eksperimenterer med midlertidige tiltak. De beholder det som fungerer, og dropper det som viser seg ikke å fungere. De har ikke bygde- og småbypolitikere som skal overstyre det lokale styret, og de blir ikke overstyrt av en “fagetat” som Statens vegvesen som gjør alt de kan for å fremme bilismen.

Så lenge Norge styres av politikere uten byevne, og som ikke vil gi noen form for selvstyre til større byer og bynære strøk, så kommer Norge til å ligne mer og mer på en museum over 1960- og -70-tallsdrømmer, da man trodde at bilen representerte fremtiden. Politikerne tror nå at det er så mye bedre for bymiljøet og miljøet generelt at byene ødelegges av elbiler, enn at de ødelegges av andre biler. Derfor har man ført en politikk som har stimulert til mer kjøring med privatbil, inn mot og i de større byene.