Utgangspunktet for denne kommentaren er et oppslag i Avisa Oslo: Tok bilder i Botanisk hage – fikk regning på over 3.000 kroner. Jeg har ikke abonnement på Avisa Oslo, og får ikke lest selve saken. Men den førte til en del diskusjon i sosiale medier. Naturhistorisk musem har en side om Fotografering og filming på sine nettsider, og det som står der er det viktigste utgangspunktet for denne kommentaren. Naturhistorisk museum er en del av Universitetet i Oslo. Jeg må innrømme at det aldri hadde falt meg inn at man ikke fritt skulle kunne ta biler i Botanisk hage.

Museet består av Botanisk hage på Tøyen og museumsbygningene i hagen. I og med at jeg ikke får lest saken i Avisa Oslo, vet jeg ikke om han som fikk regningen hadde fotografert inne i museumsbygningene eller ute i hagen. Jeg kommenterer uansett begge situasjoner. På nettsidene skriver Naturhistorisk museum om fotografering:

“Fotografering og filming for privat bruk er tillatt ved Naturhistorisk museum, inkludert Botanisk hage. Fotografering som involverer mange personer eller omfattende utstyr som kan være til sjenanse for andre besøkende, er imidlertid ikke tillatt.

All profesjonell fotografering, uansett om den er kommersiell eller ikke, er kun tillatt etter skriftlig tillatelse fra Naturhistorisk museum. Dette gjelder også for bryllupsfotografering.”

De fortsetter om å få tillatelse:

“De fleste tillatelser gis mot betaling, med enkelte unntak. Vennligst benytt søknadsskjemaet under dersom du ønsker å bruke Naturhistorisk museum som foto-lokalitet. 

Vi gjør oppmerksom på at Naturhistorisk museum har et generelt forbud mot kommersiell aktivitet på våre områder, inkludert reklame- og motefotografering.”

Vi må skille mellom Botanisk hage og museene inne i museumsbygningene. Botanisk hage er offentlig rom, selv om den er inngjerdet og åpningstiden er begrenset.

Jeg vil ikke utelukke at det kan være et og annet kunstverk inne i museumsbygningene som kan være opphavsrettslig vernet. Men bortsett fra det, er utgangspunktet at ingen av objektene i Naturhistorisk museum er vernet av opphavsrett eller tilsvarende lovgivning. At man eier en gjenstand som befinner seg i det offentlige rom gir ikke rett til nå nekte noen å ta bilde av gjenstanden. Hvis et kunstverk står ute i parken, kan det etter åvl § 31 i utgangspunktet fritt fotograferes, også om det er opphavsrettslig vernet. Det er visse begrensninger når det gjelder ervervsmessig bruk av bilder av vernede kunstverk, når verket er hovedmotivet. Jeg har pleid å bruke salg av prospektkort som eksempel, men det er vel knapt noen som kjøper slike i dag, og derfor heller ikke mange som lager dem. Åvl § 31 lyder:

“Et verk kan avbildes når det varig er plassert på eller ved offentlig plass eller vei eller tilsvarende offentlig tilgjengelig sted. Dette gjelder likevel ikke når verket klart er hovedmotivet, og gjengivelsen brukes ervervsmessig.

Byggverk kan fritt avbildes.”

Hvis et kunstverk utgjør en del utgjør en del av bakgrunnen, kan det etter åvl § 30 fritt avbildes. I bestemmelsene om fotografering nevnes bryllupsfotografering. Man kan fritt ta bilder av et brudepar med et opphavsrettslig vernet verk i bakgrunnen. Min første tanke er å ha noen av Gustav Vigelands statuer i Frognerparken som en slags ironisk bakgrunn i et bryllupsbilde. Men Gustav Vigelands kunst er ikke lenger opphavsrettslig vernet. Så kanskje man heller burde finne en egnet skulptur i Christian Ringnes’ skulpturpark på Ekeberg.

Som eier kan man sette vilkår for tilgang til private områder. Det er vanlig at det ikke er tillatt å fotografere f.eks. på konserter, selv om et fullstendig fotoforbud i praksis ikke er mulig å håndheve når alle går rundt med mobiltelefoner med relativt gode kameraer. For å slippe inn må man akseptere fotoforbudet.

Det er heller ikke uvanlig med restriksjoner når det gjelder fotografering inne på muséer og gallerier. For ikke lenge siden besøkte jeg utstillingen om Magnus Lagabøtes landslov på Najonalmuséet. Det var tillatt å fotografere, men ikke tillatt å bruke bilts. Heldigvis kan man med et godt kamera ta ganske brukbare bilder, selv i veldig dårlig lys.

Det er en ganske vanlig restriksjon. Mange gamle gjenstander tåler ikke for mye lyseksponering, og biltslyset kan bidra til å skade gjenstandene. Kanskje henger noe av dette igjen fra gamle dager, den gang fotografer brukte blitser som kunne være brannfarlige.

En annen ganske vanlig restriksjon er også at man ikke kan bruke stativ. Inne i et museum kan det være forstyrrende om publikum skulle sette opp kamerastativ foran gjenstandene for å fotografere dem. Hvis man har sett køen av turister som vil se Mona Lisa i Louvre, forstår man at det kan være problematisk om noen av dem skal rigge opp kamera på stativ. Jeg har tatt en del bilder inne i Louvre, om enn ikke av Mona Lisa. Om det er fotorestriksjoner der, så har i alle fall ikke jeg fått det med meg.

Noen ganger har jeg mistanke om at den viktigste grunnen til fotoforbud er at de som ønsker bilder skal måtte kjøpe dem f.eks. i form av en utstillingskatalog i praktibokutgave i souvenirbutikken, som man gjerne “helt tilfeldig” må gjennom på vei ut av muséet.

Hvis det skal være begrensninger i adgangen til å ta bilder på dette grunnlaget, må det være en del av avtalen mellom Naturhistorisk museum og fotografen. For at man skal være bundet av slike vilkår må man ha akseptert dem. Her vikler vi oss inn i ganske kompliserte avtalerettslige spørsmål, som jeg ikke vil gå ned i detaljene i. Et minimumskrav er at i dette tilfelle fotografen må være gjort kjent med vilkårene før hen går inn på det området hvor restriksjonene skal gjelde. At det står på muséets nettsider at man ikke fritt kan ta bilder, er ikke tilstrekkelig. Det er en stund siden sist jeg var i Botanisk hage, men det ville ikke ha falt meg inn å sjekke en nettside for å se om det kunne gjelde særlige vilkår for å gå inn i parken. Om det er tydelig merket ved skilting når man går inn i parken, vet jeg ikke. Jeg har i alle fall aldri lagt merke til noe slikt. Hvis det gjelder bilder tatt ute i parken, ville jeg i utgangspunktet ikke ha akseptert å være bundet av vilkår som begrenser min adgang til å ta bilder.

En del av vurderingen vil være om det er vanlige vilkår som man må regne med at kan gjelde i den aktuelle situasjonen. Det har vært noen saker om parkering på steder hvor det er skiltet at man må betale for å parkere. Avgiftsparkering er så vanlig, så det er vilkår man må regne med. At det er restriksjoner når det gjelder fotografering inne i muséer er også såpass vanlig at man vil kunne være bundet av slike vilkår.

Hvordan muséet skal kunne skille mellom privat og profesjonell fotografering fremstår som i beste fall som uklart. Om en botanisk interessert person tar bilder av planter i Botanisk hage, og vedkommende har fotoutstyr som er egnet til å ta gode bilder av blomster og andre planter, hvordan skal de kunne vite om hen er profesjonell eller om det er privat? Museet har ingen rettigheter til bilder av blomster og andre planter i parken, så om noen av bildene siden skulle bli brukt som illustrasjoner i f.eks. en bok, endrer ikke det noe.

Kriteriet om at det “involverer mange personer” vil også være vanskelig. Om en skoleklasse besøker Botanisk hage, skal man ikke ta kunne ta et gruppebilde av klassen inne i parken? Vilkåret om “omfattende utstyr” kan også være problematisk. Et vanlig speilreflekskamera, eventuelt med blits (som man ofte vil bruke for å fremheve personer i bildet, også utendørs i ganske godt lys) er ikke særlig omfattende. Man kan lage video av profesjonell kvalitet med slike kameraer. Ofte brukes også små GoPro-kameraer til profesjonelle videoproduksjoner. Men når det gjelder “omfattende utstyr” er det et tilllgsvilkår: “som kan være til sjenanse for andre besøkende”. Bruk av vanlige kameraer vil i utgangspunktet ikke være til sjenanse for andre besøkende, selv om enkelte personer, også fotografer, kan oppføre seg på en måte som er til sjenanse for andre besøkende. Mitt generelle inntrykk er at profesjonelle fotografer er flinkere til å gjøre jobben sin uten å forstyrre andre, enn ivrige amatører.

Hvorfor det er restriksjoner når det gjelder bryllupsfotografering er for meg uforståelig. Hvordan kan man skille ut bryllupsfotografering fra annen fotografering av et par i parken? Er det slik at hvis bruden har hvit brudekjole, da må man ha skriftlig tillatelse og betale for å kunne ta bilder i parken? Hva med et brudepar som har giftet seg på Tinghuset, hvor bruden har en pen kjole, men ikke hvit brudekjole, og brudgommen har en kanskje mørk dress? Skal man ikke kunne ta bilder av pent kledde par i Botanisk hage, da det kan tenkes at de er nygifte?

Når det gjelder større produksjoner, som filmproduksjoner (også reklamefilm), TV-produksjoner osv som i praksis gjerne krever at et område sperres for vanlig publikum når opptak pågår, kan det være god grunn til å kreve at de skal ha særskilt tillatelse. Men om en nyhetsreporter fra en TV-kanal skulle velge å gjøre “stand up” i Botanisk hage, er det vanskelig å se at det skulle være noe problem. Jeg mener å huske at NRKs Afrikakorrespondent Vegard Tjørhom i et korrespondentbrev fortalte om utfordringer med å skulle dekke 45 land i Afrika, blant annet når det gjaldt reiseresriksjoner. Han kunne velge å reise tilsynelatende som vanlig turist, og bare bruke mobiltelefonen til å gjøre opptak fremfor å ha med et filmteam. Men han er like fullt profesjonell.

Som nevnt er Naturhistorisk museum en del av Universitetet i Oslo. Jeg er ansatt ved Universitetet i Oslo. Flere viktige muséer er en del av Universitetet i Oslo. Ved siden av Naturhistorisk museum er vel Historisk museum og ikke minst Vikingtidsmuseeet med vikingskipene de mest kjente. Museene er viktige for forskning innenfor de områdene de dekker. Men universitetene har også som oppgave å drive kunnskapsformidling, og her er muséene viktige. Ved å begrense adgangen til å fotografere i de utadrettede samlinger som muséene er, legger de hindringer i veien for kunnskapsformidling. Jeg er derfor sterkt kritisk til at Universitetet i Oslo legger slike begrensninger på adgangen til å fotografere. Begrensninger bør være saklig begrunnet, og ikke strengere enn det som er nødvendig av hensyn til gjenstandene i samlingene og øvrig publikum.

Det er dessverre ikke helt uvanlig at Universitetet i Oslo og andre institusjoner innen universitets- og høyskolesektoren treffer avgjørelser på et i beste fall tynt grunnlag, f.eks. når det gjelder de rettslige sidene ved det som vedtas. Dette er langt fra det verste tilfellet. Noen ganger er det direkte pinlig hvordan den sektoren som skal være landets fremste kunnskapssektor, helt kunnskapsløst kan treffe vidtrekkende beslutninger.

Vi har en ganske kuriøs avgjørelse om filming inne på et museum. Et filmselskap hadde fått den idé at de ville spille inn en pornofilm inne på Kon-Tiki museet. De regnet vel med, antageligvis med rette, at de ikke ville få tillatelse til å spille inn dette inne på muséet. Så de søkte ikke om lov. De gikk inn blant vanlige besøkende, og plutselig kastet skuespillerne klærne og gikk i gang, mens filmteamet filmet. Kon-Tiki museet krevde midlertidig forføyning for å få bilder fra denne seansen fjernet fra nettet. De fikk medhold i Oslo namsrett i saken TONAM-1997-2136 (på Lovdata Pro, krever abonnement). Resultatet var begrunnet i at Kon-Tikiflåten var opphavsrettslig vernet, et standpunkt som rettslig sett ganske åpenbart er uoholdbart. En midlertidig forføyning er en midlertidig avgjørelse, typisk for å hindre skade, inntil man kan få en vanlig dom. I saken er det opplyst at saken ble hevet som forlikt, og siden saken ble forlikt kom spørsmålet ikke opp i en vanlig rettssak.