Alt begynte med Portugal. Den moderne verden begynte med dem. De åpnet havene. De forbandt Europa med Afrika, Asia og Amerika. Dette er kortversjonen av hva Erika Fatland gjengir fra en samtale med globetrotter og reiseguru Jens A. Riisnæs, som hun denne gangen møtte i Malakka. Det var Jens A Riisnæs som satte Eika Fatland på ideen om å skrive om Portugal og dets tapte imperium. Det var en meget god idé, som Erika Fatland har utviklet på en mesterlig måte. Jens A Riisnæs blir varmt takket i slutten av boken, og boken er dedikert til ham.
Da jeg var ung, som begynner å bli lenger siden enn jeg egentlig liker å tenke på, var jeg veldig opptatt av frigjøringskampene i de portugisiske koloniene i Afrika: Guinea Bissau, Angola og Mosambique. Jeg har også med begeistring lest Erika Fatlands bøker “Sovjetistan“, “Grensen” og “Høyt“, bøker jeg varmt anbefaler.
Da jeg leste at Erika Fatland arbeid med en bok om det portugisiske imperiet, så jeg med forventning fram til at boken skulle komme. Hun er innom de tidligere koloniene i Afrika, men tar oss mye lenger. Jeg ante ikke at Portugals imperium hadde vært så omfattende. Skjønt om det virkelig var et imperium, kan nok diskuteres. Portugal hadde i alle fall en dominerende posisjon i handelen mot østen. Hun siterer fra en samtale med president José Ramos-Horta i Øst-Timor:
“Portugiserne drev med handel, det var det som drev dem. Noen få handelsmenn utgjør ikke et imperium.”
Jeg hadde hørt om Vasco Da Gama, Bartholomeo Diaz, Magellan og noen andre portugisiske oppdagelsesreisende. Skjønt jeg kjente nok mytene og heltehistoriene, mer enn virkeligheten. Jeg leste for et par år Thomas Reinertsen Bergs bok “Til verdens ende. Krydderets verdenshistorie.” Så jeg var ikke helt ukjent med krydderhandelen og krydderets økonomiske betydning. Men det var veldig mye jeg ikke visste.
Erika Fatland klarer på en mesterlig måte å kombinere hennes personlige reiseopplevelser i ikke særlig turistvennlige områder, med møter med interessante mennesker, og hun knytter sammen med den lille og den store historien. Hennes bøker er ikke guidebøker, det er bøker som gir kunnskap og de gir kunnskap på en meget lesverdig måte. Og man blir nysgjerrig og får lyst til å besøke noen av de stedene hun er innom. Man kan bli fristet av det som sies å være verdens beste sjokolade på Säo Tomé og noe av verdens beste kaffe på Sankt Helena. Skulle jeg nevnt alle de interessante stedene, ville listen bli veldig lang. Hun reiste i 29 land i løpet av to år, og 20 av dem er omtalt i boken. Jeg må erkjenne at jeg foretrekker å reise til mer tilgjengelige, mindre strabasiøse og mer komfortable reisemål enn de Erika Fatland har besøkt.
Som de fleste gode forfattere har Erika Fatland et godt blikk for detaljer i beskrivelsene av personer hun møter og steder hun besøker. Selv når hun egentlig ikke gir noen detaljer, tegner hun gode bilder av personene. Jeg merket meg denne beskrivelsen av en person hun møtte i Macao:
“Han var kledd i tidløst umoderne akademikerklær og like tidløse briller og skjegg.”
Det er en historie om grådighet og brutalitet, hvor europeiske makter kjempet om monopol på den lønnsomme handelen med østen, i tillegg til en lønnsom slavehandel. Portugal sto for halvparten av den transtlantiske slavehandelen. De fleste ble fraktet til og solgt i Brasil.
Boken er på rundt 700 sider. Det tar tid å lese en slik bok, og når man går løs på den er det lett å tenke at det kan da ikke være så mye å skrive om dette. Men etter å ha lest boken, sitter jeg igjen med at her må det da være så mye mer som hun ikke forteller. Jeg hadde tålt et par hundre sider til. Jeg anbefaler denne og hennes øvrige reisebøker.
Det blir spennende å se hva slags prosjekt Erika Fatland gir seg i kast med neste gang. Hun har sagt at hun ikke kan la være å reise, så noe må det bli. Det er bare å glede seg.