Nå er åretes jule(øl)kalender klar. Jeg har hatt en slik julekalender siden tidlig på 1980-tallet. Den gangen kunne man kjøpe en kasse øl, og en kasse øl inneholdt 24 flasker. 24 flasker passet fint som 24 luker, altså passet den veldig godt som julekalender. Det var dette som satte meg på idéen.
Den gangen var utvalget mildt sagt begrenset. Jeg husker ikke detaljer, men de første årene var det stort sett en kasse Ringnes-juleøl. Med årene kom det litt flere typer, så jeg kunne bytte ut noen av standardflaskene med noe annet. Utvalget ble bedre med årene, og samtidig forsvant kassene. I dag selges ikke lenger øl i kasser med 24 flasker. Nå kommer ølet i mange ulike flasketyper, og mye kommer i bokser. Selv om mange flasker fortsatt inneholder 1/3 liter øl, kan fasongen være ulik. Noen er slanke, andre mer lubne. Jeg har en gammel ølkasse, men flaskene (og boksene) passer ikke lenger i den kassen.
Et første forbehold: Jeg kjenner denne saken kun av medieomtale, først og fremst i VG og NRK. Den første videoen viser at de bruker en bil for å presse syklisten ut i en vei hvor han åpenbart utsettes for fare. I denne saken fra NRK ser vi den første videoen. Angriperen blokkerer passasjen med bilen, kaster seg over syklisten og dytter ham ut i veien hvor det nettopp har passert en stor lastebil. Og det var vel fra en lastebil som kom bak at dette ble filmet. Det er livsfarlig, nærmest drapsforsøk.
Ja, det var han som angrep, så han er verstingen i denne fortellingen, derom kan det ikke være tvil. Angivelig skal den neste videoen, som man kan se i dette innslaget, vise hva som skjedde her. Jeg tror NRKs og VGs journalister trenger briller. Det videoen først og fremst viser er at de hadde parkert bilen slik at de blokkerte den fra før ganske dårlige gang- og sykkelveien på dette stedet. Det ser heller ikke ut som om han syklet spesielt fort. En antageigvis ikke topptrent mann klarer å løpe nesten like fort. Det er nok godt under 20 km/t. Angivelig skal videoen vise at syklisten ødela speilet på bilen. Det er i alle fall ikke jeg i stand til å se. Det vi ser er at syklisten blir angrepet allerede her. Jeg synes det er uforståelig at en som sykler kan dunke av et speil uten antydning til å miste balansen. Noen som har sett nøye på bildet synes det ser ut som om dette har vært fikset med gaffatape. Akkurat det har ikke jeg noen mening om.
Er det noe videoen viser, så er det at her er det dårlig plass. Bilisten har parkert så han har blokkert omtrent alt. Men som så altfor mange bilister, synes han å tro at noen centimeters klaring er “god plass” for folk som sykler. Det er bilistens oppførsel som er farlig. Han stod ulovlig, blokkerte trafikken og eskalerte det hele med sitt livsfarlige overfall. Han hadde ganske enkelt ikke noe der å gjøre, og det blir bare tøv å sammenligne seg selv med de som jobber i trafikken. Videoen viser også at en person løper etter han som sykler. Ellers viser den ingen ting.
Han sier han har fått mange støtteerklæringer. Ja, sykkelhaterne støtter hverande og hausser opp sykkelhatet i sosiale medier.
Han viser fingern, slår VG opp på førstesiden, tilsynelatende etter å ha gransket videoen.
Det er ikke noe å beklage seg over. Ikke nok med at de blokkerer gang- og sykkelveien, men de angriper ham også. Jeg ville sannsynligvis også ha vist fingern til de som parkerer på den måten. At noen gir uttrykk for sin misnøye, er ingen unskyldning for å angripe folk slik de gjorde. Om hadde jeg blitt utsatt for en slik aggerssiv villmann, så hadde det ikke falt meg inn å stoppe. Jeg hadde forsøkt å komme med unna. Men overfallsmannen brukte også bilen som våpen. Riktignok mente han, som så mange bilister, at han råkjørte pent og forsiktig. Han sier til VG:
“Jeg løper inn i bilen og kjører helt rolig etter syklisten, jeg råkjører ikke. Deretter skjer det som skjer på den andre videoen, forteller sjåføren mandag.”
Råkjøring kan være så mangt. Opptrer man farlig, som han er åpenbart gjorde når han brukte bilen til å avskjære syklisten og tvinge ham ut i kjørefeltet før hman kastet seg over ham, da er det råkjøring ille som noe annet.
Bilisten prøver å forsvare seg med at han hadde lov til å stå der. Til VG forteller angriperen:
“Sjåføren har forklart at de var på jobb da hendelsen skjedde. Han fortalte at han sto parkert på fortauet ved Ulvøya-broen med polititillatelse i forbindelse med en filmproduksjon, og at de ansatte hadde på seg refleksvester for å være godt synlige.”
Å tro at man kan ta på en refleksvest og så hindre trafikken, er omtrent som alle bilister som tror at det er helt greit å parkere på fortau og i sykkelfelt om de bare setter på “skal bare lyset”.
“Bilføraren har fortalt at han jobbar ved Ulvøya og stod lovleg parkert der. Han seier at syklisten køyrde forbi i høg fart og trefte armen hans og spegelen på bilen.”
I tiden med Russlands angrep på Ukraina, Israels folkmord i Gaza og angrep på Libanon og et lite hyggelig valg i USA har medieledere stadig gjentatt hvor viktig det er med redaktørstyrte medier. For de verifiserer informasjonen før de publiserer, sier det selv. Men en påstand fra en bilist som angriper en person på sykkel, det sluker de redaktørstyrte mediene som god fisk, uten det minste forsøk på å verifisere påstanden. I den blå sykkelskyen er det mange som har blitt ganske drevne når det gjelder å kreve innsyn i det offentlige. Her gjorde noen det som journalistene burde ha gjort, men åpenbart ikke så noen grunn til å gjøre. Dette var svaret fra politiet:
Når biilsten har snakket usant om et helt sentralt spørsmål, har han forspilt sin troverdighet. Jeg vil ikke utelukke at en eller annen av de mange sykkelfiendtlige folkene i politiet har sagt at det er greit, uten å loggføre det.
Politiets første reaksjon var å ikke gjøre noen ting, men de involverte kunne kanskje anmelde selv. Men som det gjerne er: Når medieoppmerksomheten blir stor, synes ikke politiet at de kan fortsette å forholde seg helt passive, og har opprettet sak.
Det bør være mer enn godt nok grunnlag for å reise straffesak mot overfallsmannen. I tillegg bør han bøtlegges for å blokkere trafikken, som er noe helt annet enn overfallet. Mosseveisyklisten fikk en bot på 8000 kroner for å gjøre det som utrykkelig er tillatt etter trafikkreglene. En som hindrer trafikken og åpenbart utsetter andre for fare, bør ikke slippe noe billigere unna.
Sammenlignet med de togturene en del folk er ute på, er en reise til Stockholm og tilbake ingen ting. En hverdagslig sak, som Karlsson på taket ville ha sagt. Likevel: Jeg har lenge ønsket å bruke toget til Stockholm. Men de siste gangene jeg har vært der, har jeg ikke fått rutetidene til å gå opp med timeplanen. Så jeg har endt med fly. Generelt liker jeg å reise med tog, og jeg synes at jeg flyr altfor mye. Noen sier at ekspressbussene er komfortable. Det må de gjerne mene. Jeg liker å reise med tog, jeg liker ikke å reise med buss. Å kjøre langt med bil synes jeg også bare er kjedelig. Det er bortkastet tid når man hele tiden må se på veien og trafikken.
Denne gangen passet det sånn noenlunde. Avgang fra Oslo 07.27 med ankomst Stockholm 13.14, egentlig litt for sent, men min tilstedeværelse var ikke kritisk, så jeg aksepterete å komme for sent denne gangen.
Alt begynte med Portugal. Den moderne verden begynte med dem. De åpnet havene. De forbandt Europa med Afrika, Asia og Amerika. Dette er kortversjonen av hva Erika Fatland gjengir fra en samtale med globetrotter og reiseguru Jens A. Riisnæs, som hun denne gangen møtte i Malakka. Det var Jens A Riisnæs som satte Eika Fatland på ideen om å skrive om Portugal og dets tapte imperium. Det var en meget god idé, som Erika Fatland har utviklet på en mesterlig måte. Jens A Riisnæs blir varmt takket i slutten av boken, og boken er dedikert til ham.
Da jeg var ung, som begynner å bli lenger siden enn jeg egentlig liker å tenke på, var jeg veldig opptatt av frigjøringskampene i de portugisiske koloniene i Afrika: Guinea Bissau, Angola og Mosambique. Jeg har også med begeistring lest Erika Fatlands bøker “Sovjetistan“, “Grensen” og “Høyt“, bøker jeg varmt anbefaler.
Da jeg leste at Erika Fatland arbeid med en bok om det portugisiske imperiet, så jeg med forventning fram til at boken skulle komme. Hun er innom de tidligere koloniene i Afrika, men tar oss mye lenger. Jeg ante ikke at Portugals imperium hadde vært så omfattende. Skjønt om det virkelig var et imperium, kan nok diskuteres. Portugal hadde i alle fall en dominerende posisjon i handelen mot østen. Hun siterer fra en samtale med president José Ramos-Horta i Øst-Timor:
“Portugiserne drev med handel, det var det som drev dem. Noen få handelsmenn utgjør ikke et imperium.”
Jeg hadde hørt om Vasco Da Gama, Bartholomeo Diaz, Magellan og noen andre portugisiske oppdagelsesreisende. Skjønt jeg kjente nok mytene og heltehistoriene, mer enn virkeligheten. Jeg leste for et par år Thomas Reinertsen Bergs bok “Til verdens ende. Krydderets verdenshistorie.” Så jeg var ikke helt ukjent med krydderhandelen og krydderets økonomiske betydning. Men det var veldig mye jeg ikke visste.
Erika Fatland klarer på en mesterlig måte å kombinere hennes personlige reiseopplevelser i ikke særlig turistvennlige områder, med møter med interessante mennesker, og hun knytter sammen med den lille og den store historien. Hennes bøker er ikke guidebøker, det er bøker som gir kunnskap og de gir kunnskap på en meget lesverdig måte. Og man blir nysgjerrig og får lyst til å besøke noen av de stedene hun er innom. Man kan bli fristet av det som sies å være verdens beste sjokolade på Säo Tomé og noe av verdens beste kaffe på Sankt Helena. Skulle jeg nevnt alle de interessante stedene, ville listen bli veldig lang. Hun reiste i 29 land i løpet av to år, og 20 av dem er omtalt i boken. Jeg må erkjenne at jeg foretrekker å reise til mer tilgjengelige, mindre strabasiøse og mer komfortable reisemål enn de Erika Fatland har besøkt.
Som de fleste gode forfattere har Erika Fatland et godt blikk for detaljer i beskrivelsene av personer hun møter og steder hun besøker. Selv når hun egentlig ikke gir noen detaljer, tegner hun gode bilder av personene. Jeg merket meg denne beskrivelsen av en person hun møtte i Macao:
“Han var kledd i tidløst umoderne akademikerklær og like tidløse briller og skjegg.”
Det er en historie om grådighet og brutalitet, hvor europeiske makter kjempet om monopol på den lønnsomme handelen med østen, i tillegg til en lønnsom slavehandel. Portugal sto for halvparten av den transtlantiske slavehandelen. De fleste ble fraktet til og solgt i Brasil.
Boken er på rundt 700 sider. Det tar tid å lese en slik bok, og når man går løs på den er det lett å tenke at det kan da ikke være så mye å skrive om dette. Men etter å ha lest boken, sitter jeg igjen med at her må det da være så mye mer som hun ikke forteller. Jeg hadde tålt et par hundre sider til. Jeg anbefaler denne og hennes øvrige reisebøker.
Det blir spennende å se hva slags prosjekt Erika Fatland gir seg i kast med neste gang. Hun har sagt at hun ikke kan la være å reise, så noe må det bli. Det er bare å glede seg.
Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
