Så har vi kommet til en nytt årskifte, og igjen er det en rekke opphavere hvis verker faller det fri. I år er det verk av opphavere som døde i 1954, og vi holder oss til land hvor vernetiden er 70 år, som hos oss. Jeg minner her om det jeg har vært innom noen ganger tidligere: Vernetiden bestemmes i utgangspunktet av retten i det landet hvor man søker vern, så for oss er det norsk rett som er avgjørende. Etter Bernkonvensjonen kreves minst 50 års vernetid. Dette er den vernetiden man plikter å gi opphavere og verk fra andre konvensjonsland. Man kan gi kortere vernetid for eget lands opphavere og verk.

Så langt jeg har oversikt, er det ingen land i Bernkonvensjonen som har kortere vernetid enn 50 år. Canada er blant de land som har 50-års vernetid. Hvis et verk er fritt i hjemlandet, er det også fritt hos oss. Dette følger av Bernkonvensjonen art 7 (8). Det vil si at kanadiske verk av opphavere som døde i 1974 eller tidligere, er frie. Slikt kan bli ganske komplisert, da det ikke bare er et spørsmål om hvor opphaveren er fra, er statsborger eller bor, men hvor verket først ble utgitt. Man må vurdere de enkelte verk. Mange kjente kanadiske opphavere som Leonard Cohen, Joni Mitchell, Buffy Sainte-Marie og Neil Young flyttet til USA, og har utgitt de fleste av sine verker der. Nå er også USAnsk vernetid ganske komplisert, da USA først tiltrådte Bernkonvensjonen med virkning fra 1989. Jeg skrev mer om overgangsregler for USAnske verk i gjennomgangen av verk som ble frie fra 2020.