Hovedresultatet ble som jeg håpet. Det ble ikke borgerlig valgseier. Skjønt man kan aldri stole på Senterpartiet. Så hvor SP vil plassere seg, kan være ganske uvisst. Det har aldri vært noe rødt i Storbondepartiet, og det er ikke noe grønt annet enn i logoen, og kanskje kjeldedressen fra Felleskjøpet. De er heller ikke på en venstresiden, der mediene plasserer dem. Jeg tviler likevel på at SP vil felle en Støre-regjering, når det eneste realistiske alternativet vil være en regjering med FrP og Høyre.

Det er skremmende med et stort FrP. Jeg hadde håpet at de skulle følge sin tradisjon med å være best når det ikke gjelder. Jeg gleder meg over at MDG denne gangen kom over sperregrensen. Jeg har tidligere varslet at jeg ville stemme MDG, noe jeg også gjorde, og det var ikke av taktiske grunner. Jeg skulle gjerne ha sett at Venstre og KrF hadde byttet plass i forhold til sperregrensen, med Venstre over og KrF under. Dag Inge Ulstein har virkelig gjort KrF til et mørkemannsparti og et pengeparti. Milliardærene betalte langt mer enn 30 sølvpenger sitt forsøk på å få dem over sperregrensen, i et håp om å få et flertall som ville gi dem god avkastning på investeringen, i form av lavere skatt. Venstre og MDG er de to partiene som står meg nærmest, men slik den politiske blokktenkingen fungerer, blir en stemme til Venstre i praksis en støtte til FrP. Det å holde FrP unna styre og stell, er viktig for meg.

Det har vært veldig mye fokus på sperregrensen, og vi har igjen fått demonstrert hvor viktig den er. Dette er ikke noe jeg har satt meg grundig inn i. Man kan sikkert diskutere hva sperregresen bør være, men for meg ser det ut til at det bør være en grense. Så vidt jeg vet har Israel ikke noen sperregrense, og vi ser der hvor galt det kan gå: Man må alliere seg med mange ekstremistiske småpartier for å kunne danne en regjering. Heldigvis er det liten grunn til å frykte at Norge vil invadere naboland og starte et folkemord for å tilfredsstille noen ekstreme partier som man samarbeider med, men det gir uansett dystre perspektiver.

Et av de store stjerneskuddene i årets valgkamp har vært Frøya Skjold Sjursæther, 19-åringen som ble valgt inn for MDG i Hordaland. Jeg var ikke oppmerksom på henne, før hun var den som holdt hodet kaldt og var saklig da hun møtte hun som har markert seg som norsk politikks lemen, Gyda Oddekalv, i Dagsnytt 18. Og igjen da hun møtte Sveinung Rotevatn i den avsluttende debatten før selve valget.

Jeg antar at vi Arbeiderpartiet fortsatt vil styre alene i en mindretallsregjering. Jonas Gahr Støre får det ikke lett. Men en koalisjon i mindretall må være noe av det vanskeligste å lede. Da vil man først måtte inngå kompromiss i regjeringen, og deretter inngå flere kompromisser i Stortinget for å skaffe et flertall.

Avstanden mellom SP på den ene siden, og MDG, Rødt og SV på den andre er for stor til at det kan være grunnlag for en flertallsregering. Selv om de neppe vil si det høyt, håper jeg at AP har innsett at det å danne regjering sammen med SP var en stor tabbe. Vi må nok vente til Jonas Gahr Støre skriver sine memoarer før vi får høre noe slikt. SP har vært som et blysøkke om halsen på AP. Det har vært spekulert i om Jens-effekten var det som fikk AP til å løfte seg igjen. Jeg tror det viktigste var at de ble kvitt SP, selv om det nok er et sammensatt bilde.

Dette hadde ikke blitt noe enklere på borgerlig side. Slik Dag Inge Ulstein har plassert KrF, ville de neppe ha hatt store problemer med å samarbeide med FrP. Men avstanden mellom Venstre og FrP blir for stor, selv om Venstre i praksis ville ha endt med å støtte en regjering med et sterkt FrP. Jeg tror at frykten for FrP var en grunn til at mange velgere forlot Venstre denne gangen.

Erna Solberg er ferdig som leder for Høyre, selv om hun ennå ikke har annonsert sin avgang. Hun burde ha trukket seg etter valgnederlaget i 2021. Hun er nå 64 år. Jeg mener ikke at hun med det er for gammel til å lede et parti eller til å være statsminister. Jonas Gahr Støre er eldre. Men hun er for gammel til å være en som skal ta partiet opp igjen og lede det inn i en fremtid. Om hun hadde trukket seg ikke altfor lenge etter valget i 2021, ville kronprinser og kronprinsesser i partiet ha fått tid til å markere seg og bygge seg opp fram mot valget i år. Men jeg er ikke og har aldri vært noen høyremann, så jeg gråter ikke over problemer i Høyre.

Senterpartiet er kraftig redusert, og er nede på det nivået de har pleid å være. Det var nok et blaff da de klarte å mobilisere et slags distriktsopprør ved forrige valg. Nå er profiler som Sandra Borch og Emilie Enger Mehl ute av Stortinget. Jeg kommer ikke til å savne dem. Jeg hadde også håpet at Geir Pollestad ville ha blitt sendt hjem fra Oslo, som han hater så intenst. Rundt 85% av Norges befolkning bor i det Statistisk Sentralbyrå regner for byer og tettsteder. Selv om Senterpartiet har villet bruke veldig store ressurer i sine forsøk på å oppheve tyngdekraften og få vannet til å renne oppover, så øker befolkningen i tettbygde strøk, mens den minker i det som defineres som grisgrendte strøk. Den utviklingen er en internasjonal megatrend, og det er ingen grunn til å tro at den vil snu. I alle fall hvis et parti skal få min stemme, må det ha en god politikk for byer og tettsteder, og jeg tror ikke jeg er alene om å mene det.

Valgkampen har vært ganske merkelig, med et evig mas om formueskatt, som faktisk betyr veldig lite for folk. Det har vært avdekket så mange løgner i det som har vært presentert om formueskatt i valgkampen, at den heller ikke ser ut til å bety så mye for milliardærene som har brukt mye penger i håp om å få flertall for å bli kvitt den — bortsett fra for å kunne beholde mer penger selv som de kan bruke på privatfly, store båter og dyre biler. Det som er vår tids viktigste sak, klima og miljø, har kanpt vært fremme i valgkampen. Undesøkelser har vist at de spørsmålene er viktige for folk, men det har åpenbart ikke vært viktig for mediene.

Jeg har aldri vært aktiv i noen valgkamp, og vet ikke hvordan regien styres. Jeg har en mistanke om at en del partier sier at “disse spørsmålene vil vi ikke diskutere”, og så setter ikke mediene disse på dagsorden. Jeg skulle ønske at de som organiserer debatter kan være mer ærlige, og ikke godta unnskyldninger som at partiene “ikke har anledning” til å delta, ikke kan delta osv. De bør heller si klart at dette er spørsmål som noen ikke vil diskutere, og så får debatten gå uten dem. Kanskje NRK og andre bør få laget noen pappfigurer av ledende politikere som de kan plassere i studio når partiene ikke vil delta.

Vaglet gir ingen regjeringskrise, slik at dagens regjering fortsetter. Den første store testen blir når de legger fram sitt forslag til statsbudsjett i oktober, og når de skal forhandle seg fram til et budsjett som kan vedtas etter dette. Jeg er glad for at det ikke er jeg som skal forhandle meg fram til en løsning der. Det blir ikke bare spørsmålet om hvordan regjeringen skal skaffe seg et flertall som blir interessant. Det blir også interessant å se hvor FrP og Høyre vil kutte i sine alternative budsjetter, for å vise hvordan de skal kunne innfri sine dyre valgløfter.