Valget i Storbritannia har vist en av effektene av enkeltmannskretser. Man kan få et stort flertall av representantene, uten å ha et flertall i folket. Og man kan få svak representasjon selv om man har stor oppslutning. Storbritannia er ikke det eneste landet som har dette. Det er slik i Frankrike, og i alle fall ved valg til representantenes hus i USA. Skjønt i USA har jeg inntrykk av at så mye bestemmes på delstatsnivå, også når det gjelder gjennomføringen av nasjonale valg. Så jeg er ikke sikker.

Vi kan se på tallene fra valget i Storbritannia. BBC gir oss disse tallene når 648 av de 650 valgkretsene er talt opp:

• Labour fikk 33,7% av stemmene, men 412 av de 650 mandatene.
• De konservative fikk 23,7% av stemmene, men bare 121 av de 650 mandatene.

De største utslagene får vi likevel når det gjelder de mindre partiene.

• Liberaldmokratene fikk 12,2% av stemmene, og 71 mandater.
• Reform UK fikk 14,3% av stemmene, men bare 4 mandater.

Green fikk like mange mandater som Reform UK, selv om Green fikk under halvparten så mange stemmer, 6,8%. For egen del kan jeg ikke beklage at de høyreekstreme i Reform UK ikke fikk flere mandater enn de grønne.

På resultatlisten er det mange partier som for meg var helt ukjente. Noen av den synes å være mer eller mindre lokale partier. Det skotske nasjonalistpartiet har vi hørt en del om, og etter de interne problemene som de har hatt, er det ikke overraskende at de gikk kraftig tilbake, fra 47 til 9 mandater.

Jeg antar at Sinn Fein, Democratic Unionist Party, Ulster Unionist Party og antageligvis Traditional Unionist Voice er partier i Nord-Irland. Plaid Cymru antar jeg at er et walisisk parti, i alle fall er Cymru det walisiske navnet på det vi kaller Wales.

Ganske mange partier fikk ingen mandater.

Vi pleier gjerne å tro at det vi har er det beste. Det er tross alt det vi er vant til, og som er referansen for en velfungerende valgording. Med tiden har jeg fått et litt mer nyansert syn på dette. Men valgordninger er komplisert, og jeg er ingen valgekspert. Dette blir synsing fra en interessert, og forhåpentligvis fornuftig samfunnsborger.

Ekeltpersonskretser er basert på at “the winner takes it all”. Det bidrar til at man i praksis får et topartisystem. Det blir vanskeligere for alternative krefter å bli represetert. I Frankrike er dette i noen grad løst ved at det er to valgomganger. Man må ha oppnådd en viss andel av stemmene i første valgomgang for å gå videre. Det var dette som gjorde det mulig for Emanuel Macron å vinne presidentvalget, etter å ha startet sin egen valgbevegelse, eller parti.

Før andre valgomgang ser vi at partier forsøker å samle seg om én kandidat, for å hindre at den felles fienden vinner. Som det har blitt gjengitt flere ganger før andre valgomgang: Vi må skille mellom hvem som er våre motstandere og hvem som er våre fiender. I år forsøker de å samle seg på venstresiden og i sentrum, og dels i det tradisjonelle høyre, for å hindre at Nasjonal samling får rent flertall. Kandidater fra et parti trekker seg, og oppfordrer sine velgere til å stemme på et annet partis kandididat. Men det er uansett velgerne som avgjør.

I presidentvalget i 2002 klarte ikke venstresiden å samle seg om en felles kandidat i første valgomgang, og resulatet ble at høyrepartiets Jaques Chirac og Nasjonal fronts Jean-Marie Le Pen var de to som gikk videre til andre valgomgang. Da var det mange som holdt seg for nesen og stemte på Jaques Chirac i andre valgomgang, for å hindre at Jean-Marie Le Pen ble valgt til president. Når det gjelder presidentvalg, som nødvendigvis må være et enkeltpersonsvalg, synes jeg den franske ordningen med to valgomganger er bedre enn den USAnske. Kanskje er den også bedre for andre valg hvor det er enkeltpersonsvalg. Det gir bedre muligheter for flere kandidater. Kanskje kunne en slik valgordning ha hindret at valget i USA blir et rent geriatrisk valg.

Når jeg nå er mindre skeptisk til enkeltpersonskretser enn jeg var før, er det fordi jeg har et inntrykk av at de som blir valgt fra en krets blir sin krets’ representant, og ikke bare partiets representant. Man kan i Storbritannia høre “talk to your MP”, slik at vedkomemnde er kretsens representant i parlamentet, uavhengig av hvilket parti vedkommende er valgt for. Den som ikke står opp for sitt distrikt, risikerer å ikke bli gjenvalgt ved neste valg, uansett hva partiet måtte ønske. Noe tilsvarende kan man høre i USA. Skjønt begge steder er vel noe av problemet en stadig større avstand mellom de som styrer og de som blir styrt.

På den annen side: Når enkeltpersonskretser manipuleres, som ved Gerrymandering i USA, undergraves systemet. Man deler opp valgkretser slik at man samler områder hvor motparten har oppslutning i én valgkrets. Om man vinner med 90% eller 50,1% av stemmene spiller ingen rolle. Den som får flest stemmer blir valgt. Ved å samle motpartens antatte stemmer i så få kretser som mulig, blir det mange “bortkastede” stemmer på motparten. Dette er stemmer som kunne ha vippet resultatet i andre kretser, om kretsene ikke hadde vært manipulert på denne måten.

I Norge har partiene fått for mye makt. Vi blir presentert for lister som partiene har bestemt, og som velgere kan vi i liten grad påvirke hvem som skal representere oss. For meg er det ikke bare spørsmål om hvilke partier som blir valgt, men også hvilke personer som velges. I enkeltpersonskretser blir det vanskeligere med “sikre plasser”. Personer man har tillit til kan bli valgt, uavhengig av hva partiene måtte mene om dem. Tidligere Labour-leder, Jeremy Corbyn, som er ekskludert fra partiet, ble valgt som uavhengig kandidat, foran Labours kandidat. Tidligere statsminister Liz Truss tapte sitt mandat.

Om det er et krav i land med enkeltpersonskretser at personen må være bosatt i den kretsen hvor vedkommende stiller til valg, vet jeg ikke. Men det vil vel være vanskeligere for en som faktisk ikke representerer valgkretsen å bli valgt i et slikt system. Jeg liker ikke det vi til tider ser i Norge, hvor partiene mer eller mindre plasserer en kandidat de ønsker valgt, i et fylke hvor de har gode muligheter til å få tilstrekkelig med mandater til å få vedkommende valgt, selv om personen har liten tilknytning til valgkretsen.

Om vi leker litt med å “oversette” slikt til norske forhold, kan man spekulere i om den kjente Grünerløkkamannen Trond Giske kunne klare å bli valgt på denne måten. Skjønt da må personen ha tilstrekkelig oppslutning i den kretsen hvor vedkommende stiller til valg. Det hjelper ikke å ha mange medlemmer i en fanklubb, spredt over hele landet. Rune Gerhardsen var ikke særlig populær i Oslo. Om jeg husker rett (ingen garanti her), var det i et valg så mange som strøk ham at han kom inn som et av Arbeiderpartiet siste mandater. Rune Gerhardsen er den eneste som har fått meg til seriøst å vurdere å stemme Høyre ved et kommunevalg. Jeg likte langt bedre Erling Lae enn Rune Gerhardsen som byrådsleder. Om jeg faktisk endte med å stemme Høyre den gangen eller om jeg bare vurderte det, husker jeg ikke.

Som velger vil jeg har større innflytelse over hvilke personer som velges. Standardsvaret er at da kan jeg melde meg inn i et parti. Men vårt demokrati er basert på at vi stemmer ved valg, uten at vi nødvendigvis må engasjere oss i et politisk parti. Man kan selvfølgelig gjøre som Ed Saper, arrangøren av den valgvaken i London hvor NRKs Gry Blekastad Almås var til stede: Å være medlem av fire partier, for å kunne påvirke politikken i dem alle.

De fleste valgordninger har sine fordeler og ulemper. Jeg ønsker meg en valgordning som gir bedre representativitet enn det vi har sett i det britiske valget, som taler for en form for forholdstallsvalg. På den annen side synes jeg partiene i Norge har for stor makt på bekostning av velgerne. Politikerne ser ut til å være redde for velgerne. Hvordan man skal kunne kombinere disse to hensynene, har jeg ikke noe godt svar på. Men jeg ønsker i alle fall at vi skal kunne stryke kandidateter på listene, både ved kommunevalg, fylkestingsvalg (som vi ikke har i Oslo) og stortingsvalg. Kanskje bør det også være et krav om at vedkommende skal være bosatt i det fylket, den kommunen eller bydelen hvor vedkommende stiller til valg.