Epsteinavsløringene har skapt sjokkbølger blant samfunnstopper i Norge (og sikkert i andre land). Vi bør minne oss selv om at det var Jeffrey Epsteins trafficking og seksuelle overgrep mot mindreårige jenter som førte til hans fall, ikke hans nettverksbygging og smøring av sine kontakter. Jeg har ikke forsøkt å gå inn i alle detlajer, men for meg ser det ikke ut til at noen av de norske som nå har kommet i søkelyset, har deltatt i hans overgrep mot mindreårige jenter. Men vi kan ikke utelukke noe. Et spørsmål vi bør stille oss er: Hvor mange er det der ute som driver som Epstein, bortsett fra de omfattende seksuelle overgrepene mot mindreårige som felte ham.

Det er ingen tvil om at en del av de som har vært involvert i dette bør granskes og etterforskes. Hvem som skal stå for granskningen, har jeg ikke noen klar mening om. At UD håndterer en personalsak internt, er greit nok. Men dette er langt mer enn en personalsak. Videre at politiet ved Økokrim etterforsker eventuelle straffbare forhold. Men politiet etterforsker bare det som eventuelt er straffbart, og de etterforsker enkeltpersoner som eventuelt har gjort noe straffbart. Som på så mange områder kan det også her være stor avstand mellom det som er ulovlig og straffbart, og det som er uakseptabelt.

Terje Rød-Larsen fremstår som den største skurken. Hans snusk har vært avslørt og omtalt så mange ganger, at det viktige spørsmålet ikke er hans handlinger, men hvordan det har vært mulig for ham å fortsette slik han har gjort. Et velfungerende system hadde fanget opp dette og stoppet det for lenge siden.

Thorbjørn Jagland. Jeg har aldri hatt stor tillit til hans dømmekraft, og jeg har sett med en viss undring på at han har fått de posisjoner han har fått. Når han ikke var i stand til å se det dypt problematiske i at han ledet Nobelkomitéen samtidig som han var generalsekretær i Europarådet — en organisasjon som kunne ha vært en kandidat til Fredsprisen, demonstrerte med all mulig tydelighet sviktende dømmekraft. Hvis man vil opprettholde bildet av Nobelkomitéen som en uavhengig komité, bør det være en større avstand til den politiske eliten i Norge. Det blir helt feil at en tidligere statsminister, utenriksminister og stortingspresident leder Nobelkomitéen.

Kronprinsesse Mette Marit. Hun er på mange måter den minst viktige. Hun har i høyden symbolsk, og ikke reell makt. Men som norsk symbol har hun fått noen flere flekker, som kan skade Norges omdømme. Og det kan svekke oppslutningen om monarkiet, noe ikke jeg ser som et stort problem.

Mona Juul. Hun kan ikke ta en Erna Solberg, og late som om hun ikke visste om ektemannens tvilsomme affærer — som hun selv nøt godt av.

Ine Eriksen Søreide. Hvorfor fulgte hun ikke opp varslene mot Terje Rød-Larsen?

Alle som har hatt ansvar i UD: Hvordan har man kunnet la være å ta tak i at Terje Rød-Larsen privatiserte arkivet fra Oslo-prosessene? Det har lenge vært kjent for den interesserte offentligheten, og de ansvarlige i UD må ha visst det lenger. Så det burde ikke komme som en overraskelse på de ansvarlige nå.

Børge Brende. Når han har så dårlig oversikt over hva slags personer han omgås, og en så sviktende hukommelse som han selv påstår, da er han åpenbart ikke i stand til å ha en så fremtredende posisjon som han har.

Men det dreier seg ikke bare om enkeltpersoner. Det føyer seg inn i et mønster, som kan summeres opp til at vi i altfor stor grad har tillitsbaserte ordninger når det gjelder samfunntopper, og for ofte har de vist at de ikke er tilliten verdig. Vi kan legge til stortingsrepresentantenes pendlerboliger og en del andre veldig gunstige særordninger som disse har bevilget seg selv. Næringslivet fikk koronastøtte med vilkår om at de f.eks. ikke kunne betale ut utbytte. Mange betalte likevel ut utbytte, og jeg kan ikke huske at det fikk noen konsekvenser for de som brøt vilkåret. Men har man vært upresis når det gjelder å gi opplysninger til NAV, da er det nitid kontroll, død og fordervelse. Vi kan legge til den pågående saken mot Stein Lier-Hansen. Vi kan også ta med Anders Besseberg. “Alle” (i min omgangskrets) gjør slik, og da må jeg også kunne gjøre det. Nå er det nok heldigvis ikke alle. Det er mange ærlige og hardt arbeidende folk i fremtredende posisjoner som har et velfungerende moralsk kompass.

Ketil Raknes skrev godt om dette i kronikken “Epstein var maktens mester. Hadde du virkelig oppført deg annerledes enn Brende og Jagland?” Jeg tar også med Torbjørn Røe Isaksens kommentar om benektelsene og den sviktende hukommelsen som så mange synes å lide av: “Men ikke i Genève!”. Jeg siterer følgende fra Ketil Raknes:

“Sannheten er at ingen av oss – meg selv inkludert – håndterer makt og innflytelse særlig godt over tid. Vi blir selvsentrerte, blinde for egne privilegier og selvrettferdige.

Det eneste som kan redde oss, er at andre ser oss i kortene, og at vi frykter at handlingene våre ikke tåler offentlighetens lys. Forskningen er entydig på at vi alle oppfører oss bedre når vi vet at vi blir observert og sett.

Epstein-avsløringene er derfor en viktig lærepenge for det norske demokratiet.”

Jeg kan heller ikke si at jeg ikke ville ha latt meg lede inn i fristelse, om muligheten hadde vært der. Men jeg er ikke og har ikke vært i en posisjon hvor man utsettes for slikt.

Det er her systemet svikter. Dette er langt viktigere enn de enkeltpersonene som har blitt avkledd gjennom Epsteindokumentene. Vi må sikre innsyn, åpenhet og kontroll, også med samfunnstoppene. De som blir gitt tillit må vite at samfunnet følger med i hvordan de forvalter denne tilliten, og at tillitsbrudd kan få alvorlige konsekvenser. Det problematiske er at det er de samfunnstoppene som nyter godt av de tillitsbaserte systemene, som må beslutte at det ikke kan fortsette. Det er dessverre ikke mye som tyder på at de vil gi fra seg sine privilegier.