Les vins du Tour de France 2024: 8. etappe: Semur-en-Auxois — Colombey-les-deux-Églises

Individuelle tempoetapper er ikke veldig underholdende. Når den kommer som en etappe i en Grand Tour blir det lite interessant før mot slutten, når de som leder i sammendraget kommer. Da jeg vokste opp var skøyteløp en av de mest populære idrettene blant publikum. Skøyteløperne var de store heltene. Skøyteløp er en kamp mot klokken. På fransk heter temporitt “contre la montre”, som betyr mot klokken. Skøyteløp fungerte utmerket på radio hvis man har gode kommentatorer. Men det skjer lite, så det blir ganske kjedelig på TV. Jeg har ikke hørt på radiosendingene fra Tour de France, så hvordan tempoetapper fungerer der, vet jeg ikke. Men det var spennende da de fire store syklet. Primoz Roglic gikk forbi Juan Ayuso i sammendraget. Det blir neppe store endringer der før Touren kommer inn i Pyreneene.

Dagens etappe er 183,4 km lang. Den er småkupert, med fem kategoriserte og mange ukategoriserte stigninger. Men de kategoriserte er tredje og fjerde kategori. For meg ser dette ut som en typisk bruddetappe. Når vi har kommet så langt som til åttende etappe, kan kanskje et brudd få gå inn.

Det er mulig å få maksimalt syv klatrepoeng på dagens etappe. Jonas Abrahamsen har nå seks poengs ledelse på Tadej Pogacar. Jeg tviler på at Tadej Pogacar er interessert i å spurte for å plukke poeng på slike stigninger. Valentin Madouas ligger på tredjeplass, ti poeng bak Jonas Abrahamsen. Han kan plukke noen poeng om harn er interessert. Men han klarer neppe å sikre seg klatretrøyen, heller ikke for en enkelt etappe. Og da spørs det om han og laget vil bruke krefter på det. Så det mest sannsynlige er at Jonas Abrahamsen trygger sin ledelse i konkurransen om klatretrøyen. Men når de virkelig møter fjell i Pyreneene, må nok Jonas Abrahamsen overlate trøyen til en mer typisk klatrer.

Jeg velger i dag å kommentere to saker som fikk litt medieoppmerksomhet i går. En om sykkelrittet og en om drikke. NRKs sportskommentatorer er lei av kjedelige etapper. Ja, lange og flate etapper som ender i en spurt er stort sett kjedelige, omtrent like kjedelige som 50 km langrenn med fellesstart og en 0-0 kamp i fotball. Tempoetapper er heller ikke veldig spektakulære.

På en flat etappe vet vi at det som skjer, sannsynligvis skjer mot slutten, i alle fall så lenge det ikke er sidevind som lager splitt i feltet. Og det kan selvfølgelig være velt. En sportskommentator har som jobb å se det hele, og skal gjerne finne på noe å si gjennom hele etappen. I podkasten “The Geraint Thomas Cycling Club” sa Luke Rowe at de som virkelig fortjente honnør under 3. etappe var kommentatorene, som måtte kommentere en så lang etappe hvor det nesten ikke skjedde noen ting. Det slipper vi andre. Vi kan velge å se når de har syklet noen timer.

Helt flate etapper i et endagsritt ville vært veldig kjedelig. Men i et tre ukers etapperitt må det være variasjon mellom etappene. Dette dels for at rittet ikke skal bli enda hardere enn det allerede er, dels for at ulike typer syklister skal ha sjans til å vinne etapper. Selv har jeg aldri syklet lenger enn et sted mellom 160 og 170 km i løpet av en dag, og jeg var på ingen måte klar for en spurt da jeg endelig kom fram. For de som, i motsetning til meg, er topptrente regner jeg med at det er forskjell mellom å spurte etter å ha syklet 150 og 230 km, slik at de vil gi muligheter til lite ulike typer syklister. Som TV-publikum trenger vi ikke se på alt.

Det foregår et fotball-EM, som jeg ikke er veldig opptatt av. Både i en Grand Tour på sykkel og i et fotballmesterskap vil og må det være en del kynisme. Man konkurrerer for å vinne, ikke for å underholde. I et ritt som Tour de France er det mange konkurranser i konkurransen, slik at ulike lag og ulike ryttere gir oss underholdning på ulike tidspunkter — om enn ikke hele tiden.

Dagens målby, Colombey-les-deux-Églises, er byen hvor den tidligere presidenten og helten fra andre verdenskrig, Charles de Gaulle, døde 9. november 1970. På Tour de Frances omtale av målbyen står Charles de Gaulle nevnt som kjent person, og det er et Charles de Gaulle Memorial her. Man nevner gjerne personer som knyttet til stedet hvor de er født. Men jeg visste at Charles de Gaulle var født et annet sted ( i Lille). Så jeg måtte finne ut hva slags tilknytning han hadde til dagens målby. Det er ganske uvanlig å markere tilknytning mellom person og det stedet hvor personen døde, i alle fall så lenge det ikke er en spektakulær død som at han døde i et slag eller i en ulykke, noe det så vidt jeg vet ikke er tilfelle for Charles de Gaulle. På den norske Wikipediasiden står det bare at han døde brått. Om jeg forstår omtalen på fransk Wikipedia rett, døde han av en indre blødning i magepulsåren. Men min fransk er ikke helt så god som jeg kunne ønske, og medisinske diagnoser kan jeg lite om, ikke minst kan jeg lite om franske diagnoser. Han er etter det jeg forstår begravet i Colombey-les-deux-Églises. Dette er hans grav. Foto: Juergen Kappenberg, Pirmasens, Germany — Travail personnel, CC BY-SA 2.5, Lien

Charles de Gaulle var, så vidt jeg vet, den som utformet “den femte republikk”. Det er en konstitusjon som gir presidenten veldig stor makt, større makt enn presidenten i USA.

Han var en sterk personlighet som offiser og statsleder. Men gir også inntrykk av en viss beskjedenhet. Etter at han gikk av som president avslo han den pensjonen han hadde rett til som tidligere statsoverhode, og ville bare ha den pesjonen han hadde rett til som tidligere offiser. Og han ville ikke at det skulle komme stasoverhoder i hans begravelse.

Så til drikkenyheten: Stadig fler velger alkoholfritt drikke. Det er bra. Jeg er ingen avholdsmann. Jeg setter pris på god vin og godt øl, og for så vidt også godt brennevin, selv om jeg drikker veldig lite og stadig mindre brennevin. Kobler vi oss også på diskusjonen om legalisering av cannabis, må vi erkjenne at det største rusproblemet i Norge er alkohol, ikke til alt man putter i den store og ganske uspesifiserte sekken “narkotika”.

Jeg er heldigvis ikke noe glad i kullsyreholdig sukkervann, misvisende kalt “mineralvann” i Norge. Det er ikke mye mineraler i brus. Det har nok vært godt for min helse. For det meste drikker jeg vann. Men vann kan bli litt kjedelig i lengden. Ønsker kan seg noe forfriskende på en varm sommerdag, er ikke vann alltid det som frister mest, selv om det slukker tørsten. Da vil jeg som regel ha noe uten alkohol. Folk som av ulike grunner ikke vil ha alkohol, bør også kunne få godt drikke.

Heldigvis har det kommet mye godt alkoholfritt drikke. Bryggeriene har lært å lage alkoholfritt øl som smaker øl, og det finnes mange varianter. Men det blir ikke helt som “the real thing”. Det finnes mye godt drikke, særlig basert på epler, men gjerne blandet med f.eks. rabarbra, og annet som er gode alternativer til vin. Når det gjelder alkoholfri vin kan jeg styre min begeistring. Alkoholfri vin lages som vanlig vin, hvor alkoholen fjernes gjennom ganske kompliserte prosesser, som jeg ikke skal forsøke å forklare. Denne kompliserte prosessen gjør at det er dyrere å produsere alkoholfri vin enn vanlig vin. De som er interessert i disse prosessene kan høre på denne episoden av Vinmonopolets podkast: Episode 340, verdens mest avanserte vin.

Alkohol bidrar til smaken. Dels gir den en viss fylde, dels gir den en form for sødme. I Tyskland, særlig i Mosel, har det vært vanskelige å få druer som er modne nok, og som dermed gir lite alkohol. Det er, om jeg har forstått det rett, en grunn til tradisjonen med å lage halvtørr vin. Jeg har drukket mye halvtørr tysk hvitvin, men nå foretrekker jeg den tørr. Jeg drakk en del halvtørr Reiler vom Heissen Stein da jeg var ung. Lar man denne vinen gjære helt ut, slik at den blir tørr uten restsukker, vil den gjerne bli ganske surt skvip. Sukkeret kompenserer for manglende alkohol ved å gi “kropp” og ved å balansere syren i vinen. Heldigvis har de også i Tyskland lært å lage tørr vin. Kanskje er det klimaendringene som har gjort at druene blir mer modne, her er jeg usikker. Da jeg syklet langs Mosel i 2018, stoppet jeg for lunsj og en tørr Reiler vom Heissen Stein da jeg passerte Reil.

Vi er på vei til Champagne. På et arrangement for å hedre en person som er avholdsmann, ble det bare servert alkoholfritt drikke. Det var selvfølgelig helt riktig at det ikke ble servert alkohol den gangen. Uten at jeg helt hadde oppfattet at alt var alkoholfritt, valgte jeg et glass muserende vin. Alkoholfri, musserende vin var ikke godt. Jeg burde ha valgt noe av den eplemosten som også ble servert.

Jeg synes det er bra at vi får mer godt alkoholfritt drikke, og at stadig flere velger dette. Det er også interessant at Vinmonopolet selger stadig mer alkoholfritt. Vinmonopolet har ikke monopol når det gjelder alkoholfritt drikke. Men Vinmonopolet er en meget god faghandel når det gjelder drikkevarer, med og uten alkohol. De har et utvalg av alkoholfritt som få dagligvarebutikker kan matche, og ikke minst har de et personale som kan gi råd og veiledning, som man ikke kan få hos Kiwi eller Rema.

Så et siste poeng i denne litt lange, alkholfrie innledningen: I alle fall jeg vil ha og serverer alltid vann ved siden av vinen. Jeg drikker vann for tørsten, og vin for smaken. Så over til vin og litt mat.

Jeg tenkte at etter de to foregående etappene, måtte dette bli en nedtur, i alle fall sett i et vinperspektiv. Men det er mye interessant i dag også. Etappen starter i Brugund, men ikke den delen av Brugund som har gjort området kjent som vinområde. Starten er omtrent midt mellom Dijon og Chablis. Etappen ender i det området som for 15 år siden ga meg idéen til å lete etter vin langs etappene i de store sykkelrittene: Côte-des-Bar, den sydligste delen av Champagne. Det området som har rød farge på kartet nedenfor.

Vi er i et kalksteinsområde, og den som vil vite mer om kalkstein, kan lese mer hos geologene.

Før vi forlater Burgund, tar jeg med den klassiske gryteretten Boeuf bourguignon. Det finnes mange oppskrfter til denne, så her er det rom for improvisasjon og personlige variasjoner. Denne oppskriften har jeg hentet fra godt.no. Når man skal lage en gryterett bruker man rimelige kjøttstykker. Denne oppskriften sier høyrygg, som er utmerket til dette. Det er mer smak i dette enn i f.eks. filét. Det skal koke lenge, så kjøttet blir mørt. Det er meningsløst å bruke de dyreste stykningsdelene til gryteretter. Og ikke minst bruker man rødvin (og kraft) til å koke denne gryteretten. Skal man virkelig være fin, så skal det være en rød burgunder. I denne oppskriften står det helst rød Burgund eller fruktig rødvin. Jeg bruker ikke en så dyr vin som en burgunder i en gryterett. Som jeg skrev til tredje etappe, bruker jeg gjerne en barbera når jeg lager en slik gryte. Det blir mye saus/kraft i en slik gryte, litt for mye etter min smak. Jeg vil ha det som en gryterett, ikke som suppe. Skjønt her er det smak og behag som gjelder. Jeg pleier å sile av en del saus/kraft og fryse det. Det er en veldig god basis for å lage sauser til andre kjøttretter. Når jeg lager slike gryteretter, lager jeg gjerne en stor porsjon, og fryser ned en del.

Dette er ingredienslisten. For fremgangsmåten må du gå til godt.no. Oppskriften er oppgitt å være til fire personer.

1 kg høyrygg, renskåret
150 g bacon
2 ss hvetemel
2 ss tomatpuré
2 fedd hvitløk
2 stilk timian, frisk
1 stk løk
2 stk gulrøtter, mellomstore
1 stk laurbærblad
5 dl rødvin, helst en rød Burgund eller fruktig rødvin
2 dl oksekraft, eller kalvekraft
300 g delikatesseløk, renset (jeg pleier å bruke sjalottløk)
300 g sjampinjong, små og renset
salt
pepper
olje, til steking
smør, til steking
bladpersille, hakket til pynt

Så til Champagne. Dagens etappe illusterer noe interessant om dette området. Vi er nærmere Burgund og vi kunne ha tatt med Chablis mot syd-vest, enn de to kjente champagnebyene Reims og Epernay. Jordsmonnet ligner mer på Chablis enn på det rundt Reims og Eperany.

Champagne og Burgund har to ganske ulike kulturer for produksjon av vin. I Champagne er det to hovedgrupper av produsenter: Recoltants og negotiants. Recoltants er de som dyrker druer og produserer champagne, mens negotiants kjøper druer fra druedyrkere som ikke lager sin egen vin. Mange er både recoltants og negotiants. De store negotiants i Champagne hevdet lenge at de ikke kjøpte druer fra Côte-des-Bar, noe som ikke var sant.

Champagne har vært og er dominert av de store champagnehusene, som har sine cuvée som er merkevarer som skal være mest mulig like fra år til år. Vinene produsert av druer fra mange ulike vinmarker blandes for å ha et konsistent produkt. Moêt & Chandon skal smake Moêt & Chandon, og ikke ha karakter fra en eller annen drueprodusent.

I Burgund har man vært mer opptatt av terroir, som reflekteres i at i alle fall de mest prestisjefylte vinene er laget av druer fra bestemte vinmarker. Côte-des-Bar er påvirket av tradisjonen fra Burgund, kanskje vel så mye som tradisjonen fra Champagne. De er opptatt av terroir, og vil at champagnen skal ha preg av hvor druene er dyrket. Mange regner derfor i dag Côte-des-Bar som det mest interessante området i Champagne.

De som har sett på morgendagens etappe har sett at den starter i Troyes og går inn i hovedområdet for champagneproduksjon i Côte des Bar, før den returnerer til Troyes. Så vi kommer tilbake til mer om champagne herfra i morgen.

Hvordan finne de beste, franske vinene?

Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.

Hvis man vil stu­dere i detalj franske (klas­si­fi­serte) vin­om­rå­der er Grand Atlas des vig­nob­les de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinat­las jeg har sett. Det har detal­jerte kart over alle vin­om­rå­der, med opp­lys­nin­ger om geo­logi og jords­monn, klima, druer og selv­føl­ge­lig vinen. Dette atla­set har vært min hoved­re­fe­ranse til denne og tid­li­gere årgan­ger av Les vins du Tour de Frace. Men det dek­ker bare Frank­rike og er på fransk. Det siste vil sik­kert vil være en bety­de­lig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter til­sva­rende atlas for andre vik­tige vin­land, men har ennå ikke fun­net noen.

Kjøp fra

2916231226Et annet vinat­las for Frank­rike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vig­nob­les de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.

Kjøp fra

Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.

Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.

Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man må gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hver år, og det er 2024-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.

Le Guide des Meilleurs vins de France

Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Årets utgave omfatter 1230 produsenter og 7400 viner.

Kjøp den fra

Le Guide Hachette des vins

For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. Den innholder omtale av flere viner enn Le Guide des Meilleurs vins de France, i denne utgaven 35 000 viner.

Kjøp den fra

Guides des vins. Bettane + Desseauve

Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.

Kjøp den fra

Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke.

Guider til rimeligere viner

Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. Men hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.

Noen vinmagasiner

I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.

Les vins de Tour de France 2024

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.