Geocaching: 5 Ulike typer geocacher

5.1 Innledning

Det finnes flere forskjellige cachetyper. Hvordan man får godkjent en ny cachetype, vet jeg ikke. Men det har vært en utvikling her. Noen ganger finner vi cacher som hadde passet bedre i en annen kategori. Et eksempel er den virtulle GCKY6B, NWG #6 Lily Fields på Malmøya i Oslo, som antageligvis ville ha vært laget som en EarthCache i dag. I London er det ganske mange Virtuelle, som i realiteten er multicacher. Ser man på gamle geocacher, ser en at noen opprinnelig ble publisert som en cachetype, og av ulike grunner siden er endret til noe annet. Norges eldste cache GCBBF Norges første, i Bergen, The first cache in Norway, var opprinnelig en tradisjonell, men er endret til en multi. Kanskje vil challenge-cacher, og eventuelt bonuscacher bli skilt ut som egne kategorier, for å skille dem fra de egentlige mystery-cachene. Men dette er bare spekulasjoner fra min side.

Jeg er ikke sikker på hvor enkelt det er å endre cachetype for en eksisterende cache. Hvis den endres, vil den — om jeg har forstått det rett — også bli endret hos alle som har logget funn på cachen. Det kan føre til at noen som f.eks. ønsker å finne en cachetype på alle kalenderdager, plutselig får et hull i kalenderen. Tilsvarende vil skje om man endrer vanskelighetsgrad eller terrengrad for en cache. Jeg laget en gang en mystery med spørsmål om operaer, GC333B1 Opera – musikknerder # 1 / music nerds # 1. Det er ikke lett å vurdere hvor vanskelig det er å løse slike oppgaver. Som jeg skriver i beskrivelsen til den cachen:

“Men hvor vanskelige de er, er der ikke lett å si. Operaens musikksjef, John Helmer Fiore [han var musikksjef da jeg la ut cachen, men er de ikke lenger] vil ta denne på strak arm. Andre, som ikke vet mye om opera og ikke leser musikk, vil kanskje finne den umulg å løse.”

Jeg vurderte å la den ha vanskelighetsgrad 5.0 (som den har) i en periode, for så å legge ut flere hint og redusere vanskelighetsgraden i takt med at det kom flere hint. Dette ble jeg sterkt frarådet fra å gjøre. Mange ønsker å ha logget noen cacher med høy vanskelighetsgrad. Hvis jeg hadde redusert vanskelighetsgraden, ville jeg ha ødelagt statistikken over antall D 5.0-cacher hos de som allerede hadde funnet den. Så det ble ikke flere hint, og den har fortsatt vanskelighetsgrad 5.0.

5.2 Tradisjonelle / vanlige

Tradisjonell eller vanlig. Det er den opprinnelige. Det er disse som er markert med et grønt symbol på cachekartet. En slik cache er en beholder som er plassert på de koordinater som er oppgitt. Den behøver ikke å inneholde mer enn en loggbok. De finnes i mange størrelser, som vi kommer tilbake til. Noen kan inneholde TBer og annet man kan ta med seg. Det er disse cachene det er flest av, og som det vanligvis er enklest å finne.

5.3 Ukjent, Mystery

De heter egentlig «Unknown» eller «Ukjent», men de kalles gjerne mystery eller mysterier. Cachen ligger vanligvis ikke på de oppgitte koordinatene. Man må løse en oppgave for å få koordinatene. Den første mysterycachen ble utplassert i september år 2000, i North Carolina i USA. Den har nummer GC70 Octopus Garden og er fortsatt tilgjengelig.

Mysteriene kan være alt fra veldig enkle puslespill til særdeles krevende oppgaver. Det kunne ha vært skrevet en egen bok om å løse mysterier, og slike bøker finnes – i alle fall på engelsk. Om noen skal skrive en slik bok, bør det ikke være meg. Jeg er på mange måter en tålmodig person, og har for eksempel tålmodighet til å skrive slikt som dette. Men jeg har ikke så mye av den type tålmodighet som man må ha for å løse vanskelige mystery-oppgaver. Dessuten er min kone og medcacher Brumline mye flinkere til dette enn meg. Hvis jeg prøver, har hun som regel løst oppgaven lenge før meg. Her som ellers gjelder at øvelse gjør mester.

Her som på så mange områder, går det litt i bølger hva som er populært. Det var en periode mange mystery-cacher som krevde IT-kunnskaper, det har vært mange med ulike former for kryptering, noen med oppgaver som man vil finne i intelligenstester, rene kunnskapsspørsmål, og i den senere tid har det vært mange digitale puslespill. Når man har løst puslespillet på nettet, får man oppgitt koordinatene til cachen. I dag prøver mange å lage oppgaver hvor det ikke skal være lett å bare google seg fram til svaret. Om kunstig intelligens kan være egnet til å løse slike oppgaver, vet jeg ikke.

En mysterycache skal ikke være plassert mer enn en mile/1609 meter fra det sted som er oppgitt. Hvis man får en løsning som ligger lenger borte, er det et klart tegn på at løsningen ikke stemmer.

Det er nå et vilkår at mystery-cacher skal ha en checker, hvor man kan skrive inn de løsningskoordinatene man har kommet fram til, for å se om man har riktige koordinater. Det kan være ganske frustrerende å gå ut i felt for å lete etter en mysterycache man mener å ha løst, og så viser det seg at man har gjort en feil slik at koordinatene ikke stemmer. Uten riktige koordinater er det vanskelig å finne cacher. Gamle mysterycacher har ofte ikke slike checkere.

Det er noen typer mysterycacher som er plassert på de oppgitte koordinater. Noen ganger er beholderen låst med en hengelås, og man må løse en oppgave for å finne koden for å låse den opp.

Noen legger ut serier med cacher, og lager en bonuscache. Man må da ha funnet en stor del av, eller kanskje alle cachene i serien. I hver cache er det oppgitt noen data, og når man har samlet tilstrekkelig data har man fått koordinatene til bonuscachen – som vil være en mystery. Det har blitt mange AdventureLab-cacher. Dette er serier på flere cacher, og det er ofte en bonus som man samler opplysninger til når man finner cacher i seriene.

Endelig er det challengecacher, som jeg kommer tilbake til nedenfor. De er også mysterycacher.

5.4 Challenge

Challenge er en undergruppe av «ukjent». Man må oppfylle visse angitte krav for å kunne logge disse. Det kan være å ha funnet et antall kommuner i Norge, flere cachetyper i ulike land, cacher med navn som begynner med alle bokstaver i alfabetet, et visst antall mysteriecacher, osv.

Challengecacher er, i motsetning til de fleste andre mysteriecacher, plassert på de oppgitte koordinater. De skal ha ordet «challenge» i cachenavnet, slik at dette brukes for å søke opp slike cacher, bl.a. av Project GC.

Man må vise at man oppfyller kravene i challengen. I dag skal alle challenge-cacher ha en «Challnge checker», hvor man kan kontrollere om man er kvalifisert eller ikke. Det er Project-GC som leverer denne checkeren. I Project-GC kan man også få opp et kart over challenge-cacher i et område, som viser hvilke man er kvalifisert til og hvilke man ikke er kvalifisert til. En del eldre challenge-cacher har ikke en slik checker, og på kartet over challenger vil man da ikke kunne se om man er kvalifisert eller ikke. Igjen er den den såkalte bestefarsregelen som sier at disse challengene fortsatt kan være der, selv om de ikke ville ha blitt godkjent om de hadde blitt lagt ut i dag.

Når man logger slike cacher som funnet, er det nå vanlig å inkludere bekreftelsen fra Project-GC om at man er kvalifisert. Project-GC sier ikke bare om man er kvalifisert eller ikke, men også på hvilken måte man har kvalifisert seg. Jeg laget en challenge GCA9ZZA Challenge: Oslocacheren – sektor 14. Jeg laget den for å gjøre det litt enklere å finne en cache i denne sektoren for å oppfylle kravene i GC55X89 Oslo rundt – og rundt – og rundt – 360° Challenge. Den eneste cachen i den sektoren var på det tidspunktet en veldig vanskelig myestery. Hvis man klarte å løse mysteriet, måtte man klatre høyt opp i et tre for å finne selve cachen. Jeg ønsket egentlig ikke at så veldig mange skulle finne akkurat denne cachen. Jeg regnet med at de som samler cacher i sektorene til GC55X89 Oslo rundt – og rundt – og rundt – 360° Challenge allerede hadde funnet en del cacher i Oslo. Man må tross alt ha funnet 360 cacher i Oslo for å oppfylle kravene for å logge den. Så jeg satte som krav at man må ha funnet minst 300 cacher i Oslo kommune for å kunne logge denne. Hvis Project-GC bekrefter at man er kvalifisert, får man teksten som sier at man er kvalifisert som sier hvor mange cacher man har funnet i Oslo, og en liste over minst 300 cacher som man har funnet. Man inkluderer ikke hele den listen når man logger cachen. Det ville ha blitt en veldig lang og temmelig uinteressant logg. Dessuten kan en logg ikke være på mer enn 5 000 tegn, slik at det i praksis ikke hadde vært mulig å inkludere alt.

Hvis man ikke er kvalifisert på det tidspunkt man besøker cachen, kan man skrive seg inn i loggen, og skrive et notat på nettet om at man var der, men ennå ikke er kvalifisert. Den dagen man oppfyller kravene, kan man logge cachen. Man kan da velge å logge med den dato man besøkte cachen, eller den dato man logger som kvalifisert. Noen liker litt dårlig at man kan logge med den datoen man kvalifiserte seg, og ikke den datoen man besøkte cachen og skrev seg inn i loggen. Hvis cachen skulle ha forsvunnet, f.eks. blitt mugglet, vil mange loggede funn gi inntrykk av at cachen fortsatt er der. Men slik er det: Man kan velge hvilken av disse datoene man vil sette på «funnet» loggen.

Project-GC har en fane på siden med brukerstatistikk som viser hvilke challenger man har skrevet notat på, men ikke logget. For mange challenger sjekker Project-GC automatisk om du er kvalifisert eller ikke, og det vil komme fram på oversikten om det er noen challenger som du nå er kvalifisert til.

Hvis man skal legge ut en challenge, må man selv være kvalifisert. Jeg kunne ikke ha lagt ut en challenge med krav om at man må ha funnet minst 300 cacher i Oslo kommune, hvis jeg ikke selv hadde funnet mer enn 300 cacher i Oslo. Man må også oppgi ti andre som er kvalifisert til å finne den. I mitt tilfelle var ikke det noe vanskelig. Det var bare å velge ut noen av de ivrige cacherne i Osloområdet. Man kan ikke lage en challenge med tilnærmet umulige krav. Det er også visse andre restriksjoner når det gjelder hva slags kriterier man kan sette i en slik cache, men de går jeg ikke nærmere inn på.

En challengechecker er litt programkode som man legger inn i cachebeskrivelsen. Det er mange der ute i cacheverden som hjelper til med å lage en checker, så det var ikke noe stort problem for meg, selv om jeg ikke er en programmerer. Det er dessuten mange challenger som har samme type krav, f.eks. at man må ha funnet et visst antall cacher i en kommune. Jeg kunne derfor ta en eksisterende checker, som noen pekte ut for meg, og bytte ut kommunenavn og antall. Man trenger ikke kunne programmere for å gjøre akkurat det.

5.5 Multi

Ved multicacher skal man besøke flere steder og samle informasjon til løsningen av cachen. De kan minne om mysterier, men med den forskjell at man må ut i felt for å finne løsningen for multicacher. Noen kan man riktignok finne ved hjelp av Google Street View. Grensen mellom multier og mysterier kan være ganske flytende.

Den første multicachen, GC1E Tour of Stone Mountain ble lagt ut i Georgia i USA 11. juni 2000. Den er fortsatt tilgjengelig.

Noen multier er enkle. Man skal gå til det oppgitte stedet og lese av informasjon, f.eks. et tall. Man kan da få at hvis tallet er 1234 så er cachen på koordinater A, hvis det er 2345 er det koordinater B, og hvis det er 3456 er det koordinater C. Eller man kan gå til første steg, og der finner man de endelige koordinatene. Andre ganger kan de være en lang serie av steder man må innom for å hente informasjon. Noen kan være som en guidet tur i en by, hvor man må innom en del severdigheter for å finne alt man trenger for å få riktige koordinater.

Det er ingen grenser for hvor langt det kan være mellom start- og sluttkoordinater for en multicache. Det ligger en temmelig lang multi i Kiel i Tyskland, GCH4AF Color Line Kiel-Oslo . Den er laget for de mange som reiser med Kielferjen fra Kiel til Oslo, og man skal samle en del informasjon i løpet av turen. Selve cachen ligger i Oslo. Multicacher regnes som plassert der hvor startkoordinatene er. Så cachen vil bli logget som et funn i Kiel, selv om den fysiske cachen ligger i Oslo. Det er en del cachere i Oslo som har fått logget sin første og kanskje eneste cache i Tyskland ved å finne denne cachen, kanskje etter å ha googlet seg fram til den informasjonen man trenger for å løse cachen. Cachen er fortsatt aktiv. Derfor sier jeg ikke noe mer om hvor i Oslo den er.

5.6 Letterbox/letterbox hybrid

For en letterbox kan man bruke hint i stedet for koordinater for å lede folk til cachen. Noen ganger er cachen plassert på de oppgitte koordinater, andre ganger ikke. Jeg er usikker på opprinnelsen til letterbox-cachene. Det kan se ut som om “Letterboxing”, i alle fall i USA, har vært og kanskje er en aktivitet som er parallell med geocaching. Ofte er letterboxene en postkasse, som er cachen. I letterboxene er det, eller i alle fall skal være et stempel, som finnerne kan bruke for å stemple sin egen loggbok. Om jeg skal være ærlig, har jeg aldri helt forstått poenget med dette stempelet. Jeg har ikke med meg noen slik loggbok hvor jeg kan samle stempler når jeg er på cachetur. Kanskje ligger forklaringen i at letterboxene opprinnelig var noe annet en geocacher, og at de så har blitt tatt inn i geocachingverden. Jeg vet ikke.

Man kan få utformet sine egne stempler. Vi, det vil egentlig si min kone og medcacher Brumline, har plassert ut en letterboxcache, GCB143Z Letterbox på Fagerstrand. Vi syntes vi måtte ha et passende stempel for oss, og det ble som bildet til venstre. Geocoinshop.de lager slike stempler som man kan designe selv. Det var derfra vi bestilte dette stempelet.

Det er uklart hva som er den første letterbox-cachen. Den første som ble registrert er GC2D som har det lite fantasifulle navnet Geocache, og den ble passert i Illinois i USA 8. juni 2000. Problemet med denne er at den aldri ble funnet. Den er arkivert.

Den første som faktisk ble funnet er GC190 Open Space 6, i New Mexico i USA. Den ble utplassert 15. januar 2001. Cachen er låst.

5.7 WhereIGo

For å finne en WhereIGo må man besøke ulike veipunkter, som man finner ved hjelp av en egen app. Man må laste ned data fra WhereIGo. Ved disse veipunktene er det noen oppgaver som må løses for at man skal komme videre. Når man har løst oppgavene, får man opplyst koordinatene til cachen, som er en vanlig cache. De kan minne om mutlicacher, men man får stedene man skal besøke i appen. Når man har besvart spørsmålene, får man oppgitt koordinatene til selve cachen.

Jeg mener å ha hørt at WhereIGo også, i likhet med letterboxing, startet som en separat aktivitet utenfor geocaching, som så ble tatt i bruk for å skjule og finne geocacher. Men her er jeg usikker.

Den første WhereIGO-cachen er GC18FP7 Where I went, Hugo, lagt ut i London 8. januar 2008. Den er fortsatt tilgjengelig. Her kan du finne litt mer om WhereIGo-cacher.

5.8 Korrigerte koordinater

De fleste mystery, multi og WhereIGo cacher ligger ikke på det stedet som de oppgitte koordinatene angir. Challengecacher er et unntak her. Man finner koordinatene når man har løst oppgavene.

Man kan da skrive inn korrigerte koordinater. Jeg skriver de inn på nettsiden til cachen, men man kan også gjøre det i apper. Det enkleste, i alle fall etter min vurdering, er å kopiere de oppgitte koordinatene inn i feltet for korrigerte koordinater, og så korrigere dem der.

Når man har skrevet inn korrigerte koordinater vil denne korrigerte plasseringen vises på kartet, og det er denne man vil se i appen på telefonen. De vil ha et symbol som viser at det er korrigerte koordinater. Disse korrigerte koordinatene er bare synlige for den brukeren som har skrevet inn de korrigerte koordinatene, men ikke for andre. Når man velger cachen for å navigere etter den, vil man navigere til de korrigerte koordinatene, altså til det sted hvor selve cachen er plassert. Når man har logget cachen som funnet, går merket tilbake til de oppgitte koordinatene, så smilefjeset blir plassert der.

Selv om challengecacher vanligvis er plassert på de oppgitte koordinatene, pleier jeg å skrive inn korrigerte koordinater på de jeg er kvalifisert for, men ennå ikke har funnet. Det er reelt sett ikke korrigerte koordinater, jeg kopierer bare inn de oppgitte koordinatene i feltet for korrigerte koordinater. Når jeg ser på cachekartet, vil jeg da få disse opp som cacher jeg kan finne.

5.9 Virtuelle

Dette er cacher som vanligvis er uten noen fysisk boks. Man må besøke oppgitt sted eller steder, noen ganger svare på spørsmål og typisk laste opp et bilde.

Det er litt uklart hva som er den første virtuelle cachen. En kilde sier at det er to kandidater: GC53 Rift Valley, som selvfølgelig ligger i Rift Valley i Kenya. Den ble utplassert i 15. juni 2000 og er fortsatt tilgjengelig. Den andre er GC60 Virtual Dublin. Utleggsdatoen for denne er oppgitt til 25. september 2000. Denne er låst. Man skulle hente opplysninger fra et skilt, og skiltet er borte. Hva som gjør at det er uklart hvilken som skal anses som den første, vet jeg ikke. Men den eldste listede virtuelle cachen er GC3E Lane Cove, i Australia. Den er registrert som utlagt 18. mai 2000. Men i cachebeskrivelsen står det at de opprinnelig var en tradisjonell cache, som senere har blitt omgjort til en virtuell. Så den teller nok ikke når det blir spørsmål om hvilken som er den første virtuelle.

Noen gamle virtuelle er laget slik at man må besøke flere steder, og fungerer som multi. Man henter informasjon fra de steder man besøker, og til sammen gir de koordinatene til selve cachen. Jeg har funnet noen slike i London. Noen er slik at man skal svare på noen spørsmål og sende svarene til CO før cachen kan logges.

Det er også noen virtuelle som ville ha vært earth-cacher om de hadde vært laget i dag. Et eksempel på det er GCKY6B, NWG #6 Lily Fields som ligger på Malmøya i Oslo. Her skal man blant annet observere fossiler og svare på noen spørsmål om disse.

En av de hyggelige virtuelle cachene jeg har funnet er GC892BG SINGAPORE Sling i Singapore. Man skal til Raffles Hotel. Det var på dette hotellets Long bar en bartender skapte drinken «Singapore Sling». Man behøver ikke besøke baren. Men vi besøkte baren og drakk en Singapore Sling. Den ble skapt av bartenderen Ngiam Tong Boon i 1915. Dette var møtestedet i Singapore på begynnelsen av 1900-tallet. Menn drakk gjerne whisky eller gin. Etiketten tilsa at kvinner ikke skulle drikke noe med alkohol. Drinken ble laget med en rød/rosa farge, og så ikke ut som brennevin. Derfor var det en drink kvinner kunne drikke. Man kan selvfølgelig besøke Long bar uten å drikke noe med alkohol. Men det er så mange som besøker stedet for å drikke den originale Singapore Sling, så de begynner gjerne å lage en slik drink til gjestene, uten egentlig å spørre om det er det de vil ha.

Denne cachen har en oppgave, og en automatisk kontroll av om man har riktig svar, som man finner på en del cacher. Det er oppgitt en e-postadresse, men et element i adressen mangler og er byttet ut med, som her, en stor A. Hvis man har rett løsning får man riktig epostadresse, og man får et automatisk svar tilbake om at svaret er riktig. Hvis man har feil svar, vil man bare få en feilmelding om at meldingen ikke kan leveres.

Generelt kan man ikke lenger lage nye virtuelle. Men Groundspeak har noen ganger invitert enkelte til å legge ut virtuelle, f.eks. i forbindelse med at geocaching passerer en milepæl. Slike invitasjoner gis gjerne til folk som allerede har lagt ut noen cacher. Hvis man er nybegynner i geocachingverden, er ikke dette noe man skal planlegge som sitt første cacheutlegg.

Men gamle cacher består.

5.10 Earth cache

For å kunne logge disse må du svare på en del spørsmål som gelder naturfenomener. Mange knytter seg til geologi. Her kan det være geologi som er tatt ut av sitt naturlige miljø, f.eks. fasadestein på bygninger, sokler på monumenter, osv. Det er egne, geologikyndige reviewere for EarthCacher. Man må gjerne svare på en del spørsmål før man kan logge earth cacher. Jeg er ikke så flink til å gjøre det, så jeg har en litt for lang back log av earth cache som jeg har besøkt, men ikke logget.

Den første earthcachen var GCHFT2 Earthcache I – a simple geology tour of Wasp Head, utplassert i New South Wales i Australia 10. januar 2004. Det finnes earth-cacher med eldre dato, men det er cacher som opprinnelig ble betegnet som noe annet, og som siden er endret til earth-cache.

Cachen GCKY6B NWG #6 Lily Fields Virtual Cache på Malmøya i Oslo er en virtuell cache som reelt sett er en earth-cache. Men den er fortsatt betegnet som virtuell.

Jeg synes at geologi er interessant. Nå er nok jeg blant de som synes at litt for mye er spennende og interessant, og man rekker ikke over alt. En stor del av Osloområdet ligger i det geologiske området som er kjent som Oslofeltet, et område som strekker seg fra Langesund i sør til Brumunddal i nord. Det er mye spennende geologi her, og dermed mange muligheter for å lage earth cacher. Her vil jeg anbefale to bøker, skrevet av min venn og tidligere styrekollega i Norsk Faglitterære Forfatter og Oversetterforening (NFFO) Henrik H. Svensen. Henrik er geolog, og er prisbelønnet både som forsker og forskningsformidler. For geocachere i Osloområdet anbefaler jeg hans bok Under asfalten – Oslos naturhistorie gjennom to milliarder år. Han har også skrevet en bok om geologi i Norge, Et land av stein – bergartene som har formet Norge.

Jeg er også opptatt av sykkel, og pleier å følge med på noen av de store sykkelrittene. Heldigvis lar ulike interesser seg noen ganger kombinere. En gruppe sykkelinteresserte geologer, med utgangspunkt i universitetet i Utrecht i Nederland (en fin sykkelby), har laget nettstedet Geosports.org. Her skriver de om geologi langs etappene i de store sykkelrittene. Man kan lære mye om geologi generelt, og det kan nok være et og annet å plukke opp her hvis man vil løse earth cacher i de områdene som eappene går gjennom. Men de har til nå ikke skrevet noe om Norge, så disse sidene er til liten hjelp hvis man vil løse slike cacher her hjemme.

5.11 Webcam

Webcamcacher er en type cacher som det ikke lages nye av. Man skal finne et webkamera, stille seg opp slik at man er synlig for kameraet og enten laste ned eller ta skjermdump av bildet, som så lastes opp sammen med loggen.

Den første webcam-cachen er GC21DF Houston Webcam Cache #1, som ble utplassert i Houston Texas 11, oktober 2001. Den er arkivert.

Jeg vet ikke hva som er begrunnelsen for å avvikle denne type cacher. Men de har blitt mye enklere enn de var. Tidligere måtte man alliere seg med noen som satt ved en PC, og som kunne laste ned bildene. Nå gjør man det med en smarttelefon når man er på stedet. Det er dessuten ganske lett å jukse med slike cacher, om man skulle være interessert i det. Man får ikke noen skarpe nærbilder av personen. I praksis kan man bare ta et bilde av noen personer, og påstå at en av personene er en selv. Som et tiltak mot dette, krever noen at du skal holde opp GPSen, ha et ark som viser ditt geocachingnavn, eller noe annet som viser at dette ikke bare er en tilfeldig person som har stilt seg opp.

En gang sto jeg på en strand nær Zeebrugge i Belgia med en ganske tungt lastet sykkel, for å logge GCM35N Beach Paradise. Jeg forsøkte å holde opp et ark med mitt geocachingnavn og samtidig laste ned et bilde, i ganske sterk vind. Det var ikke helt enkelt å holde styr på alt sammen. Men jeg fikk lastet ned et bilde, markerte med selv ved å ringe meg inn, og logget cachen.

Jeg synes disse er morsomme, og siden det er en cachetype som sakte, men sikkert forsvinner, prøver jeg å finne flest mulig av dem. I Norge er det ikke lenger noen slike cacher. Det typiske er at webkameraet har sluttet å virke, og folk laster i stedet opp selfier tatt omtrent på det angitte stedet. Men om man jukser, lurer man bare seg selv.

Holder vi oss til de nordiske landene er det én i Danmark, tre i Sverige og tre i Finland. I Frankrike er det en GCKT57 Banyuls-sur Mer webcam, men kameraet virker ikke så den burde ha vært arkivert. Den siden som det lenkes til, og hvor bildet fra webkameraet skulle ha vært, finnes ikke. Det land i Europa hvor det er flest, er Tyskland. Ellers må man til USA om man vil ha mange slike.

Den mest populære Webcam-cachen er så vidt jeg vet GC6F12 London – Beatles Abbey Road, som selvfølgelig er i Abbey Road i London.

5.12 Labcacher/AdventureLab

Labcacher har ikke noen fysisk boks som skal finnes. Man går til et oppgitt sted, og skal svare på et spørsmål med informasjon man finner på dette stedet. Svarer man riktig, logges cachen som funnet.

På nettsidene til Groundspeak står det at det er eksperimentelle cacher, og i begynnelsen var de nok det.

Labcacher var utgangspunktet noe man kunne søke om å opprette i forbindelse med megaeventer. Det var oppgaver/leker som var en del av megaeventet. Når eventet var over, ble de arkivert. Jeg forsto dette som et tiltak for å hindre at det ble publisert mange cacher i forbindelse med eventet, som så ble arkivert ganske umiddelbart etterpå. Jeg har vært på event hvor det ble publisert flere cacher under eventet, som så ble arkivert umiddelbart etterpå. Det er ikke særliv populært.

De første Labcachene jeg var med på å finne, var laget til et megaevent i Spania, GC4PTX3 MEGA EVENT CATALUNYA 2014, i Platja d’Aro et stykke nord for Barcelona. Det pleier gjerne å være en representant for Groundspeak på mega- og gigaeventer. Vi gikk sammen med Groundspeak-representanten på denne runden. En av oppgavene var at vi skulle gå inn i en sex-butikk, og spørre om hva som var det mest populære sexleketøyet i butikken. Representanten fra Groundspeak var meget brydd, og var litt usikker på hva han skulle skrive i rapporten, som han tydeligvis måtte skrive når han kom hjem. Betjeningen i butikken visste hva det gjaldt, så det var ikke noe problem å finne svaret.

De første AdventureLab-cachene vi fant som ikke var oppgaver på et mega/gigaaevent var lagt ut i Hamburg da vi var der i forbindelse med gigaeventet GC77777 Project Hamburg – Im Wandel der Zeit i 2019.

Det er nå laget en rekke serier med labcache adventures, som ikke kan kalles eksperimentelle. Man finner dem ikke på den vanlige Geocaching appen, men på en egen app. Men man kan sette opp appen fra ceocaching,com slik at adventurelabs vises på kartet. Det er da startstedet som vises, og man vil åpne appen for adventurelabs om man klikker på den. Et adventure er typisk fem cacher, gjerne med et felles tema. Til noen adventures er det laget bonuscache. Man får da oppgitt koordinatene til bonuscachen når man har logget alle labcachene i denne serien, ofte ved at man får noen opplysninger for hver cache som man logger i serien, og som man så bruker for å finne koordintaene til bonuscachen.

For å lage AdvetureLab-cacher må man få en invitasjon fra Groundspeak. Hva som er kriteriene for å få slike invitasjoner, vet jeg ikke. Men de er basert på tidligere cacheaktiviteter, og man får det som kalles “spillerkreditt”, og en slik kreditt gir rett til å opprette en serie med inntil fem steg. Jeg har laget fire slike serier, tre i Oslo og en i Languedoc i Frankrike.

Noen liker labcacher, andre liker dem ikke. Mitt inntrykk er at særlig en del veteraner som ikke liker dem. De er ikke ordentige geocacher, og jeg har hørt noen litt nedlatede kalle dem for “Stolpejakt”. Dem om det. Ikke alle cacher er for alle. Jeg har høydeskrekk, og liker ikke cacher som gjør at man f.eks. må klatre høyt opp i trær. Men jeg tar gjerne adventurelabs, eller labbetusser, som vi har begynt å kalle dem.

Man kan ha sekvensielle og ikke-sekvensielle adventurelabs. Hvis de er sekvensielle, må stegene tas i en bestemt rekkefølge. Mitt inntrykk er at det har utviklet seg litt ulike kulturer i forskjellige områder. I noen områder er de fleste adventurelab sekvensielle, i andre områder er de fleste ikke-sekvensielle.

Om jeg skal komme med en personlig mening, så liker jeg ikke sekvensielle serier. Noen ganger forteller de en historie som gjør at det er et poeng at de tas i en bestemt rekkefølge. En adventurelab i Stockholm følger sporene til tidligere statsminister Olof Palme den dagen han ble skutt og drept i Stockholm. Den starter der han bodde i Gamla Stan, går til kinoen han var på, til stedet der han ble drept og til der man mistet sporene av morderen, og den ender ved Olof Palmes grav. Men historien må ha et poeng for andre enn den som har laget cachen. Hvis det er en del av min historie, som neppe interesserer andre enn meg, bør de etter min mening ikke være sekvensielle.

Særlig i byer kan det være mange adventurelab som er innom de samme stedene. Som premiummedlem i Geocaching kan man sette opp appen for adventurelabs slik at den viser steg i andre seier enn den man holder på med akkurat nå. Man kan se at det er labcacher i andre serier i nærheten, og hoppe over til disse. Det fungerer bare for ikke-sekvensielle serier. Det kan være lett å miste oversikten når man er i et område med mange labcacher, og stadig hopper fra den ene serien til den andre. Men det er etter min mening bedre enn at man til stadighet må tilbake til de samme stedene.

5.13 Bonuscacher

Bonuscacher er en variant av mystery-cacher. Det typiske er at man har funnet alle cacher i en serie, f.eks. en AdventureLab, og man får oppgitt informasjon for å finne bonuscachen underveis. Når man har funnet alle, sitter man med løsningskoordinatene.

Det kan også være andre serier som har bonuscache. Bonuscacher har fått en egen attributt, men den har ikke vært i bruk særlig lenge.

5.14 TB-hotell

Noen lager cacher som de kaller TB-hotell. Dette må være cacher som er store nok til at man kan plassere noen TBer i cachen. Det kan være vanlige cacher som er store nok til formålet. Men det finnes også noen meget forseggjorte cacher, innredet med hotellresepsjon, ulike rom, osv. Kanskje kan hotellrommene være del inn slik at dette er cacher som skal reise til bestemte steder, osv.

Det jeg har tatt med bilde av her, er en av mine favoritter når det gjelder TB-hoteller. Det er GC5K31B 5* TB Hotel & Apartments “Under Construction”, som ligger på Brokelandsheia i Gjerstad Kommune, og ligger på et sted hvor det er greit å stoppe om man kjører E18 mot Sørlandet. Det er “under construction”. Trykker man på knappen øverst til venstre, starter anleggsarbeidene, i alle fall gjorde det det, den gangen vi besøkte cachen i juni 2020.

5.15 Adventskalendere

Flere steder legges det ut adventskalendere. Den første geocachingkalenderen av denne typen ble lagt ut i Oslo i 2004. Det var fem år før jeg startet med geocaching. De som har holdt på lenger enn meg, sier at geocaching lenge var en sommeraktivitet. Men adventskalenderne bidro til å forlenge sesongen. Du kan lese mer om historien bak disse adventskalenderne og den første i Oslo på gcinfo.no.

Adventscachene er ordinære cacher. Det er meningen at adventscachingen skal være en familievennlig aktivitet. Det kan gjerne være multier eller mysterier, men da skal de være ganske enkle og familievennlige, som i praksis vil si barnevennlige. De skal heller ikke være for vanskelige å få tak i. T5 cacher kan man legge ut på andre tider.

Noen velger å arrangere en form for event når cachen publiseres. De fleste annonseres ikke som event, da det ville gi et litt for tydelig signal om hvor det vil komme en cache. Men de er der når cachen publiseres, og serverer gløgg og pepperkaker, eller noe tilsvarende. Siden mange er ute og leter etter de samme cachene på samme dag, blir det ofte uformelle «events» ved slike cacher, når folk møtes mer eller mindre tilfeldig.

Det er generelt ikke tillatt å legge noe spiselig i geocacher. I alle fall i Oslo er det dispensert fra dette for adventscacher. Her er de vanlig med Twist eller andre godsaker i cachen. Det sier seg selv at det kan gå tomt for godsaker når mange har besøkt cachen.

Noen er glade i det ekstreme. I noen år var det noen av disse cacheekstremistene i Osloområdet som gikk sammen om å lage en ekstremjulekalender, og det må man selvfølgelig gjerne lage. Her var det klatring i høye trær og andre ekstremutfordringer. Det var ikke en adventskalender for meg. Det varte noen år, og så tok det slutt.

Det publiseres én cache hver dag i adventsperioden. Det er vanlig at det er en konkurranse, hvor den som har FTF får tre poeng, de som finner den på utleggsdagen får to, og de som finner cachen i løpet av perioden får et poeng. I Oslo er det premieutdeling på Stammtisch i januar.

Det er også en del andre konkurranser. Det er en Lotto-konkurranse, hvor folk tildeles poeng etter loddtrekning. Det er premie for beste logg, og premie for beste cacheopplevelse, som i realiteten er en premie for den beste cachen.

Noen lager veldig flotte installasjoner som adventscacher. Det er ikke uvanlig at de på et senere tidspunkt bytter den ut med en mer ordinær cache. Det har hent at vi har kommet lenge etter jul, for å lete etter noe som opprinnelig var en adventscache. Cachen kan ha fått mange favorittpoeng, og de som har funnet den kan ha skrytt masse av den i sine logger. Da kan det være en nedtur når man finner cachen, og det er et helt ordinært PET-rør som henger i et tre. Men jeg forstår at folk ikke lar installasjoner som de har lagt mye arbeid i, være ute hele året.

Adventskalendere må organiseres, noe som forutsetter at det er et relativt organisert geocachermiljø på det stedet hvor man vil ha den. Vanligvis vil det være én utlegger for hver dag, og en person må koordinere dette. Tidligere ble det i Oslo lagt ut en oversikt over hvem som hadde ansvaret for cachene hver dag i hele perioden. Men det førte til at de ivrigste FTF-jegerne posisjonerte seg i det området hvor de regnet med at cachen ville komme, basert på hvor vedkommende pleier å legge ut cacher. Ryktene sa at noen overnattet i bilen i det området de ventet at cachen skulle komme, for å være best mulig posisjonert for å få FTF. Nå publiseres ikke en slik liste lenger, i alle fall ikke i Oslo.

Hvis man skal lage adventscaher må det være et tilstrekkelig antall geocachere som vil legge ut cacher. Noen steder har man valgt mindre ambisiøse prosjekter, og har adventskrans i stedet for adventskalender. Da publiseres en cache hver søndag i advent.

Noen har laget slike adventskalendere alene. Men det er i praksis ikke bærekraftig. Vedkommende går lei, blir syk eller slutter å legge ut cacher av andre grunner, og da forsvinner kalenderen.

En adventscache må plasseres slik at den er vintersikker. Det kan ikke være cacher på bakkenivå, som kanskje er skjult under masse snø den dagen den blir publisert.

5.16 Powertrails og andre serier

Noen lager lange serier av cacher. I flere byer, også i Oslo, finner vi en geocachingvariant av Monopol. Man skal finne de gatene og stedene som man finner i Monopol. I Oslo er cachene slik at man kan ta dem i vilkårlig rekkefølge. I Helsingfors er det mer som et spill: Man må logge seg inn, og slå en virtuell terning. Da får man riktige koordinater til den neste cachen man må gå til. Man må så dra dit terningen sender en, og logge den cachen for å komme videre. Hvis man har koordinatene, kan man logge den cachen man finner. Vi har vært tre som har spilt dette sammen, og har dermed kunnet komme litt raskere fram enn om vi skulle ha spilt alene, siden vi har fått ulike resultater på “terningen” og har blitt sendt til forskjellige steder. Det gjør det dessuten mulig å planlegge så man effektiviserer letingen noe.

En periode var det populært å lage «Power Trail», som er en lang serie cacher plassert slik at man lett kan finne veldig mange cacher i løpet av kort tid. De kan f.eks. være mange magnetiske filmbokser plassert i autovern, iblandet en del andre cacher der det ikke er autovern. Noen ville gjerne finne flest mulig cacher i løpet av 24 timer. En periode kom det stadig nye slike trailer, og det ble snakket om den nye med 500 cacher, eller flere. I vårt område i Frankrike gitt noen cachere for noen år siden sammen om å lage en serie med 2400 cacher. Mitt inntrykk er at de ikke lenger er så populære som de var for noen år siden.

Jeg har merket meg en viss misnøye når det gjelder trailen med 2400 cacher i Frankrike. De som laget den hadde det sikkert morsomt da de satt sammen og planla ruten, laget cacher og la disse ut. Men å skulle vedlikeholde en serie med 2400 cacher er ikke like morsomt, og vi har konstatert at ganske mange av dem er dårlig vedlikeholdt. Men det som særlig har vært en kilde til misnøye, er at det i praksis ikke er plass til andre cacher der denne trailen går. Flere ønsker at cacher i trailen skal arkiveres, for å frigjøre plass til nye cacher.

Slike power trails gir ingen interessante cacheopplevelser. Det er kvantitet, ikke kvalitet. Noe av dem er stort sett filmbokser festet med magnet i autovernet, med ca 160 meters mellomrom. Å stoppe på en trafikkfarlig måte for å plukke en boks i autovernet, er ikke den type opplevelse som gjør at jeg liker å drive med geocaching. Vegvesenet har reagert på noen slike power-trails. Når konkurranseinstinktet aktiveres, settes ofte sikkerhet og andre hensyn til side. Langs en del veier ble det en del trafikkfarlige stopp av geocachere som «skulle bare» plukke en cache i autovernet.

Det er ikke tvil om at det jukses en del når noen vil sette rekorder med antall funn. Project-GC sliter litt med å svare på hvem i verden som har logget flest. Jeg har måttet se på enkelte land. Den fra Tyskland som i øyeblikket topper statistikken med flest funn i løpet av en dag, står registrert med 11 144 cacher . Her kan man gjøre noen enkle regneøvelser. Det er 1440 minutter i et døgn, eller 86400 sekunder. Hvis man skal ha funnet en cache må man først finne den, skrive sitt nick i loggen og sette den tilbake før man leter etter den neste. Hvis man skal finne 11 144 cacher i løpet av det døgn, bruker man litt under 8 sekunder per funnet cache. Da er det ikke lagt inn tid til slikt som tissepauser eller spisepauser. Hvis man bare skal bevege seg fra cache til cache, som skal være minst 160 meter fra hverandre, skal man holde en gjennomsnittsfart på i drøyt av 70 km/t mellom hver cache for å rekke det på 8 sekunder. Dette inkluderer akselerasjon og nedbremsing, og det er ikke satt av tid til å finne og logge cachene. Det er ganske enkelt ikke mulig. Man må kjøre 1794 km i løpet av 24 timer for å rekke over så mange cacher. Det er kanskje mulig å kjøre så langt i løpet av et døgn. Men ikke noe jeg ville ha gitt meg i kast med, selv uten stans for å finne cacher.

Den norske rekorden er på 966 cacher. Da har man ca 1 min og 30 sekunder til å finne, logge og sette tilbake hver cache, forutsatt at man ikke har noen form for pause i løpet av 24 timer. Mange samarbeider om å finne flest mulig cacher i løpet av et døgn. En enkel og ryddig form for samarbeid er at én finner cachen og står med den i hånden når de andre kommer, disse logger og drar videre for å finne den neste cachen, mens finneren setter cachen tilbake og kommer etter til den neste. Noen deler seg i grupper hvor gruppene kjører hver sin bil, gjerne fra hver sin ende av serien. De finner sin del av cachene, og logger for alle. Da har ikke alle funnet alle cachene.

Jeg har ikke undersøkt flere statistikker på denne måten. Men selvrapporterte rekorder av denne typen kan man ganske enkelt ikke stole på. Det er ikke en gang teorerisk mulig å finne så mange cacher i løpet av et døgn som enkelte hevder å ha funnet.

Mange, jeg vil tro de fleste cacheeiere kontrollerer ikke papirloggen i cachen mot det som er logget på nett. Uansett er det ikke mulig å kontrollere om den datoen som er logget som funndato er den datoen da man faktisk fant cachen. Det er heller ikke noe krav om at man skal skrive funndato i papirloggen. Det er mulig å samle opp mange funn, og logge alle som funnet på samme dag hvis man vil forsøke å “sette rekord”.

Det kan jukses på mange andre måter også. Men bortsett fra enkelte lokale konkurranser i forbindelse med adventscaching, er det ingen «offisielle» konkurranser i geocaching. De som jukser lurer bare seg selv, og de ødelegger enkelte statistikker som gjør at folk som liker å vurdere sine prestasjoner i forhold til andres, ikke får noe realistisk grunnlag for å vurdere dette.

Andre har laget serier som forteller om en historisk rute, som etter min mening er mer interessante. Jeg nevner to, som begge har sitt utgangspunkt i Oslo. Den ene er Fredrikhaldske kongevei, som følger den gamle Fredrikhaldske kongevei fra der den starter i Oslo til Svinesund (jeg tror at den gamle kongeveien gikk til Halden, ikke til Svinesund). Starten ved Kongsveien i Oslo er GC5W6D9 #1,7 Fredrikshaldske Kongevei og den siste ved Svinesund er GC6VDC6 #94,36 Fredrikshaldske Kongevei. Tallene #x.x gir avstanden i luftlinje fra starten. Hvilket punkt som markerer starten, har jeg ikke klart å finne ut. Denne serien har jeg valgt å ta med sykkel. Jeg har gjort det slik at jeg har startet i Oslo, og har syklet til jeg har gått lei, og så har jeg tatt toget hjem. På neste tur sykler jeg direkte til det stedet hvor jeg stanset sist, og fortsetter derfra for å finne flere cacher. Jeg har fortsatt ikke kommet lenger enn til Sarpsborg. Jeg er ikke blant de som sykler veldig fort, så det tar meg 4-5 timer å sykle fra Oslo til Sarpsborg. I tillegg kommer tiden som går med til å lete etter cachene. Når man skal lete etter cacher er fremdriften mye dårligere enn når man bare sykler. Min erfaring er at jeg bruker kanskje fire ganger så lang tid per kilometer når jeg skal sykle og lete etter cacher, sammenlignet med når jeg bare sykler.

En annen slik trail er «Flyktningeruta», som følger en av rutene som folk gikk da de flyktet til Sverige under andre verdenskrig. Det er en ca 12 mil lang rute som starter på Skullerud i Oslo med GC36X3R 0,00 Flyktningeruta – På vei mot sikkerhet – HV, og ender på svensk side av grensen med GC6JEAK 57,35 Flyktningeruta – Langebäck – HV. Den går stort sett gjennom skogen, så her må man gå om man vil finne alle cachene. Man kan også gå inn fra ulike steder for å finne noen av cachene, uten å følge ruten. Men da vil man neppe finne alle cachene. Jeg har funnet noen cacher i serien på denne måten, men har bare funnet en liten del av cachene.

Om jeg skal være ærlig, så synes jeg power trails er ganske kjedelige. Når man av en eller annen grunn har behov for å finne mange cacher i løpet av en dag, uke eller måned, er de praktiske. Det er en challenge i nærheten av Kastrup i København, GC5HD6H Challenge: All-round, hvor et av flere vilkår er at man må ha logget fler enn 200 cacher i løpet av en måned. Jeg oppfylte alle de andre kravene, men ikke dette. Da var det greit å kunne velge en rute via en slik power trail i Vestfold, en gang jeg kjørte hjem etter å ha besøkt mine foreldre i Porsgrunn.

5.17 Stafetter

En periode ble det laget en del stafetter. Det mest typiske var, i alle fall av de jeg så, at noen laget en cache med et navn som startet på A. Så skulle den første som fant denne legge ut en cache med navn som begynte på B, og så fortsatte man gjennom alfabetet.

Man skal ikke legge ut cacher som oppfordrer finnerne til f.eks. å legge ut cacher. Slike stafetter er derfor ikke lenger tillatt, se retningslinjene om publisering av geocachestafetter. Man kan derfor ikke legge ut flere slike stafetter. Men de som allerede er ute, blir liggende.

5.18 Geo Tour

Geo Tour er en serie med cacher som er lagt ut for at de skal kunne bli en fin tur. Mens de som lager Power Trails prioriterer kvantitet, er kvalitet viktigere når man lager en Geo Tour. De jeg har sett, og i alle fall delvis funnet, har vært laget til megaeventer. Jeg har også funnet slike serier som har vært lagt ut til eventer, som ikke har vært registrert som Geo Tour.

Det er ikke noe vilkår at en Geo Tour lages i forbindelse med et event.

Her er en liste over eksisterende GeoTours fra geocaching.com.

Det er litt mer informasjon på denne siden, også fra geocaching.com. Når sant skal sies, synes jeg ikke den er veldig informativ. Mitt inntrykk er at den er ment for turistkontorer og andre som ønsker å markedsføre sitt sted gjennom å lage en GeoTour.

5.19 Geoart

Noen legger ut en lang serie slik at de danner en eller annen figur. I Vestfold kan man f.eks. finne dette vikingskipet.

Slike geoarter er vanligvis satt sammen av multi, mystery og WhereIGo cahcer. For slike cacher behøver ikke det oppgitte stedet å være der den fysiske cachen er plassert – som regel er de ikke det. Da er det mulig å plassere de markerte startstedene slik at de danner ønsket figur, uten å tenke på om det faktisk er mulig å plassere en cache på det stedet. Man behøver heller ikke bekymre seg for om startpunktene er for nære hverandre.

Når man skriver inn korrigerte koordinater etter å ha løst oppgavene, vil markeringene flytte seg til der hvor cachen faktisk er. Men når den er logget som funnet, vil «smilefjeset» flytte seg tilbake til det som var utgangspunktet. Når man har funnet alle cachene, vil man få figuren, men da laget av smilefjes.

Man kan lage geoart også med tradisjonelle cacher. Ryktene forteller at noen har forsøkt å lage slike, uten at jeg vet hvor de befinner seg. Da kan det bli mange utilgjengelige cacher når man skal forsøke å få terrenget til å stemme med det kartet man har laget.

5.20 Geocaching Headquarter cache

Dette er en cache, lokalisert i Geocachings hovedkontor i Seattle, USA, GCK25B Geocaching Headquarters. Hvis man vil finne denne cachen, må man bestille tid 48 timer i forveien. Det er en Geo Tour i området rundt. Jeg har ikke vært i Seattle siden 2004, og da visste jeg ingen ting om geocaching. Kanskje kan det bli aktuelt å ta en tur til USA igjen i 2029, om de da har fått en noenlunde velfungerende president, og skadene etter Trump er gjenopprettet.

5.21 APE cache

APE-cacher var en spesiell serie cacher, Project APE, som ble sluppet i 2001, i forbindelse med utgivelsen av filmen Planet of the Apes. Så vidt jeg vet er den eneste gjenværende APE-cachen GCC67 Mission 4: Southern Bowl i Brasil. Jeg har ikke funnet den og kommer nok heller ikke til å finne den.

5.22 Locationless cache

Som navnet sier, er dette en cache som ikke er plassert på et bestemt sted. Det er på mange måter i strid med grunnprinsippet for geocaching. Dette er ikke en type cache man fritt kan lage. Groundspeak har av og til publisert noen slike. Groundspeak har nå publisert en ny locationless cache i anledning 25-årsjubileet: GCA2025 Where’s 25? – Locationless Cache. Den må logges innen utgangen av 2025. Man kan lese mer om locationless cacher her.

5.23 Bestefarsregler – gamle cacher lever videre, selv om de strider mot dagens regler

Mange gamle cacher ville ikke ha blitt godkjent etter dagens regler. Men disse er såkalt «gandfathered». De lever videre, selv om de ikke er i samsvar med dagens regler. Det gjelder for alle webcam-cacher. Men det gjelder også individuelle cacher som er plassert på en måte cacher ikke kan plasseres i dag, f.eks. inne på kirkegårder. For cacher som er grandfathered gjelder at de ikke kan adopteres av andre.

5.24 Deaktiverte, arkiverte og låste cacher

Noen ganger kan f.eks. cachebeholderen ha blitt borte, eller ha blitt ødelagt slik at innholdet, inkludert loggen, er klissvått. CO kan da velge å deaktivere cachen inntil hen har kunnet utføre vedlikehold, f.eks. ved å plassere ut en ny boks. En deaktivert cache vil være synlig på kartet, men vil være “grået ut”, altså at den vises med et grått ikon.

Når en cache er arkivert, da er den fjernet og borte. CO har kanskje sluttet med geocaching, man har gitt opp å vedlikeholde en cache som stadig blir mugglet, osv. Hvis en cache har fått “Need maintenance” logg og vedlikehold ikke blir gjennomført, eller det er veldig mange DNF-logger, hender det at reviewer velger å arkivere cachen. Både deaktiverte og arkiverte cacher vil fortsatt være tilgjengelige på nettet, slik at det fortsatt er mulig å besøke nettsiden til den første cachen, selv om cachen ikke lenger finnes. Det er også mulig å logge arkiverte cacher på nett. Hvis man har skrevet et notat på en challenge-cache som man ikke var kvalifisert for da man fant cachen, kan man logge den når man oppfyller vilkårene. Dette kan man gjøre selv om cachen er arkivert.

En låst cache kan ikke logges, men man kan fortsatt besøke nettsiden til cachen. Det har vært nevnt at noen cacher har mange falske logger, fra folk som gjerne vil logge at de har funnet cachen. Den første cachen, GCF The Original Stash er låst. Det er også den aller mest utilgjengelige cachen, på den internasjonale romstasjonen, GC1BE91 International Space Station. Jeg har ikke undersøkt dette systematisk. Men mitt inntrykk er at cacher som det ville være attraktivt for mange å logge, f.eks. veldig gamle cacher, cacher som var den første i et land, osv, heller blir låst enn arkivert når de lukkes. Noen som er veldig opptatt av å ha en imponerende statistikk, kan bli fristet til å logge cacher som de aldri har besøkt, for å pynte på sin statistikk.

Olav Torvunds blogg