Frankrike, Italia, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France 2024: 3. etappe. Plaisance — Torino

Leave a comment

Åpningen på årets Tour de France har virkelig vært et fyrverkeri, og Jonas Abrahamsen har vært med på å gjøre det til en fest. Han måtte gi tapt for Kévin Vauquelin opp den siste bakken, slik at det nok en gang ble fransk seier. Men Jonas Abrahamsen kom på andreplass, beholdt klatretrøyen og tok også poengtrøyen. I tillegg ble han kåret til etappens mest offensive rytter. Det deles ut så få poeng på klatretrøyen under dagens etappe at den beholder Jonas Abrahamsen om han bare kommer seg til mål. Det er stort sett bare tynne spjælinger som vinner klatretrøyen, og Dag Otto sa at den bare finnes i small og extra small, og at den hadde vært trang for en kraftig plugg som Jonas Abrahamsen.

Og Tadej Pogacar tok den gule ledertrøyen. Men med samme tid som Jonas Vingegaard, Remco Evenepol og Richard Carapaz. Romain Bardet, som mistet den gule trøyen, er bare seks sekunder bak, og det følger et kobbel av ryttere som er 21 sekunder bak. Dette kan bli virkelig moro!

I dag er det en 230,8 km lang og ganske flat etappe, Tourens lengste. Hvis den hadde kommet om en uke eller to, ville jeg ha sagt at det er en typisk bruddetappe. Men jeg tviler på at enda et brudd får gå så tidlig i touren. Her vil nok feltet bli kontrollert, og en samlet spurt mot mål er mer sannsynlig. Alexander Kristoff har vist seg å være god til å spurte på lange etapper, så kanskje kan han sørge for etappeseier i dag. Flere av de mest utpregede spurterne har hatt det vondt på de to første etappene, så vi får se hvordan de har fått restituert seg til i dag.

I går ble det meldt om voldsomt regnvær og jordskred i blant annet Piemonte. Men om det berører de delene av Piemonte som etappen går i, har jeg ikke sett noe om. Det kan i alle fall se ut som om det kan bli slutt på den voldsomme varmen når de begynner å nærme seg fjellene.

Etappen starter i Emilia Romagna, i den øvre delen som er Emilia. Den fortsetter gjennom Lombardia og inn i Piemonte. Da jeg først så denne på oversiktskartet for hele touren (Tour de France offentliggjør etappekartene frustrerende sent), tenkte jeg at dette får vi gjøre enkelt, og heller komme tilbake til områdene når Giro d’Italia er innom her. Men etappen er litt som vininteresserte kunne ønske at etappene i Giro d’Italia er litt oftere, selv om etappen er ganske flat og fra et sykkelperspektiv ikke særlig spektakulær. Etappen går gjennom flere interessante vinområder, og de må vi stoppe opp ved. Det er en av flere interessante vinetapper i årets tour.

Geologene forteller om den geologiske epoken som har navn etter dagens startby: Piacenzian. Det var en periode fra ca 3,6 til 2,6 mill år siden. Et fossilt kjeveben som ble funnet i Etiopia i 2013 har fått en gruppe forskere til å tro at våre forfedre og formødre oppsto i denne perioden, for rundt 2,8 mill år siden. De forteller også om jordsmonnet, som er særlig godt egnet for dyrking av vindruer.

Det er forvirrende, men egentlig ikke overraskende at Tour de France bruker det franske navnet på startbyen. På italiensk heter den Piacenza. Vi er fortsatt i Emilia Romagna, nærmere bestemt i den vestligste delen av Emilia. Vi er i vinområdet DOC Colli Piacentini. Det beskrives slik i boken Italiensk vin:

“DOC Colli Piacentini er Emilia Romagnas vestligste DOC, og en av Italias mest varierte målt på antall tillatte typer. Mengden av tillatte druesorter og vintyper er svimlende.”

Hvis det skal være interessant å lete etter vin fra et vinområde, må det være et vinområde som har et lokalt særpreg og/eller har spesielt høy kvalitet på den eller de viner de er kjent for. Et område som bare har et veldig stort antall ulike viner, uten noen signaturvin, pleier det ikke være verdt å lete etter. Er man i området, drikker man selvfølgelig den lokale vinen. Er man andre steder, kan man like godt velge noe annet. Så vi forlater startområdet med det.

Etappen er så innom Lombardia. Men den er ikke innom noen av de vinmessig interessante områdene i Lombardia, så dette sykler vi forbi i stillhet. Så kommer vi inn i området som gjør etappen interessant, sett fra et vinsynspunkt: Piemonte.

Inne i Piemonte kommer vi først til området DOC Colli Tortonesi, sydøst for byen Tortona. Jeg skrev innledningsvis at DOC Colli Piacentini mangler en signaturvin. Når vi kommer over til Piemonte, er problemet det motsatte: Det er så mange signaturviner at det er lett å overse og glemme de litt mindre kjente vinområdene, som DOC Colli Tortonesi. Jeg var i ferd med å tenke at vi bare må komme oss videre til de mer interessante områdene. Men så måtte jeg trykke inn bremsen, og undersøke om det kanskje kunne være noe interessant vi ville gå glipp av her — jeg har lært at jeg tidligere har oversett interessant vin fra Piemonte når jeg bare har fortsatt til de mer kjente vinene.

Timorasso er en grønn/hvit drue som særlig dyrkes i dette området. Den har tette drueklaser som lett blir angrepet av råte, og derfor er krevende å dyrke. Etter at vinlusen phylloxera hadde utslettet det meste av Europas vinmarker, ble det plantet lite timorasso. Men noen produsenter i Colli Tortonesi begynte å dyrke druen. I boken Italiensk vin fremheves Massa som en pioner, og den ledende produsenten av viner laget av timorasso. De anses som noen av de mer interessante hvitvinene fra Piemonte. Vinmonopolet har 14 viner fra DOC Colli Tortonesi, laget av timorasso. Men jeg finner ikke noen fra Massa. De er relativt dyre. Den billigste koster 190 kroner, men de fleste koster fra 300 kroner og oppover.

Vi fortsetter til mer kjente områder i Piemonte. Når vi kommer til byen Alessandria, eller Alexandre som den heter på fransk, hvor mellomsprinten er, kommer vi inn i Asti. Skjønt egentlig er vi nesten i Asti når vi kommer til Alessandria. Men vi fortsetter inn i Asti. Asti er særlig kjent for to typer vin: Den røde DOCG Barbera d’Asti og de to søte perlende eller musserende Moscato d’Asti og Asti spumante.

Barbera er den fjerde mest dyrkede røde/sorte druesorten i Italia. Den dyrkes i det meste av Italia, men kommer opprinnelig fra Piemonte, og det er Piemonte som er dens hovedområde. Tradisjonelt har ikke barbera blitt ansett som en veldig fin drue. Nebbiolo var druen for aristokratiet, mens barbera var bondedruen. Barbera kjennetegnes med kraftig farge, mye smak, høy syre og lite tanniner. Noen barberaviner er fatlagret, andre ikke. Jeg synes at barbera er en utmerket vin til å bruke i maten. Jeg har som regel stående en kartong barberavin i kjøleskapet (og en kartong riesling), som stort sett brukes i sauser og noen gryteretter. Skal man lage den franske gryteretten boeuf bourguignon, skal man vel strengt tatt bruke en burgundervin. Men jeg lager den gjerne med en barbera.

Barbera kan også være en utmerket vin til pizza og pasta. Men valget av vin avhenger her selvfølgelig av hva man har på pizzaen, eller hva slags saus mm man har på pastaen. En vin laget av den tredje kjente røde/sorte druen fra Piemonte, Dolcetto, kan også være utmerket til slike retter. Men den er vi ikke innom denne gangen.

Hvis man skal ha rødvin til fisk, kan også en barbera være et godt alternativ. Tanniner og fiskeproteiner går ikke godt sammen. Derfor er det en litt underlig tradisjon vi har i Norge, hvor man gjerne drikker rød bordeauxvin til torsk. Det sies at det skriver seg fra en tid da det var begrenset utvalg av hvitvin, og man skulle ha den beste vinen man kunne få. Selv foretrekker jeg hvitvin til torsk, gjerne en litt fatlagret hvitvin. Jeg velger gjerne en chardonnay fra Jura eller en hvit bordeauxvin.

Moscato d’Asti og Asti spumante lages av druen moscato, eller muscat som den kanskje er mer kjent som. Det er en aromatisk drue som brukes både som vindrue og spisedrue. Moscato d’Asti er perlende, hvilket vil si at den har lavere trykk enn den musserende Asti spumante. For de som vil ha tekniske detaljer, har Moscato d’Asti et trykk på ca 2,5 atmosfærer, mens Asti spumante og annen musserende vin typisk har 6 atmosfærers trykk. Moscato d’Asti har også mindre alkohol, 4,5 – 6.5%, mens Asti spumante skal ha minimum 6%. Begge vinenen lages stort sett på trykktank, autoklav. Det er fortsatt enkelte produsenter som har andre gangs gjæring på flaske, men trykktank dominerer.

Vi er i jordbærsesongen, og Moscato d’Asti regnes som en klassiker til jordbær. Selv foretrekker jeg en annen vin fra Piemonte til jordbær: Brachetto d’Aqui. Men det området er vi ikke innom denne gangen.

Vi fortsetter til en av Piemontes vinkjendiser: Barbaresco. Barbaresco er laget av druen nebbiolo. Nebbiolo er en drue som modner langsomt, noe som gjør at den må tåle alle typer vær som en drue kan utsettes for. Fra frost og kraftig regn, til sterk varme og tørke. Den har ganske tykt skall, som bidrar til å gjøre den motstandsdyktig mot dette. Det er en ganske lys drue, med høy syre og markerte tanniner. Det er lett å bli lurt om man smaker en vin laget av nebbiolo. Den lyse fargen gjør at man venter en ganske lett rødvin. Men et man får er en kraftig vin med mye tanniner.

Barolo, som vi ikke skal innom på denne etappen, regnes for kongen blant vinene fra Piemonte, mens Barbaresco regnes for dronningen. Barbaresco er et ganske lite område. Det klassifiserte området er på ca 700 hektar. Det er omtrent det dobbelte av Bygdøy. Nå snakker vi riktignok om hektar vinmark, og ikke totalarealet i Barbaresco. Men vinmarkene tilsvarer omtrent det dobbelte av Bygdøy.

Barbaresco dyrkes i fire kommuner: Barbaresco, Neive, Tresio og en liten del av Alba. Barbaresco har alltid blitt ansett som den ledende kommunen, men det produseres mer barbaresco i Neive. Tresio må nok finne seg i tredjeplassen. Det er omtrent 440 produsenter av betydning. Den som tror at alt landbruk syd for Svinesund er storskala industrilandbruk, må tro om igjen.

Et navn man ikke kommer utenom i Barbaresco er Angelo Gaja. Gaja lager utmerket Barbaresco, men de lager også andre viner. Gaja var en av de som gikk i bresjen for modernisering av italiensk vinproduksjon. De utfordret også den italienske vinreguleringen. Gaja rev opp parseller med nebbiolo og plantet cabernet sauvignon i stedet. Gajas cabernet sauvignon vin kalles Darmagi, som visstnok betyr “så synd”, hvilket var det han far utbrøt da han fikk høre at han hadde plantet cabernet sauvignon. Det er en utmerket vin. Men samtidig er det grunn til å sette et spørsmålstegn ved at kvalitetsprodusenter i Barbaresco og andre områder dyrker cabernet sauvignon. Det blir som om de vil vise at de kan lage en nesten like god “bordeauxvin” som i Bordeaux.

Gaja har også valgt å nedgradere noe av det som var deres beste Barbaresco til Langhe Nebbiolo, som gjør at de står friere i forhold til den italienske vinreguleringen. De prioriterer å kunne utvikle vinen slik de selv ønsker fremfor en høyt klassifisert vin. Antinori har gjort noe lignende i Toscana. Har man sterke merkenavn som Gaja og Antinori trenger man kanskje ikke den offisielle klassifiseringen. Men noe er galt med reguleringen når noen av de beste produsentene deklassifiserer sin vin fordi de mener reguleringen hemmer muligheten til å utvikle vinen videre.

Andre store barbarescoprodusenter er Pio Cecare, Giacosa, Marchesi di Gresy og Albino Rocca.  Kooperativet Produittori del Barbaresco er også kjent for god kvalitet. Dette er Vinmonopolets utvalg av Barbaresco.

Etappen fortsetter til Alba. Vi kommer tilbake til barbera. Det var i Alba at vinpioneren, noen vil kan si rebellen Angelo Gaja begynte å lagre barberavin på barriques, små eikefat på 225 liter. Dette ga en barberavin som man ikke hadde hatt tidligere, og dannet skole. Jeg nevner også Dolcetto d’Alba. Dolcetto dyrkes gjerne på områder hvor det kan være vanskelig å få moden nebbiolo og barbera. Tradisjonelt har dolcetto vært hverdagsvinen, og som nevnt ovenfor velger jeg den gjerne som vin til pasta eller pizza. Vinforum valgte 13. februar i år en Dolcetto fra Alba som ukens vin. Aperitif anbefaler en Pinot Noir fra Piemonte (krever abonnement), en druesort man ikke forbinder med dette området.

Etappen avsluttes i Torino. Men vi gir oss her i Alba, og leter ikke etter mer vin langs den siste delen av etappen. Selv om etappen passerer et sted som heter Vinovo ca 14 km før mål.

Siden dette er Tour de France har jeg lagt inn informasjon om hva jeg bruker for å orientere meg i fransk vin. Men så lenge vi er i Italia, får jeg også ta med de bøkene jeg bruker for å orientere meg i Italiensk vin.

Italiensk vin

Min hovedkilde til  kunnskap om italiensk vin er  Thomas Ilkjær, Paolo  Lolli, Arne Ronold og Ole Udsen: Italiensk vin. Boken kom i tredje utgave i 2018. Siden det hele tiden skjer mye spennende på vinfronten, er denne utgaven selvfølgelig utvidet sammenlignet med tidligere utgaver. I den forrige utgaven hadde forfatterne valgt en systematikk basert på sykkel, ved å dele den inn etter ledergruppen, forfølgerne, hovedfeltet og grupettoen. Jeg syntes i utgangspunktet det var en morsom idé. Men etter å ha brukt den boken en del, syntes jeg ikke at det fungerte. Når man skulle flytte seg fra en region til en annen, måtte man sjekke i innholdsfortegnelsen i hvilken del av feltet forfatterne hadde plassert naboregionen. I tredje utgave har forfatterne valgt en geogfrafisk systematikk, som fungerer bedre. Støtt din lokale bokhandler, og kjøp den der du pleier å kjøpe bøker.

Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2024-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

Hvordan finne de beste, franske vinene?

Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.

Hvis man vil stu­dere i detalj franske (klas­si­fi­serte) vin­om­rå­der er Grand Atlas des vig­nob­les de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinat­las jeg har sett. Det har detal­jerte kart over alle vin­om­rå­der, med opp­lys­nin­ger om geo­logi og jords­monn, klima, druer og selv­føl­ge­lig vinen. Dette atla­set har vært min hoved­re­fe­ranse til denne og tid­li­gere årgan­ger av Les vins du Tour de Frace. Men det dek­ker bare Frank­rike og er på fransk. Det siste vil sik­kert vil være en bety­de­lig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter til­sva­rende atlas for andre vik­tige vin­land, men har ennå ikke fun­net noen.

Kjøp fra

2916231226Et annet vinat­las for Frank­rike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vig­nob­les de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.

Kjøp fra

Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.

Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.

Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man må gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hver år, og det er 2024-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.

Le Guide des Meilleurs vins de France

Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Årets utgave omfatter 1230 produsenter og 7400 viner.

Kjøp den fra

Le Guide Hachette des vins

For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. Den innholder omtale av flere viner enn Le Guide des Meilleurs vins de France, i denne utgaven 35 000 viner.

Kjøp den fra

Guides des vins. Bettane + Desseauve

Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.

Kjøp den fra

Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke.

Guider til rimeligere viner

Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. Men hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.

Noen vinmagasiner

I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.

Les vins de Tour de France 2024

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.