Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.
“Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Oslo er han satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av
Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3 første ledd for å ha overtrådt bestemmelsen om at enhver skal ferdes hensynsfullt og væreaktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Grunnlag: Mandag 24. september 2018 ca. kl. 16.30 på E18 Mosseveien mellom Ormsundveien og Ulvøya var han ikke tilstrekkelig hensynsfull, aktpågivende og varsom, idet han syklet i kollektivfeltet til tross for at trafikken på stedet ikke tillot dette. Han holdt lavere hastighet enn det som var skiltet fartsgrense på stedet. Som følge av syklingen fortettet trafikken seg og det oppstod kø bak ham, og han hindret således trafikkflyten på stedet. I tillegg fremkalte han potensielt trafikkfarlige situasjoner for seg selv.”
Jeg tror ikke at jeg har lest selve forelegget, i alle fall har jeg det ikke for hånden og husker i alle fall ikke detaljer. Så jeg må holde meg til det som er gjengitt i dommene. At politiet driter seg ut ved å skrive at “han holdt lavere hastighet enn det som var skiltet fartsgrense på stedet”, som om skiltet fartsgrense er en slags påbudt minstefart, overrasker ikke. Men at ingen av rettsinstansene som prøvde saken sa at dette var et helt uholdbart standpunkt, det er i beste fall svakt og overraskende. Jeg kommer tilbake til det senere.
Det er nærmest pinlig å måtte minne påtalemyndigheten og domstolene om at en fartsgrense ikke er en fart som skal holdes. Jeg viser her til vtrl § 6, første ledd:
“Fører av kjøretøy skal avpasse farten etter sted, føre-, sikt- og trafikkforholdene slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes ulempe for andre, og slik at annen trafikk blir minst mulig hindret eller forstyrret. Føreren skal alltid ha fullt herredømme over kjøretøyet.”
Trafikkforholdene omfatter selvfølgelig trafikkforholdene, f.eks. andre trafikanter som ferdes på veien, bl.a. at folk som sykler. Man her har de forutsatt av veien er forbeholdt bilister, hvilket er feil.
Dessverre hadde man tillatt elbilister å kjøre i kollektivfeltet, noe det heldigvis er en midlertidig slutt på i Oslo og Akershus. Måtte de aldri igjen slippe til der, slik at de igjen kan hindre kollektivtrafikken. Det er selvfølgelig utenkelig for indoktrinerte bilhoder som anser bilkø for noe “naturlig” at trafikkens brahminere, bilistene, ikke skal prioriteres foran gående og syklende i pariakasten. At deres rett står likestilt i den samme paragrafen i trafikkreglene, og har akkurat den samme retten til å bruke kollektivfeltet, kan man ikke få seg til å akseptere. Heller ikke at det er alle elbilistene som lager kø i kollektivfeltene, og at det ikke er en enslig syklist som er problemet. Som nevnt i innledningen, er tingrettens dom ganske dårlig skrevet. Jeg antar at det henger sammen med at den er skrevet av fagdommeren, som ønsket å dømme syklisten, men som ble nedstemt av lekdommerne. Hun har vel ikke hatt noe ønske om å skrive en overbevisende begrunnelse for flertallets standpunkt.
Noen kommentarer til denne, som jeg nok vil komme tilbake til: At trafikken på stedet ikke tillot at han syklet, er basert på bilistforståelsen av trafikk, som politiet er sterk tilhenger av: Trafikk er biltrafikk, og alle andre skal underordne seg bilen. Vi kan starte med Vi kan starte med trafikkreglene § 5 nr 2.
“Kjøring i kollektivfelt og sambruksfelt er bare tillatt som angitt på offentlig trafikkskilt. Likevel kan elektrisk eller hydrogendrevet motorvogn, tohjuls motorsykkel uten sidevogn, tohjuls moped, sykkel, liten elektrisk motorvogn eller uniformert utrykningskjøretøy nytte slike felt.”
Bestemmelsen er klokkeklar: det er tillatt å sykle i kollektivfelt. Det er ikke noen betingelser for denne retten, slik vi finner i trafikkreglene § 18 nr 3 om sykling på fortau og gangveier:
“Sykling på gangveg, fortau eller i gangfelt er tillatt når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående. Slik sykling må ved passering av gående skje i god avstand, i tilnærmet gangfart og uansett med en fart ikke over 6 km i timen.”
At mange kjører ståmopeder på fortau i ganske høy hastighet uten å ta hensyn til gående, er ikke noe som politiet gidder å bry seg med. Det går tross alt bare utover gående, som for politiet er verdiløse.
Jeg henter her fram en noe som Statens vegvesen skrev om dette. Dessverre er Statens vegvesen dårlige til å vedlikeholde sine nettsider, slik at eldre saker ofte forsvinner. Jeg må derfor sitere dette etter en kommentar hvor jeg siterte vegvesenet.
“I en opphetet debatt mellom syklister og bilister minner Statens vegvesen om Vegtrafikkloven § 3 som slår fast at trafikanter skal vise hensyn og være aktpågivende slik at det ikke oppstår fare eller voldes skade. [13.05.2011]
Syklister er per definisjon kjørende. Gang- og sykkelveger er dimensjonert for hastigheter opp mot 20 km/t. Syklister som holder et moderat tempo kan med fordel sykle her.
Syklister som har stor fart bør velge vegbanen. Som syklist bør du vise smidighet og slippe bilister forbi. Bilister bør holde god avstand til syklistene.
– Det er viktig å spille hverandre gode. Defensiv kjøring inviterer til samspill, mens aggressiv kjøring kan føre til konflikter og det er ingen tjent med, sier sykkelkoordinator i Statens vegvesen, Henrik Duus.”
Dette så politiet og påtalemyndigheten, fagdommer i tingretten, lagmannsretten og Høyesterett bort fra. Eller de mente åpenbart at man kan straffes for å gjøre det som er uttrykkelig tillatt etter trafikkreglene. At det stilles krav til klar lovhjemmel for å kunne idømme straff, er åpenbart bagateller som tingrettsdommeren ikke seg noen grunn til å bry seg om. Jeg kommer tilbake til dette når jeg kommer til Høyesteretts dom. Jeg husker ikke om kravet om klar lovhjemmel etter Grl § 96 og menneskerettskonvensjonen art 7 ble nevnt under behandlingen i tingretten. Det er i alle fall ikke nevnt i dommen.
Faktagrunnlaget som dommen bygger på er syltynt, og knapt nok dokumentert. Tingretten skriver om utgangspunktet for bevisvurderingen, og på dette punktet er tingretten enstemmig:
“Ved vurderingen av skyldspørsmålet bygger retten på de bevis som er ført under hovedforhandlingen. Det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden, og beviskravet skal håndheves strengt, jf. Rt-1998-1945. For domfellelse kreves at det etter en samlet vurdering av bevisene finnes sikkert at tiltalte har gjort det han er tiltalt for, og at han har utvist nødvendig skyld. Enhver rimelig og fornuftig tvil om bevisresultatet skal komme tiltalte til gode. Bevisbedømmelsen skal foretas på grunnlag av en helhetsvurdering av flere momenter som hver for seg kan ha ulik bevisstyrke. Tvil knyttet til ett moment i bevisvurderingen er ikke til hinder for domfellelse, så lenge det etter en samlet vurdering av momentene ikke er rimelig tvil om konklusjonen, jf. Rt-2005-1353.”
Det er et greit utgangspunkt. Det er ingen tvil om at tiltalte syklet der på det aktuelle tidspunktet. Men det er ikke straffbart. Det han var tiltalt for var at han
“ikke [var] tilstrekkelig hensynsfull, aktpågivende og varsom, idet han syklet i kollektivfeltet til tross for at trafikken på stede ikke tillot dette. Han holdt lavere hastighet enn det som var skiltet fartsgrense på stedet. Som følge av syklingen fortettet trafikken seg og det oppstod kø bak ham, og han hindret således trafikkflyten på stedet. I tillegg fremkalte han potensielt trafikkfarlige situasjoner for seg selv.”
Vurderingstemaene etter vtfl § 3 er om det
kan oppstå fare eller voldes skade, eller
om annen trafikk blir unødig hindret eller forstyrret.
Det første spørsmålet, som dommen ikke svarer på, er om trafikken på stedet ikke tillot at han syklet i kollektivfeltet. I dommen står det:
“Som følge av syklingen midt i veibanen oppstod det en kø bak ham.”
Det eneste riktige å gjøre i slike situasjoner er å legge seg midt i kjørefeltet. Legger man seg ut til høyre, inviterer man bilister til å presse seg forbi selv om det ikke er plass. Bilister tar gjerne den invitasjonen, og da blir det farlig.
Det oppstår kø bak relativt sett saktekjørende i mange situasjoner. En eventuell kortvarig forsinkelse av trafikken er ingen “unødig hindring”. Som nevnt i innledningen er hendelsesforløpet bedre beskrvet i lagmannsrettens dom, så jeg kommer tilbake til dette med hindring i gjennomgangen av den dommen.
“4. Når noen vil kjøre forbi til venstre, skal forankjørende holde så langt til høyre som mulig, og ikke øke farten. Når kjøretøyet beveger seg sakte eller tar stor plass, og vegen er uoversiktlig eller har motgående trafikk, skal føreren om nødvendig vike til høyre og sette ned farten eller stanse.”
Den er ikke nevnt i saken. Men holdningene skinner gjennom. Det disse bilistene, og nå også politiet, fagdommeren i tingretten, lagmannsretten og Høyesterett synes å overse, er er trafikkreglene § 12 nr 2 og 3, som lyder:
“2. Før forbikjøring skal kjørende forvisse seg om at a. vegen er fri for hinder på tilstrekkelig lang strekning framover, b. den forankjørende ikke har gitt tegn om forbikjøring, c. ingen bakenforkjørende har begynt å kjøre forbi ham, d. det åpenbart lar seg gjøre å komme inn i trafikkstrømmen igjen uten å forstyrre den.
3. Den som har kjørt forbi til venstre, skal svinge til høyre igjen når forbikjøringen er avsluttet uten å volde fare for eller hindre eller unødig forstyrre den forbikjørte.”
Dette gjelder selvfølgelig også når bilister vil kjøre forbi folk som sykler. Det skal være klar bane, og den som kjører forbi skal ikke hindre eller unødig forstyrre den forbikjørte. Det synes å ha festet seg en merkelig myte om at det er den som blir forbikjørt som er skyld i farlige forbikjøringer, da det kan provosere bilister med dårlig impulskontroll. Bilister som ikke klarer å vente til det blir klart er farlige, og de bør lukes ut av trafikken. Det er et privilegium, ikke en menneskerett å kunne kjøre bil.
Alt tøvet om en “smal stripe” viser at både politiet og tingrettsdommerene mener at bilister skal kunne foreta uforsvarlige forbikjøringer av folk som sykler. Å presse seg forbi folk som sykler der det ikke er plass, utsetter de som sykler for fare og er åpenbare brudd på vtrl § 3. Men politiet bryr seg ikke om sikkerheten til folk som sykler. De ofrer gjerne noen syklister for at bilister skal kunne komme litt fortere fram.
I nr 4 skal vi merke oss at føreren skal “om nødvendig vike til høyre og sette ned farten eller stanse”. Om en traktor eller bobil lager kø på en uoversiktlig vei hvor det er vanskelig å komme forbi, så skal de slippe trafikken fram. Det skal også folk som sykler, selv om det sjelden er vanskelig å kjøre forbi folk som sykler. At en MGIF-bilist tror han kan spare noen sekunder ved å presse seg forbi en person på sykkel, så er ikke det en situasjon hvor det er nødvendig å vike til høyre, osv. Det er åpenbart at det ikke ville være nødvendig å slippe køen fram på Mosseveien slik at den nådde det stedet hvor trafikken stoppet opp, noen sekunder tidligere.
I dommen står det at det var en strekning på ca 1000 meter.
“Det er på det rene at det er en smal vegskulder på ca 1000 meter det aktuelle sted som umuliggjør forbikjøring. Tiltalte syklet bare en del av strekningen, før han ble stoppet ved en bensinstasjon hvor man kan kjøre av.”
Det er feil. Fra Ormøykrysset til der syklisten ble stanset, er det ca 300 meter og det er fortau langs veien. Det var to kjørefelt, et ordinært kjørefelt og et kollektivfelt. Hva de mener med at dette umuliggjør forbikjøring, kan man bare spekulere i. Det er vanligvis upoblematisk å kjøre forbi på dette stedet. Men den tette biltrafikken gjorde det i praksis i alle fall vanskelig å skifte kjørefelt for å komme forbi. Fra politivitnets forklaring er følgende gjengitt:
“Pga liten/smal veiskulder er det ikke mulig for forbikjøring, og tiltalte hindret derfor den naturlige flyt. Det var både busser og tungtrafikk bak ham den dagen.”
Det er selvfølige ikke han som sykler sin feil at det er tett av biler i det ordinære kjørefeltet. Det er biliistene som lager kø. De står ikke i kø, de er kø som de selv er med på å lage.
På politi- og bilistvis anser denne politibetjenten åpenbart bilene som en del av naturen, som flyter “naturlig”. “Det var både busser og tungtrafikk bak ham”, hevdet politivitnet. Hvis det faktisk var riktig, burde han ha stanset tungtrafikken. For tungtrafikk har, i motsetning til syklister, ikke lov til å bruke kollektivfeltet.
Dessuten sto, om jeg husker rett, trafikken ganske stille i det ordniære kjørefeltet. Så elbilistene som ville forbi ville ikke tjene noe på å skifte kjørefelt. Jeg blir sittende med det inntrykk at både politiet og retten mener at det skulle ha vært mulig for bilistene å foreta uforsvarlige forbikjøringer ved å presse seg forbi en som sykler uten å skifte kjørefelt.
“Det er på det rene at det er en smal vegskulder på ca 1000 meter det aktuelle sted som umuliggjør forbikjøring. Tiltalte syklet bare en del av strekningen, før han ble stoppet ved en bensinstasjon hvor man kan kjøre av. Spørsmålet i saken er om tiltalte ved sin adferd har overtrådt vegtrafikkloven § 3. I det han ikke fortsatte å sykle den resterende strekningen, skal retten bare ta stilling om det var uaktsomt å sykle den strekningen han hadde tilbakelagt seg.”
Dette er feil. Den strekningen han syklet er ca 300 meter, og langs den strekningen er det fortau.
Fra der syklisten ble stanset er det ca 550 meter fram til Ulvøykrysset. Derfra er det gang- og sykkelvei, eller egentlig et fortau skiltet som gang- og sykkelvei. Fra litt etter der syklisten ble stanset og nesten fram til Ulvøykrysset er det en vegg (støyskjerm) langs veien, som gjør at det ikke er noen form for veiskulder utenfor kollektivfeltet. Syklisten ble stanset før han kom hit, så her syklet han ikke. I verste fall kunne han ha vært tiltalt for forsøk på å sykle der. Det følger av vtrl § 31 første ledd, tredje punktum at forsøk ikke er straffbart. Så hvordan det er på den strekningen han ikke syklet, kan vi se bort fra.
Retten har ikke blitt forelagt noen dokumentasjon av hvor mye trafikken eventuelt ble forsinket. Det står i alle fall ikke noe om det i dommen. Jeg har forsøkt å regne litt på det. Det kommer jeg tilbake til i gjennomgangen av lagmannsrettens dom.
Her vil jeg minne om at det aktoratet, altså påtalemyndigheten som skal før bevis for et eventuelt straffbart forhold. Det er ikke slik at tiltalte skal måtte føre bevis for at hen er uskyldig. Det hadde ikke vært vanskelig å fremskaffe data for hvor lang tid en buss i ettermiddagstrafikken bruker fra Ormøykrysset til stedet syklisten ble stoppet, og eventuelt videre til Ulvøykrysset. Videre hvor lenge bussen typisk blir stående der kollektivfeltet forsvinner og trafikken fra de to kjørefeltene må flette. Da hadde man hatt et faktisk grunnlag for å vurdere om trafikken, og jeg bryr meg bare om busser, ikke om elbilistene, ville ha blitt hindret og med hvor mye bussen ville ha blitt hindret. Hvis politiet hadde forsøkt å klarlegge dette, ville de vel ha innsett at de ikke hadde noen sak. Og den kunne de ikke ta sjansen på.
Påtalemyndighetene hadde ikke gjort noe for å få fram slike data, og derfor burde syklisten ha blitt frikjent fordi det ikke var ført noe bevis for at han hindret trafikken. Men tingrettsdommer Nini Ring hadde åpebart et sterkt ønske om å dømme denne frekke syklisten. Politivitnet kom med en del synsing om hvordan trafikken ble hindret, uten at noe ble underbygget med noen som helst form for dokumentasjon. Det var tydeligvis godt nok for tingrettsdommer Nini Ring.
Om man ikke helt avviser “følgefeil”, var det rent tøv her. Om bussen skulle bli hindret i noen sekunder, ville det bare ført til at den kom noen sekunder senere fram til flettepunktet hvor trafikken uansett stoppet opp. Som retten selv skriver, var det ikke mulig å kjøre forbi. Så når bussen kom fra til flettepunktet, ville den ha akkurat den samme plassen i køen som den hadde. Det blir ingen endring, og ingen form for følgefeil. Men tingrettsdommer Nini Ring stolte fullt og fast på politivitnets udokumenterte påstander.
Apropos følgefeil: Politivitnet hadde noen bilder som han viste fram, uten at jeg husker hva han ville vise med disse. Han fortalte at han hadde stoppet trafikken i begge retninger for å ta disse bildene. Hvis det hadde vært det minste hold i hans påstander om følgefeil, må det ha oppstått store følgefeil i begge retninger som følge av politivitnets handlinger. Så samfunnet måtte, ut fra hans tenkemåte, ha tapt manfoldig millioner på de bildene.
Uansett: Til tross for tingrettsdommer Nini Ring, så endte første runde godt og syklisten ble frikjent.
Her skilte rettens medlemmer lag. Mindretallet, fagdommer Nini Ring, ville dømme syklisten. Hun skriver:
“Mindretallet, bestående av fagdommer Nini Ring, er av den oppfatning at tiltalte ved sin adferd har skapt en unødig hindring. Mindretallet vektlegger i sin vurdering at kollektivfeltet nettopp har som formål å avlaste det vanlige kjørefeltet. Den aktuelle dagen var det stillestående kø i det ordinære kjørefeltet, mens det i utgangspunktet fløt greit i kollektivfeltet, før tiltalte ved å legge seg midt i kjørefeltet, skapte kø her. I det det er en smal veiskulder på stedet, er det ikke noen mulighet for medtrafikanter å kjøre forbi tiltalte, og han skapte en helt klar propp på strekningen. Mindretallet finner det ikke avgjørende at de som benyttet kollektivfeltet likevel måtte vente når de senere skulle flettes med det ordinære kjørefelt, da det under enhver omstendighet oppstår en rekkefølgefeil. Retten vektlegger forklaringen til vitnet XXXX som fremhever at det er på det rene at tiltalte ved sin adferd hindret trafikkflyten.”
Ja, kollektivfeltet [har] nettopp har som formål å avlaste det vanlige kjørefeltet. Derfor er det begrenset hvem som kan kjøre i dette. Jeg går igjen tilbake til Vi kan starte med trafikkreglene § 5 nr 2.
“Kjøring i kollektivfelt og sambruksfelt er bare tillatt som angitt på offentlig trafikkskilt. Likevel kan elektrisk eller hydrogendrevet motorvogn, tohjuls motorsykkel uten sidevogn, tohjuls moped, sykkel, liten elektrisk motorvogn eller uniformert utrykningskjøretøy nytte slike felt.”
Dette med “rekkefølgefeil” er udokumentert tøv.
Jeg har flere ganger karakterisert en del av aktørene i denne saken for indoktrinerte bilhoder. At det gjelder politiet, de fleste journalister og redaktører, samt dommere ved lavere domstoler, har vi visst lenge. Men fram til den 3. september 2020 hadde jeg litt høyere tanker om Høyesterett. De som lurer på det bør spandere 19 minutter og 33 sekunder på denne videoen:
Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.
Denne gjelder ikke straffesaken, men på en måte det samme saksforholdet:
2011-10-14 Egosyklister i Mosseveien, Gunnar Stavrum ? (Denne saken gjelder ikke Mosseveidommen, men er en kommentar som bruker Mosseveien som eksempel når han vil forby sykling i veibanen. Det er noen interessante sitater fra Statens vegvesen.)
Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.