Opphavsrett, Ytringsfrihet

Om sitering og andres bruk av fotografier. Og hvor mye er et fotografi verdt?

Leave a comment

Innledning

Det har i den senere tid vært en del diskusjon om bruk av andres fotografier på blogger og i andre sammenhenger. Utgangspunktet har gjerne vært NTBs ganske aggressive forfølging av bloggere som f.eks. har vist en faksemile som blant annet inneholder et bildet. Her er noen saker om dette:

Jeg skriver ut fra et juridisk perspektiv. Er folks bruk av bilder lovlig, og har NTB eller andre rettighetshavere rett til å kreve vederlag? Og i fortsettelse av dette: Hvor mye kan de eventuelt kreve. Man kan selvfølgelig også diskutere om det er klokt av NTB å opptre som de gjør. Jeg legger ikke skjul på at jeg ikke synes at NTB opptrer på en klok måte. Selv om man har retten på sin side, er det ikke alltid klokt å forfølge denne retten. Jeg skal spore av litt, og nevne en sak som ligger noen år tilbake i tid.

Andy Warhol har fargelagt mange av Edvard Munchs bilder. Han har tatt utgangspunkt i Munchs grafikk. Det var en bearbeidelse av Munchs kunst, som ganske åpenbart krenket rettighetene til bildene. Munchmuseet, som hadde rettighetene til Edvard Munchs kunst, vurderte å saksøke galleriet som stilte ut disse bildene. Juridisk sett tror jeg de ville hatt en god sak. Men de valgte å ikke forfølge den. Jeg mener at det var en klok avgjørelse. Vestfold kunstmuseum har en samling av Andy Warhols coloreringer av Edvard Munchs bilder. Det er verd å ta turen innom og se på dem, om man skulle være i Tønsberg.

Dette omfatter egentlig to spørsmål. Det ene er når det er tillatt å bruke andres fotografier uten samtykke, og i det tar jeg også med det som kalles “implisitt samtykke”. Det andre hovedspørsmålet er hvor mye man eventuelt må betale for bruk av andres fotografier.

Som jusprofessor som bl.a. arbeider med opphavsrett, er jeg opptatt av å holde min sti ren på dette feltet. For det første tar jeg ganske mange “kjekt å ha” bilder selv, som jeg kan bruke til å illustrere saker, blant annet på denne bloggen.

På Google kan man begrense et billedsøk slik at man bare søker etter bilder som er publisert med en CC-lisens, som tillater at man bruker bildene. Dette er noe jeg gjerne benytter når jeg leter etter bilder.

For det tredje kan man spørre om lov til å bruke et bilde. Jeg har en del ganger spurt, også profesjonelle fotografer som lever av å fotografere mot betaling, journalister og andre. Jeg klargjør premissene, og forklarer at dette er en ikke-kommersiell virksomhet, at jeg ikke har penger til å betale honorar, og at jeg ikke kan tilby annet enn en ordenlig kreditering. Og jeg vet godt at man ikke kan leve av hederlig omtale og av at man blir kreditert. Jeg har bare fått nei én gang når jeg har spurt på denne måten. Det var en fotograf i Statens vegvesen som mente at jeg skrev så mye kritisk om dem, så jeg fikk ikke bruke hans bilder. Man trenger ikke ha noen saklig eller rimelig grunn til å si nei. Man kan ganske enkelt si nei, og det er tilstrekkelig. Selvfølgelig respekterer jeg et nei.

Bare en gang har jeg brukt et bilde, og forberedt med på eventuelt å forsvare meg med “dagshendingbestemmelsen”, som jeg kommer til nedenfor. Det var da noen hadde malt et bilde sv Sylvi Listhaug, som de hengte opp på en plass i Bergen. En pensjonert hølyesterettsadvokat kommenterte dette på den måten bilister pleier å kommentere trafikkreglene og folk som sykler: Han uttalte seg med stor skråsikkerhet om bestemmelser i åndsverkloven, som han åpenbart ikke hadde forstått. Jeg brukte et fotografi av dette bildet som hadde vært gjengitt i media, men en kommentar om min billedbruk. Jeg innrømmer at jeg beveget meg ut på tynn is. For det var maleriet, ikke et fotografi av maleriet som utgjorde dagshendingen. Det tok imidlertid ikke lang tid før en bekjent sendte meg et fotografi av dette som han selv hadde tatt, og sa at jeg kunne bruke det bildet. Hvilket jeg gjorde.

Rett til å bruke andres fotografier

Fotografiske verk og fotografiske bilder

Utgangspunktet er klart: Fotografen har rettighetene til sine bilder, og man kan ikke gjengi andres fotografier offentlig uten fotografens samtykke. Et fotografi kan være vernet som fotografisk verk, som innebærer fullt opphavsrettslig vern på linje med andre åndsverk. Det forutsetter etter åvl § 2 første ledd at fotografiet er “uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats”. Fotografier ble ganske stemoderlig behandlet i opphavsretten. Tanken var at fotografiet bare gjengir virkeligheten slik den er, og fotografen skaper ingen ting. Fotografen hadde ikke opphavsrett, men vi hadde en egen lov om fotografier fra 1960, som ga et mer begrenset vern for fotografiske bilder. I 1995 ble fotografiene tatt inn i varmen, og “fotografiske verk” fikk vern som åndsverk.

Ikke alle våre fotografier, f.eks. alle de selfier folk tar, er resultat av en original og individuell skapende åndsinnsats. Det var ikke meningen at slike bilde skulle være uten vern, så kategorien “fotografiske bilder” kom inn i åndsverkloven, sammen med de andre såkalte tilgrensende rettigheter eller naborettigheter. Bestemmelsen om fotografiske bilder står nå i åvl § 23.

Det er særlig på to punkter at det i praksis er en forskjell mellom de to kategoriene. Det i praksis viktigste er vernetiden. Et åndsverk er etter åvl § 11 vernet i 70 år etter utløpet av opphavres dødsår. Per i dag er verk av opphavere dom døde i 1954 eller tidligere frie. Men straks vi passerer midnatt nyttårsaften og vi kan skrive 2026, vil også verk av opphavere som døde i 1955 være frie. Et fotografisk bilde er etter åvl § 23 vernet i minst 50 år etter utløpet av det år bildet ble laget, og uansett i fotografens levetid og 15 år etter utløpet av hens dødsår. Per i dag, når vi fortsatt er i 2025, vil et fotografiske bilde tatt i 1974 eller tidligere av en fotograf som døde i 2009 eller tidligere være fritt. Når vi passerer nyttår, vil grensene flyttes til 1975 og 2010.

Et åndsverk er vernet mot ettergjøring (“plagiat”), det er ikke et fotografisk bilde. Om noen ser et flott fotografi av f.eks. et landskap eller en bygning, og ønsker å ta et tilsvarende bilde, kan det i prinsippet være en krenkelse av opphavsretten hvis forbildet er et fotografisk verk, mens det ikke vil være noen krennkelse hvis det er et fotografisk bilde. Jeg skriver “i prinsippet”, fordi lyset, som skifter, har så stor betydning for fotografier. Jeg gjengir her den USAnske landskapsfotografen Ansel Adams, etter hukommelsen: “Først må jeg finne det rette stedet. Deretter er det bare å vente til lyset blir det riktige.” Var han heldig kunne han få det rette lyset nesten med en gang, andre ganger måtte han kanskje vente noen uker. Det er tatt mange bilder av vakre solnedganger, som andre forsøker å kopiere. Selv om biledene kan være vakre, betyr ikke det at de bli fotografiske verk og ikke bare fotografiske bilder.

Fotografiet er ganske nytt som kunstform, og jeg klarer i alle fall ikke å komme på en fotograf som døde i 1954 eller tidligere, hvis fotografier uten særlig tvil vil kvalifisere som fotografiske verk. Godt håndverk og det å være på rett sted til rett tid, gjør ikke at fotografiet blir et fotografisk verk. Jeg pleier ved hvert årskifte å lage en oversikt over opphavere hvis verk faller i det fri fra det tidspunktet. I oversikten for 2025 tok jeg med fotografen Robert Capa. Men han var først og fremst en nyhetsfotograf og ikke en kunstfotograf. Jeg kan ikke påstå å ha oversikt over alle hans bilder, men de jeg kjenner er nok ikke mer enn fotografiske bilder, tatt etter pressefotografers gamle tommelfingerregel “F8 and be there”, eller blender 8 og være på stedet. Det var den gangen de for det meste arbeidet i sort/hvitt med Kodak Tri-X film. Jeg tror ikke det gjaldt da Robert Capa var aktiv, og det gjelder ikke med dagens digitale kameraer.

Det er i praksis ganske håpløst å trekke en grensen mellom fotografiske verk og fotografisk bilde, annet enn for de ganske klare tilfellene. Jeg har begynt å bruke Dagbladets fotograf Sverre Heibergs bilde fra ordineringen av Ingrid Bjerkås, den første kvinnelige presten i Den norske kirke, som eksempel på noe som etter min vurdering er et fotografisk bilde og ikke et fotografisk verk. Det er godt håndverk, men ikke resultat av en original og individuell skapende åndsinnsats. Bildet er tatt i 1961 og Sverre Heiberg døde i 1991. Hvis dette er et fotografisk bilde er det i dag fritt, men hvis det er et fotografisk verk vil det være vernet til utløpet av 2061.

Det er i en kategori av fotografiske bilder som kan ha interesse langt ut over vernetiden, da det er bilder av historiske begivenheter. Det er en del av en serie bilder fra ordinasjonen, gjort tilgjengelig på digitalmuseum.no av Norsk Folkemuseum. https://digitaltmuseum.no/0210113298491/serie-bilder-fra-ordinering-av-ingrid-bjerkas-som-forste-kvinnelige-prest

Jeg tar ikke sjansen på å gjengi bilder som etter min vurdering vil være fotografiske verk, da de fortsatt vil være vernet og som jeg derfor må ha samtykke til å kunne bruke på denne måten.

Skulle man være i tvil, er det meningsløst å gå til en advokat for å få en vurdering. Advokaten vil uansett ikke kunne gi et klart svar, og advokatens vurdering vil koste mer enn hva man vanligvis må betale som billedhonorar. Da er det bedre å betale til fotografen eller i praksis fotografens arvinger, enn til advokater. Men har man brukt et fotografi tatt av en person som døde en gang mellom 1954 og 2009 (1955 og 2010 fra 2026), og bildet er tatt i 1974 (1975) eller tidligere, vil man eventuelt kunne forsvare seg mot et krav ved å argumentere for at det er fotografisk bilde (som vil være fritt), og ikke et fotogafisk verk.

Så lenge man er innenfor vernetiden, er det uten betydning for adgangen til å gjengi fotografiet om det er et fotografisk verk eller et fotografisk bilde.

Gjengivelse i forbindelse med dagshendinger mm.

Vi kan sitere, også bilder, som jeg kommer tilbake nedenfor. Men jeg vil først rydde unna noen andre spørsmål. Etter åvl § 36 kan verk gjengis ved meidas omtale av dagshending. Denne bestemmelsen gjelder alle typer verk, ikke bare bilder. Man kan f.eks. gjengi utdrag av musikk i forbindelse med omtale av konserter, men det går jeg ikke inn på nå.

Bestemmelsen har to deler. Første ledd sier at verk som “inngår i en dagshending” kan gjengis i forbindelse med medias omtale av dagshendingen. Dette er en fribruksbestemmelse. Man trenger verken samtykke fra opphaver, eller å betale for bruken. Men det forutsetter at selve verket er en del av dagshendingen. Jeg pleide å bruke Edvard Munchs “Skrik” som eksempel på et bilde som kunne gjengis i forbindelse med omtale av f.eks. tyveri av bildet, eller da den versjonen av dette bildet som tilhørte Petter Olsen, ble solgt. Men nå er Edvard Munchs verker frie, og alle kan fritt gjengi dem. Jeg har derfor gått over til å bruke Lena Trydals bilde “Folkekongen”, som var en del av åpningsutstillingen på det nye Nasjonalmuseet. Det skapte sterke reaksjoner og mye debatt at hun fremstilte kongefamilien på den måten. Her var selve verket en sentral del av dagshendingen, slik at mediene fritt kunne gjengi dette.

Selv om det nå har gått mer enn tre år siden denne dagshendingen, tar jeg sjansen på å gjengi dette bildet her. Når det gjelder fremstillinger av kongefamilien, er det fristende å ta med kong Haralds reaksjon da han fikk se Håkon Gullvågs kongeportrett, gjengitt etter ukommelsen: “Jeg ser vel ikke bedre ut!”.

Åvl § 36 annet ledd sier at et verk som har tilknytning tli en dagshending kan gjengis mot vederlag. Det er en tvangslisensbestemmelse som innebærer at det ikke er nødvendig med samtykke, men man må betale vederlag for bruken. Om man hadde valgt et annet bilde fra Nasjonalmuseets åpningsutstilling, som ikke førte til en stor debatt, vil denne bestemmelsen vært anvendelig. Også her pleide jeg tidligere å bruke Edvard Munch. Da det ble vedtatt å bygge et nytt Munchmuseum, kunne man gjengi Munchs bilder etter denne bestemmelsen, selv om bildene i seg selv ikke var en del av dagshendingen. Hans “Sjalusi” kunne illustrere hvordan noen av de som ville ha et annet Munchmuseum kunne oppleve beslutningen.

Bestemmelsen om medias omtale av dagshending, reiser flere spørsmål:

Det første er hvilke medier som omfattes. I dagens mangfoldige medievirkelighet, har ikke det noen klar avgrensing. Er min blogg, og ymse “influenseres” omtale på diverse sosiale medier omfattet av dette? Jeg er i alle fall villig til å forsvare min blogg og tilsvarende medier i denne sammenhengen. Men noe klart svar har vi nok ikke.

Det annet er hva som er en “dagshending”. Det spørsmålet ble behadlet av Høyesterett i saken HR-2022-1113-A advokatfirmaet Rogstad. VG hadde flere reportasjer om hvordan advokatfirmaet Rogstad var bygge opp på hva man må kunne kalle en diskutabel måte. Spørsmålet var om en sak som avisen selv hadde skapt gjennom sin undersøkende journalistikk kunne regnes som en “dagshending”, eller om “dagshending” bare omfattet begivenheter som lå utenfor mediene kontroll. Noe av begrunnelsen for bestemmeslen er at mediene i en del situasjoner vil ha behov for å kunne handle raskt, slik at det kan være vanskelig å innhente samtykke. Den aktuelle saken hadde VG arbeidet med i lang tid før den ble offentiggjort, og advokatfirmaet Rogstad mente at bestemmelsen derfor ikke kunne anvendes i en sak som denne. Om dette sier førstvoterende i avsnitt 69:

“På grunn av artiklenes kritiske innhold, ville det vært vanskelig for VG å få samtykke til bruk av fotografiene på forhånd. Et krav om forhåndssamtykke i en slik situasjon ville dermed kunne forhindret bruk av fotografier med saklig tilknytning til reportasjene, og kunne i alle fall ha ført til at publiseringen av saken ville blitt forsinket.”

Det tredje spørsmålet er om dagshendinger “går ut på dato”. Den gangen vi stort sett hadde papiraviser, og radio- og TV-selskapene ikke hadde nettspillere hvor vi kunne gå inn og se på gamle sendinger på nytt, var det uproblematisk. Gårsdagens nyheter var virkelig gårsdagens nyheter. Men nå ligger nettavisenes omtale av Lena Trydals bilde fra åpningen for drøyt tre år siden, fortsatt tilgengelig på nett. Gamle Dagrevysendinger er tilgjengelig. Det kontroversielle bildet ble ikke vist i Dagsrevyens omtale av selve åpningen, og det ble heller ikke nevnt på hovedoverskriftsnivå i Dagsrevysendinger i tiden etter åpningen, i alle fall ikke som jeg klarte å finne — uten at jeg gikk detaljert gjennom alle sendingene.

På et eller annet tidspunkt vil dagshendinger gå over til å være historiske hendinger. Jeg har i noen sammenhenger brukt bildet av kong Olav på trikken i 1973 som eksempel. Det var så absolutt en dagshending den gangen, men det var hendelsen og ikke bildene av den som utgjorde dagshendingen. Man kan neppe bruke bilder av dette i dag, mer enn 50 år etter at hendelsen fant sted, uten å klarere rettighetene og betale vederlag. Kanskje kan omtaler fra den gang det var dagshendinger bli liggende, men bildene vil ikke kunne brukes ved ny omtaler av det som har blitt historiske hendinger, mer enn dagshendinger. Om vi skal ha eksempler på dagshendinger hvor verket var en del av selve dagshendingen, kunne vi ha bukt noen av Odd Nerdrums kontroverielle bilder. Han har vært meget dyktig til å skape oppmerksomhet om seg selv og sine bilder.

Etter åvl § 37 kan man i visse tilfeller gjengi kunstverk og fotografisk verk i kritiske og vitenskapelige fremstillinger, og i biografier. Jeg går ikke inn i detaljer her. Men også denne bestemmelsen gir i noen tilfeller rett til fri bruk, og i noen tilfeller tvangslisens hvor samtykke ikke er nødvendig, men hvor det må betales vederlag for bruken.

Det er også en bestemmelse i åvl § 30 om verk som utgjør en del av bakgrunnen eller har en tilfeldig eller underordnet rolle i fremstillingen. Man trenger ikke bekymre seg om man f.eks. tar bilde av en kunstsamler med deler av sin samling i bakgrunnen, eller om det står på litt bakgrunnsmusikk når man gjør opptak til et intervju. Videre kan man etter åvl § 31, med visse begrensninger, avbilde et verk som er varig plassert i det offentlige rom. Disse bestemmelsene går jeg ikke nærmere inn på.

Åndsverkloven er bygget opp slik at de fleste bestemmelser gjelder åndsverk. Bestemmelsene om tilgrensende rettigheter eller naborettigheter, som åvl § 23 om fotografiske bilder, er i prinsippet uttømmende. De angir hva som er vernet, og hva slags rettigheter i dette tilfellet fotografen har. Men de inneholder gjerne en henvisning til andre bestemmelser i åndsverkloven som gjelder tilsvarende, og § 23 viser til de bestemmelsene som er nevnt ovenfor, og de vi kommer til nedenfor.

Billedsitat

Åvl § 29 gir rett til å sitere. Men det er en skjønnsmessig bestemmelse som ikke gir særlig god veiledning. Man kan etter bestemmelsen sitere “i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.” Det er også et vilkår at det som det siteres fra er offentliggjort, og at offentliggjøringen har skjedd med opphavers samtykke. Sitatretten er generell, og gjelder i utgangspunktet i alle sammenhenger og for alle typer verk. I HR-2022-1113-A advokatfirmaet Rogstad skriver førstvoterende i avsnitt 47:

“Paragraf 29 om sitatretten gjelder alle typer offentliggjorte verk. Den gjelder for alle som har behov for å sitere fra åndsverk, enten det er media, forskere, debattanter eller andre. Bestemmelsen gir rett til å benytte sitater uten samtykke fra rettighetshaveren og uten vederlag – og er en såkalt fribruksregel.”

Sitatretten er en bestemmelse for å ivareta ytrings- og diskusjonsfrihet. I avsnitt 38 i HR-2010-00527-A Gørild Mauseth, skriver førstvoterende:

“Formålet med sitatregelen er å sikre den alminnelige diskusjonsfrihet og meningsutveksling,”

Hvis jeg vil diskutere hva andre har sagt eller ment, skal jeg kunne sitere det de faktisk har sagt, og ikke bare være begrenset til å parafrere det. For at sitatet skal omfattes av sitatretten, må den som siterer sette det som siteres inn i en sammenheng. Man kan ikke sitere bare som pynt.

Hva som er “i samsvar med god skikk” blir som å spørre “hvor lang er en strikk”. Det er heller ikke noe klart svar på hvor omfattende sitat formålet betinger. I HR-2010-00527-A Gørild Mauseth kom Høyesterett til at NRK viste to sekunder for mye når de ikke klippet en scene før man kunne se Gørild Mauseth naken. Dommen er avsagt med dissens 4-1. Som så ofte i slike saker, er jeg mer enig med mindretallet enn med flertallet. Jeg var og er fortsatt meget kritisk til denne avgjørelsen, og mener det blir feil å bruke et slikt millimeter- eller stoppeklokkemål på den redaksjonelle friheten. Det var tross alt klipp fra en film som var vist på kino og som vel også var tilgjengelig på video, og det var satt i en sammenheng som i utgangspunktet gjorde at man hadde rett til å sitere fra filmen. Jeg synes det var synd at NRK ikke brakte saken inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen. Men det er makta som rår, og når Høyesterett har sagt sitt, kan jeg og andre mene hva vi vil, uten at det endrer saken.

Generelt anses retten til å sitere bilder etter den alminnelige sitatregelen i åvl § 29 for å være ganske snever. I HR-2022-1113-A advokatfirmaet Rogstad skriver førstvoterende om sitatretten og forholdet til den spesielle regelen i åvl § 36, i avsnitt 51:

“Avgrensningsregelen i § 36 andre ledd er en spesiell sitatregel som utvider medias rett til å gjengi andres visuelle verk. Mens det etter § 29 bare er en snever adgang til å sitere kunstverk og fotografier i sin helhet, gir § 36 andre ledd hjemmel til slik gjengivelse på de vilkår og med de begrensninger som følger av bestemmelsen. Det er i lys av dette jeg forstår departementets uttalelser i Prop.104 L (2016–2017) side 133:

«På denne bakgrunn foreslår departementet at den gjeldende oppfatning om at det generelt er snever adgang til å gjengi bl.a visuelle verk etter den alminnelige sitatbestemmelse videreføres. Departementet anser at en generell adgang til vederlagsfritt å gjengi bl.a andres fotografier ved omtale av saker av allmenn interesse, ikke er uttrykk for en rimelig balanse mellom vernet av opphavernes interesser og ytringsfriheten. For slike verk er det derfor gitt særlige regler bl.a for gjengivelse ved omtale av dagshending. Der verk kan gjengis mot vederlag fordi det har tilknytning til en dagshending, legger departementet til grunn at verket ikke kan gjengis vederlagsfritt i medhold av den alminnelige sitatbestemmelse. Det er også gitt en del andre særlige regler om gjengivelse av kunstverk og fotografiske verk. Ut fra at det er snever adgang til å gjengi visuelle verk etter den sitatbestemmelsen, kan ikke bruk av slike verk generelt baseres på den alminnelige sitatregel der de særlige regler ikke gir grunnlag for bruk.».”

Førstvoterende summerer opp sitt synspunkt i avsnitt 52:

“Departementets syn er, slik jeg forstår det, at en vederlagsfri adgang til generelt å gjengi andres fotografier ved omtale av saker av allmenn interesse ikke er uttrykk for en rimelig balanse mellom rettighetshavernes, brukernes og allmennhetens interesser, jf. formålsbestemmelsen i åndsverkloven § 1 bokstav b. En regel som gir rettighetshaveren krav på vederlag i disse situasjonene, vil på den annen side etter departementets syn balansere hensynene til informasjons- og ytringsfriheten – som er en bærebjelke i sitatretten – og rettighetshaverens legitime interesse i å få betalt for bruken.”

I denne saken hadde både tingretten og lagmannsretten kommet til at billedbruken var omfattet av den alminnelige sitatretten. Her er jeg nok mer enig med tingretten og lagmannsretten enn med Høyesterett. Men Høyesteretts syn veier uansett mest.

Tilbake til det som er utgangspunktet for denne drøftelsen: Tilsier formålet med diverse blogginnlegg at man også siterer bildene? Det blir en konkret vurdering, som ikke har noe klart svar. Noen ganger tilsier formålet at man siterer bilder, andre ganger vil man kunne klare seg uten bilder.

Men i avsnitt 38 i HR-2010-00527-A Gørild Mauseth sier førstvoterende, som talsperson for flertallet:

“Men sitater brukes også for å illustrere, utdype eller berike fremstillingen i et nytt verk.”

Slik det står er det litt uklart om de mener at dette er vanlig praksis, eller om de også mener at dette er lovlig sitatpraksis. Jeg mener at man må kunne sitere, også bilder for å illustrere, utdype og berike fremstillingen, og vil påberope meg den siterte uttalelsen i dommen til støtte for dette. Slik det er formulert i dommen, gir den ikke en ubetinget støtte for et slikt syn. Men dette er referert av førstvoterende i avsnitt 50 i HR-2022-1113-A advokatfirmaet Rogstad på en slik måte at jeg leser det som en tilslutning til at sitatretten også gir rett til å sitere med slike formål.

Om bruken ligger innenfor formålet, skriver førstvoterende i HR-2022-1113-A advokatfirmaet Rogstad i avsnitt 77 og 78:

“(77) Utgangspunkt må tas i VGs formål med artiklene som kan oppsummeres slik: VG har ønsket å avdekke eierstrukturene i og oppbyggingen av Advokatfirmaet Rogstad, å fortelle om bakgrunnen til enkelte av advokatene, og å belyse bakgrunnen for advokatfirmaet og driften av dette og for eksempel firmaets bruk av tolker. Spørsmålet er om dette formålet kan forsvare den utstrakte gjengivelsen av fotografiene. Det er her sentralt om fotografiene har en selvstendig journalistisk betydning og konkret tilknytning til saken, eller om de mer tjener som en generell illustrasjon av teksten i artiklene. Domstolene skal vise en viss varsomhet med å overprøve redaksjonelle valg, jf. Rt-2010-366 Brent av frost avsnitt 40.

(78) Fotografibruken i VGs reportasjer er meget omfattende. Det er imidlertid en klar saklig sammenheng mellom fotografiene og innholdet i reportasjene. Fotografiene har en konkret tilknytning til innholdet i reportasjene og bidrar dermed til å belyse det som tas opp. Etter mitt syn går bruken av fotografiene ikke lenger enn det som var nødvendig ut fra formålet med artiklene.”

Hvor grensen går får vi ikke noe svar på før vi får en eventuell sak som kommer opp for høyere domstoler, helst Høyesterett. Men det må skje ved at noen som mener at deres rett er krenket, f.eks. NTB, går til sak med påstand om krenkelse, og den som får et slikt krav mot seg må ha mot og ryggrad til å kjempe mot. Prosess er ikke et område som jeg er godt inne i. Det er vel fortsatt mulig at noen kan reise et fastsettelsessøksmål, for å fastslå at billedbruken er rettmessig. Men det innebærer en betydelig økonomisk risiko. En blogger vil neppe ta den risikoen.

Hvis jeg hadde representert f.eks. NTB, ville jeg ha rådet dem til ikke å fremme et slikt søksmål før de eventuelt har en ganske sikker sak. Det ville være et problem for NTB å få en dom mot seg i en slik sak.

Sitatretten må alltid vurderes på bagrunn av ytringsfriheten. Ytringsfriheten er hjemlet i Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 10. Begge disse er overordnet alminnelig lov, som bl.a. åndsverkloven, og ved motstrid går derfor ytringsfriheten foran. Ytringsfriheten kan føre til at man kan sitere i et større omfang enn det som direkte følger av åvl § 29. I HR-2022-1113-A advokatfirmaet Rogstad drøfter førstvoterende forholdet til ytringsfriheten i avsnittene 71–74. Jeg merker meg følgende formulering i avsnitt 73:

“I vår sak kan jeg vanskelig se at VGs bruk av fotografiene skader advokatfirmaet eller A i egenskap av henholdsvis rettighetshaver og fotograf. Som jeg har vært inne på, har lovgiver lagt til grunn at den generelle bruken av fotografier i sin helhet som § 36 andre ledd åpner for, kan forsvares i lys av at det skal betales vederlag.”

Det kan neppe være tvil om at VGs omtale kunne skade advokatfirmaet. Men konflikten gjaldt bruke av bildene, ikke omtalen i seg selv. Bruken av bildene skadet ikke advokatfirmaet.

Implisitt samtykke

Det er ingen formkrav når det gjelder samtykke. Et samtykke behøver ikke være eksplisitt. Et implisitt samtykke kan bestå i at man opptrer på en måte som må tolkes som et samtykke til bruk av bilder.

Når det er bilder i nettaviser eller blogger er gjerne siden kodet slik at om det lenkes til disse i sosiale medier vil bildet vises sammen med lenken. Når de setter opp nettsidene på denne måten, da må man anses for å ha samtykket til at bildene brukes slik oppsettet forutsetter. Men hvor langt dette rekker i praksis, har jeg ikke noen klare meninger om.

I saken HR-2022-1113-A advokatfirmaet Rogstad hadde VG brukt bilder av partnerne i advokatfirmaet som de hadde hentet fra advokatfirmaets nettsider. Dette var etter min vurdering typiske “pressebilder” som medier skal kunne laste ned og bruke i omtale av firmaet. Når man gjør bilder tilgjengelig på denne måten, har man etter min vurdering samtykket til at bildene brukes av mediene i omtale av selskapet. Dette kan ikke begrenses til at bildene bare skal kunne brukes i positiv omtale. Akkurat dette var ikke noe retten tok stilling til.

I saken HR-2022-1113-A advokatfirmaet Rogstad hadde en journalist lagt ut en lenke til et oppslag på sin Facbookside, slik at også bildet ble gjengitt der. Advokatfirmaet Rogstad krevde derfor vederlag fra journalisten. I saken om fastsettelse av vederlag, LB-2022-90197, skriver lagmannsretten:

“B [journalisten] har forklart at publiseringen foregikk ved at han kopierte en lenke til VGs artikkel og limte denne inn i sin åpne facebook-profil, hvor han publiserte den. Bildet og tittelen som ble inntatt på facebookprofilen var en visuell presentasjon som kommer automatisk når man kopierte en slik lenke. B fremholder i lys av dette at det ikke var ham selv som utformet verken den tekst eller det bilde som fulgte lenken.

Lagmannsretten legger Bs forklaring til grunn, og finner det klart at han ikke ved å innta denne lenken på sin facebook-profil har foretatt noen selvstendig publisering som kan gi grunnlag for vederlagskrav etter åndsverkloven § 36 andre ledd. B blir etter dette å frifinne for kravet om vederlag.”

Hvor mye skal man betale for bruk av fotografier?

Heller ikke her har vi noen klare holdepunkter. Det har vært ganske vanlig å ta utgangspunkt i Norsk Journalistlags frilanssatser. Den er for tiden 3 620 kr for engangsbruk av allerede fotograferte bilder. Dette er en sats som brukes i vanlige medier. Den passer ikke nødvendigvis for all billedbruk.

VIdere pleier rettighetshavere ofte å påberope seg åvl § 81 tredje ledd, som lyder:

“Er det handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, skal overtrederen, dersom den forurettede krever det og i den grad det ikke fremstår som urimelig, i stedet for vederlag og erstatning fastsatt etter første ledd, betale det dobbelte av rimelig vederlag for bruken.”

Med utgangspunkt i denne bestemmelsen er det vanlig å kreve det dobbelte av vanlig vederlag, altså to ganger Journalistlagets frilanssats, altså for tiden 7 240 kroner. I saken HR-2022-1113-A advokatfirmaet Rogstad var behandlingen Høyesterett, slik at de ikke tok stilling erstatnings- eller vederlagsspørsmålet. Høyesterett konkluderte med at VG hadde rett til å bruke bildene mot å betale vederlag, og sendte saken tilbake til lagmannsretten. I lagmannsrettens første behandling LB-2020-164203, krevet Rogstad et vederlag på 6 000 kr per bilde per publisering. Det var i alt 18 bilder. Det var 15 portretter, to bilder fra en sosial sammenkomst og et bilde som var hentet fra en privat Facebookside. Til sammen var de publisert 182 ganger. De krevet et vederlag begrenset oppad til 1,5 mill kroner. Kravet var så høyt at det var vanskelig å ta det seriøst.

Etter at Høyesterett hadde sagt at VGs billedbruk var lovlig, men at det skulle betales vederlag, ble spørsmålet om vederlagets størrelse behandlet på nytt av lagmannsretten, og avgjort i saken LB-2022-90197. Lagmannsretten formulerer de spørsmålene de skulle ta stilling til slik:

“Tema for lagmannsretten er hvilke momenter som er relevante ved vederlagsfastsettelsen, og utmåling av størrelsen på vederlaget. Lagmannsretten må videre vurdere om også B plikter å betale vederlag etter den samme bestemmelsen som følge av publisering av en lenke til VGs artikkel med bilde på sin facebook-profil.”

I HR-2022-1113-A advokatfirmaet Rogstad hadde Høyesterett noen innvendinger mot VGs bruke av bildene, om beskjæring, mangelfull kreditering, mm. Men lagmannsretten oppsummerer Høyesteretts vurdering slik:

“Høyesterett fant altså – som det fremgår – at det kunne rettes enkelte innvendinger mot måten fotografiene var gjengitt på, ved at VG hadde foretatt slike endringer som angitt i avsnitt 86, og i enkelte tilfeller ikke, eller ikke i tilstrekkelig grad, hadde oppgitt hvor fotografiene var hentet fra. Høyesterett fant likevel ikke at svakhetene var større enn at vilkåret om «god skikk» var oppfylt.”

Siden VGs billedbruk var lovlig, var det ikke aktuelt å anvende åvl § 81 tredje ledd. Spørsmålet var derfor hva som var rimelig vederlag for VGs bruk av bildene.

Før vi går videre, må vi gjøre klart følgende: Advokatfirmaet Rogstad hadde overtatt alle rettighetene til “pressebildene”. Dette hadde advokatfirmaet betalt 43.876 kroner for. Det er ganske vanlig for slike “pressebilder”, slik at oppdragsgiverne fritt kan bruke dem, og overlate til andre, f.eks. media, å bruke bildene. Det er altså ikke fotografen, men noen som har overtatt rettighetene fra fotografen som krever vederlag fra VG.

Om vederlagsberegningen, skriver lagmannsretten:

“At prisen må settes lavere enn de 2925 kronene som Advokatfirmaet Rogstad selv betalte for sin eksklusive rett til fotografiene, underbygges av den bevisførsel som har vært om hvilke priser mediene gjennomgående betaler for å bruke andres bilder i forbindelse med sin omtale av nyhetssaker. VG har fremlagt faktura fra NTB som viser at man i 2022 gjennomgående betalte 430 kroner for bruk av bilder tatt av fotografer knyttet til krigen i Ukraina, men slik at prisen unntaksvis var satt til 834 kroner. Betalingen gjaldt da ubegrenset bruk av fotografiene i forbindelse med den saken som de var innhentet for. Det er for lagmannsretten opplyst at prisen på det tidspunktet bildene i saken her ble publisert, altså i 2020, var om lag 415 kroner. Lagmannsretten legger i lys av dette til grunn at NTB gjennomgående krevde 415 kroner av mediene for kjøp av retten til å publisere enkeltbilder i 2020.

Det samme underbygges av vitnet Gard Steiros forklaring. Han forklarte at VG, for slike bilder som det her er tale om, gjennomgående vil bli gitt anledning til å bruke bildene gratis som «handouts» fra de firmaene som innehar disse. I den grad det betales for slike bilder vil prisen være noen hundrelapper. Også vitnet Larsens forklaring underbygger dette. Disse forholdene tilsier at prisen for de bilder det her er tale om ikke ville blitt satt til mer enn maksimalt 415 kroner per bilde. At prisen ikke bør settes høyere enn dette, underbygges også av hensynet til at vederlaget ikke må settes så høyt at det medfører en begrensning i informasjons- og ytringsfriheten, samtidig som rettighetshavers interesser ivaretas. En pris på rundt 400 kroner per bilde synes rimelig ut fra de hensyn som her gjør seg gjeldende.”

Videre:

“Lagmannsretten kan ikke se at den øvrige bevisførsel taler mot at 400 kroner per bilde vil være et rimelig vederlag slik saken her ligger an. Det er riktignok vist til Norsk Journalistlags frilansavtale hvor det er satt en pris på 2905 kroner for en gangs bruk av et bilde. Det er videre fremlagt en utskrift fra bildetyveri.no/prisguide hvor prisene for flerbrukslisens for legitim bruk av bilder fra bildebyrå eller fotograf er satt til mellom 1100 SEK -5500 kroner. Vitnet Dorthellinger fra NTB forklarte videre til lagmannsretten at NTB betaler rundt 1500 kroner per bilde til rettighetshaveren. Disse prisene gjelder imidlertid for en stor del kjøp av rettigheter fra fotografer som har billedtagning som levevei, og til dels også kjøp av mer vidtgående rettigheter enn det som det her er tale om, f. eks. NTBs kjøp av retten til å videreselge bildene til dets medkontrahenter. Lagmannsretten finner det klart at et rimelig vederlag for VGs bruk av de fotografiene som det her er tale om, må settes vesentlig lavere enn dette.”

I dette spørsmålet konkluderer lagmannsretten slik:

“Samlet sett finner lagmannsretten at 400 kroner per bilde er et rimelig vederlag ut fra bildenes karakter, omfanget av billedbruken og de øvrige omstendigheter som gjør seg gjeldende i saken her. Et tilsvarende vederlag er rimelig også for de to bildene fra den sosiale sammenkomsten i firmaet. Det er ved fastsettelsen av vederlaget sett hen til at vederlaget inkluderer flergangsbruk ved at det publiseres på VGs ulike plattformer, og også er søkbart i artiklene over tid. Vederlaget for bruken av Advokatfirmaet Rogstad settes etter dette til totalt 6800 kroner.”

Vi har i de senere måender fått noen rettsavgjørelser som behandler litt ulike problemer når det gjelder dette.

Enden på denne visen ble at VG måtte betale 6 800 kroner til advokatfirmaet Rogstad for bruken av bildet, og 400 kroner til han hvis Facebookside VG hadde hentet et bilde fra. Rogstad og han med Facebooksiden måtte sammen betale saksomkostninger til VG med 542 677 kroner. Når Rogstad måtte betale saksomkostninger, var det fordi de hadde tapt det meste av saken, og bare hadde vunnet på et lite punkt.

Jeg nevner også to andre dommer, begge fra Oslo tingrett, som representerer ytterpunkter når det gjelder fastsettelse av vederlag. I den første, 22-101531TVI-TOSL/04 hadde en person lagt ut mange enkle illustrasjonsbilder til høytidsdager på nettet. De tre bildene som er gjengitt i dommen, er disse:

Ulike virksomheter, menigheter, foreninger mm lastet ned bildene, og brukte den som illustrasjoner i forbindelse med høytidene. Han som hadde laget bildene, krevde vederlag basert på Journalistlagets frilanssats, og han krevde dobbelt vederlag. I tillegg krevde at enda et vederlag fordi han ikke ble kreditert, slik at han krevde tre ganger journalistlagets frilanssats. De som brukte bildene så etter gratis bilder på nettet, som de kunne bruke i hilsner til kunder og følgere. Bildene var ikke publisert med en lisens som tillot slik bruk.

I dommen brukes det ikke slike ord. Men det fremsto som om han som laget bildene spekulerte i at folk skulle bruke dem, og at han i ettertid skulle kreve vederlag for disse. Jeg går ikke i detaljer om vurderingen. Men retten konkluderte med et vederlag på 100 kroner per bilde.

Dommen 22-034583TVI-TOSL/04 representerer det andre ytterpunktet. Selskapene bak bettingselskapet Unibet (i dommen stort sett kalt Unibet) hadde brukt et bilde av Erling Barut Haaland og Martin Ødegaard i landslagsdrakt, i en reklame. Spørsmålet her var ikke vederlag til fotografen, men vederlag for bruk av bilder at Erling Barut Haaland og Martin Ødegaard i en reklame. Saken ble avgjort med utgangspunkt i åvl § 104 om retten til eget bilde. Erstatningsbestemmelsen for å krenke denne retten er den samme som for å krenke fotografens rettigheter. Norges Fotballforbund har de kommersielle rettighetene til landslagsspillerne når de opptrer på vegne av landslaget. Her ble resultatet at Unibet måtte betale 1,8 mill til Norges Fotballforbund.

Konklusjoner

Jeg har denne bloggen, og må derfor erkjenne at jeg kan være en smule inhabil når det gjelder å vurdere retten til å bruke bilder på blogger mm.

Retten til å sitere bilder i medhold av den alminnelige sitatregelen i åvl § 29 er ganske snever. Men sitatretten må vurderes i forhold til og avveies mot ytringsfriheten. Men hvor grensen går, er i praksis vanskelig å avgjøre.

Ved fastsettelesen av vederlag, der man er pliktig til å betale vederlag, kan ikke alltid skje med utgangspunkt i Journalistlagets frilanssats. Man må vurdere den konkrete bruken av bilder, herunder hva slags bilde det er og i hvilken sammenheng det brukes.