Det var interessant å lese denne saken på nrk.no: Norges skjulte forskjeller. -Ulempe å vokse opp i et rikt nabolag. Jeg er født og oppvokst i Porsgrunn, og har bodd hele mitt voksne liv i Oslo. Det var selvfølgelig tallene for Porsgrunn og Oslo jeg så nærmere på i denne saken.

Mine første ni år bodde jeg på Herøya, et område som i dag plasserer seg på 1022. plass av 1109 når det gjelder levekår, etter de tallene NRK oppgir, tall som er hentet fra SSB. Det er mer enn 60 år siden vi flyttet derfra, og siden har jeg bare vært innom og sett på stedet og mimret litt. Jeg vet lite om hvordan Herøya er i dag.

Vi bodde i det rekkehuset som er avbildet øverst. I mine aller første leveår bodde vi i et annet hus, en firemannsbolig med to leiligheter i hver etasje. Men det husker jeg ikke noe av. Rekkehus er en fin boligtype for barn. Man er på bakkeplan, og utenfor er det felles uteområder hvor man kan gå ut og leke med andre barn. Det er ikke noe “våres gård og deres gård”.

Norsk Hydro ekspanderte kraftig på 1950 og -60-tallet, og de rekrutterte hele tiden nye folk. Om min hukommelse stemmer, arbeidet det på det meste mer enn 6000 personer i Hydros fabrikker på Herøya. Det var derfor mine foreldre, og i neste omgang jeg havnet der. Mine foreldre bodde først i Trondheim. Min far arbeidet i SINTEF, og min mor var vit.ass på NTH. Hun var noe så sjelden for kvinner i sin generasjon, som sivilingeniør. Det var riktignok ikke like uvanlig i Finland, hvor hun kom fra, som i Norge. I Trondheim var det håpløst vanskelig å få et sted å bo på begynnelsen av 1950-tallet. Mine foreldre bodde på det som hadde vært min fars studenthybel uten kjøkken, noe som ble særlig vanskelig etter at min eldre søster ble født.

Far fikk tilbud om jobb i Hydro på Herøya, og fikk samtidig tilbud om bolig. De valgte å flytte, og for første gang fikk de en ordentlig bolig. Hydro tilbød bolig til de som ble ansatt. Som de fleste slike industristeder var Herøya et delt samfunn. Det var ikke noen likebehandling av de som fikk tilbud om bolig. I den delen av Herøya hvor jeg vokste opp var det nesten bare ingeniørfamilier. Jeg vet ikke om arbeiderne fikk tilbud om bolig, men jeg antar det. Det var i alle fall ikke de samme boligene. Herøya var likevel ikke så tydelig delt som f.eks. Rjukan, hvor det i dalen er en solside og en skyggeside. Der bodde ledelsen og høyere funksjonærer på solsiden, mens arbeiderne bodde på skyggesiden. På Herøya var det ikke like klart avgrensede områder.

Herøya arbeiderforening var en sterk forening. Det var en arbeiderkultur, som vi ikke var en del av. Det var to forsamlingshus på Herøya. Det var Herøyahuset, som jeg tror også var et Hydroprosjekt. Der var det kino, restaurant og forsamlingslokale. Og det var Samfunnshuset, som det var Herøya arbeiderforening eller muligens Arbeidersamfunnet som sto bak.

Jeg kan ikke huske at jeg merket noe til det klasseskillet som ganske sikkert var der. Det er vel ikke noe som barn er veldig opptatt av. Dessuten tilhørte nok vi ingeniørfamilier en slags overklasse, selv om vi ikke var rike. Jeg antar at slike klasseskiller er tydeligere sett nedenfra enn ovenfra. Jeg fikk egentlig ikke noe bilde av en form for klassestruktur før jeg arbeidet et par år i fabrikkene på Herøya, hvor strukturen var veldig hierarkisk. På “gølvet” i fabrikkene ble ingeniørene omtalt som noen slags fjerne autoritetsfigurer. Det var fremmed og uvant for meg, for de var jo mine naboer og foreldrene til mine venner.

På 1960-tallet ble det rekruttert veldig mange arbeidere fra Nord-Norge. Vi var ikke særlig snille mot de som kom, noe jeg ikke er særlig stolt av. Vi møtta barna. Hvordan de voksne ble tatt imot av andre voksne, vet jeg ikke.

Jeg gikk noen år i barnehage. Så vidt jeg vet var det Hydro som sto for den også, uten at jeg egentlig har satt meg inn i det. Det var hva man i dag ville ha kalt en halvdagsbarnehage. Om min hukommelse stemmer, var vi i barnehagen fra 08.30 til 14.00. Våre mødre var hjemmeværende, så det var ikke for at begge foreldrene skulle kunne arbeide, at vi gikk i barnehagen. Jeg husker ikke noe om det sosiale rekrutteringsgrunnlaget for barna i barnehagen. Det var vel uansett ikke noe vi som barn var særlig opptatt av.

Det stedet jeg vokste opp var et sted med mange innflyttere, som mine foreldre. Ingen i det nærmeste nabolaget var fra Herøya eller Porgrunn, som antageligvis er den viktigste grunnen til at jeg aldri har snakket porsgrunnsdialekt.

Hydro tilbød også boligtomter til ansatte. Her kjenner jeg ikke detaljer. I den gaten hvor mine foreldre bygget hus på begynnelsen av 1960-tallet, ble tomtene tilbudt til høyere funksjonærer. Om de også tilbød tomter til arbeiderne, vet jeg ikke. Det var i alle fall ikke i det samme området. Vi flyttet til Flåtten sommeren 1964, da jeg var ni år. På den statistikken som NRK presenterer, er ikke den delen av Porsgrunn skilt ut. Den ligger mellom Stridsklev-Hovet som er på 628. plass og Grønli som er på 661. plass på den levekårsstatistikken. Hvilket av disse områdene den er tatt med i, vet jeg ikke.

Som så mange andre, flyttet jeg til Oslo for å studere, og jeg har bodd her siden. Noen kommuner hadde bidratt til finansiering av studentboliger, som ga fortrinn til studenter fra disse kommunene. Ryktene sa at enkelte kommuner ga studenthybler til ordførerens barn og tilsvarende. For oss fra Porsgrunn betød det at vi ikke trengte like lang studieansiennitet som studenter fra andre kommuner. Jeg tror studenter fra Porsgrunn ble likebehandlet, men det har jeg ikke undersøkt.

Etter at jeg hadde bodd i studentby i Oslo, bodde Siv (som er fra Oslo) og jeg først et år i en leilighet vi leide på Sandaker. Den gangen var det mulig å kjøpe en relativt rimelig borettslagsleilighet hvis man hadde tilstrekkelige lang ansiennitet i OBOS. Det hadde ikke jeg, men det hadde Siv. Systemet var slik at det ikke ga noen valgfrihet. Man kunne stille seg i kø, og sette visse kriterier for hva slags bolig man ville ha. Jo lenger ansiennitet man hadde, desto mer kresen kunne man være. Når det ble vår tur, fikk vi ett tilbud. Det kunne vi enten akseptere, eller vi kunne avslå og stille oss i ny kø neste år, og håpe på at vi da kunne få noe bedre.

Vi fikk en leilighet i Kristoffer Robins vei på Smedstua, som ligger mellom Haugenstua og Stovner. Vi tenkte at det var best å gripe muligheten og komme oss inn på boligmarkedet, så fikk vi senere tenke på hvor vi egentlig ønsket å bo. Vi var heldige med timingen, slik at vi kjøpe leiligheten mens det var prisregulering, og solgte den etter at prisreguleringen var opphevet. Det at prisreguleringen ble opphevet, gjorde at det kom veldig mange slike leiligheter på markedet. Etterspørselen var begrenset. Men vi fikk solgt den for en god del mer enn hva vi hadde betalt. Om jeg husker rett, betalte vi et innskudd på 71 000, og solgte den for 180 000 et par år etterpå.

Etter dette flyttet vi til Frogner, hvor vi har bodd siden. I dag er leilighetene i dette området blitt så dyre at jeg ville ha kviet meg for å kjøpe noe her. Da vi kjøpte leiligheten, kostet den, med nødvendig oppussing, omtrent tre ganger en relatitvt vanlig årsinntekt for en husstand. Vi betalte 590 000, og det gikk med 2-300 000 til oppussing. I dag koster de mye mer, mer enn ti ganger en vanlig husstandsinntekt.

Jeg har mange ganger tenkt at det har vært en fordel å vokse opp på et lite sted eller i en liten by. I det rekkehuset hvor jeg bodde på Herøya var det bare ingeniørfamilier og andre høyere funksjonærer. Det samme var det i den gaten hvor vi bodde på Flåtten. Men det var tross alt noen ganske få hus. Det var en del eneboliger og tomannsboliger i området, uten at jeg vet noe om hvordan tomtene til disse var blitt fordelt eller hvem som hadde stått for byggingen av boliger med flere boenheter. Men jeg hadde ikke inntrykk av at de var forbehold utvalgte sosiale grupper.

Det var også ganske mange blokker i nabolaget på Flåtten. Det var ikke en bydel hvor nesten alle hadde samme bakgrunn, slik det kan være i Oslo. Vi gikk på samme skole og vi lekte sammen ute. Jeg kan ikke huske at familiebakgrunn var noe som betød noe for oss barn.

Hvis man til sammenligning vokser opp på Bygdøy eller i Holmenkollen vil alle, i alle fall nesten alle, ha den samme bakgrunnen. Jeg tror ikke at det gir en sunn oppvekst. Kanskje kan det føles litt vondt å bare være rik blant de superrike på et sted som Bygdøy. Jeg vet ikke, jeg har ikke prøvd.

Å vokse opp i områder med en opphoping av problemer, er heller ikke bra. Men også her må vi nyansere. Herøya, hvor jeg bodde i mine første ni år, skårer dårligere enn de dårligste områdene i Oslo. Det var i alle fall store variasjoner innenfor det området, selv om det selvfølgelig kan ha endret seg veldig mye siden begynnelsen av 1960-tallet. Det er langt færre ansatte i industrien på Herøya i dag enn det var den gangen, noe som kan ha preget boligområdet. Det vet jeg ikke noe om.

Tilsvarende er områder i Oslo som kommer dårlig ut på statistikken mer varierte enn den klisjéoppfatningen vi gjerne har. Det er litt uklart hvor ulike områder har blitt plassert. Stovner har lenge blitt fremstilt som et problemområde med mange store og fremmedgjørende blokker, med betydelige sosiale problemer. Men ser vi på området Høybråten og Stovner, er det et langt mer variert og sammensatt boligområde enn hva mange av de som ikke kjenner området tror.

Vi hadde barn på Ruseløkka skole. Ruseløkka har tradisjonelt ikke vært et “fint” strøk. Da jeg jobbet i Juss Buss på slutten av 1970 og begynnelsen av 1980-tallet var Ruseløkkveien 60 en kjent problemleiegård. Det var trangboddhet, utedoer osv. Hvordan de andre gårdene rundt var, vet jeg ikke. Området har nok endret karakter nå. Nærheten til sentrum, Aker Brygge og Tjuvholmen har gjort sitt.

Ruseløkka skole er barne- og ungdomskole. Bygdøy skole er barneskole. Elevene fra Bygdøy kom til Ruseløkka når de begynte på ungdomskolen. Bygdøy skårer høyt på de indikatorene som man har benyttet. Men det så ikke ut som om det var et veldig godt oppvekstmiljø. Ut fra hva vi foreldre til barn i ungdomskolen fikk vite, var de villeste festene på Bygdøy. Basert på hva politiet sa, var det mest bruk av narkotika på Bygdøy, i alle fall om vi holdt oss til de områdene elevene på den skolen kom fra.

Jeg tror at i veldig rike områder kan en del av foreldrene være for opptatt av seg selv, sin egen virksomhet og av å tjene penger, slik at barna ikke blir prioritert, i alle fall ikke annet enn materielt. Som en av mine venner ganske brutalt, men treffende sa om en felles bekjent: Han har for det meste hatt kontakt med sine foreldre via sjekkheftet. Går vi til den andre enden, vil foreldre som knapt klarer å ta vare på seg selv, ha vanskelig for å ta vare på sine barn. Skjønt man trenger ikke å være rik for å kunne ta vare på sine barn.

Like barn leker best, heter det. Men jeg er ikke overbevist om at det er best å bare leke med like barn. Det stemmer med noe av det den ekspertisen som er intervjuet av NRK, fremholder:

“Rikt er ikke nødvendigvis best
Forskere ved Frischsenteret har undersøkt hva det betyr å vokse opp i rike, fattige og blandede nabolag. De fant ut at det er best for skoleresultatene å vokse opp i middelklasseområder eller områder der fattige og rike bor om hverandre.
– At det er en ulempe å vokse opp i et ensidig sammensatt rikt og ressurssterkt nabolag er muligens overraskende, sier professor Knut Røed.”

Jeg er ikke overrasket. Jeg tror barn har godt av å møte og omgås barn som har en annen bakgrunn enn dem selv.