Om det er én jeg virkelig unner en etappeseier i Tour de France, er det Biniam Girmay. Det gjelder han som person, som representant for Eritrea og Afrika. Det var en historisk etappeseier. Ellers ble det nesten enda kjedeligere enn ventet før det dro seg til mot slutten. Spurten i den første spurtetappen i en Grand Tour er alltid kaotisk, og den ble nok ikke mindre kaotisk av at en av sammenlagtkandidatene, Richard Carapaz blandet seg inn for å få plasseringspoeng, og dermed sikre seg den gule trøyen. Jeg fikk ikke helt med meg hva som skjedde i velten. Men det er ikke uvanlig at det blir en velt i en nervøs massespurt. Dessverre ble alle de norske satt ut i den velten. Søren Wærenskjold ble forslått, men så langt jeg har oversikt over, ble ingen andre på laget skadet. Og det så ikke ut til at noen ryttere ble alvorlig skadet. Et norsk lyspunkt er at Jonas Abrahamsen beholdt både poengtrøyen og klatretrøyen.

Nå er det sceneskifte. Dagens etappe er en 139,6 km lang fjelletappe. Det er tre kategoriserte stigninger, og de skal over Col du Galibier, som er 2 642 meter, ca 19 km før mål, og etappen avsluttes med utforkjøring ned fra Galibier. Det er ikke lenge siden det ble meldt om mye snø og dårlige værutsikter på Galibier, så det er en viss fare for at man ikke kan sykle over der. Nå vil nok de typiske klatrerne komme på banen, og det skal bli vanskelig for Jonas Abrahamsen å beholde klatretrøyen. De utpregede spurterne tar nok ingen poeng på poengtrøyen i dag. Men det er Kévin Vauquelin som ligger på plassen bak, og han viste på etappen til Bologna at han kan klatre.

På den andre kategoriserte stigningen, Col de Montgenèvre, skal rytterne over toppen av et hav. Geologene forteller oss hvordan havbunnen havnet på toppen av dette fjellet. Om jeg har forstått det rett, er også Galibier gammel havbunn.