Jeg klamret meg fast til jeg passerte 70, men nå er det slutt. Fra i dag, 1. august 2025, har jeg blitt pensjonist, eller professor emeritus som man med litt finere ord kaller det i akademia. Formelt hadde jeg min siste arbeidsdag i går. Men jeg måtte ta ut det jeg hadde til gode av ferie, og dessuten er juli en stille måned i akademia. Min siste arbeidsmåned har vært som juli har pleid å være. Når Johs Andenæs hadde ferie, pleide han visst bare å arbeide fram til kl. 12. Jeg har ikke en like velstrukturerert og regelmessig arbeidsrytme som han hadde, men det har vært en blanding av jobb (skriving) og ferieaktiviteter.

Emeritus kommer som så mye annet i akademia fra latin, og betyr uttjent. Det ble brukt om soldater som var ferdige med tjenesten, og som faktisk hadde overlevd. Jeg er ingen latinekspert, men satser på at uttjent ikke kan oversettes direkte til utbrukt. Jeg tror ikke overgangen blir veldig brå. Jeg siterer følgende fra Johs Andenæs’ selvbiografi:

“Universitetsprofessorer er i en privilegert stilling når de går av. De kan stort sett fortsette med det samme som før, men uten faste plikter. Og universitetet pleier å stelle pent med dem, betrakter dem som en ressurs for institusjonen. De slipper det sjokket som mange andre får ved møtet med pensjonisttilværelsen.“

Man skrur ikke av hjernen selv om man går hjem fra kontoret, og den fortsetter å arbeide enten man har ferie eller ikke. Jeg satser på at den også fortsetter å fungere, i alle fall i en god del år, også etter at jeg har blitt pensjonist. Slik verden er i dag, kan jeg arbeide omtrent uansett hvor jeg måtte befinne meg, arbeidstid eller ikke arbeidstid, ferie eller ikke ferie. Jeg kommer nok til å fortsette med mye av det jeg har holdt på med. Listen over hva jeg har lyst til å gjøre, ikke minst hva jeg har lyst til å skrive, er altfor lang til at jeg kan ha noe håp om å kunne gjennomføre alt i løpet av de årene jeg realistisk sett kan håpe på å være i stand til å gjøre dette. Vi får se hvor langt jeg kommer.

Jeg mener at jeg fortsatt har en del å bidra med, og det kommer jeg sikkert til å mene det til en del andre mener at jeg ikke lenger har det. Jeg kommer antageligvis til å fortsette å skrive til en god stund etter at jeg burde ha sluttet med det.

Jeg kan også påta meg en del andre oppdrag, og kommer til å gjøre det. Jeg har holdt en lang rekke kurs og holdt mange foredrag. Jeg er ubskjeden nok til å mene at jeg holder gode foredrag og kurs. Det kommer jeg til å fortsette med, om noen vil høre på meg. I den senere tid har jeg særlig holdt kurs om opphavsrett, gjerne rettet inn mot enkelte områder som akademia, musikk, arkitektur, biblioteker osv. Jeg har også holdt kurs om ytringsfrihet og om pengekravsrettslige temaer. Formuerett og informasjonsteknologi har vært en slags hovedoverskrift over det jeg har arbeidet med. Jeg har også foretatt en del utredninger, og påtar meg gjerne mer av det — innen rimelighetens grenser.

Jeg har deltatt en del i tvisteløsning, særlig når det gjelder IT-anskaffelser. Det har vært voldgift, uavhengige ekspertvurderinger og som fagkyndig meddommer. Jeg har også foretatt en del utredninger. Det vil jeg gjerne fortsette med, om noen vil bruke meg.

Aldersgrensen i staten blir hevet til 72 år fra 1. januar 2026, litt for sent for meg. Da aldersgrensen ble hevet til 72 år i privat sektor, sa de som kan mer om dette enn meg at man ikke kunne opprettholde ulike aldersgrenser i staten og det private. Da tenkte jeg at om det ble mulig, kunne jeg velge å bli værende to år lenger. Da kunne jeg kanskje hatt et semester forskningsfri i løpet av de to årene. Men tiden gikk, og jeg kom dit hvor det bare var å feste setebeltene, slå sammen bordet og rette opp stolryggen. Jeg ble mentalt innstilt på at den sommeren jeg fylte 70 var riktig tidspunkt.

Min eldre og avdøde kollega Knut S Selmer pleide å beskrive de ulike pensjonisttypene på denne måten:

• Noen setter seg ned og gjør ingen ting. De dør tidlig.
• Noen vil gjøre noe av det de alltid har drømt om, men som de ikke har kunnet ta seg tid/råd til, som å studere kunsthistorie eller noe annet som kan være interessant, men ikke nødvendigvis særlig “matnyttig”.
• Noen, som det er ganske mange eksempler på i min bransje, bare fortsetter omtrent som om ingen ting har hendt. Johs Andenæs var på kontoret seks dager i uken til han var godt over 90 år.
• Jeg er gresshoppe, sa Knut. Jeg sitter i gresset og spiller. Når dagen har gått husker jeg ikke helt hva jeg har gjort, men jeg har hatt en fin dag.

Jeg kommer til å fortsette å skrive, og jeg kommer til å påta meg oppdrag som måtte dukke opp, og som jeg synes er interessante. Men jeg kommer f.eks. ikke til å ha vanlig eksamenssensur. Jeg har ingen planer om å studere kunsthistorie, men jeg vurderer å lære meg mer om vin, f.eks. ved å ta vinutdannelsen WSET. Det er en utdannelse i fire nivåer, så vi får se hvor langt jeg eventuelt kommer. Jeg håper også på å kunne bruke mer tid på musikk.

Jeg håper at jeg skal klare å frigjøre meg såpass fra det som blir en form for arbeidsplikt at jeg også kan bruke mer tid på annet. Sammen med Siv regner jeg med at jeg kommer til å dra på flere turer for å drive geocaching i Norge, i Frankrike og i andre land. Og det bør bli tid til å sykle. Kanskje ender jeg opp som en av disse pensjonistene som klager over at de har alfor mye å gjøre.

Det har tatt noen år å venne seg til det hver gang jeg har fått et nytt førstesiffer i alderen. I alle fall var det slik da jeg passerte toppen, og det i praksis bare kunne gå nedover. Det vil si da jeg passerte 50 og 60. Det kommer nok til å gå noen år før jeg forsoner meg med at jeg har passert 70. Men jeg har mentalt forberedt meg på å være pensjonist, så det har jeg ingen problemer med å akseptere.

Noe av det jeg ser fram til er å kunne ta noen sammenhengende uker først og fremst i Frankrike, uten å måtte tenke på undevisningsplaner osv. Jeg erkjenner at jeg har hatt en veldig priviligert stilling,og det er ikke mye annet enn undevisningsplanen som har forpliktet meg til å møte opp på et bestemt sted til fastsatt tid. Hvis man vil ha maksimal frihet og samtidig ha en trygg økonomi, vil det være vanskelig å finne et bedre sted enn i akademia, i alle fall når man har fått en fast stilling. Særlig hvis man arbeider med fag hvor man ikke behøver å være i laboratorier og tilsvarende, som binder en til å være til stede.

Her begrenses jeg av noe av dumme regler hos Statens pensjonskasse: Det er ingen grense for hvor mye man kan tjene i privat sektor, uten at det får betydning for pensjonen. Men hvis jeg gjør noe for staten, vil pensjonen bli avkortet hvis jeg ikke arbeider på pensjonistvilkår, hvilket vil si 258 kroner per time. Får jeg mer betalt fra en statlig virksomhet, vil pensjonen bli avkortet slik at nettoresultatet er 258 kroner per time.

Jeg har aldri hatt som mål å tjene mest mulig penger. Hvis det hadde vært målet, ville jeg ha valgt en annen karriere enn å arbeide ved Universitetet. Jeg gjør og har gjort mye som jeg ikke har fått betalt for i det hele tatt. Timebetalingen for å skrive fagbøker er nok langt under pensjonistlønn i staten. Men det betyr selvsagt ikke at jeg ikke bryr meg om hva jeg tjener. Jeg gir ikke fra meg den friheten jeg nå har fått for 258 kroner per time. Jeg vil f.eks. ikke binde opp fremtidig tid ved å påta meg undervisning en gang i fremtiden, for så dårlig betaling.

Dette er først og fremst et problem for staten. Det er en arbeidskraftreserve som i liten grad er tilgjengelig for staten. Det er ikke bare et problem som gjelder pensjonerte professorer. Det er et problem for helsevesenet og skolen. Vi så det under koronapandemien for noen år siden, da det var mangel på sykepleiere og lærere. Et av virkemidlene var at pensjonerte sykepleiere kunne arbeide som vikarer, uten at det førte til avkorting i deres pensjoner. Det ble slutt på den ordningen, og da ble i praksis den reservestyrken utilgjengelig. Det er stor pågang på helsevesenet i ferietiden, og man henter folk hjem fra ferie. Mange oppsøker private tjenester. De private virksomhetene står fritt til å engasjere pensjonister. Den muligheten er i praksis stengt for det offentlige helsevesenet.

Temaet blr diskutert i nyhetsmorgen 9. juli 2025. Da gjaldt det pensjonerte jordmødre. I debatten sa en statssekretær at pensjon skulle erstatte inntekt, og derfor er det rimelig at man får dårlig betalt om man jobber som pensjonist. Det kan man anføre når det gjelder uføretrygd, som skal kompensere for bortfall av inntekt på grunn av manglende arbeidsevne. Alderspensjon er noe annet. Det er noe man får for at man ikke skal behøve å arbeide når man blir gammel. Realiteten er at folk som kan og vil arbeide ikke får lov etter å nådd en viss alder, i alle fall ikke for anstendig betaling. Det er en særordning for statsansatte, noe denne statssekretæren ikke hørtes ut til å ha forstått.

Jeg har ikke satt meg grundig inn i private tjenestepensjonsordninger, men jeg kjenner ikke til at man får avkorting i pensjon fra slike pensjonsordninger om man har inntekter ved siden av. Dette er bare et problem for staten, som på denne måten avskjærer seg fra å kunne nyttiggjøre seg en arbeidskraftreserve som i alle fall for en stor del både kan og vil arbeide, men ikke full tid. Det er ikke utenkelige at noen pensjonister kan tenke seg sommerjobb i helsevesenet, når de uansett kan ta “ferie” ellers i året. For den som kan styre slikt selv, er det ikke attraktivt å ha fere når alle andre har ferie. Men man vil ha anstendig betaling for den jobben man gjør. Sommerjobb i akademia eller skolen er nok ikke særlig aktuelt.

Det finnes noen veier rundt dette. Hvis man regner betaling per time, er resultatet et produkt av timesatsen og antallet timer man får betalt for. Vi får som regel ikke betalt for det reelle antallet timer når vi underviser. En undervisningstime er beregnet til et visst antall arbeidstimer inkludert forberedelser. Første gang man underviser i et emne dekker det som regel ikke på langt nær den tiden det faktisk tar. Når man har undervist i dette en del ganger, trenger man ikke like lang tid til forberedelsene, selv om det alltid er nødvendig med noen oppdateringer og å friske det opp før man skal gjennom det på nytt. Noen steder synes man å ha kommet til at pensjonister er så mye tregere enn yngre folk, slik at vi trenger langt flere timer for å kunne gjøre den samme jobben. Og da kan den samlede betalingen bli omtrent som det andre ville ha fått.

En annen mulighet kan være å stifte et aksjeselskap og fakturere alle oppdrag gjennom dette. Da vil man utføre oppdraget for aksjeselskapet, og det gir ikke avkorting i pensjonen. Jeg pleier å kalle det å ta en Grethe Knudsen. Da hun sluttet som stortingsrepresentant, stiftet hun et aksjeselskap. Hun tok ikke noe ut av selskapet før etter at hun ikke lenger kunne få etterlønn fra Stortinget, som ville ha blitt avkortet om hun hadde hatt annen inntekt. Det er enkelt å stifte et aksjeselskap, og kanskje gjør jeg det hvis jeg skulle finne det hensiktsmessig. Jeg ville en gang se på Brønnøysundsregisternes tjeneste for å opprette et AS elektronisk. Jeg opprettet ikke noe selskap, og får stadig påminnelser om at jeg må gjøre ferdig registreringen av selskapet. Jeg kommer ikke til å gjøre det før det eventuelt måtte være aktuelt å utføre et oppdrag fra en offentlig etat som er stort nok til å forsvare bryet.

En tredje mulighet kan for noen være å arbeide gjennom et bemanningsbyrå. Da vil bemanningsbyrået ha oppdraget med f.eks. å sørge for styrket bemanning i helsevesenet når det er ferie, og de som gjør jobben vil være ansatt i bemanningsbyrået, ikke i den virksomheten hvor oppgavene utføres.

Det er ganske mye i akademia som har utviklet seg i en retning jeg ikke liker, og jeg har noen ganger tenkt at det blir godt å ikke lenger være en del av det. Man må bruke altfor mye tid på å skrive søknader og rapporter, og det er altfor mye midlertidighet. Når det nærmest blir et slags delmål i karrieren å få fast stilling innen man er 40, er det ikke særlig fristende. Hvis jeg hadde vært ung i dag, er det langt fra sikkert at jeg ville ha satset på en slik karriere. Men det ser jeg ikke noen grunn til å gå nærmere inn på her. Nå vil jeg nyte friheten som pensjonist.