Begynnerstudenter trenger lærebøker, ikke håndbøker

Denne kommentaren har sitt utgangspunkt i behandlingen av inkludering av min bok Kjøpsrett for begynnerstudenter i litteraturlistene ved Det juridiske fakultet. Programråd for Master i rettsvitenskap (PMR) har, etter ansvarlig faglærers innstilling, valgt å ta med boken som innføringslitteratur. Jeg er uenig i denne vurderingen, og mener at boken bør stå som hovedlitteratur. For meg spiller det vel egentlig liten rolle om boken plasseres på den ene eller den andre littarturlisten. Men det sender et feil signal om hva slags lærebøker vi bør ha og om hva studentene skal lære.

Kjøpsrett for begynnerstudenter er skrevet for å dekke læringskravene som hovedlitteratur. Jeg vil begrunne mitt synspunkt, og er freidig nok til å anbefale boken som hovedlitteratur, til tross for PMRs vedtak. Når man kommer til eksamen er det ingen som spør studentene hva de har lest. Det som er avgjørende er hva de har lært og hva de kan. Studenter som har studert Kjøpsrett for begynnerstudenter vil være godt forberedt til eksamen i JUS 1111. Med mindre de skulle være så uheldige å få spørsmål om konvensjoner om lovvalg, som jeg har valgt ikke å behandle. For studenter på dette nivået er norsk rett mer enn vanskelig nok, så slike konvensjoner bør man komme tilbake til senere i studiet. Men det er nå en gang bestemt at dette er en del av læringskravene første semester.

Ved Universitetet i Oslo utgjør kjøpsrett, sammen med avtalerett, “Avtale- og kjøpsrett” i emnet JUS 1111 Privatrett I. Dette er det første juridiske faget nye studenter møter. “Avtale- og kjøpsrett” omfatter ti studiepoeng. Et semester, altså hele JUS 1111 Privatrett I. omfatter 30 studiepoeng. Et undervisningssemester har ca 15 uker, gjerne litt mindre om høsten og litt mer om våren. Det vil si at studentene har ca 5 uker på et fag med ti studiepoeng. De ti studiepoengene i “avtale- og kjøpsrett” er ikke fordelt mellom fagene, men jeg har tatt som utgangspunkt at de er ganske likt fordelt, med fem studiepoeng på hvert av fagene. Fem studiepoeng vil si ca 2,5 uker. Man kan selvfølgelig dele tiden “på langs” og lese både kjøpsrett og avtalerett samtidig. Men man får likevel ikke noe mer tid til hvert av fagene. Disse rammene må være utgangspunktet når vi skriver lærebøker og anbefaler litteratur.

Johs Andenæs skriver på s. 168-169 i hans bok “Innføring i rettsstudiet”:

«Stort sett er lærebøkene bedre egnet til å formidle kunnskap enn til å lære studentene opp i juridisk resonnement. Kanskje burde lærebøkene, iallfall på begynnertrinnet, begrense seg til en behandling av færre spørsmål, som til gjengjeld ble diskutert mer utførlig.»

Jeg er helt enig med Johs Andenæs i dette. Det viktige for begynnerstudenter er å lære det grunnleggende grundig, så kan man glemme alle detaljene. Detaljene kan man finne senere, når man får bruk for dem.

Når vi skriver lærebøker for begynnerstudenter skriver vi for studenter som stort sett er 19 år gamle og som kommer rett fra videregående skole. For mange kan overgangen fra skole til universitetsstudier være vanskelig. De kan ingen ting om jus, juridisk tenkning og juridisk metode. De er vant til en timeplan som strukturerer arbeidsuken, og de er ikke vant til å lese lange tekster. Vi må møte studentene der de er. Vi kan ikke bli sittende i våre elfenbenstårn og se hvem som klarer å klatre opp til oss.

Man bør være forsiktig med å mene noe om å studere fag man ikke har studert. Likevel: Et fåtall av de som begynner på det juridiske studiet kan ha hatt rettslære som et valgemne på videregående skole. De fleste kan ingen ting om faget, og har ofte et urealistisk bilde. Jeg tror situasjonen vil være en annen om man begynner å studere et fag som man allerede har hatt noen år i skolen, før man begynner på universitetet.

Når vi som har holdt på noen år leser en artikkel, fagbok eller en dom, har vi en etablert kunnskapsstruktur som det nye relateres til og plasseres inn i. Vi kan for eksempel ganske raskt lese en Høyesterettsdom, og se for hvilke spørsmål den kan være relevant. Det er dette som gir oss gamlinger et fortrinn fremfor de unge, selv om de unges hjerner er sprekere enn våre. For en begynnerstudent kan det å lese en dom eller et annet rettslig dokument være en nesten sjokkerende opplevelse. Det er litterære sjangere de ikke har noe forhold til og som omhandler en virkelighet de ikke kjenner. Begynnerstudenter skal bygge opp en faglig grunnmur som kunnsapsstrukturen kan bygges på. Det er helt urealistisk at de skal kunne tilegne seg noe mer.

Da jeg skrev boken Kjøpsrett for begynnerstudenter var det et mål å holde boken under 200 sider. Etter min vurdering bør en lærebok i et fag med fem studiepoeng ikke være mer omfattende. Jeg klarte det ikke helt. Det ble ca 230 tekstsider. 200+ sider er mer enn nok innenfor de rammene faget har. Studentene skal ikke bare lese læreboken, de skal studere. For de aller fleste betyr det at de må lese flere ganger, og de må ikke minst reflektere over det de leser.

For å kunne forstå en rettslig regulering er det viktig å forstå den virkelighet reguleringen gjelder for, og hva slags problemer og konflikter som kan oppstå. Jeg har derfor, så langt det er mulig, valgt å bruke ganske hverdagslige eksempler som de fleste kan forstå og kjenne seg igjen i.

De to bøkene som i dag er hovedlitteratur er på ca 350 eller 450 sider, og i tillegg kommer Giuditta Cordero Moss’ artikkel Innføring i lovvalg for kjøpskontrakter” {lenke til Lovdata Pro, krever abonnement] Jussens Venner 2010 s. 85-97. Det er ingen faste normer for antall sider hovedlitteratur i forhold til antall studiepoeng. Det begynner å bli en del år siden jeg satt i det som den gangen het Eksamens- og undervisningsutvalget, som blant annet besluttet hva som skulle være pensum. Jeg tror ordningen med anbefalt litteratur kom senere. Det vanlige da var ca 1000 sider per semester, som ble ca 70 sider per studieuke, eller 35 sider per studiepoeng om vi regner det om til dette. Jeg harselerte noen ganger med om man forutsatte at norske studenter var dummere enn svenske, for i Sverige, eller i alle fall i Stockholm, var praksis ca 100 sider kurslitteratur per studieuke. Det som i dag er anbefalt hovedlitteratur i kjøpsrett utgjør omtrent det dobbelte per studiepoeng i forhold til hva som var vanlig tidligere, og det mener i alle fall jeg er for mye.

Når man skal behandle faget innenfor ca 200 sider, er det veldig mye som må velges bort og det er ikke mulig å behandle det som er med i stor dybde. Men det er det heller ingen grunn til å gjøre når man skriver for begynnerstudenter. I sin innstilling til PMR, skriver fagansvarlig Herman Bruserud:

“På en god del materielle punkter går verket mindre dypt i sin behandling og sine analyser enn det den eksisterende hovedlitteraturen gjør.”

Selvfølgelig må det bli slik. Det hadde ikke vært vanskelig å gå dypere hvis jeg hadde valgt å skrive en dobbelt så lang bok. Men slike bøker finnes allerede, så det trengs ikke flere av dem. Det finnes også bøker som går enda dypere, om størst mulig faglig dybde skulle være målet.

Det er en tradisjon i det juridiske studiet at de som skriver lærebøker gjerne forsøker å ri minst to, noen gangen opptil fire hester samtidig. En typisk formulering i bøkene er omtrent slik:

“Boken er først og fremst skrevet for studenter, men jeg håper at den også skal være nyttig for juridiske praktikere.”

Hest nr 3 og eventuelt 4 er at man samtidig vil markere seg som den store eksperten innen dette faget, slik at de som måtte ha behov for ulike former for (betalt) ekspertbistand, henvender seg til forfatteren. I alle fall for yngre forfattere er det også viktig at boken skal være akademisk meriterende. Som gammel professor som går av om kort tid trenger jeg i alle fall ikke å tenke på det siste. Stort sett blir studentene taperne når bøkene skrives med så mange og egentlig ganske ulike formål. Praktikerne vil ha detaljer som kan hjelpe dem med det juridiske problemet de arbeider med akkurat nå, slik at de slipper å bruke for mye tid på å lete selv. For begynnerstudenten er detaljene mer til skade enn til nytte. Studentene kan forledes til å tro at det er viktig å lære alle disse detaljene, noe det ikke er. For at noe skal være akademisk meriterende bør man helst presentere noe nytt, i alle fall et slags nytt perspektiv. For begynnerstudenten er alt nytt. De trenger en solid innføring i det grunnleggende: Veletablert kunnskap og kjente innsikter. Jeg gir igjen ordet til Johs Andenæs, denne gang fra s. 167-168: i hans “Innledning til rettsstudiet”:

«De fleste juridiske lærebøker tar samtidig sikte på å kunne tjene som håndbøker for den juridiske praktiker. Det medfører at de ikke er skreddersydd for lærebokformålet. De tar gjerne med detaljer og henvisninger som det er nyttig for praktikeren å ha samlet, men som er dødt stoff for studenten. Og fremstillingen forutsetter ofte kunnskaper hos leseren som nybegynneren ikke har. Derfor kan det være atskillig som nødvendigvis går hus forbi den ferske student.»

Min største innvending mot det som i dag er hovedlitteratur i kjøpsrett er at bøkene er for omfattende, dels også at de er for vanskelige. Lærebøker på 350-450 sider i fag som er helt ukjent for begynnerstudenter er altfor mye. Det er nok mulig å tilegne seg dette i løpet at 2,5 uker, hvis:

  • Man har gode leseferdigheter, noe dagens 19-åringer ikke har. Særlig ikke når det gjelder å lese lange tekster.
  • Man er langt over normalt intelligent, slik at man raskt forstår nye problemstillinger.
  • Man har en veldig god hukommelse, kombinert med en god læringsstrategi. Da kan man bruke tiden til mentalt å bearbeide det man har lest, fremfor å lese det mange ganger.

Selv om det sikkert finnes noen som har alt dette, så er det unntakene. Det er noen som klarte å gjennomføre hele det juridiske studiet med utmerket resultat i løpet av et år, den gangen det var eksamensteknisk mulig. Det er ekstreme unntak. De jeg kjenner til hadde dessuten en annen uttdannelse fra før, slik at de hadde studieerfaring og ganske sikkert kunnskaper som de også kunne dra nytte av i det juridiske studiet.

Vi kan ikke basere oss på at dette gjelder flertallet av studentene. De som tar ting raskt og vil fordype seg, kan alltids lese mer. Men vi må legge opp studiene og skrive lærebøker for normalstudentene.

Herman Bruserud skriver videre:

“Det er et nokså begrenset utvalg av avgjørelser fra Høyesterett som behandles, og da ofte nokså kortfattet. Til illustrasjon er det 18 dommer fra Høyesterett som er angitt i registeret, mens det tilsvarende antallet i de to verkene som allerede er hovedlitteratur i faget, er 185 (Selvig / Lilleholt) og 247 (Hagstrøm / Bruserud). Videre berøres forarbeidene i meget begrenset utstrekning, og det samme gjelder forbrukerkjøpsdirektivet med tilknyttede kilder. På enkelte punkter berøres disse kildene, men ikke gjennomgående. Henvisninger til, og behandling av, synspunkter i annen juridisk litteratur er nesten fraværende.”

Jeg har ikke talt opp hva som er gjennomstnittslengden på høyesterettsdommer. Men jeg vil tro at 185 til 247 dommer til sammen vil utgjøre et sted mellom 900 og 2500 sider. Slike referanser kan være viktige i en håndbok for praktikere som leter etter noe som kan bidra til å behadle de juridiske spørsmål de akkurat nå forsøker å finne ut av. I en bok for begynnerstudenter er slike referanser mer til skade enn til gavn. Ingen begynnerstudenter kan sette seg inn i 180-250 høyesterettsdommer i løpet av de første ukene i studiet. Et så stort antall referanser vil heller bidra til å gjøre studentene stresset og frustrerte, når de forteller om hvor mye man egentlig burde ha lest, men som det er helt urealistisk at de skal kunne komme gjennom i løpet av den tiden de har til disposisjon. Jeg henter igjen fram et av mine favorittsitater om læring, fra forordet til Kjartan Fløgstads roman “Fyr og flamme”:

«Filosofen Ludwig Wittgenstein samanliknar ein stad i skriftene sine tenking med sømjing. Det enklaste er å halda seg på overflata og plaska rundt der. Skal ein makta å dykka ned til botnen trengst det eit ekstra krafttak. På same måten er det med tenking og erkjen­ning, meiner Wittgen­stein. For eigen del er det fristande å føya til at den som blir for lenge nede på botnen inkje berre vil komma til botnar i sakane. Han vil også, etter kort tid, omkomma ved drukning.»

Studenter som forsøker å lese alle de dommene som Herman Bruserud tydeligvis mener at de skal sette seg inn i, kommer til å lide drukningsdøden, om vi holder oss i Kjartan Fløgstads bilde. Realiteten er nok heller at de plasker rundt på overflaten, siden det uansett er uralistisk å kunne dykke ned til alt det man blir fortalt skal finnes der nede. Det som er viktig er at studenter lærer seg å lese blant annet høyesterettsdommer. Det lærer man ved å lese et begrenset antall dommer grundig, ikke ved overfladisk å lese om mange dommer som det er vist til i en lærebok.

Jeg tar også med en uttalelse som er tilskrevet tegneserieskaperen Nils Petter Smeby:

“Når du skriver skal du fylle leserens hjerne, ikke tømme forfatterens.”

Våre hjerner har stor lagringskapasitet. Men det er begrenset hvor mye nytt vi kan ta inn om gangen.

Hvis man skriver en lærebok må man ta utgangspunkt i de rammer faget er gitt og hvem man skriver for. Når man har en ramme på fem studiepoeng og skriver for begynnerstudenter, må man foreta ganske harde prioriteringer. Målet kan ikke være å behandle faget i den bredde og dybde man som faglærer mener at faget fortjener, om man bare hadde hatt mye mer tid. Vi må velge det som er grunnleggende og viktig både når det gjelder det materielle innholdet og det metodiske. Studentene vil bygge videre på kjøpsretten og avtaleretten som en del av obligasjonsrett i emnet JUS3112 – Formuerett I, som studentene studerer tredje studieår. Hvis jeg hadde skrevet en bok for studenter i tredje studieår, ville det ha blitt en helt annen bok enn den jeg har skrevet for studenter som er i sitt første studiesemester.

Det gir ingen grunn til bekymring at studentene ikke kan tilegne seg alt i løpet av de første ukene i studiet. Det viktigste er at de får et grunnlag som de kan bygge videre på, ikke minst når de kommer til fagene i tredje studieår. Det gir langt større grunn til bekymring om studentene presses til å ta til seg mer enn de realistisk sett klarer å fordøye, slik at man ender med ganske overfladisk kunnskap og svak forståelse.

Det juridiske studiet er preget av at man har tenkt litt for mye på sine egne emner, og i for liten grad på helheten. Man har gitt plass til det som tradisjonelt har vært en del av studiet og de emner faglærere har kjempet inn som obligatoriske deler av studiet. Jeg har skrevet om dette i kommentaren “Hvordan bør et jusstudium være?”, og gjentar ikke alt det her. Men jeg tar tak i litt om det metodiske.

Studentene bør lære juridisk metode samtidig som de studerer de enkelte juridiske fagene og metodespørsmålene bør gjøres eksplisitte. Ved å koble den materielle jusen og metode lærer studentene både det materielle og det metodiske bedre. I dag er metode et eget fag som er litt løsrevet fra de fagene man ellers studerer. I de enkelte juridiske emnene blir de metodiske spørsmålene i liten grad løftet fram. Her som ellers gjelder at vi ikke kan ta alt på en gang. Man bør “dele ut” visse metodiske utfordringer som særlig skal behandles innenfor de obligatoriske fagene. Klarer man ikke å identifisere noen slike metodiske problemstillinger, er det grunn til å vurdere om faget bør være obligatorisk.

Til tross for at det er vanskelig å se noen metodisk helhetstenkning bak struktureringen av studiet, er det en form for metodisk progresjon gjennom de fagene studentene møter det første semesteret, uansett hva slags tenkning som måtte ligge bak dette.

Gitt den rammen som kjøpsretten har, måtte jeg gjøre et valg. Vi har tre kjøpslover: Kjøpsloven, forbrukerkjøpsloven og lov om avhending av fast eigedom. Den siste omfattes ikke av læringskravene i kjøpsrett ved UiO, så den har jeg bare avlagt en liten visitt i spørsmålet om avgrensning mellom den loven og de to andre kjøpslovene. Kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven er begge ganske omfattende. Jeg har valgt å se hele JUS 1111 i et helhetlig metodeperspektiv. Kjøpsretten blir først og fremst en innføring i å lese og kunne anvende lovtekster.

Avtaleretten er også i utgangspunktet lovregulert. Men er her loven gammel, og rettspraksis har fått en relativt større vekt.

Senere i første semester skal studentene lære erstatningsrett. Den er i stor grad ulovfestet, så gjennom erstatningsretten bør studentene kunne få god trening i å lese og anvende særlig høyesterettsdommer. Dermed bør studentene i løpet av det første semesteret få ganske god trening i å anvende de to mest sentrale rettskildene.

Bruserud skriver at jeg berører lovens forarbeider bare i meget begrenset grad. Det er også et bevisst valg for å kunne holde boken innenfor et forsvarlig omfang, gitt antallet studiepoeng faget er tildelt. Jeg skriver på s. 51-54 litt om hva lovens forarbeider er, og det er omtrent det studenter bør vite på dette nivået. På s. 52 skriver jeg at jeg ikke mener at begynnerstudenter bør lese forarbeider, noe jeg innstår for. Det er mer enn nok å lese lovtekstene og en lærebok. Derfor har jeg også i liten grad vist til forarbeidene. Men forarbeidene til kjøpsloven er et av de ganske få eksempler vi har hvor Stortinget valgte en annen løsning enn den regjeringen hadde foreslått, og jeg benytter derfor det til å peke på (s. 180) at det er Stortinget som er lovgiver, slik at det Stortinget sier har større vekt enn det regjeringen sa i sitt forslag til Stortinget. Men uten å gå ned i detaljer.

Bruserud skriver videre at henvisninger til synspunkter i annen juridisk litteratur nesten er helt fraværende. Hvis jeg hadde villet kunne jeg til omtrent hvert eneste spørsmål som drøftes skrevet en fotnote av typen “for mer om dette, se xxx”. Det hadde vært nyttig i en håndbok, men ikke i en lærebok for begynnerstudenter. Jeg skriver i innledningen på s. 45 at det ikke er noe grunn til at studenter på dette nivået skal lese dette for å risikere å drukne i detaljer uten å komme gjennom det de skal i løpet av første semester. Om synspunkter i litteraturen henter jeg dette fra tidligere høyesterettsdommer Gunnas Aaslands artikkel “Noen synspunkter på høyesteretts bruk av rettslitteraturen” TfR 2007 s. 667-678, [lenke til Lovdata Pro, krever abonnement], hvor han skriver på s. 671:

“Likevel synes jeg det er vanskelig å gi en rettslig akseptabel begrunnelse for at en rettsvitenskapelig forfatters syn i seg selv skal kunne være et argument for innholdet i en rettsregel. Men hvordan kan det da forsvares at domstolene – også Høyesterett – legger vekt på slike uttalelser? Jo, her må den rettskildemessige begrunnelse være at det er forfatterens argumentasjon, hans eller hennes sammenstilling av og resonnementer rundt de egentlige rettskilder, som domstolen finner grunnlag for å slutte seg til.”

Juridiske forfatteres syn er generelt av liten rettskildemessig interesse. For begynnerstudenter vil de være mer til forvirring enn til nytte. Å gjengi andre forfatteres argumentasjon og resonnement rundt rettskilder, vil sprenge enhver ramme for en forsvarlig fremstilling for begynnerstudenter.

Bruserud skriver også at jeg i liten grad behandler forbrukerkjøpsdirektivet med tilknyttede kilder. Studentene på dette nivået vet knapt noe om EØS-avtalen og direktiver, i alle fall ikke de rettslige sider av dette. Jeg skriver kort om “Internasjonal rett og overnasjonal rett. EU-rett” (s. 36-40) som en overordnet introduksjon. Ellers trekker jeg direktivene inn der det er relevant som bakgrunn for de lovbestemmelser som behandles, og jeg peker på forskjellen mellom at noe er et fullharmoniseringsdirektiv, som forbrukerkjøpsdirektivet er, og at det er et minimumsdirektiv som forbrukeravtaledirektivet er, og betydningen av dette for hva slags lovgivning Norge kan vedta på dette området. Studentene studerer EØS-rett i andre studieår, så man kan trygt skyve på en mer grundig behandling av direktivers betydning innenfor formueretten til tredje studieår. Jeg vil legge til at det også er i det andre studieåret at studentene studerer folkerett, og at internasjonale konvensjoner om lovvalg, blant annet i kjøpsrett, med fordel kan skyves ut til etter at man har lært folkerett.

Jeg er ubeskjeden nok til å si at jeg skriver gode lærebøker og at Kjøpsrett for begynnerstudenter er en god lærebok. Boken behandler på en pedagogisk måte de temaer som skal behandles i et omfang og en dybde som er realistisk gitt de rammene faget kjøpsrett har. Uansett hva ansvarlig faglærer måtte mene og hva PMR har vedtatt, nøler jeg ikke med å anbefale begynnerstudenter å lese denne boken som hovedlitteratur i kjøpsrett. Jeg vil legge til at den er skrevet slik at det ikke er noen grunn til å lese annen innføringslitteratur før man går løs på denne boken.

Når dette er sagt: Jeg er også av de som mener at et universitet er noe annet enn en skole. Et universitet skal stimulere den faglige nysgjerrigheten og legge til rette for faglig fordypning. Men det er ikke dette man starter med på begynnelsen av et studium i et fag som er helt ukjent for de fleste begynnerstudenter.