Innledning

Jeg har alltid vært opptatt av hvordan et juridisk studium bør være organisert og hvordan vi møter særlig nye studenter. Det er ikke noe jeg har villet bruke mye krefter på de senere årene. Til det har motstanden stort sett vært for stor. Men det er likevel greit å markere hva jeg mener om spørsmål jeg tross alt mener er viktig. Nå som flere læresteder har startet med juridiske studier kan det være grunn til å ta opp noen av disse spørsmålene.

Struktur i studiet: 3+2, med bachelor og master

Helt fra jeg selv studerte, på slutten av 1970 og begynnelsen av 1980-tallet, har det vært en diskusjon om den overordnede strukturen. Den gangen var det spørsmål om en juridisk cand mag grad, omtrent tilvarende det som i dag kalles bachelor. Jeg har alltid vært tilhenger av å dele inn studiet i en to-trinns modell. I dag vil det i praksis være 3+2 år. Da jeg studerte var normert studietid seks år. Nå er rammen fem, og vi får holde oss innenfor den rammen.

Det er flere grunner til at jeg har ønsket meg en slik modell.

En 3+2 modell vil gi mulighet for større mobilitet. Man vil kunne ta en bachelor hos oss ved UiO, og så ta masteren et annet sted. Eller omvendt: De kan ta bachelor et annet sted, og fortsette med master ved UiO. Ingen av de andre lærestedene i Norge har den samme faglige bredden som UiO. Det betyr at vi kan tilby masterstudier på et langt større område enn de andre. Jeg mener at UiO burde ha profilert seg som et sted som særlig satser på utdannelse på masternivå. Det bør da være en tett kontakt mellom forskningen og masterstudenter, noe som dessverre er gjort vanskelig når vitenskapelig ansatte og masterstudenter i liten grad er samlokalisert.

En periode hadde jeg ansvaret for utvekslingsprogrammene ved Det juridiske fakultet i Oslo. Hvis man ville ta mastergraden ved et universitet i utlandet, var gjerne opptakskravet bachelor eller tilsvarende. Ved noen universiteter kunne vi forklare at studenter som kom fra UiO og som hadde kommet til et visst nivå, i praksis hadde en bachelor. Jeg husker at noen universiteter vi besøkte i Australia hadde eksplisitte unntak i sitt opptaksreglement for norske studenter. Men ved enkelte store og attraktive læresteder, som f.eks. London School of Economics, ble det i praksis foretatt en administrativ siling av alle søknader hvor alle som ikke hadde en bachelor ble sortert ut som ikke kvalifisert. Det var i beste fall vanskelig å komme i inngrep med de som eventuelt kunne ha endret den praksisen.

Vi må erkjenne at det juridiske studiet ikke passer for alle. I slike tilfeller vil det være en fordel at det er en exit-mulighet før man har holdt på i fem år. Da kunne det også ha vært enklere å skifte kurs, for de som måtte ønske det. En juridisk bachelor kan være grunnlag for å forsette i en annen retning på masternivå.

Jeg har veiledet studenter som skriver masteroppgaver, som har vært helt tydelige på at det var feil av dem å satse på jus. Men når de var kommet så langt ville de ha graden, og ikke bare ende med et avbrutt studium. De har ikke hatt ambisjoner om annet enn å stå, som er en ærlig sak. Også noen av de beste kan oppdage at de ikke valgte rett fra start. Mitt favoritteksempel når det gjelder folk som har skiftet kurs, er Johs Andenæs. Han begynte først å studere språk, men kom til at det ikke var det rette for ham. Om jeg husker rett, gikk han over til jus fordi broren hans allerede hadde begynt der. Og resten er rettshistorie. Han hadde ikke studert veldig lenge før han skiftet, uten at jeg husker hvor lenge han hadde holdt på.

Mens Det juridiske fakultet strittet i mot å ha en juridisk cand mag grad, kunne man få det som ble kalt en interfakultær cand mag grad, for folk som hadde samlet opp nok vekttall (som studiepoeng het den gangen) i mange fag for en cand mag grad, uten at man hadde nok vekttall fra et fakultet/institutt for å få graden fra dem. Hvis man hadde det som den gangen var første og andre avdeling, samt et valgfag, hadde man tilstrekkelig vekttall. Da kunne man få en interfakultær cand mag grad fra UiO med bare juridiske fag, men ikke en slik grad fra Det juridiske fakultet.

Da jeg studerte var det en tilnærmet døvblind student som studerte samtidig med oss. Han må ha hatt noe hørsel, for han fulgte forelesninger med noen enorme høreapparater. Han hadde litt syn, og leste med en TV-skjerm som forstørret opp teksten slik at han leste 2-3 bokstaver om gangen. Teknologien har utviklet seg mye siden den gangen. Han hadde ambisjoner om en interfakultær cand mag grad med juridiske fag, men ikke om å ta hele det juridiske studiet. Det var virkelig imponerende at han i det hele tatt kom så langt, med slike handicap.

Noen har en annen utdannelse fra før, og kan tenke seg jus som en tilleggsutdannelse. Mine kolleger Trygve Bergsåker og Tone Sverdrup var siviløkonomer før de gikk løs på jusstudiet. Aslak Syse var lege før han omskolerte seg til å bli jurist. Hvorfor de valgte å starte på jus i tillegg til de utdannelsene de hadde, vet jeg ikke. Om jeg husker rett var Tone Sverdrup tidlig ferdig med sine siviløkonomstudier, og syntes hun var for ung. Så hun ville studere mer. Helge Seip var sosialøkonom, før han begynte på jusstudiet (som han gjennomførte på et år). Jeg kjenner også andre eksempler. Noen har ønsket litt jus i tillegg til den utdannelsen de hadde fra før, og jusen ga mersmak. De ville kanskje ikke ha begynt hvis det ikke var noe alternativ til et femårig masterstudium.

Et argumentene mot en 3+2 struktur var at opptaket ville bli så vanskelig. Jeg har ikke brukt tid på å sette meg inn i hvorfor det skulle være så vanskelig. Jeg har nøyd meg med å konstare at de klarte og klarer det i Bergen, og da bør det være mulig i Oslo også. Men motstanden var så massiv at det ikke var noen grunn til å bruk tid og krefter på den saken.

Bachelorstudiet. Obligatoriske fag. Vi kan ikke ha med alle fag. Vi må gjøre et utvalg.

Innledning

Det meste kan vi ikke lære noe om i løpet av studiet. Vi må gjøre et utvalg som er egent til å gi en slags felles grunnutdannelse, en faglig grunnmur som man kan bygge videre på. Så kan studentene velge emner ut fra interesser senere i studiet, og alle vil måtte lære veldig mye etter at de er ferdige med studiene. Studiene bør forberede studentene på en slik livslang læring.

En grunnutdannelse vil vare tre år, som blir 180 studiepoeng. 20 studiepoeng brukes til ex phil og ex fac, så det gjenstår 160 studiepoeng. Det er begrenset hva det er plass til innenfor en slik ramme. Det som i dag er obligatoriske fag i studiet er dels et resultat av tradisjon, dels av at mange har investert mye tid og prestisje i de obligatoriske fagene. Det har vært slik at den høyeste faglige anerkjennelsen har vært å få “sitt” fag inn som obligatorisk fag. Noen har også villet prioritere forskningen med utgangspunkt i de obligatoriske undervisningefagene, noe som virkelig vil være “å sette kjerra foran hesten”.

Det er lett å argumentere for at noe bør inn. Men å få noe ut for å rydde plass til noe nytt, det er i praksis særdeles vanskelig. Å argumentere for at et fag ikke lenger bør være et obligatorisk fag, blir nærmest et personlig angrep på den eller de som har ansvar for faget. Det eneste tilfellet jeg kan huske hvor noen frivillig ga slipp på “sitt” fag som obilgatorisk undervisningsfag, var da Frederik Zimmer foreslo at skatterett ikke lenger skulle være obligatorisk. På et lærested som har så lange tradisjoner som UiO, er det ikke realistisk å skulle starte med blanke ark. Men det er det jeg likevel vil gjøre.

Jeg vil prioritere det jeg kaller “verktøyfag” eller kanskje “basisfag”. Det er fag som man kan bygge videre på i mange retninger. Det er viktig at studenene lærer om mange typeproblemer som man kan finne igjen innenfor mange rettsområder. De skal lære noe de kan bygge videre på, og som har overføringsverdig til flere rettsområder. Mine prioriteringer er nok preget av at jeg særlig arbeider med privatrettslige fag.

At et fag er “praktisk viktig” er ikke noe godt argument for at det skal være obligatorisk. Det som er praktisk viktig for en som arbeider i forvaltningen er neppe like praktisk for den som arbeider i næringslivet, er forretningsadvokat, strafferettsadvokat eller en advokat som driver “juridisk landhandel”. Det finnes ikke noe generelt svar på hva som er praktisk viktig.

Jus er først og fremst et metodefag. Som jurister skal vi kunne formulere rettslige problemstillinger, argumentere for (eller mot) ulike rettslige løsninger, og vi skal kunne begrunne et rettslig beslutning. Metodeundervisningen bør i større grad enn det som er tradisjonen hos oss, være integrert i studiene av de enkelte juridiske fagene. Litt spissformulert kan vi si at de enkelte juridiske fagene er som de tekstene vi leser når vi skal lære oss et fremmedspråk: De er nødvendige for å få innsikt i hvordan metoden fungerer på ulike områder, men ikke mål i seg selv.

De obligatoriske fagene bør velges også ut fra hva slags metodiske utfordringer og problemtyper de er særlig godt egent til å belyse, og det bør være et krav at disse skal behandles eksplisitt innenfor rammen av det faget.

Kjøpsrett som begynnerfag

Et sted må man begynne. Den bratteste læringskurven og den vanskeligste delen av enhver læringsprosess er fra man kan ingen ting til man i alle fall har tilegnet seg det elementære. Det gjelder uansett hva man skal lære. I Oslo er kjøp- og avtalerett de fagene man starter med. Jeg mener at kjøpsrett er det faget som er best egnet som et begynnerfag.

• Kjøp er en transaksjon de fleste kan forholde seg til og forstå.
• Det er i alle fall i utgangspunktet en ganske enkel transaksjon, med to parter. Jo flere parter det er, desto vanskeligere blir det.
• Kjøpsrett er en lovregulert kontraktstype, slik at kjøpsretten vil gi en innføring i å lese, forstå og anvende en lovtekst — ferdigheter som er helt vesentlige for alle jurister.
• Kjøpsrett gir en inngang til kontraktsretten og videre til obligasjonsretten.

I min bok Kjøpsrett for begynnerstudenter har jeg valgt å løfte fram en del typeproblemstillinger og metodiske utfordringer. Som nevnt er kjøpsretten godt egent til å gi en innføring i å lese, forstå og anvende en lovtekst. Jeg har også valgt å løfte fram spørsmålet om når i et transaksjons- eller hendelsesforløp en rettsvirkning inntrer, og i en viss forlengelse av det hva som er det kritiske tidspunkt for vurdering av rettsspørsmål og tidsfrister. Alt dette har overføringsverdi til andre fag, og er noe studentene bør ha nytte av i møte med andre fag senere i studiet. Hvis studenter klarer å gjenkjenne at et nytt spørsmål er det samme problemet de har møtt før, men i en annen forkledning, da blir det lettere å lære det nye, og den gamle innsikten forsterkes. Vi kan ikke basere oss på at studentene skal oppdage slike sammenhenger selv, uten hjelp fra oss som underviser og skriver lærebøker.

Jeg skulle gjerne ha løftet fram flere slike typeproblemstillinger og metodiske utfordringer. Men gitt at kjøpsretten i praksis har en ramme på fem studiepoeng ved Universitetet i Oslo, og at vi ikke kan ta alt på en gang, måtte mye utelates. En metodisk utfordring jeg gjerne skulle ha behandlet mer inngående, er skjønnsmessige vurderinger, som vi også møter på veldig mange rettsområder: Presisering av vurderingstema og eventuelt overordnet om vekting (mangel, vesentlig mangel, formål vesentlig forfeilet, osv som noen eksempler), om hvordan avgjøre hva som er relevante momenter i vurderingen og den endelige avveiningen. Jeg har behandlet noe av dette i Innledning til jusstudiet på s. 235-237, og har eksemplifisert dette med Rt-1975-220 Husmordommen på s. 272-281. Den dommen er veldig godt egnet til å illustrere spørsmålet om hvilke forhold som er relevante i vurderingene, og ikke minst hvilke forhold som er relevante for de ulike vurderingene som må foretas.

Statsforfatning, folkerett, menneskerettigheter og EU/EØS-rett

Enhver jurist må ha innsikt i og forstå rettens og rettsstatens fundament. Det tilsier at statsforfatningsrett må være obligatorisk. Vi må også forstå Norges relasjoner til andre lands rett, ikke minst EU, og hvordan norsk rett henger sammen med internasjonal og overnasjonal rett. Vi må derfor ha folkerett, menneskerettigheter, EU/EØS-rett og internasjonal privatrett. Da jeg studerte, “stoppet retten ved svenskegrensen”. Vi hadde litt folkerett, men ellers var det bare nasjonal, norsk rett.

Avtalerett

Vi må forstå hvordan vi kan binde oss selv ved avtaler, og andre gjennom representasjon. Det er ikke tilstrekkelig bare å forstå hvordan avtaler inngås mm, vi må også ha innsikt i avtalene innhold, oppfyllelse og manglende oppfyllelse, altså det vi kan kalle kontraktsrett. Jeg mener som nevnt at kjøpsrett er et av de beste fagene som et begynnerfag, slik at kombinasjonen avtale- og kjøpsrett bør være obligatorisk.

For å komme litt tilbake til skjønnsmessige vurderinger. Avt § 36 er en bestemmelse som er godt egnet som utgangspunkt for å behandle dette. Første ledd angir vurderingstema, mens annet ledd gir utgangspunkter for relevansvurderingen når man skal foreta en konkret avveining. Man kan løfte fram mange andre slike vurderinger, i de fleste fag. Men men ett sted bør man gjennomgå selve analysemodellen grundig, som man så kan vise tilbake til i andre sammenhenger.

Gjennom fullmaktslæren kan studentene lære og forhåpentligvis bli fortrolige med begrepet legitimasjon, som dukker opp i mange ulike sammenhenger.

Erstatningsrett

Erstatningsrett er godt egnet for å lære hvordan man håndterer ulovfestet rett. Kanskje kan Hohfelds pliktkategorier introduseres i erstatningsrette: Påbud, forbud, tillatelse og fritak. Egentlig er strafferetten bedre egent til å illustrere dette. Men jeg vil plassere strafferetten på masternivå, og slike konsepter bør introduseres tidligere. Slike abstraksjoner er gode nøkler til å forstå jusen, men da må de i noen grad overføres til konkret rettsregler. Igjen er dette slikt vi ikke kan regne med at studenter skal finne ut av selv.

Jeg behandler pliktregler på et elementærnivå i Innledning til jusstudiet s. 204-206, uten å gå direkte innom Hohfeld. Her har jeg for det meste valgt å bruke eksempler fra kjøpsretten, men også friluftsloven og ehandelsloven for å illustrere de ulike pliktkategoriene.

Pengekrav, med oppfyllelse av betalingsforpliktelser

Jeg innser at jeg begynner å ri egne kjepphester når jeg sier at man også bør ha innsikt i pengeforpliktelser, herunder innfrielse av pengeforpliktelser (betaling). Det er ikke bare jeg som mener at dette er viktig. Per Augdahl skriver følgende, noe som har stått i alle utgaver av hans obligasjonsrett (1. utg, Oslo 1953 s. 22, og det samme sies i 5.utg (1978) s. 18.):

«Den viktigste av alle forpliktelser er pengeforpliktelsen. Ved nesten alle gjensidig bebyrdende avtaler går den ene av partenes forpliktelse ut på å betale et pengebeløp. Og mange av de hyppigst forekommende ensidige forpliktelser, for eks. skatteplikt og erstatningsplikt, går ut på det samme.»

Når jeg nevner betaling spesifikt, er det fordi de fleste transaksjoner har et betalingselement. Det gjelder for gjensidig bebyrdende avtaler, betaling av skadeserstatning, skatter og avgifter, trygd, bøter, osv. Selv om reglene om de underliggende fordringstypene kan være veldig ulike, vil oppgjørstransaksjonen være den samme. Betaling er også godt egent for å gjennomgå trekantproblemer, noe vi møter stadig oftere når vi går over fra dokumentbaserte til elektroniske transaksjonssystemer. Dette er behandlet nærmere i min bok Formueretten i informasjonssamfunnet særlig s. 320-351. Men det er ikke en lærebok skrevet for studenter på bachelornivå.

Forvaltningsrett

I forvaltningsretten lærer vi hvordan det offentlige styrer gjennom myndighetsutøvelse. Her henger den nært sammen med statsforfatningsretten. Vi lærer også om kompetanse og om prosedyre (saksbehandling). Det er mulig at forvaltningsretten er faget hvor man bør løfte fram pliktregler, kompetanseregler og kvalifikasjonsregler. Nok en gang viser jeg til min bok Innledning til jusstudiet for en gjennomgang av dette på elementærnivå, på s. 203-209. Den tradisjonelle forvaltningsretten er enkeltsaksorientert, og vi må tilegne oss den grunnleggende forvaltningsretten ved å lære hvordan enkeltsaker behandles. Men studenter bør også lære hvordan moderne masseforvaltning fungerer. Her kan man velge ulike rettsområder, som f.eks. trygd eller skatt. Man kan gjerne legge opp dette slik at studentene må lese alminnelig forvaltningsrett, og i tillegg velge et av flere mulige masseforvaltningsfag.

Fordeling av en avgrenset formuesmasse (skifterett)

Studenter bør lære om fordeling av avgrensede formuesmasser, det vi kan kalle skifterett. Dette kan være gjennom arv- og dødsboskifte, og det kan være gjennom konkursrett. Innenfor begge områder kombineres to ulike fordelingsprinsipper: Prioritetsfordeling og brøkdelsfordeling. Innenfor begge rettsområder finner vi også omstøtelsesregler. Da jeg studerte var både arv, familie og skifterett, og konkursrett pensum. Men jeg kan ikke huske at disse to grunnleggende fordelingsprinsippene noen gang ble løftet fram, og at noen pekte på sammenhengen mellom fagene. Det var den tradisjonelle, temmelig nærsynte gjennomgangen av de enkelte fag. Det virket som om det var ganske vanntette skott mellom fagene. Det sentrale for meg vil være at studentene lærer fordelingsprinsippene, og hvordan disse er “utmyntet” i et av de fagene som er nevnt.

Selskapsrett

Jeg ser på selskapsretten som et slags brobyggingsfag mellom privatrett og offentlig rett. På mange måter er selskapsrett en form for privat forvaltningsrett. Vi finner det samme med kompetanse for ulike organer, representasjon, osv. I selskapsretten finner vi også ulike ansvarsformer, noe vi ikke har i forvaltningsretten. Jurister bør være fortrolig med begrepene solidaransvar og pro-rataansvar, kanskje også alternativt ansvar selv om det ikke har like stor praktisk betygning. Det kan og bør behandles i pengekravsretten. Men det er særlig sentralt i selskapsretten.

I selskapsretten lærer vi om juridiske personer. Dette med fysiske og juridiske personer var noe som forvirret meg lenge, og jeg kan ikke huske at vi lærte noe om det i studiet. Men selskapsrett var ikke pensum den gangen. Siden dette var noe som forvirret meg, og det falt en del brikker på plass da jeg forsto dette, har jeg smuglet inn litt om dette i drøftelsen av hvem som anses for forbrukere, i boken Kjøpsrett for begynnerstudenter s. 75.

Tingsrett, tredjemannsproblemer

Om vi skal kalle det tingsrett, fast eiendoms rettsforhold eller dynamisk formuerett, har jeg ingen sterke meninger om. Det er i alle fall viktig at vi som jurister forstår forskjellen mellom tinglige og obligatoriske rettigheter, selv om vi ikke lenger slutter fra begrepene. Rettigheter i en ting og krav mot person er en grunnleggende sondring som vi må forstå.

Studenter må også forstå tredjemannsproblemene. Jeg er egentlig tilhenger av å behandle dette i forbindelse med overdragelse av pengekrav i pengekravsretten. Dette fordi pengekravene er enklere og “renere” enn det som gjelder fast eiendom. Vi kan introdusere det for pengekrav, og ta det opp igjen om fast eiendom. Uansett bør alle jurister være fortrolige med begreper som legitimasjon, rettsvern og ekstinksjon.

Hvor ble det av familieretten?

Det av dagens obligatoriske fag som jeg ikke har funnet plass til, er familierett. Ingen har klart å overbevise meg om hvorfor det er nødvendig at alle jurister behersker dette faget. For meg synes det som om faget er obligatorisk fordi det “alltid” har vært det. Det er fristende igjen å gå tilbake til Augdahl, når han skal angi hva som er formuerett. (Obligasjonsrett 5. utg, s. 3):

“Formuerett er det som ikke er arv- og familierett, og ikke offentlig rett.”

I hans juridiske verdensbilde synes privatretten å bestå av formuerett, samt arv- og familierett. Hvis man definerer all privatrett som ikke er arv- og familierett som formuerett, da blir det riktig. Men da blir kategorien formuerett veldig stor, og det blir fortsatt vanskelig å plassere fag som er i grenseland mellom offentlig og privatrett, som konkurranserett, forbrukerrett, barnerett og sikkert en god del andre fag.

Det har ofte vært hevdet at faget er så praktisk viktig, og at det er et fag som alltid har vært obligatorisk. Jeg kan ikke se at dette er et fag som praktisk er mer viktig enn f.eks. boligrett eller arbeidsrett, som aldri har vært obligatoriske fag. Kanskje var det et viktig fag for advokater før i tiden. Leser man eldre juridisk litteratur, blir man sittende med et inntrykk av at familie- og arverett var det eneste var det eneste området innenfor privatretten som man fant grunn til å skrive om, som ikke knyttet seg til forretningsvirksomhet.

Eksamensordning

Jeg er tilhenger av en eksamensordning hvor det er eksamen eller en annen form for evaluering i hvert av delfagene. Det kan være teori og/eller en mindre praktikumsoppgave. Da blir studentene testet i alle fagene. Mindre eksamener bør heller ikke være så skremmende for studentene, som store eksamener. Flere mindre eksamener med selvstendige karakterer i flere fag, bør kunne bidra til å redusere karakterpresset. Hvis man har én eksamen per semester, eller enda mer hvis man har én eksamen per år, betyr det veldig mye hvilket trinn man havner på med den grovinndelte karakterskalaen vi har i dag. Forskjellen mellom en B og en C kan virke større enn den behøver å være, og da er det viktig å havne på “riktig” trinn. Hvis man f.eks. har tre eksamener og får to Cer og en B, gir det en indikasjon om at denne kandidatene ligger et sted i grenseland mellom C og B, noe en enkeltkarakter i seg selv ikke vil vise. Vitnemålet vil vise kandidatenes styrker og eventuelle svakheter i ulike fag, og potesielle arbeidsgivere vil kunne vurdere hvilke fag som er viktigst for dem.

Jeg er helt åpen for andre vurderingsformer enn eksamen, som mappeevaluering, obligatoriske innleveringer, osv. Men jeg har lite erfaring med dette, så jeg går ikke nærmere inn på det.

Ulempen med en slik eksamensordning er at man kan miste sammenhengen mellom fagene. Jus er et fag hvor alt henger sammen med alt, og studenter bør også testes i at de forstår sammenhengene. Praktikumsoppgavene er de som best tester om studentene har forstått jusen og er i stand til å anvende det de har lært, og at de ikke bare serverer utenatlært kunnskap. I tidligere eksamensordninger var det ikke helt sjelden at noen skrev brukbare teorioppgaver, men falt helt gjennom når de skulle skrive praktikum. Min vurdering er at det viste at studentene ikke hadde tilegnet seg de ferdigheter de skulle ha. Jeg skulle gjerne ha sett en relativt stor praktikum f.eks. etter hvert studieår, som var basert på alt studentene skulle ha lært i løpet av det året, kanskje også iblandet noe man skulle ha lært tidligere i studiet. Den kunne f.eks. hete “praktisk rettsanvendelse”. Et slikt fag behøver ikke ha noe “pensum” som skal leses, men vil signalisere betydningen av å trene på å løse oppgaver.

Det er mye eksamen ikke tester, som kan være viktige i et senere arbeidsliv. Men gode eksamensoppgaver sier mye om det falige nivået, mer enn de fleste tror som ikke har bedømt eksamensbesvarelser. Det er enkelte som får en god eksamen, men som er ganske ubrukelige i praksis. En arbeidsgiver kan komme til å slite med dem når de først er ansatt. Andre kan ha mange gode egenskaper som de ikke får vist på eksamen, og for dem blir det lett slik at de aldri kommer inn på den “stigen” hvor de får mulighet til å vise hva de egentlig er gode for.

Jeg studerte under den gamle treavdelingordningen. Vi hadde eksamen til første avdeling etter et år, andre avdeling i utgangspunktet 2,5 år etter det, og tredje avdeling 2,5 år etter det. Eksamen til første avdeling hadde tre eksamendager. Det var en praktikum med 9 timer, og deretter to teorioppgaver som hver var 6 timer. Til andre og tredje avdeling hadde vi fem eksamensdager, slik at vi hadde en praktikum på ni timer på fredagen, deretter teori hver på seks timer mandag og tirsdag, pause på onsdagen, og nye seks timers teorioppgaver på torsdag og fredag. Det ble bare gitt én samlet karakter for hver avdeling. Den siste eksamensdagen på tredje av deling var valgemne, som den gangen ble kalt spesialfag. Da jeg var oppe til tredje avdeling var det innført en ordning hvor vi kunne gå opp til eksamen i spesialfag før vi gikk opp til tredje avdeling, noe jeg benyttet meg av. Jeg tok eksamen i boligrett, men godt resultat. Det hadde jeg blant annet arbeidet med i Juss Buss, og som deltidsbyråkrat i Kommunaldepartementets boligavdeing.

Denne eksamensorningen var brutal. Den var nok en fordel for slike som meg, som alltid har vært et eksamensmenneske. Jeg gjør det vanligvis bedre til eksamen enn ellers. Men noen har alvorlige problemer med å håndtere en så stressende arbeidssituasjon som en eksamen kan være. Fra da jeg var ung (det er lenge siden), husker jeg særlig en som var litt eldre enn meg. Hun var intelligent, flink og arbeidet seriøst. Men hun hadde en slik lammende eksamensangst at hun ikke en gang klarte å komme gjennom ex phil. Vi kommer neppe bort fra eksamen i en eller annen form, og det vil variere hvordan studenter håndtere den arbeidssituasjonen, akkurat som det vil variere hvordan man håndterer andre arbeidssituasjoner. Men eksamen bør ikke være mer brutal enn nødvendig. Vi skal tross alt teste det faglige nivået og de ferdigheter studentene har tilegnet seg, ikke i hvilken grad de behersker den ganske spesielle arbeidssituasjonen som en eksamen er.

Omfang og rekkefølge

Så langt har jeg angitt noen emner jeg mener bør være en del av et juridisk studium. Men jeg har ikke sagt noe om omfang eller rekkefølge. Studentene må lære det grunnleggende. Detaljer er ikke viktige. De kan man finne når man har bruk for dem. Mange av de lærebøkene vi bruker har en formulering av omtrent denne typen: “Boken er først og fremst skrevet som en lærebok for studenter, men jeg håper at den også kan være nyttig for praktikere”. Når man på denne måten forsøker å ri minst to, men ofte tre eller fire hester samtidig, da blir studentene ofte taperen. Lærebøkene blir fulle av detaljer som studentene ikke trenger. Det gir feil signaler til studentene, som forledes til å tro at det er viktig å kunne veldig mange detaljer, og det gjør lærebøkene undødvendig omfangsrike. Dette er ikke bare noe jeg mener. Jeg siterer følgende fra Johs Andenæs: Innføring i rettsstudiet, s. 168-169:

«Stort sett er lærebøkene bedre egnet til å formidle kunnskap enn til å lære studentene opp i juridisk resonnement. Kanskje burde lærebøkene, iallfall på begynnertrinnet, begrense seg til en behandling av færre spørsmål, som til gjengjeld ble diskutert mer utførlig.»

Om noen lurer på hva den tredje og fjerde hesten er, så er det at den skal være akademisk meritterende, noe som i alle fall er viktig på et trinn i karrieren. Videre vil man gjerne markere at det er JEG som er den store eksperten på dette området, så det er meg dere bør engasjere om dere har behov for bistand fra en ekspert.

Når dette er sagt: Vi må ha detaljer på en del områder. Det må være litt “kjøtt på benet” når vi skal lære, selv om detaljene i seg selv ikke er viktige.

Masterdelen

En grunn til motstanden mot en todelt studiemodell ved Det juridiske fakultet, var at man var redde for at det skulle bli utdannet noen “halvstuderte” jurister med cand mag eller nå bachelor, som skulle konkurrere med de ordentlige juristene. Jeg tror ikke at de ville være noen reelle konkurrenter. Men det kan ikke være verre om man f.eks. i forvaltningen hadde ansatt folk med en juridisk cand mag, enn folk som hadde en cand mag grad satt sammen av diverse andre fag.

Det som er igjen av juristmonopolet er at man må være jurist for å kunne bli advokat og dommer. Mange profesjoner kan drive rådgivning på sine områder, virksomhet som tidligere til dels var en del av advokatmonopolet. Kravet om at man må være jurist gjelder de som skal opptre profesjonelt ved domstolene: Som dommer eller advokat. Jeg mener at for dette må man ha en juridisk mastergrad, og det bør stilles krav til innholdet i den mastergraden.

De domstolsrelaterte fagene strafferett og prosess (både sivil- og straffeprosess) bør inngå i som obligatoriske emner i masterdelen. Dette bør kombineres med valgfag og masteroppgave. For studenter som har mastergrad fra utlandet, bør det stilles krav om at de også tar det jeg her kaller de domstolsrelatert fagene for å kunne få advokatbevilling eller bli dommer i Norge. Men mange jurister har andre yrker. I mange sammenhenger vil f.eks. en juridisk grunnutdannelse kombinert med andre fag, f.eks. økonomi, være vel så relevant som en full jusutdannelse.

I Danmark har man lenge hatt graden cand merc jur og i Sverige har man företaksjurist. Det er utdannelser som kombinerer jus og økonomi, og som er næringslivsorientert. Man kan ikke bli advokat eller dommer med en slik utdannelse, men den kan være vel så relevant som jusutdannelsen for de som skal arbeide i næringslivet. BI hadde og har kanskje fortsatt en master i forretningsjus og skatterett før de etablerte en full jusutdannelse. Den var noe i samme retningen.

Valgfag

Vi bør ha en bred portefølje av valgfag både på bachelor- og masternivå. Valgfagenme bør reflektere forskningsvirksomheten. Vi må få mer dynamikk inn i valgfagene. Jeg gikk i en periode grundig lei av alle diskusjonene om å skulle kutte i valgfag. Det var i alle fall i perioder, nesten ikke mulig å få inn nye valgfag. Det var bare snakk om å kutte i dem.

Det bør være et omfattende tilbud, uten at det betyr at det som i utgangspunktet tilbys alltid blir gjennomført. Da jeg studerte møtte alltid de av mine venner som studerte “Blindern-fag” opp til fagpåmelding. Da meldte man seg på de ulike fagene. I noen fag var plassene begrenset, og andre ble ikke undervist hvis det var for få studenter. Jeg har aldri forstått hvorfor vi ikke kan ha noe tilsvarende hos oss. Studentene melder seg på valgfag innen en viss frist, og de må melde seg på flere i prioritert rekkefølge, i tilfelle det ikke blir undervist i alle.

Det er i utgangspunktet ikke noe problem at det undervises i fag med få studenter. Ressursene kan i noen grad fordeles med utgangspunkt i hvor mange studenter som følger undervisningen. Det er i praksis et spørsmål om hvor mange timer man skal bli godskrevet for å undervise i faget. Hvis man brenner for et fag og det er en håndfull interesserte studenter, tror jeg de fleste gjerne underviser disse studentene uten å bry seg om hvor mange timer man får godskrevet i undervisningsregnskapet. Da jeg fulgte Birger Stuevold Lassens forelesninger i opphavsrett, var vi to eller kanskje tre studenter som fulgte forelesnignene på hans kontor. Hvor mange undervisningstimer han ble godskrevet, og om han i det hele tatt brydde seg om det, vet jeg ikke. Jeg er vanligvis forsiktig med å gjengi det andre har sagt i en mer eller mindre privat sammenheng. Men jeg tar sjansen denne gangen. Jeg spurte en gang Kiristi Strøm Bull om hun ville brukt tid på å undervise om det skulle dukke opp noen studenter som ville studere samerett, og det ville hun mer enn gjerne, uten å bry seg om hvor mange timer hun eventuelt ville bli godskrevet for det. Det tror jeg vil gjelde for de fleste av oss, om det dukker opp stuenter som gjerne vil studere “våre” fag.

De valgfagene som undervises bør undervises av fakultetets lærere. Man kan selvfølgelig supplere ved å hente inn praktikere, noe jeg synes det bør gjøres mer av. Og om den som vanligvis underviser i faget f.eks. har forskningsfri eller er syk, kan det settes inn vikarer, også eksterne. Da jeg studerte var faget veitrafikkrett et populært valgemne, eller spesialfag som det het den gangen. Det ble ansett som et “plankefag”, som man valgte hvis man ikke hadde noen spesielle interesser og ville ha et fag som ikke var særlig vanskelig. Det var ingen ved fakultetet som arbeidet med faget. Både underviserne og sensorene var eksterne, slik at det fakultetet gjorde var å administrere et fag som i praksis var helt outsourcet til eksterne. Det ble til slutt nedlagt, mot store protester. Det er ingen grunn til at vi skal tilby valgemner på den måten.

Juridiske fag i andre studieprogrammer

Flere andre studieprogrammer enn de vi tilbyr ved Det juridiske fakultet har juridiske fag som en del av programmet, og enda flere burde ha det. Vi, og da mener jeg de juridiske lærestedene, burde i større grad ta ansvar for slike fag og tilby dem i former som er tilpasset at de skal leses av studenter som ikke er og heller ikke skal bli jurister. I en periode kunne folk uten juridiske utdannelse ta valg- eller spesialfag som en slags etter- eller videreutdannelse. Min erfaring var at det fungerte dårlig. Dyktige folk som ikke var fortrolige med juridisk tenkning og metode, hadde problemer. Og slik burde det faktisk også være. Hvis en person uten juridisk bakgrunn skulle kunne gjennomføre et slikt fag på en god måte, var det ingen realitet i at faget var et juridisk fordypningsfag, slik valgfagene bør være. Slike fag må tilpasses målgruppen.

Jeg har i ganske mange år undevist i “Opphavsrett og beslektede emner” og “Ytringsfrihet og medieregulering” for studenter som ikke er og ikke har planer om å bli jurister. Fagene ble opprinnelig utformet for å være en del av det tverrfaglige studieprogrammet “Digitale medier”. Dessverre er det slik at tverrfaglighet er slikt som vi oftest hører om i festtaler, og ikke ser så mye til i praksis. Universitetet i Oslo er veldig lite flinke til å ta vare på slikt som går på tvers av fag og på tvers av institusjoner. Så programmet “digitale medier” ble lagt ned etter at det ble lagt inn i linjen under “Institutt for informatikk”. Det er gjerne slik at de enkelte institusjoner prioiriterer det som de selv mener er sentralt og viktig, og det omfatter sjelden slikt som grenser mot og kanskje krysser grensen til andre fagområder. Jeg har sett flere eksempler på dette.

Det juridiske fakultet ved UiO og også sine svin på skogen her, som f.eks. da man valgte å legge ned bachelorprogrammet DRI (Demokrati, Rettigheter og Informatikk, om jeg husker rett) som var en viktig inngang for studenter som ville studere Forvaltningsinformatikk.

De fleste som studerer kunstfag vil ha god nytte av opphavsrett mm, og det gjelder ikke minst de som arbeider i ulike kunstnerorganisasjoner. Folk i mediene og medieorganisasjoner har nytte av ytringsfrihet og medieregulering, for å starte med “mine” fag. Det merkes på hvilke studenter som velger disse fagene. Vi kan fortsette. Alle som skal arbeide i offentlig forvaltning trenger kunnskaper om forvaltningsrett. Arkitekter og folk i byggebransjen trenger plan- og bygningsrett, og mange også bygg- og entrepriserett. Listen kunne vært gjort veldig lang, men det bør ikke være nødvendig. Noen ganger, men sannsynligvis ikke alltid, har de juridiske lærestedene de beste forutsetninger for å undervise slike fag, og da bør vi også ta ansvaret for det.

Det blir dessverre litt for ofte “Jus, vær deg selv nok”. Vi kunne ha byttet ut jus med informatikk når det gjelder digitale medier, og sikkert også veldig mange andre fag.

Sluttkommentar

Det er sikkert mange som er uenige i dette. Som en som snart går av, kan jeg si hva jeg mener, og ellers stille meg utenfor de diskusjoner og kamper som slike endringer alltid medfører. Da Stein Evju var omtrent i den alderen som jeg er nå, pleide han gjerne å si omtrent dette når det ble diskusjon om studieorninger osv: “Nå har jeg blitt så gammel at jeg kan pensjonere meg i morgen hvis dere finner på for mye tull.” Jeg skal nok holde ut det siste året, og har ikke planer om å bruke veldig mye tid og krefter på disse diskusjonene. Men det er godt å få sagt hva jeg egentlig mener.