Som tittelen sier: Dette er en bok for begynnerstudenter. Mitt utgangspunkt er studieordningen ved Universitet i Oslo, det er tross alt den jeg kjenner. Kjøpsrett utgjør sammen med avtalerett faget JUS1111 – Privatrett I, og er det faget man begynner med som jusstudent ved UiO. Ved de andre lærestedene er studieopplegget et annet, og man begynner kanskje med andre fag. Men jeg tror man har kjøpsrett ganske tidlig i studiet ved alle læresteder. Man bør i alle fall ha det.

Da jeg var ferdig å studere i 1983, begynte jeg å stille meg selv spørsmål av typen: “Hvorfor var det ingen som fortalte meg dette da jeg studerte?” Siden har jeg vært opptatt av hvordan det er å begynne på et for begynnerstudenter nytt og ukjent studium som det juridiske studiet er, og hvordan vi som lærested møter nye studenter. Jeg skrev en artikkel om dette kort tid etter at jeg var ferdig å studere. Siden skrev jeg to utgaver av boken “Å studere jus”. Mye av denne og mye mer er videreført i boken “Innledning til jusstudiet”. Generelt synes jeg det kan være en vel så interessant utfordring å forklare det grunnleggende i et fag for de som ikke kan noe om det fra før, som å skrive lærd for kolleger.

I boken går jeg så grundig inn i det grunnleggende som fagets omfang tillater. Jeg behandler det grunnleggende og diskuterer en del typeproblemstillinger som har overføringsverdi til andre fag man møter senere i studiet. Begynnerstudenter har i liten grad behov for detaljer, så mange detaljer er utelatt. Detaljene kan man finne når man har bruk for dem. Kjøpsrett er et lovregulert rettsområde, og et hovedperspektiv er hvordan man leser og anvender lovgivningen innenfor et rettsområde.

Det er vanskelig å skulle lære seg noe helt nytt. Det fleste som starter på Det juridiske studiet kan ikke noe om dette fra før. Den bratteste og vanskeligste delen av enhver læringskurve er fra man kan ingen ting til man i alle fall har lært noe grunnleggende. Et sted må man begynne, og et juridisk fag må være det første studentene møter i studiet.

Av alle fag man kunne ha valgt som begynnerfag er kjøpsrett etter min mening det som er best egnet.

• Det er en avtaletype som i alle fall i utgangspunktet har to parter: En selger og en kjøper.
• Det er et lovregulert fag, slik at det blir en innføring i å kunne lese og anvende lovgivning.
• Det er en transaksjon som de fleste har erfaring med, og som vi alle kan forholde oss til.
• Det er en introduksjon til de spørsmål som behandles i kontraktsrett og obligasjonsrett. Det er et verktøyfag som man vil bygge videre på senere i studiet.

Da jeg studerte startet vi med familie, arv- og skifterett, i tillegg til avtalerett. Som begynnerstudent aksepterer man ganske ukritisk forklaringen av hvorfor ting er som de er. I alle fall familie- og arverett var noe alle kunne relatere seg til, og avtaleretten var også et slags basisfag. Kjøpsrett kom vi først til i andre avdeling i den daværende studieorgningen med tre avdelinger. Mens jeg satt i det som da het Eksamens- og undervisningsutvalget, som hadde mye av den samme funksjonen som Programråd for Master i rettsvitenskap (PMR) har i dag, besøkte vi Universitet i Uppsala for å diskutere studieorning, særlig hvordan vi møtte begynnerstudenter.

Jeg husker en, jeg har dessverre glemt hans navn, som spurte omtrent slik: “Så dere har familierett som begynnerfag?”, noe vi bekreftet. Han sa omtrent dette: “Det kunne ikke vi hatt, det er altfor vanskelig.” Siden reflekterte jeg en del over det han hadde sagt, og konkluderte med at han hadde helt rett. Hvis man skal lære rettsreglene og å kunne anvende dem på konkrete situasjoner, må vi forstå problemstillingene. Generelt er det slik at jo flere parter det er i potensielle konflikter, desto vanskeligere er det å forstå og få oversikt over de rettslige spørsmålene. Jeg forsøkte noen ganger å tegne opp partene og partsrelasjonene i familieretten. Det er forholdet mellom ektefeller/samboere både i gode og onde dager, altså også når man har kommet til separasjon og skismisse, eller at den ene av dem dør. Det er forholdet til og mellom våre barn, dine barn og min barn, osv. Forholdet mellom gjenlevende ektefelle/samboer og arvinger. Det blir komplisert. Siste gang jeg forsøkte å gjøre den øvelsen var i andre utgave av “Å studere jus” fra 1996, s. 120-129. Skjønt jeg resignerte etter å ha forsøkt å få oversikt over problemstillingene, uten å gå videre til partene. Derfor er jeg fornøyd med at kjøpsrett nå er et begynnerfag hos oss.

JUS1111 – Privatrett I har ti studiepoeng. Et semester er i utgangpsunktet 30 studiepoeng. De ti studiepoengene i JUS1111 – Privatrett I er ikke fordelt mellom fagene kjøpsrett og avtalerett, men jeg har basert med på at de har fem studiepoeng hver. Et semester er ca 15 uker. Litt fler i vårsemesteret, litt færre i høstsemesteret. Ti studiepoeng blir da det man i utgangpsunktet skal gjennom i løpet av fem uker, og deler man det på to har man to og en halv uke til kjøpsretten. Jeg synes at Erling Selvig og Kåre Lilleholts bok “Kjøpsrett til studiebruk” er en god lærebok, selv om jeg ikke ville ha skrevet boken på samme måte. Men når kjøpsrett har fem studiepoeng er en lærebok på ca 450 sider for omfattende. Viggo Hagstrøms “Kjøpsrett” er for omfattende og for vanskelig på dette nivået. Kjøp er en transaksjon de fleste kan forholde seg til. Men jeg tror ikke mange studenter føler seg hjemme i Hagstrøms beskrivelse av hva som skjer på en kunstauksjon. Han går så over til en ganske omfattende drøftelse av den internasjonale kjøpsrettskonvensjonen CISG. Om begynnerstudenter ikke har falt av før, så faller de i alle fall av her. Det er en god bok om kjøpsrett, men den er ikke egnet for begynnerstudenter.

I mange lærebøker står det omtrent følgende: “Boken er først og fremst skrevet som en lærebok for studenter, men jeg håper at den også kan være nyttig for praktikere”. Når man forsøker å ri to eller kanskje tre hester på denne måten, blir studenten som regel taperen. Det tredje hesten er at boken gjerne skal være akademisk meriterende. Det slipper jeg i alle fall å tenke på som gammel professor. Denne boken er skrevet med tanke på studenter som leser kjøpsrett på begynnelsen av det juridiske studiet, og bare for denne gruppen. Generelt er det min erfaring at vi alle kan ha nytte av å gå tilbake til det grunnleggende noen ganger, uansett på hvilket område vi er. Men denne boken er holdt på et elementærnivå som alle praktiserende jurister bør beherske.

Det var et mål å holde denne boken innenfor en ramme på 200 tekstsider. Det lyktes jeg ikke helt med. Det er ca 230 tekstsider om vi ser bort fra innholdsfortegnelse, registre mm. Jeg tror likevel at den ikke er mer omfattende enn at man kommer gjennom det hele på en god måte i løpet av ca to og en halv uke.

Jeg har villet skrive en bok som møter begynnerstudenter der de fleste er, hvilket vil si at de kan lite eller ingen ting om jus, og at juridisk metode og juridisk tenkemåte er ukjent for de fleste. Det er ikke bare en introduksjon til kjøpsrett. Det som leser kjøpsrett tidlig i studiet skal ikke bare lære kjøpsrett. Kjøpsretten er deres vei inn i jusen, og en deres første møte med juridisk metode og juridisk tenkemåte. Jeg har villet skrive en slik lærebok som jeg skulle ønske fantes den gangen jeg selv begynte å studere, for rundt 50 år siden. Jeg er ikke den rette til å vurdere om jeg har lykkes.

Støtt din bokhandler og kjøp boken der du pleier å kjøpe bøker, eller bestill den fra CappelenDamm.