“Jeg har vært heldig og ikke blitt drapsmann. Syklister opptrer tankeløst” skrev trailersjåfør Roy Ove Markussen i et svar til mitt innlegg i Avisa Oslo. (Også på min blogg.) Jeg skrev et svar til dette, men det har ikke kommet på, så det ville vel ikke Avisa Oslo bruke. Avisa Oslo krever at man skriver debattinnlegg på et skjema, og når det er sendt inn er det borte. Så jeg har ingen kopi av det jeg skrev. Så dette blir i alle fall i hovedsak det jeg skrev. Men når jeg skriver på min egen blogg, ser jeg ingen grunn til å holde meg innenfor grensen på 3500 tegn, som Avisa Oslo har.
Roy Ove Markussen fikk svar på tiltale fra en annen trailersjåfør, Anders Aavik Hagen. Han skriver “Hvorfor blir noen påkjørt? Det er stort sett alltid sjåførfeil”. Det er befriende å se en ansvarsbevisst trailersjåfør med yrkesstolthet. Han skriver bl.a:
“Når man setter seg i et fly er man ikke heldig om man lander trygt. Når man kjører ombord på en båt er man ikke heldig når man går i land. Flygere er fagpersoner, sjøkapteiner er fagpersoner og yrkessjåfører er fagpersoner.
Som fagperson ser man sitt ansvar og tar det alvorlig. Alle har ansvar i trafikken men vi som yrkessjåfører har det største. Alle gjør feil, men våre feil har større konsekvenser. Vår rolle er å passe på at alle rundt oss kommer trygt hjem.”
Tilbake til Roy Ove Markussen. Mange opptrer uforsiktig i trafikken. Det gjelder fotgjengere, syklister, ståmopedister, motorsyklister, vanlige bilister og tungbilsjåfører. Men mens gående og syklende stort sett utsetter seg selv for fare, representerer bilister og ikke minst tungbilsjåfører en fare for andre. Tungbilsjåfører representerer en særlig stor fare for andre.
Vi hører stadig folk som klager over disse forferdelige og farlige syklistene som kommer i “hundreoghælvete”, som vanligvis er den farten bilister anser som nesten gangfart når de kjører bil. Jeg kjenner bare til et tilfelle hvor en fotgjenger har omkommet etter å ha blitt påkjørt av en syklist. Det var i Stavanger for 15 år siden. (Jeg påstår ikke å ha noen fullstendig oversikt, men det er det er uansett det eneste tilfellet jeg har sett.) Hvor mange som har blitt drept av bilister i de 15 årene som har gått siden denne tragiske hendelsen, har jeg ikke gjort noe forsøk på å regne ut.
Det er mye som kan sies om dommen fra Gulating lagmannsrett, LG-2011-108380, i den saken. Det viktigste i denne sammenhengen er at retten anvendte en mye strengere aktsohetsnorm overfor personen som syklet, enn det domstolene har anvendt overfor bilister og tungbilsjåfører. Syklisten var uoppmerksom i 2-4 sekuder, og det ble av retten ansett som grovt uaktsomt. Her var det ikke snakk om kortvarig feilfordeling av oppmerksomhet, som man gjerne bruker som begrunnelse for å frikjenne eller i alle fall redusere ansvaret for bilister. Av de saker jeg kjenner hvor tungbilsjåfører har blitt dømt for å ha drept eller lemlestet gående eller syklende, har bare én blitt ansett for å ha handlet grovt uaktsomt. Det var han som rygget på og drepte ei 11 år gammel jente på en gang- og sykkelvei i nærheten av Tønsberg, LA-2017-103638. Grensen mellom grov uaktsomhet og vanlig, simpel uaktsomhet har betydning for om den skyldige må betale oppreisningserstatning til skadelidte eller de etterlatte. Her er det på en måte loven som er feil, men domstolene har generelt lagt til grunn en altfor høy terskel når det gjelder å anse uaktsomheten for grov.
Tungbiler er overrepresentert i påkjørsler av syklende, og påkjørsler med tungbil har langt oftere dødelig utfall enn andre påkjørsler. Derfor kjører lastebileierne, gjerne i samarbeid med Statens vegvesen og “Trygg” trafikk helt uakseptable kampanjer om “blindsoner”. Å mase om at det er de mulige ofrene som må passe seg for sjåfører som kjører slike drapsmaskiner i blinde, er samme type tankegang som å si at kvinner som opptrer litt uforsiktig har seg selv å takke hvis de blir voldtatt.
Tallenes tale er ganske klare. I London har lastebiler og lastebilsjåfører vært involvert i halvparten av de påkjørslene hvor folk som sykler har blitt drept. Dette til tross for at lastebiler bare utgjør 3,5% av trafikken. Så det er en enorm overrepresentasjon i påkjørsler hvor folk som sykler, drepes. 75% av påkjørslene fant sted i veikryss, 40% i lyskryss. 60% av de drepte var fanget i lastebilens blindsone. Ingen av de drepte syklistene syklet på rødt lys. Det er ikke utenkelig at noen kunne ha reddet livet om de hadde valgt å sykle på rødt for å komme unna lastebilen.
En norsk studie fra 2016 viste den samme tendensen. I vel en tredjedel av ulykkene der syklister omkom i norske byområder i årene 2000–2014, var tunge kjøretøy involvert. 77 % av alle ulykker mellom tunge kjøretøy og syklister skjedde i byområder, noe som utgjorde 3 % av alle sykkelulykker i byområder. 10 % av ulykkene mellom tunge kjøretøy og syklister i byområder hadde dødelig utfall, mot dødelig utfall i bare 0,7 % av alle andre sykkelulykker i byområder. I byområder er det påkjørsler i kryss som dominerer, mens det på landevei er påkjørsler ved passering.
Det er føreren av bilen og ingen andre som har ansvaret for å forsikre seg om at det er klart før hen svinger. Det er ikke “jungelens lov” som gjelder i trafikken, slik at vi må passe oss for alle som er større, sterkere og farligere enn oss. Ingen burde vite bedre enn tungbilsjåfører om “blindsoner” og hvilken fare disse tungbilene utgjør for andre trafikanter. De kaller seg profesjonelle, men det virker ikke alltid som om det er sant. Deres bransjeorganisasjon virker mer opptatt av å fraskrive seg ansvar enn å finne løsninger på problemet. Noen synes å basere seg på den misforståelse at det å sette på blinklys opphever vikeplikten, noe det selvfølgelig ikke gjør.
Det var befriende å lese dette fra trailersjåfør Anders Aavik Hagen:
“Dersom du føler deg heldig for ikke å ha blitt drapsmann i trafikken burde du levere fra deg førerretten. Å kjøre med marginer som innebærer flaks står ikke i stillingsbeskrivelsen og er heller ikke tillatt.”
“Som yrkessjåfører er vi nesten som kriminelle å regne, virker det iblant. Gjennom årene jeg har kjørt semitrailer i byen vil jeg anslå at i farlige situasjoner er det den som blir påkjørt som opptrer tankeløst sju av ti ganger. Men vi blir beskyldt for drap eller drapsforsøk med det samme.”
Vi får stadig høre om hvordan folk som sykler skaper farlige situasjoner. Avdelingsdirektør i Vegdirektoratet Guro Ranes, med ansvar for trafikksikkerhet, kunne konstatere at “Syklistene har ofte skylden” ved å titte ut gjennom sitt kontorvindu. At en leder i den etaten kan komme med slike uttalelser på et så tynt grunnlag er intet mindre enn en skandale. Siden denne uttalelsen har jeg aldri klart å ta noe fra Guro Ranes alvorlig, selv om hun fortsatt er avdelingsdirektør i Vegdirektoratet med ansvar for trafikksikkerhet.
Jeg har i omtrent 15 år fulgt godt med på hvordan politiet rapporterer om kollisjoner mellom bilister og syklister, om bilisters påkjørsler av folk som sykler (og gående). Den første saken som fikk meg til å reagere, var en kollisjon på Tveita i 2009 hvor en syklist ble drept av en bilist. “Syklisten kom i stor fart” sa politiet, og servile journalister gjenga ukritisk det politiet sa. At det var et soleklart og åpenbart vikepliktsbrudd fra bilisten, sa ikke politiet noe om. Bilisten ble senere dømt for uaktsomt drap.
Jeg kunne ha kommet med en langt liste med slike saker. Men jeg nøyer meg med de to verste. I den første, i Høvikveien, rygget en bilist fra sin private utkjørsel ut på en forkjørsvei hvor det var sykkelfelt. En syklist kolliderte med bilisten. Syklisten kunne lastes like mye som bilisten, kom politiet til “i sin visdom”, og opprettet ikke sak. At det var trippelt vikepliktsbrudd fra bilisten, så politiet bort fra. Den som rygger har alltid vikeplikt og skjerpet aktsomhetsplikt, den som kommer fra en privat utkjørsel har alltid vikeplikt, og det var forkjørsvei.
Den kanskje aller styggeste saken hvor politiet demonstrerte sin sykkelfiendtlighet, var en kollisjon mellom BMX-syklist Sebastian Kartfjord og en bilist. En møtende bilist svingte over veien foran Sebastian Kartfjord, og de kolliderte. Et åpenbart vikepliktsbrudd, et vikepliktsbrudd av den typen som drepte syklisten på Tveita. I sin sykkelfiendtlighet ville politiet straffe Sebastian Kartfjord for å ha brutt vikeplikten og ikke ha vært oppmerksom nok. Det er helt utrolig hvor udugelige politifolk vi har i Norge, når de i det hele tatt kan tenke på noe slikt. Ingen, verken syklister eller bilister har vikeplikt for møtende trafikanter som svinger til venstre og krysser ens kjørefelt. Det er så elementært at politifolk som i det hele tatt kan tenke slik bør tas ut av tjeneste og i det minste sendes på tvungen etterutdanning, om de i det hele tatt bør få komme tilbake i politiet. Det er heller ikke slik at det er straffbart ikke tidsnok å bli oppmerksom på bilister som bryter vikeplikten, slik politiet syntes å tro i denne saken. Det skjedde visst ikke noe mer i denne saken, heller ikke i forhold til bilisten som burde ha vært straffet for uaktsom grov legemsbeskadigelse, og som burde ha mistet førerkortet.
Så sant det finnes det tynneste halmstrå som politiet kan klamre seg til for å legge skylden på folk som sykler eller går, og frikjenne bilisten, så gjør politiet det. De er gjerne veldig raske med å gå ut med opplysninger om at syklisten kom i stor fart, at bilisten ble blendet av solen, osv. Det sier de gjerne i den første X/Twittermeldingen om hendelsen, også når det er klare vikepliktsbrudd fra bilisten. Elementær politikremlologi er at når politiet sier slikt som dette: “Politiet ønsker ikke gå ut med detaljer rundt hendelsen”, da er det så åpenbart at det er bilistens skyld at politet er helt ute av stand til å finne selv det tynneste halmstrået som kan brukes til å frikjenne bilisten.
Først hvis noen blir drept eller alvorlig skadet, gidder politiet å ta bilisters vikepliktsbrudd overfor folk som sykler alvorlig. Dette kan gjøre at tungbilsjåfører kan få et skjevt bilde av hvem som pleier å få skylden. For når tungbiler er involvert, er resultatet gjerne fatalt eller i alle fall katastrofalt for den som går eller sykler. Da nytter det ikke lenger å bortforklare det.
Roy Ove Markussen er uenig med meg når det gjelder restriksjoner for tungbiler i byen. Han skriver:
“Det er lite gjennomtenkt å nekte store biler inn til Oslo, som Olav Torvund vil. De er nødvendige på grunn av både bygging og leveranser til butikker. Skal vi ikke ha store biler må dem som bor i byen regne med å måtte kjøre 15–20 minutter for å handle mat. Alt av produkter du kan kjøpe i butikken kommer med stor bil. Det er slik vår infrastruktur er bygd opp.”
Men trenger ikke et vogntok for å levere mat til matbutikkene. I London og Paris er det restriksjoner på kjøring med tungbiler i byene, uten at jeg har satt meg inn i detaljene. Jeg er i øyeblikket i Frankrike. Her er det helt vanlig å se skilt med forbud mot store lastebiler, typisk over 12 tonn (noen ganger mindre), når man kjører inn i byer og landsbyer. Jeg har ikke hatt noen problemer med å kjøpe matvarer og andre varer i London, Paris og andre franske byer hvor det ikke er tillatt å kjøre store lastebiler. Det bygges der også. Han som kjørte over og drepte hun som syklet i Ullevålsveien kjørte et vogntog på 35 tonn, for å frakte én gravemaskinskuffe.
Om det skulle bli litt dyrere å transportere varer inn byen, så er det en helt grei pris å betale for å spare noen menneskeliv.