Det er sommer og agurktid. Den tiden da mediene serverer det som kalles “agurknyheter”, intetsigende nyheter som man skriver for å ha noe å skrive om. I sommer har vi hatt en merkelig agrukføljetong, påstandene om at Astrid S fremføring av “Ja, vi elsker” ved starten av en fotballkamp i EM for kvinner, var plagiat. Så vidt jeg har fått med meg, var det Nettavisen som plantet agurken. Ifølge Nettavisen var det “mange som reagerte”. En av dem skal ha vært en Kurt Olsen Karsten.
Noen medier skal visst ha hevdet at Helene Bøksle skal være en som har klaget, noe hun selv benekter.
Den som bearbeider et verk kan få opphavsrett til den bearbeidede versjonen. Spørsmålet om opphavsrett til bearbeidelser, og om en bearbeidelse krenket opphavsretten til en annen bearbedelse, ble behandlet av Høyesterett i saken om “Il Tempo Gigante”, HR-2017-2165-A. Jeg siterer følgende fra avsnitt 75 i dommen:
“Bearbeideren får, på samme måte som andre opphavsmenn, bare opphavsrett til det åndsverk han selv har skapt. Bearbeiderens opphavsrett er derfor begrenset til resultatet av hans skapende åndsinnsats. Det må følgelig klarlegges hva som i det bearbeidete verk utgjør hans åndsprodukt, og ved denne fastleggingen må bearbeidelsen avgrenses mot originalverket.”
Man kan også få opphavsrett til et arrangement, en bearbeidelse av musikk som ikke er vernet. Jeg pleier å bruke Knut Nystedts korarrangementer av norsk folkemusikk, som eksemepl. For eksempel dette arrangementet av “Pål sine høner”:
Selv om jeg ikke er i tvil om at Knut Nystedts arrangement er opphavsrettslig vernet, så gjenstår spørsmålet om hvor langt vernet rekker. Ved å ha laget dette arrangementet, fikk han ikke enerett til å arrangere “Pål sine høner” for mannskor. Det er nok noe ved det typise for mannskor, som gjør at eventuelle andre arrangementer for mannskor lett vil komme til å ha elementer som vi kan finne i Knut Nystedts arrangement. Den melodien som er utgangspunktet, vil være den samme, akkurat som Richard Nordraaks melodi til “Ja, vi elsker” vil være den sammen i alle arrangementer av den sangen. Melodiene har en del harmoniske implikasjoner. Jeg har ikke gransket “Orkesterplass” versjonen av “Ja, vi elsker” veldig grundig. Men jeg hører ikke noe veldig originalt i harmoniseringen i denne versjonen. Hvis vi skal lete etter originale arrangementer av “Ja, vi elsker”, vil jeg velge Arne Domnerus’ jazzversjon, som i sin tid ble forbudt spilt i NRK fordi noen mente at den krenket vår nasjonalsang, en diskusjon jeg ikke skal gå inn på denne gangen:
Det er mulig å reharmonisere en melodi nesten til det ugjenkjennelige. Det eksempelet jeg pleier å bruke, er denne innspillingen med jazztrioen “Min Bul”, som besto av Terje Rypdal på gitar og sopransax, Bjørnar Andresen på bass og Espen Rud på trommer. Ifølge det som er opplyst på platen, skal dette være Johan Øians melodi til Alf Prøysens sang “Nøtteliten”:
Jeg anser ikke meg selv for fullstendig tonedøv. Jeg hørte en del på denne da den kom i 1970, og jeg har hørt på den en god del ganger siden, og jeg er ikke i stand til å finne spor av nøtter i denne. Hvis de hadde gjort som jazzmusikere ofte gjør når de lager noe basert på harmoniene fra en eksisterende komposisjon, og kalt den f.eks. “I am Nuts”, og gitt den ut som sin egen, hadde neppe noen villet påstå at dette er et plagiat av Johan Øians melodi. Jeg brukte denne en gang som eksempel på et seminar for populærkomponister, og spurte om noen var i stand til å høre hva som var originalen. Ingen kjente den igjen. Etterpå kom Espen Rud til meg og sa noe slikt: “Jeg er med og spiller her, men jeg klarer ikke å høre hva det er”.
Mange artister har spilt med KORK. Jeg pleier å bruke svartmetallgruppen Dimmuborgir som eksempel. Noen har skrevet kor- og orkesterarrangementene, og det er neppe musikerne i Dimmuborgir. Jeg er ikke i tvil om at disse arrangementene er opphavsrettslig vernet. Her har de tilført mye til musikken, som i alle fall ikke jeg finner i originalkomposisjonene. (Jeg er ikke svartmetall-fan, så det er ikke en musikk jeg kjenner veldig godt):
En utøvende kunstner har enerett til sin fremføring av et verk. Eneretten omfatter å fremstille eksemplar (gjøre opptak) av fremføringen, og å gjøre fremføringen og opptak av denne tilgjengelig for allmennheten. Men til forskjell fra opphaver, har ikke en utøvende kunstner vern mot etterligninger. Det er mange som livnærer seg ved f.eks. å være Elvis-imitatorer, noe de fritt kan gjøre fordi Elvis’ måte å fremføre en sang på, ikke er vernet. I den såkalte “Orkesterplass-versjonen” av “Ja, vi elsker”, er det noe i sangerens frasering som avviker fra originalen, både melodisk og rytmisk. Men dette kan ikke være noe som gir opphavsrett til akkurat disse detaljene.
“Den versjonen er godkjent hos Tono som et eget verk.”
sier Kurt Olsen Karsten.
De kan nok ha fått registrert dette arrangementet hos TONO. Det betyr at når TONO krever inn vederlag, f.eks. når denne versjonen spilles på radio, så får arrangørene vederlag for arrangementet. Men Kurt Olsen Karsten gir seg ikke med det. Han hevder at siden dette er registrert hos TONO, er en versjon som ligner noe “et plagiat av versjonen som ble utgitt i 2015”.
Spørsmålet om noe er et plagiat, er en vurdering i to trinn. Det første er om det som påstås ettergjort, altså arrangementet av “Ja, vi elsker”, er et originalt verk. Når det gjelder et arrangement av en sang som “Ja, vi elsker”, kan vi ikke bare vurdere dette med utgangspunkt i Richard Nordraaks melodi. Vi må vurdere dette mot alle andre arrangementer av den samme sangen, og mot lignende arrangementer av andre sanger.
Det neste trinnet er om det som påstås å være en ettergjøring, er en ettergjøring av det som eventuelt er vernet i det som påstås ettergjort, altså arrangørens originale og skapende åndsinnsats. Holder vi oss til Astrid S’ verjson, er det for det første klart at det er den samme melodien, men den er fri. Vi kan ikke holde Astrid S’ versjon bare opp mot “Orkesterplass”-versjonen. Vi må vurdere også den mot alle andre arrangementer av “Ja, vi elsker”, som både arrangørene av “Orkesterplass” versjonen og Astrid S kan ha vært inspirert av.
Jeg går igjen tilbake til denne Knut Olsen Karsten:
“Lytter en til versjon fra 2015 der vokal begynner, tolkning, toneleie og ikke minst eksakt hvor strykeinstrumentet kommer inn, er det helt likt, mener han.”
Som nevnt: Den utøvende kunstnerens prestasjon er ikke vernet mot etterligning. Jeg har ikke absolutt gehør, og jeg har ikke gjort noe forsøk på å identifisere tonearten. Men umiddelbart høres det ut som om både “Orkesterplass” og Astrid S fremfører den i en høyere toneart enn det som er vanlig. Om det er samme toneart, er jeg ikke sikker på — men det kan høres slik ut. Jeg går ut fra at tonearten er valgt ut fra hva som passer vokalisten, og det er ikke noe originalt i det.
Arrangementer hvor man starter med en litt forsiktig instrumentering, så bygger man det opp ved å legge til flere instrumenter for å få en slags utvikling hvor arrangementer gjøres litt “fetere”, er vanlige. Det er fristende å si at dette er noe man gjør for at det ikke skal bli for statisk, der det verken er en melodisk eller harmonisk utvikling i det som fremføres. Det er ikke tilfeldig hvor de nye instrumentene, f.eks. strykerne, kommer inn. Det går minst 14 på dusinet av slike arrangementer.
Jeg holdt et foredrag om musikkplagiat på Opphavsrettsforeningens julemøte i 2016. Jeg la ut en spilleliste med musikkeksempler fra det foredraget. Noen av videoene er ikke lenger tilgjengelige, men jeg gjentar ikke alt dette nå.
Kommunikasjonsdirektør hos TONO, Willy Martinsen, bidrar til å sette skapet på plass, når han skriver i en kommentar i VG: “TONO: –? Vi er ikke en domstol for plagiatsaker”.
Knut Olsen Karsten er ikke beskjeden, og sier til Nettavisen:
“Karsten og flere av medkomponistene har meldt inn saken til Tono og akter å forfølge saken både i Norge og internasjonalt, siden kampen ble sendt i en rekke europeiske land, i tillegg til i USA, Canada og Australia.”
Som nevnt har TONO avvist at de avgjør slike tvister. Ved å gå så bredt ut, bekrefter de på en måte Frank Zappas tittel på en av sine plater: “We’re only in it for the money”.
I USA har det blitt big business å saksøke andre for plagiat. Men selv der har i alle fall ikke jeg sett noen søksmål om at en artists versjon av “Star Spangled Banner” under “Super Bowl” er et plagiat av andres versjoner. Det var Whitney Houston som med sin fremføring i 1991 gjorde dette til en slags konkurranse om originale fremføringer av nasjonalsangen. Noe som er litt mer enn bare en detalj, er at denne sangen, som har melodi fra en gammel engelsk drikkevise, går i 3/4 takt. Men Whitney Houston fremfører den i 4/4, som gir henne plass til å strekke ut tonene.
Jeg avslutter med å nevne et eksempel på at noen, uten hell, har forsøkt å anlegge sak i USA, med påstand om at det som i realiteten er en versjon av en tradisjonell sang var plagiat av en annen versjon av den samme tradisjonelle sangen. Jeg starter med originalen, den tradisjonelle irske sangen “Londonderry Air”, også kjent som “Danny Boy”, ofte omtalt som Nord-Irlands uoffisielle nasjonalsang. Det ble først utgitt i 1855, i en samling med sanger samlet i området rundt Londonderry.
Den islandske komponisten Jóhann Helgason laget sangen “Söknuður”.
Rolf Løvlands største hit er “You Rise me Up”, her i en innspilling med Josh Groban:
Jóhann Helgason gikk til sak mot Rolf Løvland i California, sannsynligvis fordi han håpet på å kunne bli tilkjent mye mer penger der, enn om han skulle ha reist sak i Norge eller Island. Han påsto at “You Rise me Up” var et plagiat av hans “Söknuður”. Jóhann Helgason tapte den saken. Retten kom, etter min mening med rette, til at begge hadde laget hver sin versjon av den irske sangen “Londonderry Air”, og at “You Rise me Up” ikke var et plagiat. Saken gikk til Høyesterett i USA, men den delen av saken gjaldt noen juridiske teknikaliteter som det ikke er noen grunn til å gå nærmere inn på her. De vurderte ikke selve krenkelsesspørsmålet. Og vi kan notere oss at “You Rise me Up” ikke er Rolf Løvlands melodi. Det er “Londonderry Air”, og jeg klarer bare å identifisere én tone i “You Rise me Up” som avviker litt fra Londonderry Air.
Så det er bare å ønske lykke til med søksmålene i USA, Canada og Australia, jeg antar i tillegg til i Norge. Hvis de gjør alvor av den trusselen, så vil i alle fall mange advokater tjene mye penger. En liten avsporing her: Procol Harum hadde i 1967 en kjempehit med sangen “A Whiter Shade of Pale”, en sang med en melodi som i stor grad er basert på to komposisjoner av Johann Sebastain Bach. Sist jeg så noe om dette, ble det sagt at denne fortsatt er den mest spilte sangen i engelsk radio. Men det har vært så mange rettslige tvister om denne sangen, at Procol Harum og de som laget sangen knapt har tjent noe penger på den. Derimot har mange advokater tjent godt på den.
Så tilbake til at “Orkesterplass” arrangementet av “Ja, vi elsker” er registrert hos TONO. Vi kan vurdere verkshøydekravet, kravet til orginal, skapende åndsinnsats, på to måter. Vi kan legge listen høyt, og si at det skal mye til for at det skal regnes som åndsverk, og slippe inn i “det gode, opphavsrettslige selskap”. Hvis man da har vern, har man et ganske omfattende vern mot etterligninger. Eller vi kan legge listen lavere, og samtidig si at vernet ikke rekker særlig langt. Velger vi den første tilnærmingen, vil “Orkesterplass” arrangementet etter min vurdering ikke nå opp til å være vernet. Det vil i praksis bety at arrangørene ikke vil få vederlag hvis denne versjonen f.eks. spilles på radio. Legger vi liten lavere, kan vi si at de har rettigheter til sitt arrangement, og vil få vederlag. Men bare vederlag som arrangør, ikke vederlag som komponist. Vernet rekker da ikke så langt at det stenger for at andre skal kunne lage lignende arrangementer, som de på tilsvarende måte har rettigheter til.
Jeg mener denne siste tilnæringen er den beste, ikke minst når det gjelder musikk. En vesentlig del av vederlaget kommer fra radiospilling, spilling i strømmetjenester, osv. Det er ingen grunn til at man ikke skal kunne få slikt vederlag, selv om arrangementet (eller komposisjonen, når det er aktuelt) ligner ganske mye på det som noen andre har gjort før. Jeg har ingen problemer med at “Orkesterplass”, Helene Bøksle, Astrid S, eller de som har laget de arrangementene, får vederlag som arrangører når akkurat deres versjoner fremføres. Men de bør ikke kunne nekte andre å lage sine arrangementer, som i likhet med de fleste andre arrangementer, vil ligne på noe som andre har gjort før.