Så har vi kommet til en nytt årskifte, og igjen er det en rekke opphavere hvis verker faller det fri. I år er det verk av opphavere som døde i 1954, og vi holder oss til land hvor vernetiden er 70 år, som hos oss. Jeg minner her om det jeg har vært innom noen ganger tidligere: Vernetiden bestemmes i utgangspunktet av retten i det landet hvor man søker vern, så for oss er det norsk rett som er avgjørende. Etter Bernkonvensjonen kreves minst 50 års vernetid. Dette er den vernetiden man plikter å gi opphavere og verk fra andre konvensjonsland. Man kan gi kortere vernetid for eget lands opphavere og verk.
Så langt jeg har oversikt, er det ingen land i Bernkonvensjonen som har kortere vernetid enn 50 år. Canada er blant de land som har 50-års vernetid. Hvis et verk er fritt i hjemlandet, er det også fritt hos oss. Dette følger av Bernkonvensjonen art 7 (8). Det vil si at kanadiske verk av opphavere som døde i 1974 eller tidligere, er frie. Slikt kan bli ganske komplisert, da det ikke bare er et spørsmål om hvor opphaveren er fra, er statsborger eller bor, men hvor verket først ble utgitt. Man må vurdere de enkelte verk. Mange kjente kanadiske opphavere som Leonard Cohen, Joni Mitchell, Buffy Sainte-Marie og Neil Young flyttet til USA, og har utgitt de fleste av sine verker der. Nå er også USAnsk vernetid ganske komplisert, da USA først tiltrådte Bernkonvensjonen med virkning fra 1989. Jeg skrev mer om overgangsregler for USAnske verk i gjennomgangen av verk som ble frie fra 2020.
Kanskje vil noen av deres tidlige verk ha kanadisk vernetid, men her går jeg ikke ned i detaljer. På den annen side: Hvis et verk er utgitt samtidig innenfor flere land i Bernkonvensjonen, regnes vernetiden etter art 5 (4) bokstav b etter vernetiden i det landet som har kortets vernetid. Et verk anses etter art 3 (4) som utgitt samtidig i forhold til konvensjonen hvis det er utgitt innen 30 dager etter første publisering. Så hvis et verk først er utgitt i USA, og så utgitt innen 30 dager i Canada, vil verket ha 50 års vernetid. Jeg vil anta at det kan gjelde for ganske mange musikkverk, uten at jeg har foretatt noen konkrete undersøkelser.
Om noen land har lengre vernetid, vil vernetiden fortsatt være 70 år hos oss. Sist jeg undersøkte det, hadde Mexico 100 års vernetid, men det får i praksis ingen betydning utenfor Mexico.
Malere:
Henri Matisse
Kunstihistorie er dessverre noe jeg ikke kan så mye om. Men den mest kjente hvis verk det er som faller i det fri fra og med i dag, er den franske maleren Henri Matisse. Som noen vil ha oppdaget, er jeg mer opptatt av musikk og musikkhistorie enn av billedkunst og kunsthistorie. Da ble det bare for fristende å bruke at av Henri Matisses bilder, La Musique med en gitar øverst denne gangen. Og sannelig fant jeg ikke et bilde til med gitar.
Henri Matisse regnes som en av de ledende, tidlige modernister. Jeg har med en viss interesse merket meg at da han flyttet til Paris i 1891, var det for å studere jus. Men han sporet av fra de juridiske studiene da kunsten tok ham, og det skal vi nok være glade for. Henri Matisse drev en periode en kunstskole i Paris, og flere norske kunstnere studerte hos Henri Matisse, blant andre Jean Heiberg, Bernhard Hinna, Per Krohg, Axel Revold, Alf Rolfsen, Henrik Sørensen, Per Gjemre, Bernhard Greve, Per Deberitz og Einar Sandberg.
Frida Kahlo
Frida Kahlo var en meksikansk maler. Men selv om Mexico har 100 års vernetid, får det ingen betydning hos oss. Hennes verker er uansett frie 70 år etter utløpet av hennes dødsår. Frida Kahlo er kjent for sine forskjellige selvportretter og et sterkt politisk engasjement, og har i ettertiden blitt anerkjent som et feministisk ikon.
Hun hadde en vanskelig start på livet. Hun fikk polio da hun var seks år gammel, og da hun var 18 år gammel ble hun utsatt for en alvorlig trafikkulykke. Bussen hun var i kolliderte med en trikk. Flere døde i ulykken. Jeg skal ikke gå gjennom hele hennes lange og triste sykehistorie. Men hun begynte å male mens hun var sengeliggende, for å underholde seg selv.
Musikk
Så over til mitt favorittema: musikk.
Franco Alfano
Jeg velger å starte med en komponist som nok er ukjent for de fleste. Franco Alfano var en italiensk komponist som døde 27. oktober 1954. Han er ikke blant de komponister som mange kjenner, og som får musikk til å klinge i bakodet når navnet nevnes. Hans mest kjente verk er operaen Risurrezione. Men den er ikke blant de mest spilte operaer. Jeg kan ikke huske at den har vært satt opp i Oslo i de årene jeg har fulgt med på dette. Hans mest kjente bidrag, som vi i liten grad forbinder med Franco Alfano, er nemlig fullføringen av Giacomo Puccinis Turandot, som ikke var ferdig da Puccini døde. Da man skulle finne noen som kunne fullføre denne operaen, var det et poeng å finne en operakomponist som ikke var veldig godt kjent. Det skulle fortsatt være en opera av Puccini.
For de som ikke kjenner operaer, så er Turandot operaen med en av operarepertoarets største hit: Nessun Dorma. Det er den eneste operaarien som har kommet inn på de alminnelige hitlistene etter at BBC valgte Luciano Pavarottis innspilling fra 1972 som kjenningsmusikk til deres dekning av fotball-VM i 1990. Dette ble fulgt opp ved at “De tre tenorer”, Lucioano Pavarotti, Placido Domingo og José Carreras sang den under deres konsert i Roma kvelden før VM-finalen i 1990. De sang den under de tre neste VM-finalene i Los Angeles i 1994, i Paris i 1998 og i Yokohama i 2002. Luiciano Pavarotti “sang” den også som avlutning under åpingssermonien for vinter-OL i Torinio i 2006. Jeg skriver “sang”, for Pavarotti var da syk og ute av stand til å synge. Så han mimet Nessun Dorma til en tidligere innspilling.
Historien om operaen Turandot er lang og kronglete. I mars 1920 spiste Giacomo Puccini lunsj i Milano med de to librettistene Giuseppe Adami og Renato Simoni, hvor de diskuterte historier som kunne bli til operaer. Librettist, det er hen som skriver librettoen, som er teksten til en opera. Renato Simoni nevnte den venezianske dramatikeren Carlo Gozzi (1720-1806), og foreslo at de skulle se på noen av hans arbeider. Puccini kjente noe til Gozzis skuespill, og svarte “Hva med Turandot”?
Det var en kjent historie. Den tyske dikteren Friedrich Schiller hadde oversatt den til tysk og satt den opp som teater i 1801. Antonio Bazzani, som hadde vært Puccinis lærer, hadde komponert en opera basert på historien i 1854. Renato Simoni hadde et eksemplar av Turandot liggende i sin leilighet i nærheten av der de spiste. Han løp hjem og hentet den, og ga den til Puccini. Puccini tok den med hjem og leste den på nytt. Etter å ha lest den, ba han Simoni og Adami om å skrive en libretto om den overlegne kinesiske prinsessen Turandot, som la vekt på Turandots amorøse følelser som var undertrykt av hennes stolthet.
Historien i operaen er lagt til Kina, men navnet Turandot kommer egentlig fra persisk. Turandot har mange friere, og hun krever at den som skal kunne gifte seg med henne må løse tre gåter. En feil, og frieren blir halshugget. Det er bare friere av kongelig byrd som kan være aktuelle for prinsesse Turandot. Mange prøver, men ingen klarer å løse gåtene. Det begynner å tynnes i rekken av prinser. Prins Calaf, som kommer inkognito, blir forelsket i Turandot, og klarer å løse de tre gåtene. Men Turandot nekter å gifte seg med ham. Calaf gir henne en utvei: Hvis hun klarer å gjette hans virkelige navn før neste daggry, vil Calaf akseptere døden.
Turandot gir en ordre om at ingen skal sove før man har klart å finne denne frierens navn. Vi har nå kommet til begynnelsen av tredje akt, og det er her Calaf synger sin berømte arie: “Nessun dorma”, ingen skal sove.
Den USAnske låtskriveren Irving Berlin sa en gang at det er teksten som skaper en hit, men musikken får den til å vare. Irving Berlin var, som så mange som markerte seg i USAs musikkliv, en russiskfødt, eller egentlig belarussisk født jøde som opprinnelig het Israel Berlin. I 1893 emigrerte han med sine foreldre til USA, hvor han levde til sin død i 1989, 101 år gammel. Det kan sikkert være riktig at det ofte er teksten som skaper en hit. Men i Nessun Dorma er det Puccinis musikk, og ikke teksten som gjorde den til en av historiens store hits.
Det trakk ut med leveringen av librettoen. Puccini etterlyste den flere ganger. Men han døde den 29. november 1924, før han fikk den ferdige librettoen og kunne ferdigstille operaen. Det er et problem her: Det dramatiske høydepunktet er at Calaf klarer å løse de tre gåtene, og at verken Turandot eller noen andre klarer å avsløre Calafs virkelige identitet.
Jeg må her erkjenne litt kunnskapsmangel, da jeg ikke kjenner det skuespillet som operaen bygger på, og vet ikke hvordan det går der. Jeg har forsøkt å finne ut hvordan det går i skuespillet, men har ikke lykkes. Det har vært anført som en forklaring på hvorfor operaen ikke ble ferdigstilt var problemet: Hva gjør vi nå, nå som Calaf har løst gåtene, og Turandot ikke har avslørt hans identitet? Herfra må det bli en nedtur i dramaturgien.
Men dette skal egentlig handle om opphavsrett. Turandot illustrerer tre utfordringer. I en opera er det komponisten som er dramatikeren, selv om komponisten er avhengig av en historie og en libretto som er skrevet slik at den er egnet for å bli en opera. Av de kjente operakomponister var det bare Richard Wagner som skrev sine egne libretti, eller sin egen poesi, som han foretrakk å kalle det. Men uansett hvem som er den viktigste, så er de fleste operaer et fellesverk. Som nenvt døde Puccini i 1924. Men librettistene Giuseppe Adami og Renato Simoni døde i henholdsvis 1946 og 1952. Ved et fellesverk begynner vernetiden å løpe fra lengstlevendes død, i dette tilfellet Renato Simoni. Men det har gått mer enn 70 år siden utløpet av hans dødsår. Så Adami og Simonis lebretto ble fri fra begynnelsen av 2023, og de som har god hukommelse vil kanskje se at dette i stor grad er en gjentagelse av det jeg skrev om opphavare hvis verk ble frie fra begynnelsen av 2023.
Turandot er også en bearbeidelse av Carlo Gozzis skuespill, og etter åvl § 6 kan den som bearbeider et verk ikke råde over verket i strid med opphavsretten til originalverket. Men Carlo Gozzi døde i 1806, så det skuespillet er uansett fritt og var det da de laget librettoen. Jeg minner her om dommen Rt-1957-275 Flaggermusen. Operetten “Flaggermusen” var basert på skuespillet “Le Réveillon” av de franske forfatterne Henry Meilhac og Ludovic Halévy. Da operetten ble fremført på Centralteateret i Oslo var det ennå ikke gått 50 år (som da var vernetiden) siden Ludovic Halévys død, og Flaggermusen var en bearbeidelse av det skuespillet som han var medfortatter til.
Noen ganger fremføres Turandot så langt Puccini gjorde den ferdig før han døde. I den skikkelsen var operaen fri fra 1. januar 2023. Men setter man opp den versjonen som Franco Alfano ferdigstilte, da er den først fri fra 1. januar 2025. Her kan vi diskutere om Turandot i denne skikkelse er et fellesverk eller et sammensatt verk. Etter åvl § 8 er det et fellesverk når de enkelte deler ikke kan skilles ut som selvstendige verk. Det er ikke tilstrekkelig at man kan skille ut hvem som gjorde hva, f.eks. slik at librettoen er skrevet av Giuseppe Adami og Renato Simoni (jeg tror librettoen isolert sett er et fellesverk, men her kjenner jeg ikke detaljene), og Puccini komponerte musikken. Skal man si det (for) enklet, vil det være et fellesverk hvis helheten er klart større enn summen av delene. Kanskje kan vi skille ut enkelte deler, f.eks. spørre om hvem som skrev teksten til arien Nessun Dorma (jeg vet ikke hvem av de to librettistene som skrev denne eller om de skrev den sammen). Men når Turandot også settes opp uten Franco Alfanos tredje akt, og det er liten tvil om at Puccinis verk er et åndsverk. Hvordan Franco Alfanos tredje akt vil være isolert sett, har jeg ingen mening om.
Det er verdt å ta med noen ord om premieren på Turandot den 26. april 1926 på La Scala i Milano. Premieren ble dirigert av Arturo Toscanini. Mussolini hadde tilsagt sitt nærvær, men han krevde at fascisthymnen skulle fremføres før opearen. Det nektet antifascisten Arturo Toscanini, og da uteble Mussolini og hans følge. Da operaen kom til det punkt hvor Puccinis musikk sluttet og man kom til Franco Alfanos musikk, stoppet Toscanini forestillingen og fortalte at det vår så langt Puccini kom, før han forsatte. Jeg tror ikke at Franco Alfanos var særlig begeistret for den gesten. Noen kilder sier at Toscanini dirigerte Turandot en gang til, andre kilder sier at han aldri dirigerte operaen etter permieren. Jeg har ikke noe grunnlag for å avgjøre hva som er riktig her.
Charles Ives
Charles Ives var en USAnsk komponist. Charles Ives tjente seg rik på forsikringsmegling, og hadde komposisjon som en slags hobby. Han var en av de få komponistene som ikke var avhengig av inntekter fra sin komponisvirksomhet, og som derfor slapp å ta hensyn til hva publikum ville ha. Noen andre i denne ganske eksklusive klubben av kompnister er adelsmannen Carlo Gesualdo (1556-1613), Beethoven (1770-1827) (som hadde rike sponsorer, i alle fall en del av livet) og Cole Porter (1891-1964) (som kom fra en rik familie).
Charles Ives var den første USAnske komponisten som fikk internasjonal anerkjennelse. Men det gikk lang tid før hans musikk ble anerkjent. Han brukte mye folkemusikk i sine komposisjoner. Hans komposisjoner er preget av atonalitet, polytonalitet, dissonans, asymmetriske rytmer, samt elementer av jazz og ragtime.
Charles Ives var ukjent for meg, inntil jeg for ikke altfor mange år siden begynte å grave meg ned i musikkhistorien. Jeg kjenner ikke mye av hans musikk, og kjenner den ikke godt nok til å kunne velge ut noe som kan regnes som representativt eller et høydepunkt blant hans verker. Men ut fra tittelen, tenkte jeg at verket “The Unanswered Question” kunne passe.
Wilhelm Furtwängler
Wilhelm Furtwängler er mer kjent som dirigent enn som komponist. Som dirigent vil han ha vern som utøvende kunstner, hvilket i praksis vil at han hadde vern for sine innspillinger. Vernetiden for utøvende kunstneres prestasjoner regnes fra utløpet av det år fremføringen fant sted, eventuelt fra utløpet av det året et opptak av fremføringen ble offetliggjort eller utgitt, hvis opptaket ble offentliggjort eller utgitt før den første 50-årsfristen var løpt ut. Det er i praksis vanskelig å knytte utgangspunktet for denne fristen til annet enn fremføringen, evetuelt til tilgjengeliggjøring av opptak fra denne. Hvis det er veldig mange utøvere som deltar i en fremføring og et opptak av denne, ville alternativet vært å regne vernetiden fra utløpet av dødsåret til den lengstlevende. Dette kan bli meget vanskelig. Jeg pleier å bruke Gustav Mahlers symfoni no 8 som eksempel. Dette er et verk som krever et utvidet orkester, sangsolister, to blandede kor og et barnekor. Sannsynligvis ville man ha måttet spore opp det lengslevende barnet i barnekoret for å kunne avgjøre vernetiden, om dødsåret til utøverne skulle ha vært utgangspunktet.
For filmverk regnes vernetiden fra utløpet av dødsåret til den lengstlevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av musikk som er frembrakt med henblikk på filminnspillingen for filmverket. Filmverk er veldig komplisert, med svært mange deltakere. Man må også sortere ut hvem som er opphavere og hvem som er utøvende kunstnere som skuespillere og musikere. Men en del av rollene er så klart avgrensede at det er mulig å stille opp en slik regel. For musikkinnspillinger vil det være mye større variasjoner, fra rene soloinnspillinger, via soloinnspillinger med noen studiomusikere som får betalt per time, ulike former for grupper, til store orkestre og kor, som for Mahlers 8.
I dag er vernetiden for utøvende kunstneres prestasjoner 50 år fra uløpet av det år fremføringen fant sted. Dersom det utgis eller offentliggjøres opptak innen utløpet av denne tiden, er opptaket vernet 50 år fra utløpet av det år det ble utgitt eller offentliggjort hvis det er film, men 70 år hvis det er lydopptak. Begrunnelsen for ulikheten i vernetid har jeg ikke helt fått tak i. Kanskje har jeg ikke gjort et ærlig forsøk på å finne det ut. Jeg kan ikke gi et godt svar på hva som er vernetiden for musikkvideoer. Men gjelder det film vil det gjerne være et opphavsrettslig vernet verk som er vernet i 70 år etter utløpet av dødsåret til den lengslevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av musikk som er frembrakt med henblikk på filminnspillingen. Overgangsregler gjør at innspillinger offentliggjort 1962 og senere har 70 års vernetid, mens eldre innspillinger fortsatt har 50 års vernetid. Det betyr at det først vil være i 2033 at man kan begynne å se på innspillinger som har falt i det fri, som ikke allerede er frie. Men da må man se på de konkrete innspillingene, ikke på utøverne. Så om jeg fortsatt skulle være oppegående og aktiv når den tid kommer, vil jeg ikke lage noen form for oversikt over innspillinger som fra da av er frie.
Denne endringen og overgansreglene “reddet” blant annet The Beatles’ innspillinger. Wilhelm Furtwänglers innspillinger som ble utgitt i hans levetid, vil alle være frie i dag. Men det hender at plateselskaper leter i sine arkiver og henter fram innspillinger som ikke tidligere har vært offentliggjort. Hvis disse først ble offentliggjort i 1962 eller senere, vil vernetiden være 70 år fra offentliggjøringen eller utgivelsen av opptaket.
Wilhelm Furtwängler var en av de få store dirigenter som ikke forlot Tyskland under nazitiden. Han var motstander av nazismen og antisemittismen. Han har blitt kritisert for å ha kastet glans over naziregimet ved at han fortsatte å dirigere i Tyskland. Jeg har nevnt ovenfor at Arturo Toscanini var en klar anti-fascist. Han var meget kritisk til Furtwängler. En gang de møttes på en musikkfestival i Salzburg, skal Arturo Toscanini ha sagt ja til å delta, på den betingelse at han slapp å møte Furtwängler. De møttes likevel. Toscanini skal da ha sagt til Furtwängler at han visste at han ikke var medlem av nazistpartiet, men at han betraktet alle som fremførte musikk i nazityskland som nazister. Furtwänglers åpne motstand mot nazismen gjorde at naziregimet gikk ganske lei av ham, men hans status gjorde at regimet ikke ville røre ham. Nazilederne lette etter en annen dirigent som ut fra deres ståsted kunne balansere Furtwängler, og de fant en ung og lovende østeriksk dirigent som hadde vært medlem av nazipartiet siden 1935: Herbert von Karajan.
Som dirigenter var Furtwängler og Toscanini også på en måte to motpoler. Furtwängler anså partiturene som et utgangspunkt som måtte tolkes subjektivt, som var den romantiske dirignettradisjonen. Toscanini holdt seg til partituret. Det sies at en eldre, anekjent dirigent skal ha sagt til Toscanini at han hadde hørt fra en annen dirigent, som skulle ha det fra Beethoven, hvordan Beethovens 3. symfoni skulle fremføres. Toscanini svarte at han hadde det direkte fra Beethoven selv: Det står her i partituret.
I begynnelsen så Wilhelm Furtwängler på seg selv mest som komponist, og han begynte å dirigere først og fremst for å kunne fremføre egne verk. Men han hadde ikke noen særlig suksess som komponist, og konsentrerte seg mer og mer om oppgaven som dirigent. Hans mest kjente komposisjon skal være hans Symfoni no 2 i e-moll, som han komponerte etter at han etter krigen hadde flyttet til Sveits. Jeg kjenner verken denne eller andre av Furtwänglers komposisjoner. De er uansett frie fra i dag. Jeg tar med Wilhelm Furtwänglers andre symfoni i e-moll, her i en innspilling med Hamburgfilharmonien, dirigert av Wilhelm Furtwängler selv.
IT-pioner, forfatter
Alan Turing
Jeg velger å fortsette med en som ikke først og fremst er kjent som opphaver av opphavsrettslig vernede verk: Alan Turing. Han formulerte teorien for en allmenn datamaskinmodell, kjent som Turing-maskinen. En Turing-maskin behandler et begrenset antall symboler lest fra en papirremse, ut fra et begrenset antall gitte regler og ut fra den tilstanden den befinner seg i.
Under andre verdenskrig arbeidet Turing med kryptografiske oppgaver for den britiske regjeringen, og han stod sentralt i arbeidet med å knekke to tyske kodemaskiner, Enigma og Lorenz SZ 40/42, der maskinell bearbeiding av data spilte en avgjørende rolle. Han oppholdet seg også en periode i Washington DC og bistod Bell Labs med å utvikle avlyttingssikre talesystemer.Turing bidro til å gjøre det mulig for britene å lese 39 000 tyske kodede meldinger i måneden allerede tidlig i 1942, et tall som etter hvert økte til 84 000. For sin krigsinnsats mottok han utmerkelsen Order of the British Empire (OBE).
I 1950 utgav han Computing Machinery and Intelligence, som la grunnlaget for kunstig intelligens som eget forskningsfelt. Han formulerte her Turing-testen for hvorvidt en maskin kan betraktes som intelligent eller ikke. Testen går ut på at en objektiv person inngår i en skriftlig dialog med både en datamaskin og en annen person, og dersom vedkommende ikke er i stand til å skille maskinen fra personen, er maskinen «intelligent». Sammenhengen mellom dette og dagens kunstige intelligens, vil jeg ikke mene noe om. Dette verket, og annet han måtte ha skrevet, er fritt fra og med i dag.
I 1952 ble Alan Turing dømt for homofil praksis. Han mistet med det sin sikkerhetsklarering og dermed muligheten til å jobbe videre med kryptografi og hemmelige tjenester. Han ble dessuten pålagt å gjennomgå hormonbehandling.
Turing døde i 1954 av cyanidforgiftning, og dødsfallet ble erklært som selvmord. Det er en stor skamplett på britisk historie at en person som gjorde så mye for å redde Storbritannia fra tysk invasjon, ble behandlet på denne måten. Alan Turing ble posthumt benådet i 2013. Det er en mildt sagt fattig trøst å bli benådet nesten 60 år etter at man døde.
Fotograf
Robert Capa
Robert Capa, var en ungarskfødt fotojournalist. Fotografier er en interessant kategori i et opphavsrettslig perspektiv. Fotografier ble lenge nokså stemoderlig behandlet i opphavsretten. Synspunktet var at et fotografi bare avbilder virkeligheten slik den er, fotgrafen skaper ikke noe. Vi hadde siden 1960 en egen lov om fotografier, som ga et mer begrenset vern for fotografiske bilder. Ved revisjonen av åndsverkloven i 1995 fikk fotografene endelig den anerkjennelse at fotografier kan være åndsverk, og vi fikk kategorien “fotografiske verk” inn i åndsverkloven.
Et åndsverk skal være resultat av en original, skapende åndsinnsats. De fleste av våre feriebilder og alle de selfiene som folk tar nå for tiden, kan ikke sies å være resultat av en original, skapende åndsinnsats. Bestemmelsen om et mer begrenset vern for fotografiske bilder som ikke er fotografiske verk, ble videreført i åndsverkloven § 23. En viktig forskjell mellom fotografiske verk og fotografiske bilder, er at et fotografisk verk er vernet som andre åndsverk: 70 år etter utløpet av opphavers dødsår, mens et fotografisk bilde er vernet i 50 år etter utløpet av det år bildet ble laget, men minst 15 år etter utløpet av fotografens dødsår. Fotografiske verk skapt av fotografer som døde senere enn i 1954 vil fortsatt være vernet. Vi må kunne forutsette at fotografen var i live da bildet ble skapt.
Fotografiske bilder som er tatt før utgangen av 1974 vil være frie fra i dag, hvis fotografen døde innen utgangen av 2009. Hvis fotografen var i live etter dette året, vil fotografiske bilder være vernet i 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, uansett når bildet ble tatt. Så de bildene jeg tok da jeg var på interrail i 1974 vil fortsatt være vernet som fotografiske bilder, siden jeg fortsatt er i live.
Det er et ganske håpløst prosjekt å trekke en grense mellom fotografiske bilder og fotografiske verk. Som nevnt vil en del av våre feriebilder, selfier osv ganske åpenbart ikke være mer enn fotografiske bilder. Men ofte vil det ikke være så enkelt. Særlig når det gjelder fotojournalistikk og nyhetsfoto, som Robert Capa drev med, er det vanskelig. Nyhetsfoto handler i stor grad om å være på rett sted til rett tid. En gammel tommelfingerregel om å ta pressebilder i den tiden fotografene stort sett arbeidet med svart/hvitt-film, gjerne Kodak TriX, var omtrent slik: “F8 and be there”, altså blender 8 og å være til stede. Et av Robert Capas berømte bilder, “falling solider” fra den spanske borgerkrigen i 1936, er et eksempel på det. Det ser ut som om en soldat faller om etter å ha blitt skutt. I virkeligheten var det visst ikke slik. Jeg mener å ha lest et sted at det var en soldat som skled på glatt underlag og falt — bilder forteller ikke alltid sannheten. Men akkurat den historien har jeg ikke sett verifisert. Det er vanskelig å se noe kunstnerisk i det bildet. Uansett hvordan det klassifiseres, så er bildet fritt i dag.
En annen fotograf som arbeidet mye i samme sjanger, var den franske fotografen Henri Cartier-Bresson. Han var med på å etablere billedbyrået Magnum, blant annet sammen med Robert Capa. Henri Cartier-Bresson arbeidet kun med normalobjektiv. Han tapet over de blanke delene på sitt Leica-kamera med sort tape, for at det skulle være mindre synling. Det var visstnok dette som ga støtet til at en del kameraprodusenter begynte å produsere helt sorte kameraer, som gjerne var litt dyrere enn de som hadde blanke deler. I dag er det mitt inntrykk at kun kameraer som er lagt for et nostalgimarket og hipstere har blanke deler. Henri Cartier-Bresson var kjent for perfekt komposisjon i sine bilder, og for å ta bilder “i det avgjørende øyeblikket”. Selv om hans bilder på en måte er snap-shots, er det min vurdering at han løftet denne sjangeren opp på et slikt nivå at hans bilder må regnes som fotografiske verk. Han døde i 2004, så hvis hans bilder er fotografiske verk vil de fortsatt være vernet til utløpet av 2074. Derfor gjengir jeg ikke noen av hans fotografier.
Et kjent bilde fra Norge er da Kong Olav tok trikken i 1973. Det er et ikonisk bilde, og det finnes antageligvis ganske mange bilder av den situasjonen. Men her er det den situasjon som avbildes, og ikke fotografiene i seg selv som gjør bildene ikoniske. Jeg er ikke overbevist om at slike bilder er fotografiske verk. Et fotografisk bilde fra 1973 vil være fritt dersom fotografen døde i 2009 eller tidligere. Jeg mener å ha sett flere fotografier fra den trikketuren. Men i dette innslaget i VGTV, forteller VGs fotograf Jan Greve om historien bak og om hvordan han tok bildet.
https://tv.vg.no/video/167917/slik-tok-han-det-ikoniske-kongebildet
Jan Greve døde i 2018, så det bildet er uansett ikke fritt i dag.
I min undervisning har jeg begynt å bruke dette bildet fra ordineringen av Ingrid Bjerkås, den første kvinnelige presten i Den norske kirke. Bildet er tatt av Dagbladets fotograf, Sverre Heiberg. Etter min vurdering er dette et ganske ordninært nyhetsbilde. Det er godt håndverk, men ikke resultat av en original og individuell skapende åndsinnsats. Det er etter min vurdering et fotogafisk bilde, ikke et fotografisk verk. Bildet er tatt i 1961 og Sverre Heiberg døde i 1991. Hvis dette er et fotografisk bilde er det i dag fritt, men hvis det er et fotografisk verk vil det være vernet til utløpet av 2061. Det er en del av en serie bilder fra ordinasjonen, gjort tilgjengelig på digitalmuseum.no av Norsk Folkemuseum. https://digitaltmuseum.no/0210113298491/serie-bilder-fra-ordinering-av-ingrid-bjerkas-som-forste-kvinnelige-prest
Man bør ikke bruke fotografier på egne nettsider som ikke ikke vet er frie, eller er lisensert på en slik måte at fotogafen har tillatt bruken. Selv er jeg av ganske åpenbare grunner, opptatt av å holde min sti ren på dette området. Jeg tar mange “kjekt å ha” bilder som jeg kan bruke som illustrasjoner til det jeg gjerne skriver om på mine nettsider, eller jeg bruker Googles funksjon for å søke etter bilder som er publisert med CC-lisens. Det har også hendt at jeg har spurt fotografer om å kunne bruke deres bilder. Jeg har forklart hva jeg skal bruke dem til, at jeg ikke har penger til å betale for bildene, og at jeg ikke kan love dem mer enn en ordentlig kreditering for bildene. Jeg har respekt for at fotografer som lever av å ta bilder ikke kan leve av heder og ære ved at noen krediterer dem for bruk av deres bilder. Sier de nei, så respekterer jeg det. I praksis har de fleste sagt ja. Jeg kan bare huske å ha fått nei en gang: Det var en fotograf i Statens vegvesen, som syntes jeg skrev så mye negativt om dem, så jeg fikk ikke lov til å bruke hans bilder. Han var i sin fulle rett til å si nei, så jeg aksepterte selvsagt det. Hvis man bruker andres bilder uten samtykke, kan man få noe ubehagelige overraskelser, slik Gunnar R Tjomlid skriver om i bloggkommentaren “Ulovlige bilder på bloggen min?”
Hvis man ønsker å bruke et bilde fra la oss si 1960-tallet, tatt av en fotograf som døde før utgangen av 2009, er det enkle rådet at man bør behandle bildet som om det skulle være et fotografisk verk, med mindre det er helt åpenhart at bildet ikke er det. Skulle man velge å gå til en advokat for å få en vurdering, vil det koste mer enn et vanlig billedhonorar, og advokaten vil uansett ikke kunne gi et sikkert svar. Da synes jeg det er bedre å betale til fotografen (i praksis fotografens arvinger), enn til advokater.
Først hvis man allerede har dummet seg ut og brukt et bilde tatt av f.eks. Henri Cartier-Bresson, eller en annen blant mine favorittfotografer: Ansel Adams, kunne det være et poeng å argumentere for at det er et fotografisk bilde og ikke et fotografisk verk, da det vil føre til at bildene er frie. Når det gjelder Ansel Adams er jeg ikke i tvil om at hans bilder, i alle fall de han har valgt å offentliggjøre, er fotografiske verk. Men også de store fotografene har ganske sikkert mislykkede bilder som de har valgt ikke å offentliggjøre, og noen av dem vil sikkert ikke være mer enn fotografiske bilder. Og siden jeg anser bildene til disse fotografene som fotografiske verk, gjengir jeg ikke noen av dem her.
<edit tilføyd 1. januar 2025>Jeg har noen ganger i disse oversiktene vært innom USAnsk opphavsrett. Som en illustrasjon av at dette kan være veldig komplisert, tar jeg med en lenke til denne fra Jennifer Jenkins og James Boyle: https://web.law.duke.edu/cspd/publicdomainday/2025/ . Man blir noen ganger sittende med det inntrykk at USAnsk rett er utviklet for å holde liv i de altfor mange advokatene i USA. Som en helt avsporende parentes tar jeg med Tom Paxtons sang “One Million Lawyers” fra platen “One Million Lawyers and other disasters”.
Jeg minner om hovedregelen som sier at spørsmålet om hvorvidt noe er vernet, etter Bernkonvensjonen avgjøres etter retten i det landet hvor det søkes vern: Har det gått 70 år etter utløpet av opphavers dødsår er verket fritt hos oss. Ifølge Jennifer Jenkins og James Boyle er alle lydopptak fra 1924 nå frie. Hos oss gjelder at utøvende kunstneres fremførelse er vernet i 50 år etter utløpet av det år prestasjonen fant sted. Et opptak av en slik fremførelse er vernet i 50 år etter at opptaket ble offentliggjort eller utgitt, eller 70 år hvis det er et lydopptak. Overgangsregler gjør at lydopptak fra 1962 og senere har 70 års vernetid. Hos oss er lydopptak fra 1961 og tidligere frie i dag, helt uavhengig av hva slags regler de måtte ha i USA. Det vil f.eks. gjelde Robert Johnsons innspillnger, og alle innspillinger med Kirsten Flagstad og Jussi Björling, samt den første operaen i George Soltis innspilling av Richard Wagners operasyklus Ringen (Das Rheingold).
Overgangsreglene vil bety at lydopptak offentliggjort i 1962 vil være vernet fram til 2033 og ingen nye lydopptak vil falle i det fri før i 2033, da det da vil ha gått 70 år etter uløpet av 1962, slik at 70-årsfristen da vil løpe ut også for disse.
Når det gjelder opphavsrett, behøver vi ikke å forholde oss til titler, slik Jennifer Jenkins og James Boyle gjør. Med noen modifikasjoner. Hvis et verk er fritt i opphavers/verkets hjemland, er det også fritt hos oss. Hvis bøker av USAnske forfattere som døde senere enn 1954, som William Faulkner, Ernest Hemmingway, Dashiell Hammett og John Steinbeck er frie i USA, er de også frie hos oss. Men når det er knyttet til verkstitler og ikke opphaver, er det i praksis vanskelig å forholde seg til. For USAnsk litteratur må vi uansett huske at det bare vil gjelde originalverket. En oversettelse vil ha et selvstendig vern, og oversettelsen vil ha vern til det har gått 70 år etter uløpet av oversetterens dødsår. Men også den oversatte versjonen vil fortsatt være vernet dersom originalverket er vernet på det tidspunktet.
Når det gjelder britiske forfattere som Virginia Wolf og Agatha Christie, betyr ikke USAnsk opphavsrett noe hos oss. Virginia Wolf døde i 1941, så hennes verk har vært frie hos oss lenge. Agatha Christie døde i 1976, så alle hennes bøker vil være vernet hos oss til utløpet av 2046.
Bruker vi Virgnia Wolf som eksempel, har hennes verk vært frie fra 2012. Selv om verk som hovedregel etter Bernkonvensjonen er frie når de er frie i hjemlandet, kan land vedta at slike verk likevel skal være vernet hos dem. Vi har ikke en slik bestemmelse hos oss. Det er frstende å si at når slike verk tydeligvis kan være vernet i USA, så er det et av mange eksempler på at man i USA har problemer med å forholde seg til at det finnes en verden utenfor USA, og at USAnsk rett ikke gjelder for hele verden. Hvordan man praktisk forholder seg til verk som er frie i hjemlandet men vernet i f.eks. USA når det gjelder spørsmål om f.eks. samtykke til nyoversettelser og nyutgivelser, og betaling av royalty til arvinger og andre som har hatt rettigheter i hjemlandet.
Fortsatt ifølge Jennifer Jenkins og James Boyle vil kunstverk i USA frie fra i år hvis de var registrert eller publisert i 1929. De bruker René Magritte som eksempel, og skriver:
“Magritte’s painting is actually a useful illustration of the intense difficulties in determining the copyright status of many works from long ago. It is only public domain in 2025 if it was “published,” as defined by copyright law, in 1929. If its first publication was not until later, for example at the Palais des Beaux-Arts exhibition in 1933, then the copyright lasts for 95 years after that year. (For never-published, never-registered works, the term is life + 70 years.)”
Hos oss avgjøres vernetiden av opphavers dødsår. Belgieren René Magritte døde i 1967, så hans verk vil hos oss være vernet hos oss fram til utløpet av 2037 uavhengig av når de ble publisert.
Jennifer Jenkins og James Boyle har også med en liste over musikkomposisjoner. Jeg har ikke gått gjennom alle. Men både Maurice Ravel og George Gershwin døde i 1937, så deres verker har vært frie hos oss siden 2008. (Hvis vi skal være pirkete ble de frie fra 1988, da vernetiden den gangen var 50 år, men den ble utvidet til 70 år i 1995, og da ble vernetiden gjenopplivet for verk som allerede var falt i det fri.)
Jennifer Jenkins og James Boyle skriver:
“Only the musical compositions—the music and lyrics that you might see on a piece of sheet music—are entering the public domain, not the recordings of those songs, which are covered by a separate copyright with a different term of protection.”
Det er heldigvis ikke så komplisert hos oss. Når verkene er frie er de frie, uansett i hvilken form de finnes. Opptak av George Gershwins eller Maurice Ravels musikk er eksemplarer av deres musikk, og vernetiden vil være den samme. Men utøvende kunstnere og produsenter har et eget vern for opptak av en fremføring. Når Leif Ove Andsnes spiller i Mozarts musikk har han vern for sin fremføring, selv om Mozarts musikk er fri.
USA har det som kalles corporate copyright, for verk med corporate authorship, som fortsatt ifølge Jennifer Jenkins og James Boyle vil være vernet i 95 år fra publisering eller i 120 år fra verket er skapt. Vi har ikke en tilsvarende kategori hos oss. Hos oss vil et verk alltid være skapt av fysiske personer, og opphavsretten oppstår på deres hånd. Den kan eventuelt være overdratt til arbeidsgiver gjennom ansettelsesavtalen. Det kan i praksis være vanskelig å håndtere, da man hos oss vil måtte identifisere de ansatte som bidro til å skape verket. Vi har riktignok en bestemmelse i åvl § 12 som sier at vernet varer i 70 etter uløpet av det år verket ble offentliggjort, eventuelt 70 år etter at verket ble skapt dersom det ikke har vært offentliggjort, for anonyme verk. Det vil kunne få betydning der man ikke vil kunne identifisere hvem som har bidratt til å skape verket. Men kan man identifisere noen av de som har bidratt, vil det være 70 år etter uløpet av dødsåret til den lengstlevende av disse som vil være avgjøende.
I Norden ble utfordringen ved at vi ikke har noe tilsvarende corporate copyright illustrert med den danske høysterettsdommen om de ansatte ved den danske Værdipapircentralens (VP) opphavsrett til programvare de hadde vært med på å utvikle. [Jeg har ikke en presis referanse til dommen her hvor jeg er nå, og dette er gjengitt etter hukommelsen, med de feilkilder det innbærer. Jeg får supplere/korrigere senere.] Da Verdipapirsentralen (VPS) ble etablert i Norge, kjøpte man programvare fra den danske VP. De ansatte ved VP mente at VP bare hadde overtatt rettighetene til å bruke programvare i egen virksomhet, og ikke hadde rett til å overdra opphavsretten videre. Realiteten var selvfølgelig at de ville ha (ekstra) betaling for at rettigheter var overdratt. De ansatte tapte saken, og resultatet var begrunnet med at de enkeltes bidrag var så lite. I dag er dette løst gjennom programvaredirektivet fra 1991, som er reflektert i den norske åndsverkloven § 71, som sier at opphavsrett til datamaskinprogrammer skapt i ansettelsesforhold går over til arbeidsgiver.
Jeg har reflektert litt rundt spørsmålet om vi burde hatt noe som tilsvarer corporate copyright for de tilfeller hvor mange ansatte har bidratt til å skape et åndsverk, og det kan være vanskelig å identifisere hvem som har bidratt med noe som kunne begrunne medopphavsrett. Jeg klarer ikke å forestille meg andre typer verk hvor dette kan være et reelt problem enn film og datamaskinprogrammer. Kanskje kunne vi også ha tatt med bygningskunst. For datamaskinprogrammer er spørsmålet om overgang av rettigheter i ansettelsesforhold løst, men bestemmelsen løser ikke spørsmålet om vernetid. Her må vi kanskje falle tilbake på regelen om vernetid for anonyme verk. Jeg har uansett vanskelig for å tro at opphavsretten til dataprogrammer skapt for mer enn 70 år siden, eventuelt at personer som døde for mer enn 70 år siden, er særlig interessant. For filmverk har vi en løsning når det gjelder vernetid, men ikke når det gjelder hvem som har (med)opphavsrett til filmverket. Selv om ikke alle spørsmål knyttet til slike verk er løst hos oss, tror jeg at en innføring av noe som tilsvarer corporate copyright vil skape flere problemer enn det løser.
Det er retten i det land hvor man søker vern som skal legges til grunn ved avgjørelse av om noe er vernet. Men hvis det er en opphavsrettskrenkelse er spørsmålet i hvilket land skaden har skjedd. Når noe gjøres tilgjengelig på Internett er det tilgjengelig over om ikke hele, så i alle fall det meste av verden. En krenkelse kan skje i et land hvor det er tilgjengelig. USAnske domstoler har gjerne ingen hemninger når det gjelder å anse seg kompetente i saker som også har tilknytning til andre land. Så hvis man gjør tilgjengelig på Internett et verk som er fritt hos oss, men vernet i USA, da kan man ikke føle seg trygg mot å bli saksøkt og få en dom mot seg i USA. Og erstatningsbeløpene i USA kan være absurd høye.</edit>