Sykkelpolitikk, Trafikkregler

Hva er galt med HR-2020-1723-A Mosseveidommen? Innledning

Leave a comment

Hva er galt med Mosseveidommen

Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.

Jeg kommer ikke til å gi meg med Mosseveidommen før skadevirkningene er reparert. Jeg har liten tro på at det vil komme opp en ny sak for Høyesterett hvor det påstås at dommen er feil. Da må først en person bøtlegges for å sykle i kollektivfelt, vedkommende må nekte å vedta forelegget, og saken må gå helt til Høyesterett. Det er mange grunner til at det er lite sannsynlig, uten at jeg går nærmere inn på det.

Skaden må derfor rettes opp av en samferdselsminister som rydder opp i trafikkreglene, og i den sammenhengen gjør det klart at det er alvorlig ment når reglene sier at det er tillatt å sykle i kollektivfelt. Dessverre er ingen samferdselsministre som er særlig opptatt av at det skal være mulig å sykle. Det sitter langt inne å si det, men jeg tror faktisk at den samferdselsministeren som i moderne tid har vært mest opptatt av sykkel, er FrPs Ketil Solvik-Olsen. Men han var heller ikke noen sykkelpolitiker, så det sier egentlig mest om hvor lite andre samferdselsministre har brydd seg om sykkel. Knut Arild Hareide var opptatt av sykkel så lenge han var stortingsrepresentant. Men da han ble samferdselsminister glemte han sykkelen, og ble bare opptatt av å bygge motorvei. Samferdselsminister Knut Arild Hareide hadde helt glemt de spørsmålene som tidligere stortingsrepresentant Knut Arild Hareide hadde stilt til tidligere samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa.

En viktig presisering når det gjelder kjernen i saken. Det er ikke et spørsmål om det å sykle i kollektivfeltet var det beste veivalget. Strekningen er ikke en del av min daglige pendlerrute, og jeg sykler ikke der ofte. De gangene jeg sykler der, foretrekker jeg den temmelig ubrukelige gangveien forbi stedet. Men han som syklet i kollektivfeltet er en mye sprekere syklist enn hva jeg er. Av lagmannsrettens dom fremkommer det at han, etter å ha måttet redusere farten ved Ormøykrysset var oppe i 32 km/t på toppen av bakken forbi bensinstasjonen. Til de som bare er vant til å oppleve verden fra innsiden av en bil, nevner jeg at selv ganske slake motbakker kan være veldig merkbare når man sykler. Selv kommer jeg kanskje opp i 30 km/t på flatene med en rask sykkel, men er ikke i nærheten av noe slikt når det går oppover. Spørsmålet er ikke hva han kunne eller burde ha valgt, men om han kunne straffes for det valget han tok. Det er et helt annet spørsmål.

Jeg har valgt å gå gjennom dommene fra samtlige tre rettsinstanser. Tingrettens dom er ganske dårlig skrevet. Det henger antageligvis sammen med at den er skrevet av fagdommeren, som ble nedstemt av lekdommerne. Hun hadde neppe noe ønske om å skrive noen overbevisende begrunnelse for hvorfor syklisten burde bli frikjent. Lagmannsrettens dom er mye bedre skrevet, selv om jeg er uenig i resultatet. Ikke minst er selve hendelsesforløpet langt mer ryddig beskrevet i den dommen. Selv om faktabeskrivelsen er ryddig, er den juridisk svak. Det er også faktabeskrivelsen i denne domme Høyesterett har bygget sin dom på. Høyesteretts dom er usedvanlig svak til å være en høyesterettsdom, men når det gjelder det rettslige er det likevel denne som er avgjørende.

Jeg har ikke for vane å kåre den beste eller den verste på noen områder. Til det er det ofte for mange kandidater og konkurransen er for jevn. Men at Mosseveidommen er blant de verste høyesterettsdommene jeg har lest, er det ingen tvil om. Det er mye vi kan være uenige om i jusen, og som det ikke er vanskelig å akseptere at vi er uenige om. Det som plasserer Mosseveidommen blant de verste, er at Høyesterett avfeide grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, uten en gang å gjøre et forsøk på å begrunne standpunktet. At Høyesterett skulle finne på å dømme noen til straff for å ha gjort noe som uttrykkelig er tillatt, det hadde jeg ikke i min villeste fantasi klart å forestille meg. Dette klarhetsprinsippet har jeg kommentert i en artikkel i Lov og Rett 2023 Side 70–72.

Det som gjør at jeg ikke nøler med å betegne Høyesteretts dom i denne saken som en skandale, at de bare avfeide et et helt grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp som at man ikke kan dømmes uten at det finnes en klar lovhjemmel som gjør forholdet straffbart, kom ikke opp før saken ble behandlet i Høyseterett. At spørsmålet ikke kom opp for tingretten og lagmannsretten, er nok noe som forsvareren i de sakene må ta ansvaret for. I all (u)beskjedenhet må jeg nevne at jeg pekte på dette allerede etter at saken var prosedert for tingretten, men før dom var avsagt. Jeg gikk ikke da så grundig inn i de spørsmålene som jeg har gjort siden. Spørsmålet burde i alle fall ha vært tatt opp da saken ble behandlet i lagmannsretten.

Elementært om gangen i en straffesak

Først litt elementært om gangen i en straffesak. I utgangspunktet kan hvem som helst anmelde hvem som helst for hva som helst. Man kan riktignok straffes for falsk anmeldelse. Men det skal mye til. Jeg går ikke inn i detaljer her. Det er i prinsippet ingen forskjell mellom om det er en politibetjent eller en vanlig borger som anmelder. Men det er veldig “i prinsippet”. Jeg tror nok ikke politifolk pleier å komme med like meningsløse anmeldelser som tidligere justisminister fra FrP Per Willy Amundsen. Men også politifolk kan komme med grunnløse anmeldelser. Og grunnløse anmeldelser fra folk innen politi og påtalemyndighet blir prioritert høyt av politiet. Det er dessuten ganske åpenbart at politiet prioriterer anmeldelser mot folk som sykler, uansett hvor bagatellmessige og meningsløse de er, noe Mosseveisaken er et eksempel på. Jeg kan også nevne den saken som fikk meg til å hente fram Mosseveisaken på nytt denne gangen: Da politiet slo alarm fordi en person syklet på et sted det kanskje ikke er tillatt å sykle (beskrivelsen av saken er litt uklar).

Om bilister anmeldes for å hindre syklende eller utsette syklende for alvorlig fare, så blir sakene umiddelbart henlagt. Som en kontrast til politiets katastrofealarm nå en person er observert syklende på noe som kanskje er en motorvei, henter jeg fram denne fra Jeg tar med denne fra Delveien:

“Jeg har prøvd å ringe politiet for å varsle om pågående bilkjøring på sykkelveien på Frognerstranda. Fikk kjeft for å forstyrre politiet unødig, så la de på røret.”

Det er også eksempler på at bilister med vilje har presset folk som sykler ut av veien. Saken har blitt anmeldt og hele hendelsesforløpet har vært godt dokumentert på video. Likevel henlegger politiet. Jeg har til gode å møte én person som sykler, som har opplevd at politiet har gjort noe positivt for syklende. Men jeg har tross alt ikke snakket med alle som sykler, og garanterer ikke på noen måte at mitt uvalg er representativt. Det norske politiet er en sykkelfiendtlig etat.

Jeg tar med at en gang jeg deltok i “God morgen Norge” på TV2, jeg tror det gjaldt en sak om sykkel, jeg er ikke sikker, var den ene av programlederne ekstra kraftig sminket. Det var for å skjule blåmerker hun hadde fått etter å ha blitt presset ut av veien av en bilist, mens hun syklet i Sørkedalen. Om det ble anmeldt, vet jeg ikke.

Når politiet mottar en anmeldelse skal de vurdere to spørsmål. De skal for det første vurdere om det forhold anmeldelsen gjelder er straffbart. Hvis forholdet ikke er straffbart, skal saken henlegges som “intet straffbart forhold”. Det er fortsatt mange som anmelder noen for ærekrenkelser, som ikke lenger er straffbart. Men også her verner politiet og påtalemyndigheten sine egne og prøver seg med krenkelse av privatliv eller særlig plagsom adferd, hvis det er en av deres egne som føler seg krenket.

Som jeg vil komme tilbake til, mener jeg at Mosseveisaken burde ha vært henlagt som intet straffbart forhold. Men det går åpenbart mye prestisje i saken når det er en politibetjent som anmelder, særlig når en person som sykler anmeldes for å ha hindret de for politiet så hellige bilistene. Da er det ikke så farlig med de rettslige vurderingene.

Hvis det gjelder et straffbart forhold, skal de vurdere om de har tilstrekkelig bevis for at den anmeldte har utført den straffbare handlingen. De skal både kunne bevise den objektive hendelsen, og den subjektive skylden. I Mosseveisaken skulle politiet ha vurdert om vedkommende som syklet

  • så det kunne oppstå fare
  • så det kunne voldes skade
  • slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

Til de siste skal vi merke oss at det ikke er tilstrekkelig om annen trafikk ble hindret eller forstyrret, den skal ha blitt unødig hindret eller forstyrret.

Min vurdering er at det ikke kunne voldes skade, og at det ikke kunne oppstå fare. I alle fall ikke fare for andre enn vedkommende syklist selv. Selv om bilorganisasjoner som “Trygg Trafikk” stadig forsøker å overbevise oss om at det er farlig å sykle, så er vanlig hverdagssykling ganske ufarlig, med mindre man blir påkjørt av en bilist som ikke overholder vikeplikt, eller blir overkjørt at en lastebilsjåfør som svinger til høyre uten å se seg for (og dermed også bryter vikeplikten). Det er bilistene, ikke syklistene som utgjør en fare i trafikken. Men noen syklister har risikoadferd, og utsetter da bare seg selv for risiko. Man blir ikke straffet for å utsette seg selv for risiko. I så fall burde mye risikoaktivitet ha blitt forbudt og straffbar, som f.eks. dette.

Som jeg vil komme tilbake til, ble det etter min vurdering ikke bevist at vedkommende som syklet hindret trafikken, i alle fall ikke annet enn på en bagatellmessig måte som det ikke var noen grunn til å bry seg om. Og den mulige bagatellmessige hindringen var uansett ikke unødvendig.

Hvis bilister anmeldes for å ha hindret eller utsatt syklende for fare, blir de bare rutinemessig henlagt uten noen form for vurdering. Politiet er som nevnt en sykkelfiendtlig etat, og sikkerheten til folk som sykler bryr de seg ikke om i det hele tatt.

Hvis politiet mener at de har tilstrekkelig bevis for et straffbart forhold, kan de utferdige et forelegg, altså en bot, om strafferammen for det aktuelle forholdet også omfatter at det kan straffes med bot. Det vil være en politijurist som avgjør om det skal utferdiges forelegg. I tingrettens dom står det:

“Det ble utstedt forelegg på stedet som tiltalte ikke vedtok.”

Det er en av flere åpenbare feil i den dommen. En politibetjent har ikke myndighet til å utstede forelegg på stedet, i alle fall ikke annet enn når det er snakk om forenklet forelegg, som ikke var aktuelt i denne saken. Syklingen fant sted 24. september 2018, og som det fremgår av Høyesteretts dom, ble forelegget utstedt av politimesteren i Oslo 5. oktober 2018. For ordens skyld: Det var nok ikke politimesteren personlig som utstedte dette, men en politijurist som hadde fullmakt til å utstede dette på vegne av politimesteren. Jeg var overrasket over at saken ikke ble henlagt som intet straffbart forhold allerede på dette nivået.

Et forelegg er ingen dom. Man kan vedta et forelegg, og betale boten. Eller man kan nekte å vedta boten. Da må politiet eventuelt ta ut tiltale og fremme saken for retten. Noen ganger velger folk å vedta et forelegg, selv om de mener at de ikke har gjort noe straffbart. Det kan i noen tilfeller være bedre å betale og bli ferdig med saken, enn å gå gjennom en rettssak. Det gjorde heldigvis ikke “Mosseveisyklisten”.

Påtalemyndigheten må da vurdere saken på nytt, og igjen vurdere om forholdet er straffbart og om de har tilstrekkelig gode beviser. Hvis påtalemyndigheten ikke mener at de har bevis som utover enhver rimelig tvil beviser at tiltalte er skyldig, da skal de ikke fremme saken for domstolene. En liten sidekommentar her: Når noen fra tid til annen trekker fram at påtalemyndighetene får medhold i flertallet av straffesaker, så er dette i utgangspunktet bare som det skal være. Hvis de mener at bevisene ikke er tilstrekkelige, da blir det ikke tatt ut tiltale.

Vi har muntlig behandling i domstolene og umiddelbar bevisførsel. Saken skal presenteres muntlig og bevisene legges fram i retten. Retten skal bare holde seg til det som har fremkommet i retten.

Tingretten prøver saken i første instans, og den prøver alle sider ved saken. I tingretten deltar vanligvis tre dommere: En fagdommer og to lekdommere. I noen tilståelsessaker kan saken avgjøres av en fagdommer alene, men igjen går jeg ikke ned i detaljer. I Mosseveisaken ble tiltalte frikjent i tingretten. Fagdommeren ville dømme syklisten, men ble nedstemt av de to lekdommerne som ville frikjenne.

Når en straffesak ankes, kan man anke over skyldspørsmålet og/eller straffespørsmålet. Skyldspørsmålet gjelder om man er skyldig eller ikke i det man ble dømt for, eventuelt det tiltalte ble frikjent for. Straffespørsmålet er spørsmål om straffeutmåling. Den som er dømt kan mene at hen har fått for streng straff, og påtalemyndigheten kan mene av vedkommende har fått for mild straff.

Denne saken endte med en bot på 8 500 kroner. Det er mer enn forenklet forelegg for å kjøre i sykkelvei, på fortau osv (6 200 kroner) som politiet ikke gidder å håndheve, og mer enn forenklet forelegg for å kjøre mot enveiskjøring (8 200 kroner). På det aktuelle tidspunktet var forenklet forelegg for bruk av håndholdt mobiltelefon under kjøring, noe vi vet er farlig,1700 kroner. Etter at det ble økt til 7450 kroner vegret politiet seg mot å skrive ut slike bøter, for de synes boten var for høy. (Forenklet forelegg for dette er nå 10 200 kroner) Men å gi en bot på 8 500 kroner til en syklist som i verste fall utsatte seg selv for en risiko, det hadde det indoktrinerte bilpolitiet ingen betenkeligheter med å gjøre.

Anken kan være begrunnet i lovanvendelsen og/eller i bevisbedømmelsen. Hvis det ankes over lovanvendelsen vil den som er dømt hevde at handlingen ikke omfattes av den lovbestemmelsen som er anvendt. Påtalemyndigheten på sin side kan anke hvis de mener at den påberopte bestemmelsen treffer, og at det var feil å frikjenne. Ankes det over bevisbedømmelsen vil den dømte mene at det ikke er ført bevis for den handling vedkommende er dømt for, mens påtalemyndigheten vil kunne mene at det er ført tilstrekkelig bevis i en sak hvor tiltalte er frikjent. Dette er ikke spørsmål jeg vanligvis arbeider med, så her beveger jeg meg ut på tynn is. Hvis det ikke ankes over bevisbedømmelsen vil lagmannsretten kunne basere seg på det faktum som tingretten har bygget på, slik det er beskrevet i dommen. Da er det ikke nødvendig med full bevisførsel i lagmannsretten.

Det er ikke noen automatikk i at saker som blir anket faktisk blir prøvet av lagmannsretten. Det skjer en vurdering av om saken skal tas til behandling. Lagmannsretten kan begrense saken slik at den bare behandler visse sider ved den. Lagmannsretten prøver de sider ved saken som er påanket, eventuelt som er sluppet inn til behandling i lagmannsretten. Det kan også ankes over saksbehandlingen, hvis man mener det er saksbehandlingsfeil. I lagmannsrettens avgjørelse i Mosseveisaken, står det:

“Oslo statsadvokatembeter har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder
bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Den er henvist til
ankeforhandling for så vidt gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.”

At saken er henvist “for så vidt gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet” betyr at lagmannsretten skulle behandle bevisbedømmelsen, men ikke lovanvendelsen. Dette er ikke noe jeg vanligvis arbeider med, så jeg er på litt tynn is. Det er vanskelig å se at man i en sak som dette skal kunne behandle bevisbedømmelsen uten også å behandle lovanvendelsen. Det kommer jeg tilbake til når jeg kommer til lagmannsrettens dom.

Hvis saken ankes til Høyesterett, blir anken først vurdert av Høyesteretts ankeutvalg, hvor det deltar tre dommere. Ankeutvalget avgjør om saken skal behandles av Høyesterett, og eventuelt om anken skal begrenses til visse spørsmål. Høyesterett tar kun stilling til det rettslige. I Høyesterett er det ingen bevisføring. Man kan derfor ikke anke til Høyesterett over bevisbedømmelsen. De bygger på faktum slik det er beskrevet i lagmannsrettens dom. Hvis faktum er utilfredsstillende beskrevet, kan man anke over manglfulle domsgrunner. Man kan også anke over saksbehandlingen. Partene møter ikke i Høyesterett, kun advokatene. Partene kan selvfølgelig være publikum, men deltar ikke i selve behandlingen. Man kan også anke over straffutmålingen.

Hvis Høyesterett forkaster anken, som de gjorde i Mosseveisaken, blir lagmannsrettens dom stående. Hvis anken tas til følge, kan de noen ganger avsi ny dom, eller de kan oppheve dommen og sende den tilbake til lagmannsretten. Da det ikke er bevisførsel for Høyesterett, vil de i mange tilfeller ikke ha tilstrekkelig grunnlag for å avsi ny dom. Dette vil ofte være situasjonen hvis tiltalte er frikjent i lagmannsretten, og Høyesterett opphever domme. Uten ny bevisførsel vil Høyesterett ikke ha tilstrekkelig grunnlag for å avsi ny dom. Da vil saken typisk bli sendt tilbake til lagmannsretten, som må behandle saken på nytt og avsi en ny dom basert på den rettslige forståelsen som Høyesterett har lagt til grunn. En dom fra Høyesterett kan ikke ankes videre.

Jeg fulgte Mosseveisaken fra begynnelse til slutt: Fra syklisten ble stoppet på Mosseveien, via forelegget (boten) han fikk, og jeg var til stede under hovedforhandlingene i samtlige tre rettsinstanser. Jeg har møtt denne syklisten noen ganger i forbindelse med behandlingen av denne saken, men bortsett fra det kjenner jeg ham ikke. Det er mye man kan være uenige om i rettslige vurderinger, f.eks. om syklisten hindret biltrafikken, og om hindringen var unødvendig. Jeg mener at resultatet også av disse grunner er uholdbart, men det er ikke først og fremt det som får meg til å reagere så sterkt mot dommen. Det verste er at samtlige domstoler uten noe forsøk på begrunnelse tilsidesatte helt grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, som at det skal være klar lovhjemmel for å kunne dømme noen til straff. Dommen strider både mot Grunnloven og menneskerettighetene. Det er utilgivelig. Her er det ikke rom for noen uenighet. Det er dette som gjør saken til en skandale, og gjør at den til en av de aller verste høysterettsdommene.

Jeg har flere ganger karakterisert en del av aktørene i denne saken for indoktrinerte bilhoder. De som lurer på det bør spandere 19 minutter og 33 sekunder på denne videoen:Jeg har flere ganger karakterisert en del av aktørene i denne saken for indoktrinerte bilhoder. At det gjelder politiet, de fleste journalister og redaktører, samt dommere ved lavere domstoler, har vi visst lenge. Men fram til den 3. september 2020 hadde jeg litt høyere tanker om Høyesterett. De som lurer på det bør spandere 19 minutter og 33 sekunder på denne videoen:

 

Mine kommentarer til Mosseveidommen HR-2020-1723-A

Hva er galt med Mosseveidommen

Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.

Noen andre kommentarer til dommen
Denne gjelder ikke straffesaken, men på en måte det samme saksforholdet:

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.