Filternyheter er en viktig publikasjon som blant annet graver dypt i det som skjer i de høyreekstreme miljøene. Det er slike publikasjoner vi skulle hatt flere av. Tidligere i år publiserte Filternyheter artikkelen “Dette er nordmennene som rekrutterer unge til høyreekstrem kamptrening i «Active Club»”. For dette ble de, ikke overraskende, politianmeldt av noen av de som ble omtalt. De som forsøker å rekruttere folk til nynazistiske og høyreekstreme miljøer vil styre kommunikasjonen selv, og ønsker ikke kritisk søkelys på det de driver med.
Oslo politikammer henla, korrekt nok, anmeldelsen. Henleggelsen ble påklaget. Nå har Oslo statsadvokatembete, ved statsadvokat Stein Vale omgjort henleggelsen, og bedt om at saken etterforskes. Dette er et skremmende angrep på ytringsfriheten. Ifølger Journalisten er anmeldelsen basert på at reportasjen krenker privatlivets fred (straffeloven § 267) og på at det er hesynsløs adferd (straffeloven § 266).
Straffeloven § 267 lyder:
“Den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som bare har deltatt ved teknisk bistand eller distribusjon av et blad eller tidsskrift produsert i riket. Tilsvarende gjelder for kringkastingssendinger.
Straff etter første ledd kan bortfalle dersom meddelelsen var fremkalt av den fornærmede selv ved utilbørlig atferd, eller meddelelsen er blitt gjengjeldt ved en krenkelse av privatlivets fred eller en kroppskrenkelse.”
Det er ingen tvil om at det som plubiseres i Filternyheter er en offentlig meddelelse. Spørsmålet er om det at man er aktiv i en høyreekstrem organisasjon og aktivt forsøker å rekruttere medlemmer til denne, er noe som hører til privatlivet, og om omtalen av dette eventuelt krenker privatlivet. Det kan nok argumenteres for at ens politiske sympatier og antipatier hører til privatlivet. Om noen stemte på nazipartiet Alliansen ved siste valg, men ikke er aktive i partiet (det er vel uansett ikke et parti, men et enmannsprosjekt) eller beslektede bevegelser, er nok det privat. Men om man er aktiv i slike bevegelser og aktivt bidrar til å spre propaganda og rekruttere medlemmer, da er man langt utenfor det private. At de forsøker å skjule sin virksomhet, gjør den ikke mer privat.
Det er ikke tilstrekkelig at det gjelder meddelelse om noe som er privat. Det skal krenke noens privatliv. Jeg mener at ens seksuelle legning og seksualliv er privat. I disse Pride-tider kan man spørre om det å opplyse om at en person er homofil, er en krenkelse av privatlivet, eller om homofili nå er så akseptert at det ikke vil være en krenkelse. Jeg mener at det å “oute” folk som ikke har “kommet ut av skapet” vil være en krenkelse, og særlig vil det være en krenkelse overfor en person som sliter med å finne ut av og akseptere sin egen seksualitet. Men det er ikke dette denne saken handler om.
Straffeloven § 266 lyder:
“Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.”
Forløperen til denne bestemmelsen, § 390a i den gamle straffeloven av 1902, kom inn i straffeloven etter at Høyesterett i Rt-1952-989 frikjente en person som drev omfattende telefonsjikane, med den begrunnelse at det den gangen ikke fantes noen lovbestemmelse som gjorde slikt straffbart. Det tok ikke lang tid før loven ble endret, da det var ganske åpenbart at dette var en aktivititet som burde være straffbar.
Bestemmelsen har blitt anvendt i tilfeller hvor noen har sendt gjentatte sjikanerende meldinger direkte til personer som i HR-2010-1126-A. og HR-2021-237-U (hvor en anke ble nektet fremmet). Jeg er ikke kjent med at noen har blitt dømt etter denne bestemmelsen for ytringer fremsatt i det offentlige rom. Skjønt HR-2021-237-U gjaldt ytringer i en “lukket” gruppe på Facebook, og slike grupper kan bli og har i andre saker blitt ansett for offentlige. For en nærmere omtale av dette, viser jeg til min omtale av Evanger-saken.
Tidligere nestleder i det som het Norsk narkotikapolitiforening, statsadvokat Geir Evanger, forsøkte seg med denne bestemmelsen som begrunnelse for å anmelde en plakataksjon hvor han var «etterlyst» og «siktet for innførsel av meget betydelig mengde hasj og MDMA». Plakaten var utstyrt med et bilde av Evanger, politiets logo, samt en QR-kode. QR-koden ledet til en artikkel om den såkalte Sult-saken, der 50 kilo cannabis og 20 kilo MDMA ble innført fra Nederland til Norge. Tre tiltalte personer ble der frikjent på grunnlag av politiprovokasjon. Her har NRK en samleside med artikler om den såkalte “Sult-saken”.
Krenkelse av privatlivets fred rammer i utgangspunktet sanne meddelelser om private forhold, som er slik at de krenker noens privatliv. Det er ikke et et absolutt vilkår at det er sant. Men det er uten betydning om det er sant eller ikke, så lenge det er en meddelelse som krenker noens privatliv.
De som har anmeldt Filternyheter står i samme situasjon som statsadvokat Geir Evanger da han anmeldte plakatklistreren. Hvis det som skrives ikke er sant, er det kanskje en ærekrenkelse. Men ærekrenkelser er ikke lenger straffbart i Norge. Man kan kreve erstatning for ærekrenkelser etter skadeserstatningsloven § 3-6a. Men det er ikke en politisak. Da må de som mener seg krenket gå til sivil sak, med den risiko og de kostnader dette medfører. Det er ingen grunn til at politiet skal bruke ressurser på å vurdere om dette kanskje, muligens er noe som man kan presse inn under straffeloven § 267 eller straffeloven § 266.
Bestemmelsene ble også anført i anmeldelsen av teaterstykket “Ways of seeing”, en anmeldelse som ble henlagt om intet straffbart forhold.
Jeg går ikke inn i en nærmere vurdering av om reportasjen i Filternyheter kan være ærekrenkende. I denne sammenhengen er det viktigste at det ikke er straffbart. Det korrekte vil derfor være at saken henleggess som intet straffbart forhold.