Geocaching: 1 Innledning

1.1 Hva er geocaching
1.2 Starten – GPS ble mer nøyaktig også for private brukere
1.3 Hvorfor geocaching?
1.4 Geocaching er sosialt
1.5 Min første geocache
1.6 Att og fram er ikke like langt, ut og inn er langt fra like trangt

1.1 Hva er geocaching

Noen kaller det skattejakt, andre liker ikke den betegnelsen. Jeg har hørt det bli kalt Pokemon Go for voksne. Jeg syntes det var en morsom sammenligning. Men den halter da geocaching startet 16 år før Pokemon Go. Vi som holder på med dette foretrekker å kalle det geocaching eller bare caching, uten å knytte det til andre aktiviteter.

Da jeg var ung (som er temmelig lenge siden) drev jeg litt med turorientering. Geocaching kan minne om turorientering eller stolpejakt, for de som kjenner til dette. Til forskjell fra tradisjonell turorientering, bruker vi GPS, ikke kart og kompass. I turorientering var postene i skogen. Geocacher finnes i skogen, men også inne i byer. Her er «poster», eller cacher for enhver smak.

Til forskjell fra turorientering og stolpejakt, er ikke geocaching noe som er begrenset til en sesong. Cachene kan ligge ute i årevis, om de i utgangspunktet er solide og blir vedlikeholdt. Det finnes geocacher som har eksistert i alle de 25 årene geocaching har eksistert.

Geocahere er folk som tar omveier. Den korteste og raskeste veien er sjelden den beste veien. Vi tar mange avstikkere for å finne noen cacher. Da vi for noen år siden var på vei til Vikingevent i Harstad, lurte en dansk venn som skulle komme etter oss på hvor lang tid det tok å reise fra Evenes flyplass til Harstad. Hun ble litt bekymret da vi fortalte at vi hadde brukt ca 6,5 timer i bil. Men det var selvfølgelig ikke den raskeste veien, men en geocachingvei fra Evenes til Harstad.

1.2 Starten – GPS ble mer nøyaktig også for private brukere

Utviklingen av GPS (Global Positioning System) startet i 1973. Den første satellitten ble tatt i bruk i 1978, og det ble fullt operativt med 24 satellitter fra 1993. I begynnelsen var det forbeholdt forsvaret i USA. Videreutvikling av systemet bidro til å åpne det for sivilt bruk. Men systemet hadde da det som ble kalt Selective Availability, som betød en ganske dårlig presisjon for andre enn militære brukere. Det kunne da være feil på opptil 100 meter.

Den 2. mai 2000 ble Selective Availability fjernet, etter initiativ fra Clinton-administrasjonen. Det skulle blant annet bidra til bedre sikkerhet i flytrafikken og på sjøen. Men systemet kunne brukes til mer enn det. Nå kunne alle finne sin posisjon, og posisjonen til gjenstander, for eksempel vilt som jegere hadde etterlatt. Som all annen ny teknologi, ble GPS entusiastisk tatt imot av noen folk – kall dem gjerne nerder. De var kanskje ikke så mange i begynnelsen. De diskuterte på det som var datidens sosiale medier, usenet, hva man kunne bruke teknologien til. 2. mai 2000 kalles i geocaching-terminologi for «The Blue Switch Day» – det var den dagen bryteren for Selective Availability ble slått av. Om bryteren virkelig var blå, vet jeg ikke. Det er på ingen måte tilfeldig at jeg publiserer dette 2. mai 2025.

GPS ble utviklet i USA for militært bruk, og var en del av våpenkappløpet. Det kom selvfølgelig et svar fra Russland, ved systemet GLONASS. Det er visse ulikheter mellom systemene som det ikke er noen grunn til å gå nærmere inn på. I dag er det vanlig at GPS-mottakere, også smarttelefoner, kan bruke signaler både fra GPS og GLONASS. EU har utviklet sitt eget system, som de har kalt Galileo. I en urolig verden ser vi at forstyrrelser av navigasjonssystemene er en del av krigføringen. I konfliktområder vil man derfor ikke alltid kunne stole på GPSen. Det er også ganske ofte forstyrrelser, jamming, av GPS-signalene i Øst-Finnmark og i Fnland, sannsynligvis fra Russland. Det hender også at noen jammer GPS-signaler lokalt, f.eks. sjåfører som vil gjøre det vanskelig for arbeids- eller oppdragsgiver å spore dem. Så langt har jeg ikke opplevd slike problemer selv, men det kan være greit å være oppmerksom på dem. For geocachere avhenger ikke vår sikkerhet av at navigasjonssystemene virker, det blir heller et irritasjonsmomen.

Noen har vært bekymret for at Selective Availability vil bli reintrodusert, slik at presisjonen igjen blir dårligere. Den 21- mars 2003 kom myndighetene i USA med en erklæring om at de ikke ville reintrodusere dette. 18. september 2007 sendte forsvarsdepartementet ut en pressemelding hvor de sa at de hadde sluttet å anskaffe satellitter med denne funksjonen, slik at det med dagens system ikke skal være mulig å reintrodusere dette. Men man vet aldri hva slags hemmelige funksjoner som er bygget inn i det som i utgangspunktet er militære systemer. Jeg håper at dette betyr at med dagens uforutsigbare Trump-styre, har satellittene ikke lenger den funksjonen at man bare kan slå på igjen Selective Availability.

Den første gangen jeg opplevde GPS var sommeren 2000. Vi var på ferie i USA, eller strengt tatt var jeg på en konferanse som vi kombinderte med ferie. Vi hadde en leiebil som hadde GPS. GPSene har blitt utviklet ganske mye siden den gang, ikke minst når det gjelder regnekapasitet og hastighet når den skal regne ut en ny rute.

GPS har vanligvis en nøyaktighet som gjør at posisjonen kan beregnes innenfor en radius på ca fem meter. Det er gjerne ulike forhold som forstyrrer signalet, og ikke mottaksenheten som gjør at presisjonen ikke er bedre. Signalet kan forstyrres av bygninger og annet i terrenget, atmosfæriske forhold, osv. Det har vært sagt at GPS-signalene er så svake at det er omtrent som å skulle lese i lyset fra et stearinlys som står 200 meter borte. Det er ikke overraskende at slike signaler kan bli fortyrret.

Man kan få mer avansert mottaksutstyr som mottar GPS-signaler på to frekvenser og som også har andre funksjoner for å bedre navigasjonen. Da skal det være mulig å på posisjonen med ned til noen centimeters nøyaktighet. Dette brukes bl.a. av militære og i sivil luftfart. Da jeg en gang ble sittende ved siden av et flykaptein på flyet fra Bergen til Oslo, fortalte han at den GPSen de bruker har en nøyaktighet på ca 0,5 meter, og at kan kunne parkere flyet ved gaten basert på GPS-navigeringen.

Det utstyret som brukes til geocaching har ikke slik presisjon. Jeg trodde lenge at det var restriksjoner på utstyr med slik presisjon, og at det var forbeholdt f.eks. militære og flytrafikk. Det er visstnok ikke riktig, men jeg har ikke funnet grunn til å undersøke det nærmere. Jeg antar at det er dyrt, kanskje også tungt og dermed lite egnet for geocahing. Til vanlig bruk, også geocaching, trenger vi ikke en slik presisjon — selv om det ville ha vært kjekt å ha.

Når vi leter etter cacher med GPS, er det minst to feilkilder Den ene er hvor korrekte de oppgitte koordinatene er. Hvis cachen ligger noen meter fra de oppgitte koordinatene, hjelper det lite hvor presis vår egen GPS måtte være. Den andre er GPSens presisjon når vi leter etter cacher. Hvis GPSen har plassert oss et annet sted enn der vi faktisk er, og navigerer ut fra det, blir det en del misvisning.

Usenet var tematisk inndelt, slik at man deltok i grupper hvor folk diskuterte et tema man var interessert i. Kanskje var det ikke så «sosialt» som dagens sosiale medier. Men det var langt mer saklig. Jeg deltok i noen grupper, men ikke om satelittnavigering..

En av disse entusiastene var edb-konsulenten Dave Ulmer. Han ville teste systemets nøyaktighet ved å skjule en gjenstand i skogen i Oregon på USAs vestkyst. Han kalte dette «The Great American GPS Stash Hunt”. Han publiserte koordinatene i en GPS-gruppe på usenet. Ideen var enkel: Gjem en beholder i skogen, og andre skulle finne den ved hjelp av GPS. Reglene for finneren var enkel: Ta noe fra beholderen, og legg noe annet igjen i den.

3. mai 2000 plasserte Ulmer en svart bøtte i skogen i Beavercreek, nær Portland i staten Oregon. I bøtten var det en loggbok og en blyant, samt «premier» som videoer, bøker, programvare, en sprettert, med mer. Han publiserte dette i usenetgruppen sci.geo.satellite-nav, med koordinatene N 45° 17.460 W 122° 24.800. Dette er medingen han skrev:

«Well, I did it, created the first stash hunt stash and here are the coordinates:

N 45 17.460
W122 24.800

Lots of goodies for the finders. Look for a black plastic bucket
buried most of the way in the ground. Take some stuff, leave
some stuff! Record it all in the log book. Have Fun!

Stash contians: Delorme Topo USA software, videos, books, food,
money, and a slingshot!“

I løpet av tre dager hadde to andre lokalisert bøtten, og skrev om sine erfaringer i usenet-gruppen.

I løpet av uken som fulgte, begynte andre å plassere ut beholdere og publisere koordinatene på nettet. Ideen spredte seg fort.

Han som hadde den virkelig store FTF (First to Find), den første finneren av den første geocachen, Mike Teague, begynte å samle å samle postinger av nye beholdere på sine nettsider. Det ble laget en postliste for “GPS Stash Hunt”, hvor man ikke bare publiserte koordinater til nye beholdere, men også diskuterte aktiviteten. Ordet «stash» hadde noen negative konnotasjoner, så man begynte å diskutere andre navn. Et navn som dukket opp var geocaching. Geo gir seg selv. Cache skal være avledet fra fransk. Cache er noe som er gjemt, caché. Etymologien er ikke viktig i denne sammenhengen.

Aktiviteten er i utgangspunktet enkel: Vi leter opp koordinater til geocacher på internett, og drar ut i terrenget for å finne dem. Når man har funnet en cache skriver man sitt geocachingnavn i papirloggen i cachen, og man logger den som funnet på nettet. Man kan søke etter cacher på nettet, ved å se om det er cacher i nærheten av der man er, eller på steder man planlegger å reise til.

Den første cachen som Dave Ulmer la ut i mai 2000, finnes ikke lenger. Den ble ødelagt da noen kjørte over den med en gressklipper. Cacher som er arkiverte eller låst, altså som ikke lenger finnes, er fortsatt listet på geocachig.com. Den første cachen har nummer GCF og heter The Original Stash. Denne er låst, så den kan ikke lenger logges på nett. Noen har laget en minnecache på det opprinnelige stedet, GCGV0P Original Stash Tribute Plaque. Men det er ikke originalen. Alle geocacher har et nummer, gjerne omtalt som et GC-nummer. Det starter med bokstavene GC (GeoCache), etterfulgt av en kombinasjon av tall og bokstaver. Dette nummeret tildeles når man registrer en ny cache.

I september 2000 lanserte Jeremy Irish nettstedet geocaching.com, som et nettsted for å liste alle geocacher. Det fantes den gangen totalt 75 geocacher i verden. I oktober/november 2000 etablerte Jeremy Irish sammen med Elias Alvord og Bryan Roth selskapet Groundspeak, for å støtte og fremme geocaching. De første inntektene fikk de fra salg av 144 geocaching T-skjorter. De er sikkert ganske ettertraktede i dag.

Den eldste geocachen i Europa ligger i nærheten av byen Bray i Irland, og ble lagt ut i 3. juni 2000, altså en måned etter den første geocachen. Den har GC-nummer GC43 Europe’s First, som burde indikere at dette er den 43. geocachen som ble publisert. Disse nummerne er ikke en helt presis indikasjon av utleggsdatoen. Den eldste cachen på det europeiske kontinentet er i Belgia. Den ble lagt ut 7. juli 2000, og har nummer GC40. Den eldste cachen i Norge er GCBBF Norges første, i Bergen, The first cache in Norway litt utenfor Bergen. Det er en multicache som ble lagt ut 9. juni 2001. Den gang lå den antageligvis i et skogsområde, nå er det i utkanten av et boligfelt. Jeg bor i Oslo, så jeg tar også med den eldste cachen i Oslo: GCC89 Escape from Oslo fra 19. juni 2001. Den ligger et stykke nedenfor Skjennungstua. Gamle cacher og en del spesielle cacher får en særlig status blant folk som driver med dette, og noen foretar nærmest pilegrimsreiser til disse eldste cachene.

Slik startet det. Dette skal ikke først og fremst handle om gaocachingens historie, men om aktiviteten slik mange driver den i dag. Vi hopper derfor fram til i dag.

I dag finnes det ca 3,4 mill cacher i verden og ca 1,8 mill geocachere. I Norge finnes det ca 100 000 geocacher og ca 30 000 geocachere.

Det finnes i dag geocacher i nesten samtlige land. Det er ingen aktive geocacher i Nord-Korea, og det er også noen bittesmå øystater i Stillehavet hvor det ikke finnes geocacher. Da jeg leste Erika Fatlands bok “Sjøfareren” merket jeg meg at hun skrev at det var geocacher på Saint Helena, øya der Napoleon satt fanget etter sitt endelige nederlag. Hun kalte det vel GPS-skattejakt eller noe slikt noe. Hun er tydeligvis ikke geocacher selv. Jeg har gitt bort mitt eksemplar av boken, så jeg får ikke sjekket hvilke ord hun brukte. Selv om det er et globalt fenomen, er det mest utbredt i vesten. Henter man opp et kart med oversikt over geocacher i verden, ser man at det er flest i Nord-Amerika og Vest-Europa, samt i de mest «vestlige» områdene ellers i verden. De grønne prikkene på kartet viser geocacher. I verdens mest folkerike land, India, er det ca 250 geocacher, omtrent like mange som det finnes i Lillestrøm kommune.

Jeg har forsøkt å søke etter den nordligste og sydligste cachen, men fant ikke noe på den måten, i alle fall ikke noe som kunne være riktig. Det var noen som hevdet at den nordligste cachen befinner seg i Alaska. Men det må være fra noen som ser verden gjennom USA-briller. Sammenligner man Europa og USA, vil man se at den nordligste fjellkjeden i Alaska ligger omtrent på samme breddegrad som Tromsø, og vi kan komme en god de lenger nord enn det. Den nordligste cachen jeg har klart å finne er GC60BX6 Williams Island som ligger i Nunavut, helt nord i Canada. De ligger på N 82° 32.024. Vil man lenger nord enn det, må man antageligvis ut i drivisen, og der finner man neppe noen geocacher. Hvis man virkelig ønsker å finne flere cacher langt mot nord, så er det 16 cacher i dette området. Hvordan man kommer seg dit, vet jeg ikke noe om.

Den sydligste cachen jeg har klart å finne, er GC7B6QJ Penguin’s Island, som ligger på en tysk forskningsstasjon i Antarktis, som ligger på 75° sør. Så vidt jeg vet er det en forskningsstasjon på selve sydpolpunktet. Jeg synes at noen burde ta ansvar og plassere en cache der. Det hadde vært litt flott om det var en cache på 90° sør — selv om jeg ikke ville komme til å besøke den.

Den mest utilgjengelige geocachen er uten tvil GC1BE91 International Space Station, som befinner seg, eller befant seg på den internasjonale romstasjonen. Den ble langt ut av Richard Garriott 14. oktober 2008. Cachen er nå låst, så om det skulle åpnes for romturisme som inkluderer stopp der, vil man ikkje lenger kunne logge den cachen.

For den som vil høyt opp, finnes det også muligheter. I Sveits kan man ta et tog (som går i en tunnel inne i fjellet) opp til Jungfraujoch, hvor man kan finne cachen GC3MQT3 TOP OF EUROPE (Jungfraujoch), som er ca 3400 meter over havet. Den høyeste jeg har klart å finne i Europa er GC1WYPG Zumsteinspitze 4563m i Piemonte i Italia, som ifølge navnet er på 4 563 meter. Men det er en fjellklatringscache, så den er ikke noe for meg. På Hawaii er det en webcamcahe på 4179 meter: GC3D6D Pahupa’iki’i Maka. Ut fra beskrivelsen ser det ut til at det er mulig å kjøre opp til cachen. Det er flere veldig høytliggende cacher i USA som man kan komme til med en firehjulstrekker. For å finne en cache i Himalaya GCMBEQ Annapurna Base Camp, står det at man må gå i fem dager, og man må gå tilbake etter å ha funnet den. Den er på 4 126 meter. Det kan hende man kan komme dit med helikopter, det står det ikke noe om. For de som har ambisjoner om å finne cacher veldig høyt, er det en liste over cacher som ligger mellom 3 500 og 4 500 meter over havet.

Samler man noen veldig høytliggende cacher, kan man kvalifisere for denne challengecachen: GC2EAAQ Le Challenge des Altitudes #4 : Le Guide. Den ligger i Valle d’Aosta i Italia, i grenseområdet mot Frankrike og Sveits. Her snakker de et språk som er en blanding av fransk og italiensk, og beskrivelsen er på en ikke helt oversiktlig måte delt mellom fransk og italiensk. Jeg har ikke dekodet kravene, men det er uansett uaktuelt for meg å lete etter en slik cache.

1.3 Hvorfor geocaching?

Det er fristende å si at det er like mange grunner til å drive med geocaching som det er geocachere. Men det er rundt 1,8 mill aktive geocachere i verden, og så mange grunner til å drive med dette, finnes det neppe.

Det enkle svaret er for geocaching som for de fleste andre hobbyer: Vi driver med dette fordi vi synes det er morsomt og interessant. De som ikke synes det er noe interessant og heller vil gjøre noe annet, de kan gjøre noe annet. Men det er mer.

For mange kan geocacher bli det man trenger for å komme seg en tur ut. Cachene lokker oss over den berømmelige dørstokkmilen. Noen har sagt at andre går ut en tur hver dag for å lufte hunden, jeg går ut for å finne en geocache. En del barn synes det er morsomt å lete etter «skatter» i form av geocacher, slik at det blir lettere å få barn med ut på tur. Mange cacher tar oss til interessante steder som vi neppe ville ha besøkt om noen ikke hadde plassert en geocache der. Vi blir bedre kjent i vårt nærmiljø, i landet vi bor i og andre steder. Jeg har besøkt veldig mange steder som jeg neppe hadde kommet til, hvis ikke noen hadde plassert en cache der.

Noen av oss blir trigget av samlerinstinktet. Vi lar oss friste av fine plasseringer på statistikker og fine «badger» (se avsnitt 11.3). Jeg har ennå ikke besøkt alle kommunene i Norge. Men når det blir stadig færre hvor vi ikke har funnet cache, blir det fristende å besøke de siste kommunene også. Vi var nok ganske mange som under koronapandemien, da vi ikke fikk lov til å feriere utenfor Norge, reiste på kommune- og cachejakt i Norge. Da kommunesankeren Jens Khil besøkte samtlige kommuner i Norge før han skrev boken «Dette er også Noreg» satte han som kriterium at han måtte ha besøkt minst én attraksjon i hver kommune. Det behøvde ikke være en trestjerners attraksjon, men noe måtte det være som han kunne “ta med” fra kommunen. For oss geocachere gjelder at vi må ha funnet og logget minst en geocache i kommunen. Det er en del land og en del kommuner i Norge som jeg besøkte før jeg begynte med geocaching. Jeg kan ikke påstå at jeg har vært i alle kommuner i Norge, men det er ikke langt unna. Men de teller ikke helt, når jeg ikke har funnet og logget en cache der.

Når jeg nå bare mangler funn av cacher utlagt i to utleggsmåneder, se kap 13 Gamle cacher -Jasmer challenge, kan jeg ikke nekte for at jeg begynner å lete etter påskudd for å kunne finne noen cacher som fyller de to siste hullene i den Jasmerkalenderen. Det er en i Skottland lagt ut i en måned jeg mangler GCF0 Scotland’s First. Men for å finne en fra den siste måneden jeg mangler, må jeg til USA, Canada, Australia eller New Zealand. Australia og New Zealand er veldig langt, og det er helt uaktuelt å reise til USA under det nåværende Trump-regimet. Kanskje det er nå man burde vurdere å dra til Canada?

De første geocachene var gjerne bokser, typisk iskrembokser eller ammunisjonsbokser, som ble plassert under en ganske tilfeldig busk et sted i skogen. Noen av disse finnes fortsatt, selv om boksene gjerne er byttet ut. I dag er disse interessante nettopp fordi de er gamle. De er en del av historien. Nyere cacher kan også være slik. Men det er ikke like typisk i dag.

Mange, kanskje de fleste geocacher er plassert på steder som noen av en eller annen grunn ønsker å vise fram. Det kan være interessante bygninger, et fint utsiktspunkt på fjellet eller i marka, et naturfenomen, og mye annet. Vi har oppdaget mange interessante steder både hjemme og ute, som vi neppe ville ha oppdaget hvis ikke noen hadde ønsket å vise det fram ved å plassere en geocache der. Noen ganger er det steder som har en historie som det kan være interessant å få med seg. Men det finnes også noen hvor det kan være vanskelig å se noen grunn til at noen har lagt ut en cache akkurat der. Det er ikke et spesielt interessant sted, og det har ikke en interessant historie. Her er det fristende å sitere fra Groundspeaks retningslinjer for å legge cacher:

“When you go to hide a geocache, think of the reason you are bringing people to that spot. If the only reason is for the geocache, then find a better spot.”

Jeg merker at man kan bli litt skrudd i hodet av å drive med geocaching. Vi forbinder et sted med at her har vi funnet en cache. Og vi kommer til steder hvor vi tenker at “her burde det ha vært en cache”.

Det er stor variasjon, og hvor fine og/eller interessante cachene er, reflekteres gjerne i antallet favorittpoeng som disse cachene har blitt tildelt.

Den som liker å gå turer i skog og mark kan finne cacher som er fine turmål. Er man den urbane typen som liker seg best i byer, finner man mange cacher der også. Jeg liker å sykle. Geocaching og trening på sykkel lar seg utmerket godt kombinere. Man sykler til et sted passe langt borte for å finne en cache, finner cachen og sykler hjem igjen. Vi har en leilighet i Syd-Frankrike, i et område hvor det er helt flatt. Jeg må gjerne sykle rundt 50 km før jeg kommer til et sted hvor det er noen bakker. Etter å ha syklet en del på flatene der, tenkte jeg at jeg måtte trene litt i bakker. Jeg får legge til at jeg ikke har en veldig lett kropp, slik gode klatrere har. Jeg satset på Tryvann. Jeg syklet til den første cachen langs bakken opp fra Gressbanen. Neste gang tok jeg den neste cachen, til jeg hadde nådd helt opp til Tryvann. Etter å ha syklet opp dit, hadde jeg brutt en barriere som kanskje er mer psykisk enn fysisk. Jeg visste at jeg kunne sykle opp, og har gjort det ganske mange ganger siden. Det er cacher for alle.

Geocacher får oss til å dra ut, enten det er i skogen eller byen. Det kan være i vårt eget nærområde og steder vi besøker i ferien eller av andre grunner. Jeg har blitt langt bedre kjent i mitt nærområde etter at jeg begynte med geocaching. Med en fortid som taxisjåfør i Oslo (i studietiden) var jeg rimelig godt kjent i byen. Men jeg er langt bedre kjent nå enn jeg var den gangen. Dessuten har byen endret seg mye i løpet av de drøyt 40 årene som har gått siden jeg kjørte taxi. På reiser vil cacher kunne lede oss til interessante steder som ofte ikke nevnes i vanlige guidebøker. I tillegg til at det gjerne er noen geocacher på de mest populære turistattraksjonene.

1.4 Geocaching er sosialt

Jeg skulle kanskje ha lagt til et «kan være» her. Folk møtes på eventer. Man blir kjent med folk som man drar på cacheturer samme med. Noen møtes for å løse mysterier sammen. Se mer om dette i del 6. Event. Men man kan også være en ensom cacheulv, og lete etter cacher alene.

Det er folk i alle aldre. Fra barn, som mer eller mindre frivillig er med sine foreldre, til gamlinger. Jeg må, om enn noe motvillig, innrømme at jeg nå hører til den siste gruppen.

Som alltid når mange mennesker møtes rundt en felles interesse: Noen «klikker» man med og blir gode venner med. Folk har funnet hverandre, har blitt samboere og har giftet seg og har fått barn sammen. Andre synes man det er hyggelig å møte de gangene man møtes, men at det er tilstrekkelig. Og noen er kanskje slik at man er glad man ikke treffes oftere. Folk er heldigvis forskjellige. Noen går godt sammen. Andre går bedre sammen med andre.

Man kan legge til geocachingvenner i geocaching.com. Man kan selvfølgelig ikke bare legge til alle man ønsker som venner. Man kan lete etter andre geocachere, og spørre om de vil være ens geocachingvenner, og man blir venner om de akspterer invitasjonen. Man kan vel forholde seg til “venner” her som i andre sosiale medier. Det kan være noen man møter på eventer og kanskje drar på cachetur sammen med, uten at det egentlig er ens personlige venner. Men det vil jeg ikke mene noe mer om her.

1.5 Min første geocache

Det var i vinterferien 2006. Vi hadde besøk av våre venner V&V i vår leilighet i Frankrike. De ville gjerne finne noen franske cacher. Vi ble med på turen og ble med på å finne noen geocacher. Det var på denne måten vi “ble smittet av basillen”. Det var ikke mange cacher i det området i den gangen. Jeg har lenge trodd at GC10950 PONT DES TOURRADONS var den først cachen vi var med på å finne. Men det bekrefter bare at hukommelsen ikke alltid er til å stole på. For da jeg sjekket, konstaterte jeg at denne cachen først ble lagt ut i 2007, og de besøkte oss også sommeren 2007. Da fant vi denne cachen.

Jeg tror den første cachen vi prøvde å finne, var GC644B Montpellier. Men den fant vi ikke den gangen. Vi har funnet den senere. Den lå inne på et inngjerdet område med studentboliger, og for å komme inn dit måtte man gå gjennom et portrom hvor det satt en portner bak en luke. Vi måtte til slutt psyke oss opp og gå gjennom på en tilsynelatende selvsikker måte, og håpe at ingen ville spørre oss hva vi skulle der inne. Det gikk bra den gangen, og vi fant den cachen. Vi måtte reise et stykke for å finne en annen cache. Etter å ha undersøkt V&Vs logger, ser det ut til at den første cachen jeg var med på å finne, må ha vært GCG9XZ Garrigues No 3 / L’ eglise. Den cachen ble arkivert i juli 2007, temmelig nøyaktig to år før jeg begynte med geocaching. Av åpenbare grunner har jeg derfor ikke funnet den cachen siden, som sikkert er i alle fall en del av forklaringen på at jeg ikke har noe klart minne om den. Når jeg ser hvor den var, begynner det å dukke opp noen minner fra den turen. Vi var med på å finne noen flere cacher den gangen, og noen av dem har jeg funnet siden.

Jeg går tilbake til det jeg trodde var den første, som V&V logget da besøkte oss sommeren 2007. Vi kjørte en ganske lang og kronglete vei, før vi kom til en bro over en kanal. Her var det bare å lete, og vi fant en boks pakket inn i en liten pose, gjemt i en busk: GC10950 PONT DES TOURRADONS. Jeg hadde ikke begynt med geocaching den gangen, og logget ikke cachen. Men jeg har funnet og logget den siden. I dag er det en fin sykkelvei langs den kanalen. Å sykle fra vår leilighet til der sykkelveien slutter, og så tilbake er en tur på drøyt 50 km, og en av mine vanlige treningsturer. Det har kommet ganske mange cacher langs den sykkelveien, og vi har funnet dem alle. Skjønt en del av dem har nå blitt arkivert.

En liten avsporing: Det er mange kanaler i Europa, og de har vært viktige transportveier. I gamle dager ble gods fraktet i lektere, som ble trukket av hester på land. Det ble derfor laget serviceveier langs kanalene, for disse hestene. I dag er kanalbåtene motoriserte, og hestene trengs ikke lenger. Mange av disse serviceveiene er gjort om til sykkelveier. Jeg har syklet på en del slike veier i Europa. De er fine, og lette å sykle. Men det blir litt kjedelig i lengden å sykle på det som er en helt flate veier langs en kanal.

Først i 2009 tok jeg steget til å bli geocacher selv. Jeg kjøpte en Garmin Colorado håndholdt GPS. Jeg logget min første cache, GC1C8BQ L’Arc d’Orange, i byen Orange i Syd-Frankrike 15. juli 2009. Siden den gang har jeg funnet ca 11 000 cacher i 37 land. Jeg har fortsatt en håndholdt GPS, og kjøpte etter noen år den nyere modellen Garmin Oregon. Men i dag bruker jeg mest mobiltelefonen, som jeg kommer mer tilbake til i avsnitt 2.2.

Orange er en av de byene jeg anbefaler folk å besøke, om man skulle være på de kanter. Det er et gammelt, romersk teater der. Det er intakt, og brukes. Hver sommer er det en musikkfestival der. Jeg har sett en del operaer fremført i det teateret. Det er et naturlig amfi, med en vegg bak scenen som reflekterer lyden inn i amfiet. Det er en fantastisk opplevelse å sitte utendørs i et 2000 år gammelt teater med ca 9 000 plasser (man sitter trangt og ukomfortabelt, på steinbenker), og høre at lyden bærer, selv om det ikke er en mikrofon på scenen og ingen høytalere. Grunnen til at vi var i Orange denne dagen i 2009 da vi logget vår første cache, var at vi skulle se Verdis opera La Traviata i det gamle teateret.

Orange er ikke langt fra den kombinerte viaducten og aquadukten Pont du Gard. Det er også et av de stedene man bør besøke om man er i det området. Det finnes selvfølgelig en del geocacher ved Pont du Gard.

Geocaching er en nettverksaktivitet. Det må være flere som driver med dette for at det skal bli noe moro. Det er geocacherne selv som legger ut cacher, og man kan ikke registrere funn på egne cacher. Så det må minst være to, som kan legge ut cacher for hverandre. Mitt inntrykk er at de første cachene på en del steder er lagt ut av folk som har bodd der midlertidig, som studenter eller som har arbeidet der. De har antageligvis drevet med geocaching tidligere, og har villet introdusere aktiviteten på et nytt sted. Slike «turistcacher» kan være litt problematiske. For cachene må vedlikeholdes.

I begynnelsen er man gjerne litt usikker, og vet ikke riktig hva man skal se etter. Men etter å ha funnet en del cacher, trener man opp «cacheblikket»: Man legger merke til noen kvister eller steiner, og tenker at de har ikke kommet dit av seg selv. Og man ser at her har det gått noen før, og man blir flinkere til å finne cachene.

1.6 Att og fram er ikke like langt, ut og inn er langt fra like trangt

Alle geocachere har erfart at veien til en geocache kan være vanskelig og slitsom, mens veien tilbake er enkel. Vi går gjerne etter retning: Rett på, rett på, samme hva vi støter på, som vi sa da jeg var barn. Det blir en del av det vi kaller bushing, hvor man går gjennom kratt og ulendt terreng i retning den skatten som skal være der inne et sted. I Frankrike kaller man det faire du sanglier, som direkte oversatt betyr gjøre villsvin, men som må forstås som gjøre som villsvin.

Vel fremme ser vi en fin og enkel sti tilbake. Kanskje er den noen meter lenger, men langt enklere.

Olav Torvunds blogg