Opphavsrett

Fri fra 2026

Leave a comment

Nå har vi kommet til et år som er særdeles viktig for meg, nemlig det året jeg ble født: 1955. Men i denne sammenhengen er det folk som døde i 1955 hvis verk fortsatt huskes, som er interessante. Jeg regner med at jeg kommer til å lide samme sjebne som de aller fleste opphavere. Jeg tror ikke at noen av mine verker vil ha interesse, i alle fall ikke økonomisk interesse, når det har gått 70 år etter det året jeg måtte gå hen og dø.

Albert Einstein

Jeg velger å starte på toppen. Albert Einstein var en av det 20. århundrets viktigste tenkere og vitenskapsmenn. En trøst for mange kan være at han slett ikke var noe skolelys.

Et skoleeksempel som jeg ofte har brukt selv for å få fram at opphavsretten ikke verner kunnskap, men måten man presenterer kunnskapen på, er at Albert Einstein aldri fikk opphavsrett til relativitetsteorien, men han hadde opphavsrett til de artiklene hvor han beskrev teorien. Selv om han hadde opphavsrett til disse, er de nå frie siden det har gått 70 år etter utløpet av hans dødsår.

Men som det alltid er med utenlandske opphavere: Originalversjonen av deres verk er frie 70 år etter utløpet av opphaverens dødsår. Men leser vi den i oversettelse, har oversetteren vern for sin oversettelse. Den utgaven av “Relativitetsteorien en populærfremstilling — og selvbiografiske notater” utgitt i Bokklubben Århundrets bibliotek, som jeg i alle fall har forsøkt å komme meg gjennom (uten å klare det helt), er oversatt av Brynjulf Valum og Øyvind Grøn. Jeg finner ikke noen biografiske opplysninger om Brynjulf Valum, men Øyvind Grøn er fortsatt i live. Så selv om originale er fri, er den norske oversettelsen fortsatt vernet. Hvis man vil bli mer kjent med Albert Einstein og hans relativitetsteori, kan man høre på NRKs podkastserie: Einstein. På sporet av den tøyde tid.

Charlie Parker

En av tidenes store jazzmusikere, altsaxofonisten Charlie Parker var blant de som døde i 1955. En av hans kjente komposisjoner, “Now is the Time” kan brukes i så mange sammenhenger. Her for å markere at nå er tiden da hans verker er frie.

Han levde et hardt liv. Han var født i 1920, og ble bare 35 år gammel, like gammel som Wolfgang Mozart var da han døde.

Jeg har flere ganger i disse oversiktene skrevet at USAnsk opphavsrett er komplisert. Der var det lenge slik at et verk måtte registreres hos Copyright Office for å få opphavsrettslig vern, og senere måtte eventuelt vernet fornyes. Om jeg har forstått det rett er det ikke lenger noe vilkår at verket registreres, men opphaver får en del fordeler ved å registrere verket, uten at jeg kjenner detaljene her.

Om vi skal tro Ross Russels Charlie Parker biografi “Bird Lives“, som jeg har lest i en norsk utgave oversatt av Olav Angell (“Charlie Parker lever”), var skjemaer ikke Charlie Parkers sterke side. Hans venner fylte ut skjemaene slik at alt Charlie Parker behøvde å gjøre, var å skrive under. Men det gjorde han ikke, slik at mange av hans verk aldri har vært opphavsrettsbeskyttet. Hvilke komposisjoner dette gjelder, har jeg ikke oversikt over. Som om ikke USAnsk opphavsrett var vanskelig nok fra før, blir det enda vanskeligere når man må vurdere hvert enkelt verk.

Thomas Mann

Thomas Mann var en av de store tyske forfatterne. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1929. Jeg avslører vel mangelende litterær dannelse når jeg sier at Huset Buddenbrook er den eneste tittelen som dukker opp i mitt hode når Thomas Mann nevnes. Jeg noterte meg denne saken som var omtalt i E24 for et par år siden: “I tolv år har Schibsted-arving Einar Nagell-Erichsen forsøkt å kvitte seg med Semb Hovedgård i Horten. Nå er giganteiendommen solgt.” I en kommentar i en diskusjonstråd på Bluesky, skrev Kjetil Ek Havnevik:

“Dette er akkurat som beskrevet i Buddenbrooks av Thomas Mann. Første generasjon grunnlegger, neste generasjon ekspanderer og den neste setter alt over styr.”

Men jeg ble også minnet om “Døden i Venedig”, som jeg hadde glemt at er skrevet av Thomas Mann. Den siste oversettelen til norsk har titteln Døden i Venezia, og er oversatt av Per Qvale i 2013.

Jeg får stadig påminnelser om at jeg ikke kjenner Thomas Mann så godt som jeg burde (det gjelder ganske mye litteratur). Tilfeldighetene ville at Dag Solstad satte meg sporet av “Trollfjellet” da hovepersonen i hans roman “Genanse og verdighet”, Elias Rukla, stopper opp da en av hans lærerkolleger sier “Jeg føler meg litt Hans Kastorp i dag”, og Hans Kastorp var tydeligvis hovedpersonen i denne romanen av Thomas Mann. Men jeg har ikke lest den, bare hørt om den fra Dag Solstad via romanskikkelsen Elias Rukla.

Dette er akkurat som beskrevet i Buddenbrooks av Thomas Mann. Første generasjon grunnlegger, neste generasjon ekspanderer og den neste setter alt over styr. (Knabbet fra denne).

Thomas Mann flyttet til Sveits da Hitler kom til makten i 1933. Da andre verdenskrig brøt ut, flyttet han til USA. I 1952 flyttet han tilbake til Sveits.

I kulturlivet har man markert at det var 150 år siden Thomas Manns fødsel, ikke at det er 70 år siden hans død. Jeg tar med denne artikkelen i Aftenposten, skrevet av Ingunn Økland: Tysklands store forfatter ble politisk refser da det gjaldt. (Det er mulig man må ha abonnement for å lese artikkelen.)

Arthur Honegger

Arthur Honegger ble født i Le Havre i Frankrike av sveitsiske foreldre i 1892. Han studerte ved musikkonservatoriet i Zürich i to år fra 1909 til 1911, før han begynte på musikkonservatoriet i Paris. Han var født i Frankrike av sveitsiske foreldre. Han studerte noen år i Sveits, men bodde det meste av sitt liv i Paris. Jeg forstår ikke hvorfor han gjerne omtales som sveitsisk. På den annen side er det ganske mange som gjerne betegnes som franske, selv om de egentlig er sveitsiske. Så vi tåler at Arthur Honegger blir kalt sveitsisk.

Arthur Honegger likte tog. Det gjør jeg også, så når jeg skal velge en av hans komposisjoner må det bli Pacific 231, som er en komposisjon om et damplokomotiv. Jeg har kanskje ikke valgt den beste innspillingen. Men jeg har valgt en med lokomotiv.

Alexander Flemming

Da jeg så dette navnet, koblet hjernen min feil. Jeg tenkte på James Bond, men det var Ian Flemming og ikke Alexander Flemming som skrev den. Og når det kommer til stykket er Alexander Flemming langt viktigere, om enn mindre underholdene. Det var han som oppdaget penicillinet, og har gjennom det reddet mange liv. Oppdagelser er ikke opphavsrettslig vernet. Om noen av hans artikler eller eventuelt bøker er lesverdige i dag, vet jeg ikke. Om de er, så de i alle fall frie fra i dag.

Pierre Teilhard de Chardin

Pierre Teilhard de Chardin var en fransk jesuittprest, filosof, paleontolog og geolog. Han var helt ukjent for meg, inntil navnet dukket opp på en liste over personer som døde 1955. Det var kombinasjoner av profesjoner som fikk meg til å inkludere ham på årets liste. Det inntrykket jeg fikk av jesuittene da jeg var barn/ung, var som de mest ekstreme katolikker som kjempet mot reformasjonen. Om det var gjennom undervsningen på på skolen jeg fikk dette inntrykket, vet jeg ikke. Da jeg gikk på skolen hadde vi ikke religion, det var bibelhistorie og kristendom. Det var protestantisk kristendom som ble forkynt i skolen den gangen. Jeg husker ikke noen kritikk mot at det var forkynnelse i skolen, for det var det det var. Inntrykket av jesuittene var nærmest som Monthy Pytons Spanish Inquisition:

Når jeg valgte å inkludere en jesuittprest er det fordi jeg har fått et mer nyansert bilde av jesuittene. Jesutitterordenen ble opprettet av Ignatius av Loyola og noen flere, i 1534 for å forsvare katolisismen mot protestantismen. Men jesuittene var opptatt av kunnskap ved siden av religion. Om jeg har forstått det rett, skulle lederne i jesuitterordenen ikke bare være teologer, men også ha annen utdannelse. Det er mange jesuittuniversiteter, og flere av dem holder et høyt, akademisk nivå.

Jesutitten var, sammen med jødene og katolske munker, utestengt fra Norge i Grunnloven § 2. Forbudet mot jøder ble opphevet i 1851, etter intens kamp fra blant andre Henrik Wergeland, som skrev de to diktsamlingene Jøden i 1842 og Jødinden i 1844, i tillegg til mange artikler. Her kan man legge til at Henrik Wergelands far, Nicolai Wergeland var en av pådriverne for å få inn denne bestemmelsen under riksforsamlingen på Eidsvold i 1814.

Forbudet mot katolske munkordner ble opphevet i 1897. Forbudet mot jesutter ble ikke opphevet før i 1956, året etter at jeg ble født. Bestemmelsen om at jesuitter ikke hadde adgang til riket kunne ikke opprettholdes da Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskeretteskonvensjonen.

Religionsfrihet sto ikke sterkt i Norge, men vi var kanskje ikke så mye verre enn andre. Men her må jeg erkjenne at mine kunnskaper er temmelig grunne. En evangelisk-lutherske Religion var Norges statsreligion, og så mye annet ble visst ikke tillatt. Det var ikke bare jesuittordenen, men katolisismen som var forbudt i Norge fram til 1845. Vi hadde konventikkelplakaten, som sa at lekpredikanter ikke hadde lov til å holde religiøse møter, som Hans Nielsen Hauge ble fengslet for.

Dette er ikke noe jeg kan veldig mye om. Antisemittisme var utbredt i Europa på 1800-tallet. Men Norge var etter det jeg forstår det eneste landet som hadde et direkte forbud mot jøder. Etter 1814 hadde Norge dårlig økonomi. Norge forsøkte å låne penger i London. Men den viktige bankfamilien Rotschild var, i likhet med flere andre bankfamilier jøder. De pekte på jødeparagrafen, og det ble ikke noe lån til Norge.

Edward Grigg

Det var navnet som fikk meg til å feste meg ved denne for meg helt ukjente personen. Jeg tenkte selvfølgelig på “vår” Edvard Grieg. Edward Grigg var 1st Baron Altrincham, brtitisk koloniadministrator og politiker.

Jeg visste ikke noe om ham, og det var navnet som trigget min nysgjerrighet slik at jeg ville finne ut litt mer om ham. For å bli inkludert på denne oversikten holder det ikke å være en offentlig tjenestemann og politiker. Men må ha etterlatt seg noen opphavsrettslig vernede verk, av en viss verdi. Ifølge Wikipedia skrev han følgende bøker (jeg vet ikke noe om noen av dem):

  • The Greatest Experiment in World History (1924)
  • Unity (1935)
  • The Faith of an Englishman (1936)
  • Britain Looks at Germany (1938)
  • The British Commonwealth: Its Place in the Service of the World (1944)
  • Kenya’s Opportunity: Memories, Hopes and Ideas (1955)

Verk som i hjemlandet har annen vernetid enn 70 år.

Ved årskiftene dukker det gjerne opp mange lister av denne typen. De fleste har en tendens til å være veldig USA-sentriske, og kan også være preget av de som har satt opp listen ikke helt forstår at det finnes en verden utenfor USA. Vernetiden varierer fra land til land. Minimum etter Bernkonvensjonen art 7 er 50 år etter opphavers død, men mange land har lenger. Hvis er verk er fritt i hjemlandet er det i utgangspunktet fritt også i andre land, også i Norge. I verk fra land som har vernetid på 50 år er det 1975 som er det kritiske året. Jeg har ikke gått gjennom opphavere fra land med annen vernetid enn 70 år. Denne oversikten på WIkipedia har med opphavere fra land med ulike vernetid. Men jeg ville ikke ta alt her for “god fisk”. Det er mange for meg ukjente navn på denne listen. Det står flere britiske navn på listen over opphavere med 50 års vernetid, blant andre P. G. Wodehouse. Men så vidt jeg vet har også Storbritannia 70 års vernetid. I USA gjør overgangsreglene det ganske håpløst å få en oversikt over hva som faller i det fri når.

For vern i Norge, som det er jeg er opptatt av i disse sammenehengene, er det norsk lov som gjelder, også for vernetid. Om noen land har lenger vernetid enn 70 år, så er de uansett frie i Norge, selv om de fortsatt er vernet i hjemlandet. I Wikipediaoversikten er det nevnt noen land med 80 års vernetid. Så langt jeg har oversikt, er Mexico landet med lengst vernetid. Der er den 100 år, men det har altså ingen betydning hos oss.

Opphavere hvis verk har falt i det fri fra starten av år: