Jeg klamret meg fast til jeg passerte 70, men nå er det slutt. Fra i dag, 1. august 2025, har jeg blitt pensjonist, eller professor emeritus som man med litt finere ord kaller det i akademia. Formelt hadde jeg min siste arbeidsdag i går. Men jeg måtte ta ut det jeg hadde til gode av ferie, og dessuten er juli en stille måned i akademia. Min siste arbeidsmåned har vært som juli har pleid å være. Når Johs Andenæs hadde ferie, pleide han visst bare å arbeide fram til kl. 12. Jeg har ikke en like velstrukturerert og regelmessig arbeidsrytme som han hadde, men det har vært en blanding av jobb (skriving) og ferieaktiviteter.

Emeritus kommer som så mye annet i akademia fra latin, og betyr uttjent. Det ble brukt om soldater som var ferdige med tjenesten, og som faktisk hadde overlevd. Jeg er ingen latinekspert, men satser på at uttjent ikke kan oversettes direkte til utbrukt. Jeg tror ikke overgangen blir veldig brå. Jeg siterer følgende fra Johs Andenæs’ selvbiografi:

“Universitetsprofessorer er i en privilegert stilling når de går av. De kan stort sett fortsette med det samme som før, men uten faste plikter. Og universitetet pleier å stelle pent med dem, betrakter dem som en ressurs for institusjonen. De slipper det sjokket som mange andre får ved møtet med pensjonisttilværelsen.“