Da har det falt dom i saken mot de tre kvinnene som fulgte etter FrP-leder Sylvi Listhaug. De ble frifunnet, et resultat som er som ventet og som det burde være. Jeg ble overrasket da jeg så hvilken bestemmelse de var tilltalt etter, strl § 115 om Angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet. Denne bestemmelse lyder:
“Med fengsel inntil 10 år straffes den som ved bruk av makt, trusler eller på annen rettsstridig måte volder fare for at Kongen, Regenten, regjeringen, Stortinget, Høyesterett eller Riksretten, eller et medlem av disse institusjonene, hindres eller påvirkes i sin virksomhet.”
Denne bestemmelsen må vurderes mot to av Grunnlovens bestemmelser:
Først Grl § 100 om ytringsfrihet:
“Ytringsfrihet bør finne sted.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.
Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.
Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.”
Videre Grl § 101 om blant annet demonstrasjonsfrihet:
“Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier.
Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.”
I tillegg må vi ta med Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 10:
Art 10. Ytringsfrihet
“1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.
2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.”
Jeg henter fram denne figuren, som jeg pleier å bruke i min undervisning, for å illustrere forholdet mellom Grunnloven og vanlige lovbestemmelser:
Hvis en lovbestemmelse kommer i konflikt med Grunnlovens bestemmelser, må loven vike for Grunnloven. I praksis er det som regel slik at den aktuelle lovbestemmelsen gis en mer begrenset anvendelse enn hva den ordlyd isolert sett skulle tilsi. Sagt på en annen måte: Vi kan ikke ta loven helt bokstavelig hvis den kommer i konflikt med Grunnloven. Det er selvfølgelig mer nyansert og ikke så enkelt i praksis, men det holder som et utgangspunkt.
Jeg har dommen i en ikke-anonymisert utgave, så jeg legger den ikke ut. Situasjonen er beskrevet slik i dommen:
“Onsdag den 13.03.2024 dro Sylvi Listhaug til fots fra Stortinget for å handle klær som hun skulle bruke på Fremskrittspartiets landsmøte. Klesbutikken lå ved Solli plass på Frogner. Av bilder fra kameraovervåking framgår at Listhaug gikk forbi Det norske utenriksdepartementet (UD) i retning Solli plass kl. 10:30. Ifølge Listhaugs forklaring for retten registrerte hun at det pågikk en demonstrasjon utenfor UD da hun var på vei til butikken. Hun både så og hørte demonstranter.
Det framgår av bilder fra kameraovervåking at klokken var 12:04 da Listhaug gikk forbi UD på vei tilbake til Stortinget. Ifølge Listhaugs forklaring for retten la hun merke til at de samme demonstrantene hun hadde sett og hørt da hun gikk oppover nå stod på fortauet ved 7. juni- plassen. Ifølge Listhaug «tenkte hun på å gjøre seg så usynlig som mulig» da hun passerte demonstrantene i rask gange. Hun snakket på dette tidspunkt i mobiltelefonen med Fremskrittspartiet 1. nestleder Hans Andreas Limi. Dette var en samtale som ifølge Listhaug ble påbegynt før hun ble oppmerksom på demonstrantene. Av videofilm fra overvåkingskamera framgår også at Listhaug passerte en gruppe på 6-7 personer. Det er på det rene og uomtvistet at to av disse personene er tiltalte nr. 1 A og tiltalte nr. 2 B.”
Jeg starter med å se på strl § 115.
“Med fengsel inntil 10 år straffes den som ved bruk av makt, trusler eller på annen rettsstridig måte volder fare for at Kongen, Regenten, regjeringen, Stortinget, Høyesterett eller Riksretten, eller et medlem av disse institusjonene, hindres eller påvirkes i sin virksomhet.”
For at noen skal kunne straffes etter denne bestemmelsen må de ha brukt makt, trusler eller vist annen “rettsstridig adferd”. Det er på det rene at de ikke har brukt makt.
Det er ikke sagt noe nærmere om hvordan “trusler” skal forstås. I den generelle straffebestemmelsen om trusler, strl § 263, er trusler angitt slik:
“Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt.”
Om det også etter strl § 115 forutsettes at man truer med straffbar handling, er ikke helt klart. I kommentaren til bestemmelsen i forarbeidene, synes det som om det er forutsatt straffbar handling, uten at det sies uttrykkelig. Man bruker også i stor grad uttrykket “angrepet”.
I HR-2019-1922-A vises det i avsnitt 22 til praksis etter den tilsvarende bestemmelsen i den tidligere straffeloven:
“Fellelse etter denne bestemmelsen krever at trusselen var fremsatt ‘under saadanne Omstændigheder, at Truselen er skikket til at fremkalde alvorlig Frygt’. Dette er en objektiv norm – avgjørende er om trusselen var ‘skikket’ til å fremkalle slik frykt.”
Vurderingen av om noe er en trussel, er i utgangspunktet objektiv. Det er ikke spørsmål om hvorvidt Sylvi Listhaug oppfattet situasjonen som truende, men om det reelt sett var noen trusler. I dommen står det:
“Det er etter bevisførselen ingen holdepunkter for at Listhaug under den aktuelle spaserturen fra 7. juni-plassen utenfor UD og fram til inngangen til Stortingets kontorlokaler på Wessels plass, verken ble hindret, stanset, berørt fysisk eller truet i verken ord eller handling.”
Sylvi Listhaug har i noen sammenhenger fremstått som ganske lettskremt, som da hun sa at hun ikke ville gått på Grønland alene om kvelden. Men retten legger uansett til grunn at Sylvi Listhaug ikke ble utsatt for noen trusler.
“annen rettsstridig måte” blir en sekkepost med ganske uklart innhold. Man kan spørre om bestemmelsen oppfyller det generelle strafferettslige kravet om klar lovhjemmel for å kunne dømmes til straff.
Retten konkluderer med at tiltalte verken «opptrådt ved bruk av makt, trusler eller på annen rettsstridige måte». Vilkårene for straff i denne bestemmelsen er kummulative, slik at alle vilkår må være oppfylt for at noen skal kunne straffes. Det er derfor ikke nødvendig for retten å gå videre med de andre spørsmålene som det kan være grunn til å diskutere.
Har handlingen voldt fare for at Sylvi Listhaug ble hindret eller påvirket i sin virksomhet. Et første spørsmål er om det hører med til hennes virksomhet som stortingsrepresentant å handle klær som hun skulle bruke på FrPs årsmøte. Jeg vil si nei, selv for så vidt var på vei tilbake til Stortinget etter et ærend som ikke hadde noe å gjøre med hennes virksomhet som stortingsrepresentant. Hun gikk, ut fra beskrivelsen uhindret til Stortinget, selv om hun hadde noen etter seg som snakket til henne, noe som hun sikkert kunne oppleve som ubehagelig.
Retten vurderer srtl § 266 som omhandler om å krenke noens fred ved hensynsløs adferd. Retten konkluderer med at denne ikke kan anvendes. Det meste av det som finnes av praksis om denne bestemmelser, gjelder handlinger som er gjentatt over et langt tidsrom, noe man neppe kan si at var tilfellet i denne saken.
Fra Sylvi Listhaugs forklaring for retten, er gjengitt:
“Ifølge Listhaugs forklaring for retten var det ikke de verbale utsagn som var problemet. Det er ytringsfrihet, hvilket hun er en sterk forsvarer av. Det var således intet av det som ble uttrykt verbalt som hun ikke tålte, men det var ubehagelig å bli forfulgt av aktivistene.”
Jeg noterer med at Sylvi Listhaug mener at det å kritisere Sylvi Listhaug også er en del av ytringsfriheten, noe det selvfølgelig er. Men at det var “ubehagelig” er ikke noe som kvalifiserer for straff.
Jeg reagerer på ordlyden i strl § 115 når den omfatter at en stortingsrepresentant “påvirkes i sin virksomhet”. Går vi til forabeidene, skrives det stort som om slikt som å true en politiker til å stemme mot sin overbevisning, noe det ikke var snakk om i dette tilfellet.
Det er faktisk det politikk i stor grad handler om: Vi forsøker å påvirke politikerne, og selvfølgelig også å påvirke velgerne ved valg. Her vil jeg sistere Grl § 100 tredje ledd:
“Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.”
Politiske ytringer har et særlig sterkt ytringsfrihetsvern, og dette omfatter selvfølgelig også retten til å på påvirke politikere i deres arbeid.
Vi har også en grunnlovsfestet rett til å møtes i fredelige demonstrasjoner. Den som det demonstreres mot kan selvfølgelig oppleve dette som ubehagelig, akkurat som det å bli utsatt for kritikk kan oppleves som ubehagelig. Men det er noe av ytringsfrihetens vesen. At noen opplever ubehag er ikke tilstrekkelig til å frata andre deres rett til å ytre seg og til å demonstrere.
Jeg er enig i resultatet i dommen, men skulle gjerne ha sett at retten også hadde drøftet noen av de prinsippielle spørsmålene om ytrings- og demonstrasjonsfrihet.