Les vins du Tour de France 2024: 13. etappe: Agen — Pau

Det ble en ganske spennende etappe i går også. Jonas Abrahamsen er ustoppelig. Først lå han lenge i brudd og tok alle de tre klatrepoengene, og likevel var han med og strakk ut feltet før spurten. Nå er Abra à poeng med Tadej Pogacar i klatrekonkurransen, men Pogacar er foran fordi han har poeng på høyere klassifiserte stigninger. Biniam Girmay to sin tredje etappeseier, og det ble nok en nesten til Alexander Kristoff, skjønt han endte på 4. plass etter at Mark Cavendish og Arnaud Démare ble diskvalifisert fra etappen etter uryddig sykling i spurten. Det ble brutalt for Primoz Roglic. Kommentorene sier at han selv og laget ikke plasserer seg noe godt, og at de er dermed er utsatt for velt. Jeg kan ikke nok om sykkel til å ha noen egen mening om akkurat det.

Dagens etappe er 165,3 km lang og flat. Den er litt småkupert. I morgen møter rytterne fjell for alvor, så da kan det tenkes at en del lag velger å spare litt krefter, slik at et brudd får gå inn. I dag er det mulig å få to klatrepoeng, men de er i siste delen av etappen. Jonas Abrahamsen må være i brudd for å få et av dem og går forbi Pogacar. Men han klarer uansett ikke å beholde den etter morgendagens etappe.

Rytterne sykler fortsatt på bassenger, men nå er det Aquitaine-bassenget, og ikke lenger Paris-bassenget. Geologene beskriver det som en sandkasse, som gjør at det er flatt. De beskriver olje- og gassutvinning, som har vært ukjent for meg. Og de beskriver store prosjekter for CO2-fangst og lagring.

Starten er ikke langt fra gårsdagens målby, så det blir i alle fall en kort transfer for rytterne. Her kommer vi til å starte med avec: Armagnac.

Armagnac er den eldste formen for fransk brandy. Den har vært produsert siden 1300-tallet. Produksjon av brandy representerer et møte mellom tre kulturer. Den romerske, som introduserte vinene (som romerne, i likhet med så mye annet, hadde lært av grekerne), araberne som introduserte destillasjonskunsten, og kelterne som introduserte tønnene.

Produksjonsområdet i Armagnac er delt inn i tre områder: Bas Armagnac, Haut Armagnac og Tenaréze. Bare ca 1% produseres i Haut Armagnac, så det området betyr ikke særlig mye i praksis.

Armagnac starter som en ganske kjedelig hvitvin. Man bruker druer som gir relativt lite alkohol og mye syre. Ti forskjellige druer er tillatt, men i praksis brukes bare de første fire på denne listen.

Ugni Blanc 55%
Baco (aka Baco 22A) 35%
Folle Blanche 5%
Colombard 5%
Plant de Graisse
Meslier St François
Clairette de Gascogne
Jurançon blanc
Mauzac Blanc
Mauzac Rosé

Vinen blir så destillert. I Armagnac brukes vanligvis i en Alambic Armagnacais. Disse er ofte ganske små, noen ganger mobile.

Apparatet er laget av kobber. Det er en kontinuerlig destillasjonsprosess. Vin fylles opp i vinbeholderen på toppen. Vinen brukes til å kjøle ned destillatet. Når denne kommer inn i kolonnen (fordamingskammeret), er den allerede varm. Denne vinen ledes over fordamingsplater, som gjør at en del av alkoholen fordamper umiddelbart, og ikke kommer ned i kokekaret. Ved denne prosessen kommer vin og damp i kontakt med hverandre. Dampen ledes så over til kjølekammeret, hvor destillatet kondenseres og samles opp som Armagnac.

Armagnac destilleres en gang, til en styrke på mellom 52 og 72,4%. Man destillerer til høy alkoholstyrke for finesse i armagnac som ikke er ment å skulle lagres lenge, og for Blanche Armagnac (armagnac som ikke er lagret). Man destillerer til lavere alkoholstyrke for å ta vare på frukt og rikhet i armagnac som er ment å skulle lagres.

I 2005 ble reguleringen endret, slik at det ble tillatt å produsere Blanche de armagnac, en armagnac som ikke er lagret. Denne har jeg ikke smakt, men generelt foretrekker jeg lagret brennevin, i alle fall brennevin som drikkes bart og ikke i blandede drinker. Ellers er kravene til (fat)lagring for de ulike kvalitetsbetegnelser:

VS: 1 year
VSOP: 4 years
NAPOLEON: 6 years
XO: 6 years
20 years 20 years

Det produseres også vintage armagnac (årgang). Dette skal være fra en innhøsting fra det året som er angitt, og den skal være lagret i minimum 10 år. Den engelske vinhandleren Berry Bros and Rudd har et utvalg av Armagnac i årganger fra 1893 til de yngste som kan selges. Tidligere hadde de et eget tax free utsalg på London Heatrhow. Utvalget var ikke så stort. Men man kunne bestille fra hele deres lager, og plukke det opp når man skulle fly hjem. Jeg pleide å bestille et par flasker (á 0,5l) i årgang 1955, det året jeg er født, når jeg skulle hjem fra London. Jeg samlet disse til min 50-årsdag, som begynner å bli noen år siden. Jeg trodde jeg hadde fem flasker. Men da jeg hentet dem fram, viste det seg at jeg hadde syv. Det er slike slag livet gir. Gjestene var heller ikke så drikkfeldige, så jeg har fortsatt noen flasker igjen. Jeg fyller 70 år neste sommer, og det blir kanskje en ny anledning til å hente fram litt gammel armagnac. Dessverre har Berry Bros and Rudd ikke lenger det utsalget på Heathrow, og min årgang er dessuten utsolgt.

Jeg synes at armagnac er mer interessant enn cognac. Mer interessant betyr ikke nødvendigvis bedre, men nettopp mer interessant. Armagnac får man i stor grad fra enkeltprodusenter og i spesifikke årganger, mens cognac er, i likhet med champagne, et mer standardisert produkt. En Martell VSOP skal smake som en Martell VSOP, uansett hvilket år den er produsert. Så man blander ulike produkter, for å få sin stil. Jeg synes produkter med preg av stedet den er laget, er mer interessante.

En gang for ganske lenge siden, det må ha vært på slutten av 1980- eller på 1990-tallet hadde jeg en interessant opplevelse med armagnac. Vi var på restaurant Feinschmecker i Oslo, hvor de hadde et stort utvalg av ulike armagnacer. De hadde i alle fall to armagnacer fra samme produsent i ulike årganger, jeg tror det var 1963 og 1971 (jeg husker dessverre ikke hvilken produsent det var). Til vår overraskelse var 1971-årgangen betydelig dyrere enn 1963-årgangen. Det var bare en måte å finne ut om dette hadde noe for seg: Vi måtte ha en av hver årgang. 1971-årgangen var rund og avbalansert, mens 1963-årgangen hadde dårligere balanse og fortsatt en litt råere smak. Jeg var overrasket over at ulikheter i årganger i det som er en ganske enkel vin som hadde overlevd destillasjonsprosessen, fortsatt var så markerte etter mange års lagring. Men det var de altså.

Nå finnes det også standardisert merkevare av armagnac, og det har begynt å komme cognac fra individuelle produsenter i enkeltårganger. Men hovedbildet er likevel et annet.

Armagnac har ofte en litt råere, jeg er fristet til å si mer maskulin smak enn cognac, noe som antageligvis kan tilskrives at armagnac destilleres en gang, mens cognac vanligvis destilleres to ganger.

Det er alltid vanskelig å finne vin i Pyreneene. Dagens målby, Pau, er en av de som oftest besøkes av Tour de France, som start- eller målby for Pyrenee-etapper. Det er målby i dag, mens morgendagens etappe starter i Pau. Vi venter med vinene fra området rundt Pau til i morgen.

Hvordan finne de beste, franske vinene?

Jeg kunne ha lagt til: De beste vinenen innenfor sitt område eller innenfor sin kategori. Når det gjelder fransk vin holder jeg meg i hovedsak til fransk vinlitteratur. Når det gjelder oversikt over vinområdene, er to franske vinatlas mine to hovedkilder.

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France mitt førstevalg. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Det har detaljerte kart over alle vinområder, med opplysninger om geologi og jordsmonn, klima, druer og selvfølgelig vinen. Dette atlaset har vært min hovedreferanse til denne og tidligere årganger av Les vins du Tour de Frace. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte. Jeg har sett etter tilsvarende atlas for andre viktige vinland, men har ennå ikke funnet noen.

Kjøp fra

Et annet vinatlas for Frankrike er L’Atlas des vins de France, utgitt av Le Monde. Som det nyeste atlaset på markdet, antar jeg at dette er det mest oppdaterte, uten at jeg direkte har sammenlignet atlasene. Kartene i Grand Atlas des vignobles de France er mer detaljerte. Men L'Atlas des Vins inkluderer IGP-områder, som gjør at vi finner noen av de ofte interessante områdene som er klassifisert på lavere nivå enn AOP. Men gjenomgangen av disse vinene er, av relativt åpenbare grunner, ikke så veldig detaljert.

Kjøp fra

Det har kommet noen flere vinatlas, så det stemmer ikke lenger at L’Atlas des vins de France er det nyeste på markedet. Det har også kommet vinatlas for enkelte regioner. Men disse har jeg så langt ikke sett nærmere på.

Når jeg leter etter gode vinprodusenter innefor de ulike områdene, hva enten det er vin langs Tour de France ruten, eller viner jeg selv ønsker å smake og eventuelt kjøpe, orienterer jeg meg i tre bøker. Det er veldig mange vinprodusenter som reklamerer med vinsmaking. Man kan ikke besøke dem helt tilfeldig. Da risikerer man å besøke mange middelmådige produsenter og gå glipp av de gode. Og det er minst et livslangt prosjekt å besøke alle.

Når jeg smaker på vin hos en produsent, føler jeg et visst press for å kjøpe noe, selv om man selvsagt bare kan si takk og gå. Man må gjøre noen forundersøkelser, og velge ut gode produsenter. Det er til dette formålet jeg særlig benytter disse tre bøkene. De kommer i nye utgaver hver år, og det er 2024-utgavene som nå er aktuelle. Jeg har alltid vanskelig for å bestemme meg når valget står mellom tre slike bøker, så jeg pleier å kjøpe alle tre og sammenholde opplysninger fra dem.

Le Guide des Meilleurs vins de France

Denne boken gis ut av vinmagasinet La Revue du Vin de France. I praksis er denne boken min favoritt og den jeg leter i først, uten at jeg dermed har grunnlag for å si at den er bedre enn de andre bøkene. Årets utgave omfatter 1230 produsenter og 7400 viner.

Kjøp den fra

Le Guide Hachette des vins

For meg er dette den andre boken jeg slår opp i. Jeg har ikke noen annen forklaring på hvorfor det har blitt slik, annet enn at det var den andre boken jeg gjorde meg kjent med. Den innholder omtale av flere viner enn Le Guide des Meilleurs vins de France, i denne utgaven 35 000 viner.

Kjøp den fra

Guides des vins. Bettane + Desseauve

Jeg begynte å kjøpe denne for å ha alle tre. Den var den tredje som jeg ble kjent med, og er fortsatt den jeg konsulterer som nummer tre. Det er mer et uttrykk for en vane enn for en kvaltetsvurdering.

Kjøp den fra

Det har også kommet en del slike årlige guider for utvalgte vinområder. Så langt har jeg ikke kjøpt noen av dem. Det er grenser for hvor mange slike bøker man kan kjøpe. Kanskje kommer jeg til å kjøpe noen for utvalgte områder som jeg har planer om å besøke.

Guider til rimeligere viner

Det finnes også guidebøker for rimeligere viner. Jeg har kjøpt noen, men har sluttet å kjøpe dem. Det betyr ikke at jeg er snobbete og bare drikker dyr vin. Det meste av den vinen jeg drikker er relativt rimelig. Rimelige viner er ikke ekskludert fra de guidebøkene som er nevnt ovenfor, og virkelig gode, rimelige vinkjøp finner man også i dem. Men hvis jeg virkelig leter etter vin, eventuelt oppsøker produsenter, da gjør jeg ikke det for å finne billig vin. Hvis jeg skal ha en rimelig vin, velger jeg en vin blant de jeg finner i supermarkedene, når jeg er i Frankrike.

Noen vinmagasiner

I tillegg til nevnte bøker, følger jeg med i vinomtaler i aviser m.m., først og fremst Aftenposten, Dagens Næringsliv og nettstedet Aperitif. I tillegg leser jeg de to franske vinmagasinene La Revue du Vin de France og Terre de Vins. Det siste utgis i Languedoc, og har en noe sydfransk profil. Videre leser jeg det engelske Decanter.

Les vins de Tour de France 2024

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Los vinos de la Vuelta

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Olav Torvunds blogg