Jeg har i en del år hatt ambisjoner om å bringe min fransk opp på et brukbart nivå. Jeg hadde fransk på gymnaset, men det var lite og det er lenge siden. Og som jeg gjerne sier til unge folk: Av alle de fag jeg ikke arbeidet tilstrekkelig seriøst med på skolen, er fremmedspråkene de jeg i ettertid har angret mest på at jeg ikke tok mer alvorlig. Jeg har hatt lite behov for den matematikken eller fysikken som jeg lærte, skjønt man har aldri vondt av kunnskap. Men å være bedre i fremmedspråk, det har jeg ofte savnet.

I profesjonell sammenheng klarer jeg meg stort sett med engelsk. På den annen side henger nok det sammen med hvilke internasjonale miljøer jeg har og har hatt kontakt med. Det finnes slike miljøer basert på språk, i alle fall fransk, tysk og spansk. De miljøene som ikke har engelsk som hovedspråk, står jeg utenfor. I sosiale sammenhenger er det en klar fordel å beherske språket man snakker på stedet hvor man er. Jeg husker særlig fra en del møter i Tyskland, hvor det faglige programmet har vært på engelsk og jeg har holdt mine presentasjoner på engelsk. Men når man f.eks. kommer til middagen, liker jeg ikke å være den som tvinger de tysktalende rundt bordet til å gå over til å snakke engelsk.

Etter at vi kjøpte en leilighet i Frankrike i 2005, er det sviktende franskkunnskaper som har frustrert meg mest. Jeg har fulgt noen kurs, både i Norge og i Frankrike. Men det løsnet aldri helt. Så gikk jeg løs på Duolingo, og jeg har holdt på i drøyt to år. Det har nå blitt en del av mine daglige morgenrutiner å gjøre noen Duolingo-leksjoner. Etter at jeg ble pensjonist, og ikke har så mye annet jeg skal rekke, har jeg kunnet bruke mer tid på dette. Jeg bruker nå gjerne en halv til en time på fransk, om ikke hver dag, så i alle fall de fleste dager. Jeg liker å tro at det har hjulpet. Jeg har i alle fall blitt bedre til å lese fransk. Hvordan det blir å snakke fransk, vil jeg neppe få erfare før vi reiser til Frankrike igjen i mars.

En klar styrke ved Duolingo, er at det “tvinger” en gjennom øvelser for å drille språket. I alle fall for meg har det vært nyttig. I min læring, nesten uansett hva det har vært, har jeg hatt en tendens til å tenke at “nå har jeg lært det”, og så gå videre uten å trene godt nok på det jeg har lært. Å beherske et språk er en ferdighet som må trenes opp.

Det kan være et problem for noen at undervisningen i Duolingo er engelskbasert. Man må ha et visst nivå i engelsk for å få god nytte av det. Jeg er så vant til å bruke engelsk, at det ikke er noe problem for meg. Skjønt noen ganger dukker det opp engelske ord som jeg ikke kjenner. Vi har gjerne tilegnet oss språkkunnskaper innenfor visse domener. Innenfor noen områder, blant annet musikk, er mitt problem at det meste jeg kan om dette har jeg lært på engelsk. Så jeg mangler til tider et norsk vokabular. Når det gjelder mat har jeg ganske lenge foretrukket fransk fremfor engelsk. Jeg synes det er lettere å lese en meny på fransk enn på engelsk. Her hender det at det dukker opp engelske ord i Duolingo, som jeg ikke kjenner. Jeg velger da å slå opp det franske, heller enn det engelske ordet hvis jeg er usikker på betydningen.

Noen ganger kan det også være irriterende at man får feil f.eks. hvis Duolingo ikke er helt fornøyd med den engelske setningsbygningen, når man skal oversette fra fransk til engelsk. Noen ganger er jeg også uenig med Duolingo om hvordan en setning bør skrives på engelsk. Det hender ganske ofte at jeg ikke ville ha uttrykt meg slik på engelsk som Duolingo vil ha oss til å gjøre, når vi skal oversette en setning.

Duolingo er ikke særlig godt når det gjelder å forklare ting. Det er derfor nyttig å ha en bok eller fler om gramatikk, mm. Ikke minst når man lurer på “hvordan var nå dette, igjen”, har ikke Duolingo en funksjon for å gå tilbake for å slå opp f.eks. et bøyningsmønster, når man bør bruke visse former, osv.

Jeg er også frustrert over språknivået i noen sammenhenger. Duolingo bruker i stor grad tiltaleformen “tu” i andre person, entall, altså “du”. Jeg har lært at man i Frankrike fortsatt vanligvis bruker såkalt høflig tiltaleform, “vous”. Jeg kontaktet på et tidspunkt franskprofessor Christine Meklenborg Nilsen ved UiO, for å spørre om det var en utvikling i fransk i retning av mer bruk av “tu”. Hun svarte at i fransk er det fortsatt “vous” som dominerer, og her stoler jeg mer på henne enn på Duolingo. Hvis man baserer seg bare på Duolingo, kan man risikere å legge seg til en tiltaleform som mange franskmenn vil oppfatte som uhøflig. Christine sendte meg også et kompendium i fransk grammatikk, som hun har skrevet til bruk i sin undervisning.

Nok en parentes: Det språket hvor man helt konsekvent bruker høflig tiltaleform, er engelsk. Der brukes i praksis bare andre person, flertall: You. Entallsformen, thou, brukes i praksis ikke. Den brukes riktignok i de ti bud: Thou shall, eller thou shall not. Gud bruker ikke høflig tiltaleform når han snakker til menneskene.

I det siste har jeg begynt å lure på at siden dette er et USA-basert program, om de kan være mer orientert mot canadisk fransk enn fransk fransk, og at det kan være forskjeller der. Men det vet jeg ikke, og Duolingo er generelt mer orientert mot Frankrike enn mot den franskspråklige delen av Canada. Christine delte også noen av mine frustrasjoner med Duolingo. Hun hadde tatt det i bruk for å lære ukrainsk, men kom til at det var utilstrekkelig. Hun måtte ha tradisjonelle lærebøker i tillegg. Om hun også fulgte kurs, vet jeg ikke.

Duolingo lar folk delta i ulike divisjoner. Jeg er vanligvis ikke så opptatt av slikt, men jeg merker at det virker på meg også. Jeg er ikke så opptatt av å rykke opp. Men hvis jeg først har rykket opp, vil jeg helst unngå å rykke ned igjen. Det blir en motivasjon for å gjøre en ekstra leksjon eller tre. Ulike former for gamification fungerer når man skal lære noe. Skjønt, her er en historie fra en for hvem Duolingo ble mer et spill enn en læringsressurs.

Nok en liten parentes her: Et av de første læringsprogrammene jeg så, så jeg en gang Apple av en for meg uforståelig grunn inviterte meg til en stor Apple-messe i Amsterdam, og betalte både reise og opphold. Jeg tror det var i 1988. Det var et program for å lære fransk. Konseptet var at man skulle date en dame. Hvis man var for dårlig i fransk, hadde man ikke sjans. Jeg så programmet bare demonstrert, jeg prøvde det ikke selv. Og jeg ville nok ikke hatt noen sjans hos den damen den gangen.

Jeg begynte også på noen Duolingo-leksjoner i tysk, i håp om å banke rust av mine temmelig begrensede tyskkunnskaper. Men jeg kom til at det var bedre å konsentrere meg om et språk om gangen. Hvis jeg kommer meg gjennom de gjenværende ca 60 leksjonene, eller grupper av leksjoner, på fransk i Duolingo, gjør jeg kanskje et nytt forsøk på tysk.

Min erfaring er at Duolingo fungerer godt for å øve på å bruke et språk. Og det tvinger folk som meg til å gjenta ting mange nok ganger til at det forhåpentligvis sitter, før vi går videre. Det har jeg godt av. Det er også ganske mange repetisjoner. Men skal man lære språket, bør man ha lærebøker som forklarer ikke minst gramatikk bedre enn hva Duolingo gjør. Og som man kan gå tilbake i, når det er noe man lurer på.

Radio France International (rfi) har mange læringsressurser. Det har blitt en del av mitt kveldsrituale å høre på deres podkast “Journal en français facile”. Det er en ti-minutters nyhetssending presentert på et ganske enkelt fransk. På nettsidene kan man også lese manuskriptet til sendingene, om man trenger det for å få meg seg det som sies.

Det er en internasjonal nyhetssending, og mange av sakene har jeg allerede hørt om i løpet av dagen. Men de har et litt annet perspektiv på verden enn vi har i Norge. De er selvfølgelig mer franskorienterte. Generelt har de også en bedre dekning av Afrika enn hva vi gjerne får gjennom norske nyhetssendinger. Rfi har mange andre podkaster. Kanskje jeg bør prøve å lete opp noen om temaer som interesserer meg. De har for eksempel noen om musikk. På den annen side: Det er grenser for hvor mye tid jeg kan bruke på podkaster.

Et lite sidespor her: Hvis man har ambisjoner om å lære tysk, har Deutsche Welle ganske mange læringsressurser, inkuldert en del podkaster. En av dem er Langsam Gesprochen Nachrichen, altså en nyhetssending hvor de snakker langsomt. En periode pleide jeg å høre på den, men konkluderte som tidligere nevnt med at jeg fikk konsentrere meg om fransk. Andre språk enn fransk og tysk, har jeg ikke forsøkt å orientere meg i.

Men man kommer ikke utenom at hvis man skal bli god i fransk, da må man lese, snakke og gjerne skrive fransk. Som de som leser min blogg vil ha oppdaget, så er jeg interessert i vin. Jeg leser noen franske vinblader, og har også en del franske vinbøker. Men det blir gjerne språkkunnskaper innenfor et ganske spesielt, og nokså begrenset domene.

Om jeg har forstått det rett, er det et EU-system for sertifisering på ulike niåver i fremmedspråk. Det starter med nivå A1, som det laveste, så fortsetter det med A2, B1, B2, C1 til C2, som er det høyeste. Som pensjonist har jeg ikke noe behov for å få dokumentert nivået i et fremmedspråk. Jeg har ingen planer om noen ny karriere hvor jeg kunne hatt behov for noe slikt. For tiden er jeg på nivå B2 i fransk, om jeg skal tro Duolingo.

Jeg har ingen ambisjoner om å skrive fransk på noe nær et profesjonelt nivå. Hvis jeg skriver på et annet språk enn norsk, blir det engelsk. Jeg ønsker først og fremst å kunne lese og snakke fransk. Foreløpig begrenser skrivingen seg til at når jeg logger geocacher som jeg har funnet i Frankrike, så logger jeg på fransk. Tidligere pleide jeg å logge både på fransk og engelsk, men nå holder jeg meg til fransk. Kanskje blir det også en og annen epost til kjente i Frankrike, på fransk.