Sykkelpolitikk, Trafikkregler

Hva er galt med HR-2020-1723-A Mosseveidommen? Høyesteretts dom

Leave a comment

Hva er galt med Mosseveidommen

Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.

Da har vi kommet til den endelige avgjørelsen i Høyesterett.

Syklistforeningen og Norges Cykleforbund gikk inn som partshjelpere, og saken ble anket til Høyesterett. Det hender at noen går inn som parthjelper i saker de mener at prinsipiell interesse for interesser de representerer, og det betyr i praksis at de gjerne tar ansvaret for å føre saken, og ikke minst for kostnadene ved å føre saken. Syklistforeningen og Norges Cykleforbund hadde engasjert John Christian Elden til å føre saken for Høyesterett. Den som skal føre en sak for Høyesterett må ha møterett for Høyesterett, hvilket vil si at hen må ha ført noen prøvesaker og har fått godkjent disse. John Christian Elden er en av våre fremste og mest erfarne strafferettsadvokater. Jeg håper at jeg aldri vil få behov for en forsvarer i en straffesak. Men skulle så skje, ville John Christian Elden vært høyt oppe på listen over advokater jeg ville ha ønsket.

Jeg starter med å si litt om Høyesterett. Jeg kjenner ikke det indre liv i Høyesterett særlig godt. Vanligvis er det fem dommere som deltar i behandlingen av en sak, de saker som behandles i avdeling. Det er en viss rotasjon mellom dommerne, og det er en form for tilfeldighetsprinsipp som avgjør hvilke dommere som behandler de ulike sakene, uten at jeg kjenner detaljene i dette. Den av de fem dommerne som har lengst ansiennitet administrer saken og leder forhandlingene. Hvis justitiarius (Høyesteretts leder) deltar i behandlingen, administerer alltid justitiarius, uavhengig av ansiennitet. Mosseveisaken ble administrert av justitiarius Toril Øie.

Her går jeg over til å gjengi (etter hukommelsen) det jeg har blitt fortalt av høyesterettsdommere som selvfølgelig kjenner Høyesteretts indre liv langt bedre enn hva jeg gjør. Kort tid etter hovedforhandlingene holdes den første domskonferansen, eller rådslaging som det heter i Høyesteretts sjargong. Denne ledes av administrator, og administrator gjennomgår saken og kommer gjerne med sitt syn på hvordan saken bør løses. Etter dette gis, etter det jeg forstår, dommerne ordet i bestemt rekkefølge. Jeg lurer på om det ikke er slik at den dommeren som har kortest ansiennitet får ordet først, og så går det i omvendt ansiennitetsrekkefølge. Men akkurat her er jeg usikker. I denne rådslagingen utpeker administrator den som skal være førstvoterende, og altså skrive utkast til en dom. Også her er det en form for rotasjonordning som jeg ikke kjenner detaljene i.

Før dom blir avsagt er det flere rådslaginger, hvor man diskuterer utkast til dom, avklarer om noen vil ta dissens, eventuel justerer utkastet slik at man “i hovedsak og i resultat” kan enes om dommen.

Dommerne gir personlige vota. Førstvoterende gir et referat av det som har skjedd før dommen kommer til Høyesterett, og gjengir partenes anførsler. Det er alltid ankende parts anførsler som gjengis først. Så kommer gjerne de magiske ordene som “jeg har kommet til”, “mitt syn på saken”, eller noe tilsvarende. Her kommer dommerens vurderinger. Det kan være lett å gjøre den feil at man fester seg ved en god formulering i referatet fra partenes anførsler. Men det er altså referat fra partenes anførsler, og ikke rettens vurderinger.

Hvis annenvoterende er i hovedsak enig med førstvoterende, er dennes votum gjerne “I det vesentlige og resultat enig med førstvoterende dommer NN”. Og det betyr akkurat det: Annenvoterende er enig i resultatet, og i hovedsak enig i begrunnelsen. Hvis annenvoterende eller en senerevoterende er uenig med førstvoterende, vil denne dommeren skrive et disenterende votum. Man kan ha dissens om resultatet, men også om begrunnelsen. Senerevoterende vil da si seg enige med den ene eller den andre av dommerne. Det er flertallet som avgjør, og selve dommen er den konklusjonen som flertallet er enige om. I en enstemmig dom vil tredje, fjerde og femtevoterende bare si “Likeså”, som betyr at de er enige med foregående dommers votum. Mosseveidommen var enstemmig, så vi går ikke videre om dissenser.

Administator voterer alltid til slutt. I en enstemmig dom vil administators votum som regel bare være “likeså”. Av dette kan man lett forledes til å tro at administrator, som siste voterende, har liten innflytelse på dommen. Det er ifølge mine kilder helt feil. Gjennom sin gjennomgang under første rådslaging har administrator meget stor innflytelse på hvordan dommen blir. Hvordan rådslagingene var i Mosseveisaken, vet jeg ikke. Borgar Høgetveit Berg var førstvoterende, og skrev den dommen som fikk enstemmig tilslutning fra de øvrige dommerne. Dermed så blir han målskiven for all min kritikk mot dommen, uten at jeg vet hvor stor del av ansvaret som egentlig bør tilskrives administrator, justitiarius Toril Øie. Uansett er alle de fem dommerne som deltok medansvarlige for resultatet. Hvis de ikke hadde vært enige, kunne de ha dissentert.

Det første avsnittet i en høyesterettsdom, eller som i dette tilfellet avsnitt 2, hvor førstvoterende forsøker å sammenfatte hva saken dreier seg om, helst i en enkelt setning:

“Saka gjeld spørsmål om sykling i kollektivfelt på E18 ut av Oslo i rushtida var brot på vegtrafikklova § 3 om at alle skal ferdast omsynsfullt, slik at annan trafikk ikkje unødig blir hindra eller forstyrra.”

Egentlig er dette en dårlig sammenfatning, for også her hopper førstvoterende over det prinsipielle spørsmålet som han senere avfeier, om kravet til klar lovhjemmel for å kunne idømme straff. Førstvoterende signaliserer allerede her at han ikke vil behandle det viktigste spørsmålet. Så man kan si at i denne dommen snubler førstvoterende på hoppkanten. I avsnitt 8 gjengir førstvoterende ankegrunnlaget:

“A har anka dommen til Høgsterett. Anken gjeld lovbruken under skuldspørsmålet. Syklistenes Landsforening og Norges Cykleforbund har erklært partshjelp til støtte for A. A og partshjelparane har sett fram påstand om at A blir frifunnen. Det er gjort gjeldande at den forstyrringa A eventuelt har skapt, ikkje er unødig, og at domfelling uansett vil vera i strid med lovkravet i Grunnlova § 96 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 7. Partshjelparane har kravd sakskostnader. Påtalemakta har sett fram påstand om at anken blir forkasta.”

Her fremgår det med all mulig tydelighet at lovskravet i grl § 96 og menneskerettskonvensjonen art 7 er anført, i motsetning til i tingrettens og lagmannsrettens dommer.

Som nevnt er det ingen bevisføring i Høyesterett. De bygger på det faktum som er beskrevet i lagmannsrettens dom og ellers i sakens dokumenter. Allerede i faktabeskrivelsen i avsnitt 9, snubler førstvoterende.

“Den aktuelle delen av E18 – Mosseveien – søraustover ut frå Oslo har eit vanleg køyrefelt og eit kollektivfelt. Fartsgrensa er 60 km/t. Vegen går i ein slak nedoverbakke mot lyskrysset til Ormsundveien. Frå krysset held E18 fram i ein slak oppoverbakke, forbi ein YX-bensinstasjon på høgre sida av vegen. Eit stykke etter bensinstasjonen flatar vegen ut. Nokre hundre meter lenger framme, rett før avkøyringa til Ulvøya, sluttar kollektivfeltet ved at det blir fletta saman med den vanlege køyrefeltet. Kollektivfeltet på den aktuelle strekninga er utan vegskulder. Dersom ein syklist syklar i kollektivfeltet, kan bussar ikkje passere utan å nytte det ordinære køyrefeltet til venstre.”

Syklisten syklet ikke den strekningen mellom bensinstasjonen og Ulvøykrkysset. Som nevnt i gjennomgangen av tingrettens dom, er forsøk på brudd på vegtrafikkloven ikke straffbart. Så det som må bedømmes er hendelsesforløpet fram til han ble stanset av politibetjenten. Langs den strekning er det fortau langs E18.

Om forholdet mellom vtrl § 3 og trafikkreglene § 5 nr 2, skriver førstvoterende i avsnitt 17:

“Grunnregelen i vegtrafikklova § 3 gjeld likevel også for syklistar i kollektivfelt – og for alle andre trafikantar. Regelen rettar seg mot alle og er unntaksfri. Retten til å ferdast i kollektivfelt, uansett framkomstmiddel, gjeld såleis mellom anna på dei vilkåra som fylgjer av vegtrafikklova § 3 fyrste ledd.”

Realiteten i førstvoterendes votum er at han mener at dette gjelder for syklende, ikke for f.eks. elbilister. De kan åpenbart fritt bruke kollektivfeltet og hindre de som kollektivfeltet er til for: Kollektivtrafikken. Også for Høyesterett gjelder at bilister er trafikkens Brahminere, mens gående og syklende er trafikkens pariakaste som bare må underordne seg Brahminerne.

I avsnitt 19 gjengir førstvoterende fra en lovkommentaren som også lagmannsretten sitere fra:

«Med hindring tenker man på det tilfellet at en trafikant direkte kommer i vegen for en annen trafikant, slik at denne ikke kommer frem eller må stanse. Hindring er en kvalifisert form for forstyrrelse. Med forstyrrelse sikter man til de tilfeller hvor andre trafikanter blir nødt til å manøvrere annerledes enn de ellers ville ha gjort for å unngå å komme opp i en faresituasjon. Eksempler på at annen trafikk blir ‘forstyrret’ har man når en trafikant tvinger en annen til unnamanøver eller til å redusere hastigheten. I utgangspunktet vil enhver tvungen hastighetsreduksjon eller endret manøvrering innebære at kravet om ‘forstyrret’ er oppfylt.»

I dette tilfellet måtte andre trafikanter kanskje bremse opp litt, med den konsekvens at noen busser og bilister kanskje kom noen sekunder senere fram til det stedet hvor trafikken uansett stanset opp før kollektivfeltet opphører og trafikken må flette. Hvis dette skal regnes som en “kvalifisert form for forstyrrelse” må man være særdeles medfølende med pinglete bilister som føler seg krenket.

Førstvoterende gjengir lagmannsretten i avsnitt 22, og skriver:

“Lagmannsretten har lagt til grunn at «bilene og bussene som lå bak A ble ‘tvunget’ til å manøvrere annerledes enn de ellers ville ha gjort». Trafikantane bak A vart altså hindra i å koma opp i ynskt lovleg fart, og det oppstod kø. Dette er klart ei forstyrring etter lova.”

Tenk, de måtte redusere farten i noen sekunder. Stakkars krenkede bilister som blir forstyrret på den måten. Det er godt at indoktrinerte bilhoder i domstolene, helt opp til Høyesterett stiller seg ensidig og ukritisk på bilistenes side mot disse farlige syklistene.

Også Høyesterett viser en overraskende sykkelfiendtlighet når de tuller med at man må vurdere alternative, og i praksis helt ubrukelige ruter.

“For spørsmålet om A «unødig» forstyrra trafikken, må forstyrringa av trafikken vurderast opp mot ulempene A ville få ved ikkje å kunne sykle den aktuelle strekninga på E18 på det aktuelle tidspunktet.”

Bilhodet stikker seg også fram i avsnitt 27:

“A hadde alternative ruter tilgjengeleg. Han kunne mellom anna sykla på gang- og sykkelvegen frå Ormsundveien til Ulvøybrua. Sykkelvegen har nokre svært smale parti, og det er fleire inn- og utkøyringar langs traseen. A ville tvillaust ikkje kunne halde den same farten og ville difor bruke noko lengre tid på å sykle denne alternative ruta, særleg i rushtrafikken, når det er mange andre syklistar og fotgjengarar der.”

Av hensyn til de hellige bilistene må folk som sykler velge en elendig utformet omvei. Det er kanskje ikke overraskende. Det er dette som har gjennomsyret norsk samferdselspolitikk i mange tiår. Man bygger nye veier for bilistene. Folk som sykler må i beste fall holde seg på de dårlige restene som er igjen av de gamle, ofte rasfarlige og ikke vedlikeholdte veiene. Eller det er ganske enkelt forbudt å sykle. Så på en måte slutter Høyesterett her seg til den sykkelfiendtlige, norske samferdselspolitikken.

Det avsnittet som virkelig gjør dommen til en skandale, er avsnitt 29, hvor det står:

“Etter mitt syn reiser korkje tolkinga eller bruken av vegtrafikklova § 3 i dette tilfellet nokon tvil som gjev grunn til å drøfte om lovkravet i Grunnlova § 96 og EMK artikkel 7 er overhalde.”

Førstvoterende avfeier det grunnleggende rettssikkerhetsprinsippet om at det skal være en klar lovhjemmel for å kunne idømme straff, uten en gang å gjøre et forsøk på å begrunne standpunktet. Det førstvoterende i realiteten sier her, er at han ikke gidder å vurdere spørsmålet. Å avfeie spørsmålet ved å si at det ikke er tvil uten noe forsøk på begrunnelse, er en falitterklæring.

Hvis det hadde blitt gitt en eksamensoppgave med spørsmål om å kunne vurdere kravet om klar lovhjemmel i et tilfelle hvor en person følger den eneste klare handlingsnormen, mot en løst formulert “snill og grei” bestemmelse, en student hadde avfeid problemstillingen på denne måten, og jeg hadde vært sensor,da hadde det vært en åpenbar styrk. Kanskje kan dommen brukes som undervisningseksempel for å illustrere at også høyesterettsdommere kan “gå på trynet” når de i det minste burde ha forsøkt å begrunne et resultat.

Det er ikke mulig å anke Høyesteretts dommer videre. Hvis det hadde vært mulig, burde denne dommen ha vært opphevet på grunn av mangelfulle domsgrunner. Som jeg har sagt ganske mange ganger: Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at Høyesterett kunne ha kommet til en slik konklusjon, og at de ikke en gang ville ha gjort et forsøk på å begrunne standpunktet. Min tillit til Høyesterett som institusjon generelt, og til de fem dommerne som avsa denne dommen spesielt, ble betydelig svekket ved denne avgjørelsen. Tilliten er fortsatt ikke gjenopprettet.

Men denne dommen gjorde Høyesterett folk som sykler rettsløse. Når vi risikerer straff for å følge trafikkreglene, hva blir da det neste? Skal vi risikere å bli straffet for ikke å ville vike for bilister som har vikeplikt? Vikeplitkreglene står også i trafikkreglene, og de må etter Høyesteretts “logikk” i denne saken også prøves mot vtrl § 3. Hindret det den hellige biltrafikken at man faktisk valgte å holde på sin rett etter trafikkreglene? Hva med gående som velger å krysse veien i et gangfelt, kan de også bli straffet for å hindre den hellige biltrafikken? Det er ikke lenger mulig å gi svar på slike spørsmål. Høyesterett har beveget seg ut på et skråplan, og vi aner ikke hvor det vil ende.

Jeg har flere ganger karakterisert en del av aktørene i denne saken for indoktrinerte bilhoder. At det gjelder politiet, de fleste journalister og redaktører, samt dommere ved lavere domstoler, har vi visst lenge. Men fram til den 3. september 2020 hadde jeg litt høyere tanker om Høyesterett. De som lurer på hvorfor jeg karakteriserer dem som indoktrinerte, bør spandere 19 minutter og 33 sekunder på denne videoen:

 

Mine kommentarer til Mosseveidommen HR-2020-1723-A

Hva er galt med Mosseveidommen

Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.

Noen andre kommentarer til dommen
Denne gjelder ikke straffesaken, men på en måte det samme saksforholdet:

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.